Gå til innhold

Mini-anmeldelse av den siste filmen du så


tjalla

Anbefalte innlegg

26. Species (1995) av Roger Donaldson

Et forsøk i å kombinere koder sendt fra verdensrommet i hop med menneskelig DNA, gir først tegn til banebrytende suksess, men når det blir klart at ting muligens går litt vel fort i svingene, bestemmer forskerteamet sjef seg for å kansellere prosjektet. Men før det blir gjennomført, rekker det å rømme fra fangenskap og ut i den virkelige verden, og det blir nå opp til en mindre gruppe med agenter å forsøke å lokalisere og "avslutte" jobben, før det får mulighet i å forplante seg.

En meget underholdende og sexy sci-fi/grøsser, der stiller opp med et sterkt skuespillergalleri bestående av blant andre Ben Kingsley, Michael Madsen, Forest Whitaker, Alfred Molina, Marg Helgenberger og Michelle Williams, samt deilige Natasha Henstridge som stjeler showet i rollen som et av tidenes mest sexy romvesen i SIL. 

Sett før, og huskes jo selvsagt mye grunnet da nevnte Natasha Henstridge og SIL men også at filmen jo absolutt innehold en del smågufne og creepy stunder, og synes filmen lykkes meget godt i å kombinere spenning, action, komedie og erotikk, og hvor skapningen visstnok var gjort av H.R. Giger og selv om noe av siste akt pluss den litt små-dølle CGI bruken trekker noe ned, så hadde jeg en absolutt godkjent filmkveld i går. 

Species og dens oppfølger synes jeg har holdt seg meget godt, og får langt mer igjen av disse med tanke på underholdning enn de skuffende Alien filmene som ble til i det samme tiåret, og det kom jo senere også to Species filmer til (minst), men der disse var vel mer ment for DTV markedet. 

Uansett, et hyggelig gjensyn og i hop med Mimic (1997) blant de bedre sci-fi/grøsserne fra andre halvdel av 90-tallet.

7/10

 27. Vampire Knights (1988) av Dan Peterson

En direkte patetisk Fright Night "kopi", eller hvert fall forsøk i å gjøre ei lignende film, og denne feiler så og si hele veien. Klart, dette viste seg jo å være ei typisk Shot-On-Video utgivelse, da med et budsjett som ikke kan ha vært særlig stort, og enda mindre "talent" av skuespillere. Fortjener egentlig ikke noe mer enn ei skarve 2/10, men ei søt vampyr berte og et par komiske enkeltscener bidrar i løfte den opp et halvt hakk:

2,5/10

28. Warlock (1989) av Steve Miner

Overnaturlig skrekk-eventyrfilm hvor en heksejeger fra 17 hundretallet må slå kreftene i hop med ei ung kvinne i håp om å forsøke å få fatt på en ond warlock.

Sett før, men husket fint lite, og ble visst ikke særlig mye mer imponert denne gang heller. Et par små-tøffe scener, og Julian Sands gjør en grei innsats, men blir nok aldri noen stor fan av denne serien, og sovnet 2 ganger ut, og dermed måtte en avslutte kikkingen i morgentimene, og ender med samme rating som for snart et tiår siden:

5/10

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 12:

29. Watchers II (1990) av Thierry Notz

Nok en gang blir det trøbbel på et høyteknologisk lab, når deres meget ustabile eksperiment som er ment å revolusjonere militær krigføring, ender opp på rømmen og likene begynner snart å hope seg opp.

Alltid vært svak for originalen, der kombinerte en feel-good 80-talls stemning i hop med en del små-gufne scener, eller kanskje mest Michael Ironside, men oppfølgeren tar b-film stemningen enda lenger, og ikke så rart, for dette er jo nå blitt ei typisk Roger Corman produksjon, med et latterlig og alt annet enn "skummelt" mann-i-gummi-drakt monster, der ser direkte komisk ut, og fokuset er på mer action enn tidligere.

Nå var jo ikke akkurat skapningen fra forgjengeren noe å juble over, men i det minste innså jo folka bakom filmen at dermed måtte en forsøke å unngå å vise for mye av det "gode", og heller rette fokus på stemning og spenningen, noe jeg synes de greide å utføre langt bedre enn oppfølgeren.

Angående dette tullete monsteret, vil tippe at det ikke akkurat var noen "tilfeldighet" at det mest sannsynlig er samme monster-drakt som også ble benyttet året i forkant (også en film regissert av Thierry Notz) The Terror Within, som jeg vil banne på er også ei Roger Corman produkt, og igjen, klassisk sådan, spare penger og tid ved å resirkulere monstereffekter, filmsett og sikkert ikke siste gang dette beistet var å se i ei Corman utgivelse.

Marc Singer og Tracy Scoggins gjør en god jobb med det lille de har fått å arbeide ut i fra, og har visstnok vært innom filmen for snart 8 år siden, og endte med å gi den en noe svakere rating, mest sannsynlig grunnet at den var stykka opp i 10-12 klipp, fra den tiden hvor Youtube fortsatt tillot maks 8-10 minutter på video, og slik gikk nok utover underholdningen. 

Denne gang er videoen i sin helhet, bedre lyd og bilde og slikt hjalp jo på. Dermed rykker raten opp et ørlite hakk og blir så med ei snill:

4,5/10 

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 13:

30. Watchers 3 (1994) av Jeremy Stanford

Runde 3 av Watchers filmene, og hvor ferden går mot den sør-amerikanske jungelen og hvor det blir nokså åpenbart tidlig ut, at dette ender opp som ei Predator (i meget light-utgave), hvor Wings Hauser spiller gruppas leder, og må hanskes med uroligheter blant sine menn, samt enda et morderisk beist (denne gang, kanskje enda mer komisk enn det fra forgjengeren, og ser mest ut som ei overdimensjonert Gremlin). 

Joda, nevnte Predator og referanser i dens retning går jo igjen i flere scener, og action og skrekkbiten (gørr og blod) er ikke så gæli, men tross av å runde av oppunder 80 minutter, så blir det noe vel ensformig, og til nå den svakeste av de tre første eventyrene.

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 14:

31. Army of Darkness (1992) av Sam Raimi

Det avsluttende kapitlet (hvert fall for den gang) i Evil Dead trilogien, og hvor slapstick faktoren når nye høyder. Likevel, tross av at det går unna i et forrykende tempo, masser av fantastiske enkeltscener og stemning, one-liners etc, har jeg aldri helt falt like hardt for denne, som med de to forrige Evil Dead filmene. 

Burde nok ha startet opp med førstefilmen og tatt det derfra og videre. Men er jo blitt en god stund siden man så den siste, og ble heller ikke denne gang noen særlig forbedring i ratingen, og blir som med alltid en godkjent, men likevel noe "skuffende":

7/10

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

32. Red Blooded American Girl (1990) av David Blyth

Ei rimelig døll og lettglemt vampyr-erotisk thriller, hvor den deilige Heather Tomas (tross av å være en fryktelig skuespiller)  er nok eneste grunn til at filmen bikker over i en meget "snill" rating. Veteranen Christopher Plummer dukker også opp, og tror de to også jobbet i hop et par år tidligere, da i en sci-fi/thriller ved navn Cyclone (1986), hvor også Jeffrey Combs hadde en mindre rolle.

4/10

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 15:

33. Village of the Damned (1995) av John Carpenter

Alltid hatt litt sansen for denne, kanskje mye fordi VHS coveret prydet mang ei videosjappe på 90-tallet, og av en eller annen grunn fikk jeg ikke sett den før et stykke utpå 00-tallet, og syntes den var langt bedre enn hva mange kritikere skulle ha den til å være. Klart, mye av grunnen skyldes nok også at man jo er veldig glad i Christopher Reeves, en av mine store helter som guttunge og vil nok alltid bli forbundet med Supermann/Clark Kent, men som sagt, en likandes kar, som dessverre ikke lenge etter ble lam som følge av en stygg ulykke på hesteryggen. 

Usikker på om Village of the Damned var hans siste film, før den tragiske hendelsen, men synes Reeves gjør en sterk innsats her, og Kirstie Alley spiller også godt, mens flotte Linda Kozolowski er slettes ikke langt bakom. Verre er det vel for Michael Pare, som virker å ha en av hovedrollene, hvert fall om en ser an hvordan hans navn blir benyttet på både samtlige video og DVD utgivelser, samt tidlig ut i filmens åpning, men er vel knapt med mer enn et par minutter.

Ellers moro å se Mark Hammill som prest, mens ungene gjør en grei og små-creepy innsats. 

Ikke helt oppe med Into the Mouth of Madness, men langt mer givende enn det meste av hva Carpenter ellers gjorde på 90 og 00-tallet.

6/10

34. Mutiliations (1987) av Lawrence Thomas

Ei smått og tidvis overraskende artig lavbudsjetts grøsser, der tross av knappe 64 minutter med spilletid, greier seg ganske så bra, og humret godt over dens "imponerende" spesialeffekter og monstre.

4,5/10

35. Blood Nasty (1989) av Richard Gabai og Robert Strauss

Ei tidvis grusomt "morsom" skrekk-komedie, der kun huskes fordi søte og deilige Linnea Quigley dukker opp og viser seg godt frem, mens resten av karakterene er stort sett totalt ubrukelige, og forsøkene på humor er bare fæle og utrolig langdrøye.

2,5/10 

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 16:

36. Maniac Cop 3: Badge of Silence (1993) av William Lustig

Det tredje og til nå siste kapitlet ut i Maniac Cop sagaen, hvor "stakkars" Matt Cordell (Robert Z’Dar) får ikke en gang lov til å ta seg en velfortjent pause i graven sin, før en voodooprest bestemmer seg for å bringe ham tilbake, og gjøre det han kan aller best, nemlig å drepe alt han kommer over. Men denne gang har Cordell noe mer i tankene enn kun å slakte for fote, og virker å ha et ekstra godt øye til politibetjent Katie Sullivan.

Vel, kanskje ikke like bra som forgjengerne, men likevel en favoritt, mest grunnet at jeg digger å se Robert Davi som bad ass detektiv og det er jo ikke for ofte at han har fått mulighet til å gjøre slike heroiske leading menn roller, og synes han kledde godt rollen som anti-helten Sean McKinney, der forsøker å renvaske navnet til sin kollega samt forsøke å hanskes med at Matt Cordell er tilbake i gatene på nattetid.

Filmen har masser av herlig stemning og one-liners, samt et imponerende galleri av kjentfolk som svipper innom og det har jo vært ryktet om en mulig remake i årevis nå, og der filmen visstnok skal viske ut slasher vibbene, og heller fokusere på vigilante teamet, der det klikker fullstendig for en overarbeidet politimann, som blir dolket i ryggen og slengt til ulvene, men der senere slår brutalt tilbake, og skaper totale kaos når det blir klart at noen i blå uniform vandrer rundt og dreper tilfeldige mennesker på nattetid.

6,5/10

Lenke til kommentar

K48XJcM.jpg

37. Sorority Babes in the Slimeball Bowl-O-Rama (1988) av David DeCoteau

En gruppe kåte mannlige studenter forsøker å få seg en ekstra god kikk på noen veldreide damer, som er i ferd med å bli innlemmet i et søsterskap og der guttas nysgjerrighet fører til at både de og jentene de spionerte på, blir straffet med å måtte tilbringe natta innelåst på et kjøpesenter, hvor de må stjele et bowling trofe og bringe det tilbake, for at innvielsen skal bli godkjent. Dessverre dukker en lite hyggelig ånd opp av trofeet, og han har skumle planer for anledningen.

Ei artig og sexy b-film, der man har vært innom flere ganger før, og en av de ytterst sjeldne tilfellene hvor Full Moon Entertainments cheesy filmtrailere faktisk greide å holde det de lovet. Og når en får den deilige og lettkledde trioen (Michelle Bauer, Brinke Stevens og Linnea Quigley) samt en latterlig hånd dukke med enda mer komisk stemme og one-liners, samt masse b-film sjarm og hvor filmen visstnok ble unnagjort på knapt ei uke, og nei, en utmerket måte å starte opp kvelden på, og selvsagt aldri i nærheten av å bli skummelt, men sexy og komisk, ja, så absolutt. 

giphy+%25287%2529.gif

Alt fra den minneverdige filmtittelen til posteren skriker trashy og sleazy, og selv om noe av futtet går ut av "handlingen" halvveis ut (enkelte karakterer forsvinner tidlig ut, mens andre tar en time-out og returner igjen) er det likevel moro å følge Linnea i en av hennes mer "dominerende" roller, og noe så sjeldent som en hvor hun faktisk beholder alle klærne på, og det betyr jo som regel at da blir hun med værende store deler av filmen.

Flere av de andre folka (både foran og bakom kamera) ville jo også medvirke i filmer som Night of the Demons samt Nightmare Sisters (begge utgitt i 1988), så her har dem vært meget effektive og fått unnagjort mye arbeid på kort tid.

Alt i alt, en meget severdig skrekk-komedie, der selvsagt vet godt hvor den ligger an og tar seg selv aldri på alvor, innehar deilige damer, latterlige monstre og tøff musikk, samt en herlig feel-good stemning og digger slike kjøpesenter på nattetid 80-talls skrekkfilmer.

6/10

38. Happy Birthday to Me (1981) av J. Lee Thompson

Gjensyn, og dessverre ingen forskjell fra forrige besøk. Aldri blitt overbevist om at denne skal være en av slasher-genrens store høydare, utrolig langsom og meget irriterende, der slutten fremsto som nær parodisk, og ikke av typen man ler av men bare irriterer seg over å ha kastet bort nesten 2 timer av kvelden på. Sørget nok for at jeg slet med holde meg våken, og sovna/kollapsa i sofaen og senere senga vet et par anledninger. 

5/10

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 17:

39. Black Roses (1988) av John Fasano

Ny runde med horror-metall, og der en "skummel" gruppe ender opp med å forvandle fansen sin til besatte demoner, og en litt vel overbekymret skolelærer forsøker å avdekke det onde plottet, samt redde sine elever fra rockens forbannelse.

Samme regissør som sto bakom Rock ‘n’ Roll Nightmare, men der sistnevnte med mindre (mest sannsynlig) budsjett og talent, likevel lykkes noe bedre i underholdningsdelen, så er det jo en del scener i Black Roses som er bare herlig sleaze på sitt aller "beste". Demon-fighten fra Nightmare er vanskelig å toppe, men Black Roses forsøker så godt den bare kan, og musikken er jo heller ikke så gæren. Dessverre var jeg nærmest halvveis i koma etter sovepillen Happy Birthday to Me, og slet med å holde øya oppe, og slik gikk definitivt ut over opplevelsen.

Innser at at sannsynligheten for at noen av disse mange sene 80-talls skrekk-rockerne vil noen gang matche Trick or Treat, og kanskje like greit å skippe røkla, og kan vel fint leve greit videre med det.

4/10

40. The Haunting (1999) av Jan de Bont

Husker godt hypen rundt filmen i sommeren 1999, men så den ikke før mange år senere. Til gode å få med meg originalen, men synes ikke denne remaken er blant "tidenes verste" type titler, for den slags ville nå hvert fall ikke hatt ei rykende heit Catherine Zeta-Jones eller flere komiske scener å by opp til, og et annet høydepunkt (for min del) var å se Owen Wilson bli et hode kortere, og det gjorde greit opp for de mange filmene man har lidd seg gjennom, med hans "fantastiske" skuespill.

Selve huset, eller slottet og en del av designet er faktisk meget bra, og like noe av stemningen, men litt vel i overkant mye spesial effekter (ikke uvanlig i overnaturlige filmer) men aldri vært fan av slik sirkus-showing, og foretrekker mer fokus i stemning og det man ikke ser, men vet er der type skrekk-hjemsøkte hus/slott osv. 

Vel, ingen stor filmkveld, men er bare glad til for at jeg åpnet med søsterskaps bertene i bowling hallen, og da ikke Happy Birthday to Me, for da ville nok motivasjonen for mer film ha gått rett ned i kjelleren, og blitt værende der. 

5/10  

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar
Hitherto skrev (17 minutter siden):

På høyde med Cannibal Women in the Avocado Jungle of Death som kom året etter.

Elsker Trailer-park showet til Full Moon Entertainment (minst ei 8-10 forskjellige) 2-3 minutters trailere på samtlige av DVDene deres, og hvor det er rimelig sikkert også samlet i hop det aller "beste" de har å by frem (Tits & Ass, gørr og blod, cheesy one-liners og "førsteklasses" action) men de lykkes nå med hva de setter ut på, nemlig å lokke inn godtroende suckers (som meg selv) til å handle inn filmene, og nettopp slik man oppdaget Sorority Babes til og begynne med.

Flere av de minneverdige titlene fra det samme holdet:

Slave Girls from Beyond Infinity (1987)

Assault of the Killer Bimbos (1988)

Beach Babes from Beyond (1993)

Test Tube Teens from the Year 2000 (1994)

Og først nå lærer man at ei slags "fortsettelse" til Sorority Babes ankom allerede i 1991 og via:

Sorority Babes in the Dance-A-Thon of Death ( 1991)

Samt at en oppfølger! Sorority Babes in the Slimeball Bowl-O-Rama 2 (2020) skal utgis i år, eller hvert fall slik vil IMDb ha det til, og under regi av Brinke Stevens, hvor Linnea og Michelle returnerer.

Har vel for lengst innsett at desto mer "interessante" titler og postere, vel, det medfører ikke nødvendigvis god underholdning i retur. Men heldigvis var jo Sorority Babes en positivt sjeldenhet der, og har faktisk litt lyst til å se flere av de nevnte titlene ovenfor, særlig Slave Girls from Beyond Infinity, der hadde ei ganske så artig og informativ trailer.

"It's a BIG movie, with BIG adventure-BIG action-BIG robots-BIG romance-BIG production-and BIG girls!" savner disse herlige fortellerne fra 80-talls trailere. 

 

Lenke til kommentar
Frank.N.Steen skrev (52 minutter siden):

Elsker Trailer-park showet til Full Moon Entertainment (minst ei 8-10 forskjellige) 2-3 minutters trailere på samtlige av DVDene deres, og hvor det er rimelig sikkert også samlet i hop det aller "beste" de har å by frem (Tits & Ass, gørr og blod, cheesy one-liners og "førsteklasses" action) men de lykkes nå med hva de setter ut på, nemlig å lokke inn godtroende suckers (som meg selv) til å handle inn filmene, og nettopp slik man oppdaget Sorority Babes til og begynne med.

 

Jeg er jo personlig en gigantisk fan av Full Moon Productions/Entertainment, og synes de har gitt ut veldig mange ekstremt fete filmer. Alle fire Subspecies-filmene er ekstremt gode, og de to første er blant tidenes beste vampyrfilmer.

Flere av Puppet Master-filmene er tipp topp. 

Doctor Mordrid er helt absurd bra og en av mine favoritt superheltfilmer. 

Demonic Toys er en feiende flott film.

Shrunken Heads er jævlig morsom.

Castle Freak er helt absurd fet.

The Creeps er herlig morsom.

TerrorVision er dødsfet.

Dollman er helt kanon.

 

osv. Charles Band er en legende, og kan vel nesten sies å være 80 og 90-tallets svar på Roger Corman. Det er sånne ting jeg virkelig elsker.

Lenke til kommentar
""" skrev (18 timer siden):

Alle fire Subspecies-filmene er ekstremt gode, og de to første er blant tidenes beste vampyrfilmer.

Den første er meget severdig, oppfølgerne derimot husker jeg ikke så mye av, men vurderer å dra frem Subspecies boksen jeg handlet for en del år tilbake, og se dem i riktig rekkefølge. 

Full Moon var dyktige i å skape artige og meget utvidede filmserier/univers, der spesielt Puppet Master er vel kanskje deres mest vellykkede, selv om jeg knapt har sett mer enn 3 av filmene. Dollman har jeg kun 1 eller 2 av, og har lenge hatt lyst til å se Trancers serien. 

Castle Freak er nok en av favorittene, og en som virkelig skiller seg positivt ut av Full Moon utgivelsene. En av de beste monster-gotiske skrekkutgivelsene fra 90-tallet, der virket å dessverre lide litt av å ikke få noe større utgivelse i sin tid, men er blant det beste Stuart Gordon og Jeffrey Combs gjorde i det tiåret. 

Lenke til kommentar

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 17:

41. Species II (1998) av Peter Medak

Et tilsynelatende vellykket oppdrag med å reise til Mars og bringe hjem prøver, skal snart avdekke en mørk hemmelighet, der samtlige av astronautene har blitt utsatt for en fryktelig sykdom, der viser seg å være identisk med hva en gruppe agenter sto ovenfor med det banebrytende prosjektet SIL, og snart er jordkloden og dets beboere igjen i stor fare for å bli utryddet eller rettere sagt knullet til døde av kåte romvesen. 

En slettes ikke så fæl fortsettelse fra forgjengeren, der Michael Madsen og Marg Helgenberger returnerer, samt deilige Natasha Henstridge, denne gang som en genetisk replika av SIL, nå under navnet EVE.

Filmen går unna, og det er en del nasty scener her, og selv om jeg gjerne skulle sett langt mer av Henstridge, så blir kanskje noe av oppskriften med sex og slimete beist litt vel overgjort i perioder, og samme kan vel sies og Mykelti Williamson og hans litt vel tilgjorte stereotypiske "black-man-doing-his-thing" opplegg, da komplett med ekstremt cheesy og ihjelbrukte one-liners på rekke og rad, men nei, slettes ikke så fæl som mange vil ha det til, men mangler nå likevel nerven og den små-gufne stemningen forgjengeren lyktes mye bedre med.

6/10 

42. Vicious Lips (1986) av Albert Pyun

Skuffende film, der åpner lovende med fire flotte rocke-babes og deres sleske manager som er på utkikk etter en mulighet for å vise frem "varene" til de rette folka, og ferden går så mot et intergalaktisk romskip med skumle "fans", men så kræsjlander følget på en tilsynelatende øde planet, og deretter mister filmen mye av drivet og man ender opp med nesten 3 kvarter av bitching og cat-fights mellom de 4 damene, mens manageren deres famler rundt i en ørken, og midt opp i det hele har de en lite hyggelig "gjest" som forsøker å ta seg inn til bandet for en munnfull.

Pyun skal ha ros for flotte og meget kul setting, spesial effekter, design, musikk, farger osv, dette er noe som ofte går igjen i filmene hans, samt en herlig dose med deilige babes og cheesy stemning. Dessverre hjelper slikt lite, når handlingen bare stopper fullstendig opp, og 45 minutter med endeløs prating og gneldrin, fra ikke fullt så interessante karakterer går kjapt utover tålmodigheten, og filmen kommer liksom ingen vei. Da blir den "totale" vrien filmen gjør helt på tampen, nærmest et slag i ansiktet for de som håpet på en fin pay-off, og nei, enda en Pyun film som ser lovende ut, men dessverre gir meg så veldig lite igjen og ender med en:

4/10

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 18:

43. Hell Night (1981) av Tom DeSimone

Nytt forsøk, men ingen forandring. Skuffende tam slasher med den alltids flotte og sjarmerende Linda Blair, men handlingen er så gjennomført oppbrukt at nei. En gjeng studenter blir låst inne i et eldre gods, som følge av en innvielsesprosess, men under oppholdet viser det seg at noen andre også er med på "moroa", og ting går snart ut av hånd og alle mann for seg selv.

Mulig Vicious Lips ikke hjalp særlig på, for dæven dette var langdrøyt og kjedelig. Elendig bilde og lyd, tekst som falt ut og dukket opp igjen, og så forsvinner, nei. Siste halvtimen måtte jeg bare frem med kontrollen og spole meg frem, for tiden sto jo helt stille, og jeg sleit med å holde meg våken. 

Eneste grunn til at filmen får en noe "snillere" rating er at jeg alltid har vært svak for Linda, og særlig mer gidder jeg ikke å skrive omkring Hell Night.

4/10

44. Maniac Cop 2 (1990) av William Lustig

Nok et gjensyn, og heller ingen forandring på ratingen denne gang ei. Aldri skjønt hvorfor så mange av Maniac Cop fansen heier frem del 2 som den beste, da den verken er spesielt imponerende med tanke på handling eller fortsettelse, og drapene er overraskende tamme og lite å juble over, samt at hele opplegget virker mest forhastet, og når hovedkarakterene fra forgjengeren bare blir random skrevet ut, her og der, tidlig ut, nei. Beste som skjedde med film nummer 2 var jo at Robert Davi ankom og at man fikk noen herlige scener med ei ung og fyldig Paula Trickey (hun fra Pacific Blue), pluss Mania Cop ræppen helt på tampen. 

Undrer på om det ville blitt noen særlig forskjell, da min DVD virker å være på 83 minutter, mens flere sider vil ha det til at filmen varer i 90 minutter, men selv med et par minutters ekstra gørr og blod ville nok tvilsomt hjulpet på. 

5/10

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar
Frank.N.Steen skrev (1 time siden):

Full Moon var dyktige i å skape artige og meget utvidede filmserier/univers, der spesielt Puppet Master er vel kanskje deres mest vellykkede, selv om jeg knapt har sett mer enn 3 av filmene. Dollman har jeg kun 1 eller 2 av, og har lenge hatt lyst til å se Trancers serien. 

Jeg har ikke sett alle filmene, men Trancers og Trancers: City of Lost Angels er veldig bra. Spesielt førstnevnte er ekstremt kul. Trancers II var ikke spesielt kul dessverre. Men skal nok få sett resten av filmene og.

Lenke til kommentar

LhksT1E.jpg

45. Witchfinder General (1968) av Michael Reeves

England i år 1645 er hardt rammet av en intens og blodig borgerkrig, og midt opp i alt kaoset har den nådeløse heksejegeren Matthew Hopkins (Vincent Price) sett seg ut en fin mulighet til å oppnå stadig større makt over sine medmennesker, da gjennom å utnytte overtro, frykt og rykter til å kunne utøve sin grusomme jakt og testing av de han måtte mene står i ledertog med djevelen.

En film jeg har hatt liggende i hylla i årevis, men aldri sett tidligere, og har jo hørt mye skryt om den, og alltid hatt sansen for Vincent Price, så da var det vel i grunn på høy tid å få sett den. 

Joda, Vincent Price er i form her og spiller en meget ondskapsfull karakter, der tar i bruk grufulle metoder for å få gjennomført sitt "arbeid", og tross av en så mørk og sadistisk rolle, utføres jobben på en mer tilbakelent og kjølig måte, som jo gjør Matthew Hopkins desto mer utrivelig, for dette er jo en mann som virkelig tror på alt det fæle han gjør, og attpåtil har en urovekkende rolighet over seg og sine handlinger, da til stor forskjell fra sin mer brautende og vulgære partner, John Stearn.

Jeg ville så gjerne like denne, og gjorde jo så, men føltes i perioder at ting gikk litt vel fort unna i svingene, tenker særlig sluttscenen, som jo på sett og vis var "tilfredsstillende", men skulle nå helst hatt litt lenger avslutning. 

Filmen er tross av alt det fæle som skjer, meget flott å se på, der den engelske naturen blir tatt godt i bruk, og hele hevnscenarioet minner meg om de mer typiske spaghetti-western filmene fra samme tid, bare at den amerikanske vesten var blitt byttet ut med engelsk skog og mark, men der begge er dominert av et land i stor ubalanse og hvor ondskapen aldri er langt unna. 

Dette med hekse-jakt fra middelalderen gjorde et stort inntrykk på meg som guttunge, da vi hadde om temaet tilbake på barneskolen, og hvor fæle bilder og historier fra forskjellige bøker fra skolebiblioteket alltid får meg til å minnes den mektige Rush klassikeren, Witch Hunt (1981):

"The righteous rise

With burning eyes

Of hatred and ill-will

Madmen fed on fear and lies

To beat-up, and burn, and kill"

Uansett, jeg kommer nok helt klart til å gi Witchfinder General et nytt besøk, men inntil den tid så blir det altså med ei:

7/10

46. Rocktober Blood (1984) av Beverly Sebastian 

Nok ei skrekk møter metall film, og kanskje til nå en av de svakeste av disse man har sett denne måneden. Meget seig og overlang, og slet med å holde meg våken, fikk med den noe komiske slutten, og tja, sett og dett var dett. Over til neste, men da orket jeg ikke mer, og sovnet.

3/10

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

6 første episoder av The Mandalorian:

Helt greit, men skjønner ikke hypen. Det er i og for seg morsomt med action i Star Wars-universet, men serien lider av svak historie. Det er snarere (så langt) enkeltstående episoder med egne handlinger som løst er koblet sammen av to momenter.

- Baby Yoda og Mando utvikler gradvis en tilknytning/relasjon.

- Mando er ettersøkt.

Ellers drar Mando fra planet til planet, løser en konflikt og drar videre ved episodens slutt. Man kan fint hoppe over enkelte episoder uten å gå glipp av noe.

Spent på om serien forbedrer seg de to siste episodene.

Endret av Donkey Kong
Lenke til kommentar

Money Plane (2020)

Hva får man hvis man mikser elendig manus med elendig regi og enda mer elendige skuespillere? Jo, Money Plane (2020). Det er for meg helt ubegripelig at Kelsey Grammer ville la seg lure til å bli med på dette makkverket av en film.

Skytescenene ser ut som barn som leker med kruttpistol, btw..

Har svimlende 4.6 på IMDB, men tenkte jeg ville gi Kelsey en fair sjanse..

My bad.

1/10

Lenke til kommentar

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 19:

47. I Spit On Your Grave aka Day of the Woman (1978) av Meir Zarchi

En kvinnelig forfatter forlater storbyen til fordel for mer "rolige" omgivelser utpå landsbygda, der fokus er i å få ferdiggjort en ny novelle. Dessverre blir arbeidet avbrutt av uhøflige "gjester", der trenger seg inn på eiendommen og deretter inn i leietageren, som snart ender opp som offer i en rekke brutale voldtekter. Og i det gjengen bakom, tror at livet bare vil glemme og la gå videre, som om ingen ting har skjedd, så skal nå skjebnen ha det ganske så annerledes. Spesielt når deres tidligere "lekekamerat" starter en langt mer nådeløs og ond vendetta, som "takk" for sist.

Joda, rape & revenge filmen som virket å ankomme på tidlig 70-tallet, har så absolutt sine stunder, der særlig svenske Thriller: A Cruel Picture (1973) er en jeg likte veldig godt, og der denne type underholdning virker å blande i hop vigilante/hevner filmen i hop med sexploitation.

I Spit On Your Grave har jeg sett, men det må være minst 10-12 år (eller mer) siden, likevel det er en meget nasty og lite "koselig" film, der første halvdel (og mer til) blir fokusert på å mishandle, nedverdige og ydmyke den kvinnelige karakteren, og hvor gutta er en gjeng bestående med så erke typiske og så til de grader klisjefylte bondetamper at jeg har sjeldent vært borti mer irriterende skurker, og manglet bare litt banjo-spilling, "YIIIIIII-HAAAA!" og masse nærbilder av fæle tenner og vorter, ansiktshår til å gjøre skrekkfilm bøndene og klisjeen rundt dem helt komplett. 

Jeg antar at "standarden" på gutta og deres interesser, settes tidlig ut, der foruten å terrorisere og voldta kvinner, så filosoferes det tungt og lenge om meningen med livet, samt det alle menn alltid har lurt på, om pene bydamer faktisk må gjøre sitt nødige, som alle andre de også.

Deretter og ut blir man utsatt for den ene brutale voldtekten avløst av en annen, og nei, det føles bare ut som filmen strekker det ut, kun for at karakterene er så gjennomført syltynne at den har ikke så mye annet å by opp til, og selvsagt da sjokk-effekten som jo det lykkes godt med, men nesten 30-40 minutter med den slags, vel, plusset (om en kan si det slik) er jo at man vet at avskummet vil få sitt, og vel så det, senere. Men det ble meget laaange scener, og nei. 

Når hevnen endelig begynner å settes i gang har man nærmest blitt litt "immun" mot alt det fæle, og venter i grunn mest på at det skal bare bli over og ut. Likevel, så føles de fleste av drapsscenene litt for "snille" i forhold til alt hva den kvinnelige hevneren gikk gjennom tidligere, men tja, en viss badekar scene sørger for å jamne ut oddsen, noe og nei. En film jeg ser liten verdi i å beholde videre, og denne nordiske SME (Star Media Entertainment) 2005 utgaven skryter på seg å være fullstendig ukuttet, men for min del kunne jeg nok ha vært foruten en god porsjon av de første 40-45 minuttene.

4,5/10

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 20:

48. Dead of Night (1977) av Dan Curtis

Sen 70-talls antologi skrekk, der innehar 3 episoder hvor første tar for seg en ung mann som pusser opp ei eldre bil, og når han under en kjøretur med den, plutselig havner tilbake i 1920-tallet, så tja, begynner mye rare ting å skje, både i nåtid og fortid.

Del 2 husker jeg lite av, annet enn at Patrick MacNee og noe med noe vampyrer (sovnet i et par minutter her og der) og så ble det avsluttet med en om ei dame som maner frem sin nylig avdøde sønn, og nei, igjen en lite imponerende skrekkfilm, middelmådige saker og hvor den første delen var nok den jeg likte best.

5/10

d96GuM7.jpg

49. Arachnophobia (1990) av Frank Marshall

Dr. Ross Jennings (Jeff Daniels) med familie, har bestemt seg for å bytte ut San Francisco og det kaotiske storbylivet, til fordel for mer avslappende og koselige omgivelser, da i den tilsynelatende lille og fredelige byen Canaima. Men idyllen varer ikke ikke særlig lenge, ettersom flere innbyggere plutselig havner på likhuset og hvor Dr. Jennings begynner å lure på om ikke de hyppige dødsfallene kan ha noe med en åttebent liten hårete skapning å gjøre.

En stor favoritt fra barndommen, og en der fortsatt gir meg mye glede, selv i voksen alder. Det nydelige filmcoveret/posteren hinter jo greit om en blanding av fare, spenning og eventyr, og det er jo nettopp mye av hva som går igjen i Frank Marshalls skrekkfilm, og der starter opp i den sør-amerikanske jungelen, før man så tar ferden over til den lille fredfulle byen Canaima. Og før man vet ordet av det, blir innbyggerne terrorisert av en ny type giftedderkopp der truer med å utslette alt liv, om da ingen greier å finne "generalen", redet og samtidig unngå hans hær av hårete små soldater før det er for sent.

Det skrikes godt fra seg, det er det ingen tvil om. Ler alltid bra av scener der Jeff Daniels karakterer starter en verbal kamp mot sjefsedderkoppen, nedi sin kjære vinkjeller:

"GODDAMNIT, WHERE THE HELL ARE YOU?"

Som om edderkoppen skal plutselig svare:

"Her er jeg!"

Ellers er jo John Goodman, som lokal skadedyrbekjemper, et lite fyrverkeri "Yeah, that's right. I'm bad!" til "Would anyone object if I tore this floor out?"

I andre roller finner man Julian Sands som edderkoppekspert, og selv om han dukker opp og forsvinner, for deretter å gjøre et noe forhastet comeback senere ut, så er jo hans lille forsvarstale for edderkoppene ganske så interessant, men også litt creepy. Men, uten dem, så ville nok hverdagen ha vært langt mer ubehagelig, særlig for de som misliker innsekter og kryp i hus og heim. Så har lært meg at de er kjekke "utkastere", så lenge de ikke blir for store, da. :p

Klart, skummelt er nok ikke filmen så mye lenger, men kjenner nå likevel at enkelte scener gjør at det begynner å små-klø litt på kroppen, her og der. Tenker særlig på scener med de små edderkoppene som kravler rundt omkring dosetet, dusjen osv. Og ettersom man jo selv møtte på en del skumle nye gjester på badet som guttunge i kjelleren, så ble det jo nærmest en vane i å sjekke om det satt noen der, og ventet på meg, når en skulle gjøre sitt nødige.

Spesial effektene er faktisk ikke så gærne, om en da greier å ignorere/tolerere den noe komiske gummi-edderkoppen men alt i alt ei meget severdig og artig skrekkfilm, mulig mer komedie enn skrekk, men fortsatt en jeg kan fint se igjen, flere ganger uten å gå lei.

Den har feel-good stemingen og nostalgien, og det er mer enn nok for min del, så da blir det ei snill:

7/10

Glemte jo nesten all den fine musikken, der også har en stor del i at denne er såpass godt likt. Komponist Trevor Jones står bakom mye flott filmmusikk, men føler at hans bidrag i Arachnophobia virker å ofte bli glemt, som jo er synd, da han greier å kombinere nettopp denne spennende eventyrfølelsen med den små-gufne men likevel noe avslappende og koselige småby stemningen, og nei, favorittene er nok åpnings themet samt den lille snutten hvor familien er i ferd med å ankomme Canaima. 

 

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 20:

50. What Ever Happened to Baby Jane? (1962) av Roger Aldrich

To falmende filmstjerner er bosatt i et gammelt hus, der den eldste søsteren (Bette Davis) holder sin yngre og mer suksessfulle lillesøster (Joan Crawford) innesperret og under streng overvåking, men der det blir snart klart at yngstesøsteren har planer om å frigjøre seg, da ved å forsøke å selge huset. Men når storesøster får nysen om den slags, blir det klart at hun har ingen planer om at noe slikt vil finne sted, og utsetter så sin "kjære" søster for stadig mer ondskapsfull form for psykisk og fysisk "søskenkjærlighet".

Aldri sett, men fikk nå unnagjort så i går, og likte den veldig godt. Fantastisk skuespill fra både Crawford og Davis, men hvor sistnevnte helt klart stjal showet med en uforglemmelig opptreden som den tidligere barnestjerna Baby Jane. 

8,5/10

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 21:

51. Hospital Massacre (1981) av Boaz Davidson

Fantastisk tøff filmposter, lovende tittel men dessverre en meget trashy utført forsøk i å melke på slasher genren, og dessverre enda ei svak b-film grøsser, som aldri makter å leve opp til filmposteren. 

Ideen om en morderisk gærning inne på et større sykehus er nok blitt brukt mang ei gang, men klart, da er det jo som oftest en eller annen "random" nutcase som det har klikket for, og her blir man så presentert for tanken om at det er en profesjonell doktor som går rundt og slakter sine medarbeidere, pasienter og andre uheldige ofre, som måtte komme i hans vei. Det er nesten flere mistenkte mordere enn det er av ofre, og etter hvert blir man bare lei av å treffe på enda en potensiell sleazebag som grynter og lager rare grimaser eller lyder, kun for å hoppe videre til neste sinnssvake tulling, og nei, når filmen attpåtil er drepende kjedelig, så går det helt feil vei for min del. 

Et par halvvei komiske scener, der en heller tvilsom form for undersøkelse resulterer i nærmest ei striptease, og ja, lista blir lagt meget lavt, tidlig ut. Vil en ha god sykehus skrekk, er vel den overlegent bedre Visiting Hours (1982) langt mer å foretrekke, Hospital Massacre derimot, er mer av typen film som er glemt dagen derpå, mer eller mindre.

3,5/10

52. Deadly Friend (1986) av Wes Craven

En grei sci-fi/grøsser, der en ung forsker flytter inn i et nabolag, faller for sin søte nabo (Kristy Swanson), hun blir så drept av sin voldelige far, og blir så gjenopplivet via en mikrochip som tilhører hovedkarakterens robotvenn, BeeBee. Men der filmen åpner noe lett og koselig, faller det over i en mer "mørk" retning utover, og føles ut som en blanding av Frankenstein og Not Quite Human (1987), men der kanskje huskes best for basketball scenen og hodet som eksploderer. 

Alltid hatt litt sansen for denne, og ankom i en grøsser samling der gikk under navnet "Twisted Terror Collection" og kom i hop med blant andre titler som The Hand (1981) og Dr. Giggle (1992) i 2007. 

Tross av at det er horror legenden Wes Craven som er bakom, føles denne noe forhastet, som om den var ment å være ei tv-film eller noe i den duren, for det går litt vel kjapt unna i svingene her, og enkelte av karakterene er stort sett meget endimensjonale, enten bøllete (veldig sådan), voldelige, dumme, irriterende og hjelper ikke desto mer til at hovedkarakteren selv er en jeg ønsket skulle få kjørt seg litt mer, da han er heller ikke mye å sympatisere med, men klart, slikt er jo ikke uvanlig i skrekkfilm. 

Synd at Kristy ikke fikk litt mer å jobbe med, og nei, liker stemningen, musikken, Swanson (minner litt om Pris fra Blade Runner over hennes fremførelse) og noen av drapsscenene er jo meget tøffe de og, men alt i alt ender jeg med en kanskje noe vel snill rating av:

6/10

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

53. The Hills Have Eyes (1977) av Wes Craven

Ny runde med Craven, og der vi møter på to meget ulike familier og hvor et uheldig reisefølge havner rett i "matfatet" til en dysfunksjonell familie men hvor kampen for overlevelse snart skal sørge for at jegerne møter langt tøffere motstand enn først antatt.

Joda, ikke sett på minst 15 år, og siden den gang har en jo vært innom oppfølgeren (som kom ut på tidlig 80-tallet) ved flere anledninger, og på sett og vis har sistnevnte kanskje ikke gjort originalen noe særlig stor tjeneste, da den huskes som tidvis ekstremt cheesy, enn særlig "skummel".

Likevel, førstefilmen er absolutt et must innen gærne kannibal-familier uti ørkenen type underholdning, fullt mulig en av de aller beste og viktigste for den type genre. Dessverre skulle jeg så gjerne sett at de tonet litt ned av de mer "fargerike" og klumsete karakterene, og heller fokuserte på stemning, ikke vise for mye og den slags.

Scæferen Beast må være en av de tøffeste filmhundene jeg kan huske å ha sett, hvert fall i skrekkfilm, og herlig å se disse ufyselige mutant/kannibal svina bli tygd i filler, bare synd enkelte virket å slippe unna litt for "lett".

Men alt i alt ei meget underholdende og vellagd film, der ender med en:

7,5/10

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 22:

54. Dolly Dearest (1991) av Maria Lease

Gjensyn, da med en av de mindre "imponerende" killer-doll titlene, og en der mangler mye av sjarmen, humoren og stemningen fra de mer suksessfulle innen denne type underholdning (Dolls, Puppet Master serien, Childs Play serien osv) og der enkelte av ungene er så ufattelig irriterende, mens foreldrene er ikke langt bak, i å være av typen man kunne ikke brydd seg mindre om, og eneste grunn til at man så vidt ender med en noe "snillere" rating, skyldes Rip Thorns innhop som arkeolog. 

4/10

55. The Evil Below (1989) av Jean-Claude Dubois

Gjensyn, og kom i hop med Dolly Dearest (og to andre titler) i ei 4 "Great" Horror Movies DVD utgivelse, og var litt redd for at man her kastet bor 90 minutter på en ikke-skrekk relatert film, for da måtte den jo strykes, for sånn er jo reglene, men virker som denne heldigvis blir altså omtalt som ei skrekkfilm, selv om den føles langt mer ut som ei standard eventyr thriller, med et par forsøk på litt overnaturlig skrekk klisjeer stappet inn, mest for å sørge for at seeren ikke skal sovne av kjedsomhet.

Som nevnt, sett tidligere, og nei, en rimelig døll sjøfarts grøsser/thriller med fokus på stort sett lite interessante karakterer og handling, men gikk heldigvis greit unna og ender så igjen med:

4/10

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

56. De Dødes Tjern (1958) av Kåre Bergstrøm

En gruppe mennesker på hyttetur, finner snart ut at onde krefter skjuler seg like ved, og hvor et mystisk tjern virker å ha en spesiell dragning mot de som skulle være uheldig å komme for nære.

Norsk filmklassiker, men en der tross av sine knappe 74 minutter med spilletid, føles i perioder ut som om tiden nærmest står stille. Ikke at jeg mislikte filmen, men det ble kanskje noe vel mye overanalysering og psykologi-pjatt, og forventet ikke noe blodbad, men med tanke på hvor vakre og flotte enkelte filmscener virkelig var, skulle jeg så gjerne sett mer fokus på stemningen og langt mindre av all praten som foregikk. 

Aldri sett før, men hatt liggende i samlingen vel lenge nå, så kanskje på høy tid å få sett, men tvilsomt en der vil noen gang komme til å stige noe særlig høyere opp på ratingen, og ender så med en meget generøs:

6/10

Vet jo at ei nyversjon har visstnok nylig blitt til, men er kanskje ikke noe å kaste bort tid og penger på?

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 23:

57. Headhunter (1988) av Francis Schaeffer

Film nummer 3 fra den (4 "Great" Horror Movies) DVDen, og her virker det som ei rimelig stor blanding av buddy-cop action, overnaturlig skrekk og en dose med sci-fi, og har jo sett tidligere, men nærmest gått i glemmeboka. Nok en gang møter man på flere av de samme skuespillerne som bidro i The Evil Below (1989), der Wayne  Crawford spiller en noe tørst og røykesugen sterotypisk action-klisje, og hvor hans ekteskap er i ruiner, etter 7 år og først nå oppdager han at kona har plutselig blitt lesbisk over natta, og som om ikke ting er kjipt nok, blir han kastet ut av heimen, hans kvinnelige partner (Kay Lenz) som han jo har et godt øye til er på farten med en slesk politikollega, og en kjip voodoo-slemming røsker og kapper huene av mange mennesker i de sene nattetimene i Miami by.

Denne gjorde seg faktisk langt bedre, gang nummer 2. Det er noe med disse komiske og meget over-the-top 80-talls action-skrekk eventyrene der virkelig er noe for seg selv. Enkelte scener er jo bare helt hysteriske, og av typen som tvilsomt vil bli å se igjen, hvert fall ikke med det første:

En morderisk gærning med machete, står og vifter med våpenet utafor ei bolig, og hva gjør så politiet? Nei, her skal ikke avskummet dulles med eller forstås i hjel, vi bare blåser svinet flere meter bakover med ei pumpehagle. Og hva gjør alle tilskuerne som har samlet seg rundt åstedet? Jo, de setter ut i nærmest trampeklapp, til ære for at politiet likviderer nabolagets skadedyr, og det er som tatt ut av Death Wish 3, hvor Paul Kersey også gjorde en effektiv jobb som exterminator, som attpåtil ble hyret inn av politiet i å benytte all mulig slags midler i å få skurkene vekk, permanent, fra de vanlige beboerne.

Helt på tampen må helten ty til noe helt spesielt, og hvilket våpen passer vel ikke bedre å fjerne en morderisk demon på? Jo, bare løpe rett inn i nærmest butikk, og røske med seg en svær motorsag og løpe ut igjen og sette i gang med griseriet i å slakte skurken.

Som sagt, denne var langt mer givende å se igjen, og hjelper godt på med alt det latterlige som skjer, samt at jeg er veldig glad i Miami by og 80-tallet, og der den gjør en fin bakgrunn, med de neonopplyste bygningene og skulle så gjerne sett flere skrekkfilmer satt til Florida.

5/10 

58. Inner Sanctum II (1994) av Fred Olen Ray

Den siste av disse "fantastiske" grøsserfilmene fra nevnte DVD, og igjen, vært innom tidligere og ingen forandring denne gang i sluttsummen, men Fred Olen Ray skuffer definitivt ikke fansen, for her er det skyhøye doser med sleazer, cheese og trashy skuespill og stemning, fra start til slutt. 

Aldri sett forgjengeren, og slik vil det nok mest sannsynlig forbli værende, men joda, alle lurer alle type skrekk-thriller, der 1/3 av "plottet" virker å benyttes på masse nasty og over-the-top sex scener, og det ender nærmest opp i mykporno, enn skrekk. Likevel, mange kjentfolk dukker jo opp her, David Warner, Sandahl Bergman, Michael Nouri, Margeoux Hemingway, samt at Joe Estevez får lirt av seg noen "hysteriske" one-liners her og der. 

Nei, helt ordinær under middels type nattlig b-film underholdning, der heldigvis går kjapt unna og blir så stående med samme rating som fra forrige visitt:

4/10

Lenke til kommentar

59. Insidious (2010) av James Wan

Uff, det ble altså ei slik filmkveld, der det startet meget røft og ble sjeldent tegn til særlig bedring utover. Denne satte dessverre "standarden", og burde jo tatt hintet, der DVDen skryter av: "Fra skaperne av Paranormal Activity" og ettersom den raskt ble et intenst hatobjekt, så burde alarmen lyst blodrødt, men den gang ei. Joda, her går de i så mange utslitte overnaturlig hus og hjem grøsser-klisjeer som en bare kan få stappa inn, og nei. Lite å juble over, annet enn at i det Lin Shaye dukket opp, så håpet jeg på ei ørliten bedring i "underholdningen", og for en ørliten tid, så bikket det noe frem, men så var det rett ned og ut, og nei, rett i søpla med svineriet.

3,5/10

Oktober Skrekkfilm Utfordringen Dag 24:

60. Annabelle (2014) av John R. Leonetti

Ny runde med besatte og onde dukker, denne har i likhet med forrige film ligget i boden i snart et år, og innså tidlig ut at der kunne den godt har forblitt værende. Nei, ikke noe vits i å kaste bort mer tid på denne, men ikke like fæl som nevnte film ovenfor, og blir så med ei "snill":

4/10

61. Patrick (1978) av Richard Franklin

Vurderte å bare gi meg for kvelden, hvert fall med tanke på skrekkfilmer, for motivasjonen var på bunn, men kom på at denne tidlige australske skrekk-thrilleren av Richard Franklin hadde man ikke vært innom på årevis, og fikk litt lyst til å se den igjen. Joda, det åpner lovende, men derfra og ut blir det utrolig mye dødtid. 2 timer, mer eller mindre, er minst 20-25 minutter for lenge, og en film som ikke er i nærheten av matche regissørens langt bedre skrekk-thriller, Road Games (1981) og Psycho II (1983).

Likevel, den har jo et par kule scener, men ingen forandring i ratingdelen:

6/10

62. The Hills Have Eyes Part: II (1985) av Wes Craven

Smått utrolig at samme mann knapt et år tidligere leverte skrekk-klassikeren Nightmare on Elm Street, og deretter forsøkte å melke i vei på kult-filmen The Hills Have Eyes, da med en lite imponerende og tåpelig fortsettelse. Visstnok gjort i håp om å gjøre om sin 70-talls film om til en serie, ikke ulikt Halloween og Friday the 13th, men det slo aldri ut på samme vis. 

Likevel, del 2 innehar såpass mye tull og latterlige scener, at jeg klarer ikke bli for streng, der vi får ei stor rekke av flashbacks (til og med hunden Beast ser ut til å ha et godt minne) og igjen dukker Pluto opp (selv om Beast nærmest sleit hue av ham i forgjengeren) og ny bad guy, Reaper som pryder DVD coveret, men er mer komisk enn "skummel". 

Et par andre gjengangere går igjen, Bobby og Ruby returnerer, mens stort sett røkla består av skuespillere som virket å ha forsøkt å vinne ei rolle i en av Fredag den 13ende filmene, men endte så opp i Cravens film i stedet. Og det føles og høres i større perioder ut som om regissøren har hentet mye inspirasjon fra nevnte slasher-serie, men mangler da en like ikonisk bad guy som Jason, og nei, ikke i nærheten av ei "tidenes verste" film, men selvsagt en stor vei unna sin forgjenger og ender med ei:

4,5/10

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...