Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Frank.N.Steen]

Next Door (1994) av Barney Cohen

"Words are turds. Words are fucking turds."

I et tilsynelatende fredelig og harmonisk nabolag skal ei uskyldig liten feide snart vise seg å bli opptakten til en intens og meget personlig krig mellom to familier med nokså ulike bakgrunner.

Har alltid vært litt ekstra fascinert over nabofeider, enten det er snakk om de lengre og nærmest evigvarende typene, som går over flere tiår og hvor i enkelte tilfeller har endt opp med å bli brettet ut i aviser og medier her til lands, eller da de mer kortvarige og intense kampene, der kan gå såpass hardt for seg, at liv og helse står på spill, og er av typen nabo-kriger som får eventyrene om Donald Duck og nabo Jensen til å se ut som, tja ei hyggelig og artig tegneserie i forhold.   

Det som ofte er interessant er jo hvordan et ellers hyggelig nabolag plutselig kan forandres om til "helvete på jord", da over små og latterlige bagateller, og hvor høyreiste egoer og barnslige hersketeknikker og manipulerende, bøllete oppførsel gjerne ligger løst i lufta, og der for alle tilskuerne eller naboene som er litt på avstand eller ikke har noen "beef" med kamphanene, så er det jo bare å dra frem popcornet og brusen, skru av tven og sette seg til rette i godtstolen og nyte galskapen live and direct.

Som guttunge legger man jo ikke alltids merke til hva det er eller hvorfor de voksne krangler og bråker så høylytt seg imellom fra tid til annen, men når en ser tilbake, så er det kanskje ikke så rart at det ble mye skurring og uvennskap i nabolagene. Enten det er nabobikkja som alltid skal gjøre sitt nødige i hagen eller blomsterbedet til en annen nabo, eller naboungene som skriker og bærer seg som ville dyr, døgnet rundt, uten at foreldra noen gang sier i fra, og rett over til den gamle tanta som alltid henger opp sinte og negative lapper rundt omkring, og benytter mest sannsynlig de resterende 23 timene i døgnet med å gjemme seg bak gardina og skule ut på sine "kjære" naboer og stadig finne nye ting hun kan henge seg opp i og deretter klage over.

Men selvsagt aldri ta opp slikt ansikt til ansikt, kun gjennom sinte og fyldige "anonyme" brev, lapper og notater, helst med en masse utropstegn og tydelig feite streker under ord som: "IKKE", "NEI", "FY", "ALDRI" osv.

Pappa og mamma hadde sine feider med mye rare og "originale" naboer, både fra vår eget nabolag, men også på hytteferier eller campingture, og enkelte episoder kan man le godt av i etterkant, andre derimot var jo totalt bortkastet med tid og krefter men av og til kommer det stunder hvor man bare må markere seg og si ifra, fremfor å gjemme huet i sandkassen og være konflikt sky, for noen er tydeligvis ikke så enkle å nå ut til, og er man jo riktig så "heldig" kan en få seg en slik "god nabo" helt innpå seg, og hvor noen er villige til å gjøre absolutt alt for å vinne ei nabofeide.

Husker spesielt godt ei "legendarisk" snøfeide mellom pappa og en eldre gubbe med snøplog på tidlig 90-tallet, som for en tid ble vår nærmeste nabo, men han gjorde seg så absolutt godt synlig i denne perioden. For det kom mye snø og pappa hadde sommeren i forkant bygd opp ei flott tre gjerde, og naboen elsket å dytte svære mengder med snø rett oppå det nybygde gjerdet vårt. Og i stedet for å bare dytte det et par meter til, uti skogen, så skulle alt bare lesses over på vår tomt. 

Pappa lot det gå et par ganger, men til slutt greide han ikke å holde igjen irritasjonen. Gjerdet hadde allerede begynt å gi etter, grunnet de massive mengdene med snø, og snøen begynte også å blokkere utgangsdøren i kjelleren, samt at gjerdet ville snart gi etter og måtte så koste på med reparasjoner til våren, noe naboen gledelig skulle få være med å betale for. 

Men hver gang pappa gikk over til naboen for å forsøke å prate med ham om snø-problemet og skadene de påførte gjerdet, så dukket alltid kona hans opp, og han var ikke å finne noe som helst sted, utrolig. Men, hva var det som rørte seg bak den ene kjøkkengardinen? Joda, der sto gubben og gjemte seg, alt mens kona sto for praten. Hun var åpenbart flau, men gubben hennes ville ikke stille opp. 

Det gikk nå aldri så langt som i denne elleville nabokrigen mellom familiene Coler og Beneditti, og ble senere løst på langt mer fredelig vis, da ved at kona til slutt fikk gubben sin til å bli med på å spleise i kostnadene på gjerdet, samt at han og pappa fikk dele på å bruke snøplogen til å kvitte seg med de massive snømengdene på vintertid, og det ble kanskje ikke noe langvarig og nært vennskap av den slags, men heller ikke et langvarig og hatsk forhold heller.

Uansett, dette med å være liten og ikke helt forstå seg på de voksnes problemer, slikt ble jo løst greit med at vi ungene i nabolaget fikk fantastiske muligheter til å bygge gigantiske snøhuler, da naboen vår lesset større mengder med snø over i vår hage, og det var jo i grunn bare å grave i vei og halve jobben var jo gjort på forhånd, da vi trengte ikke å slite med å lesse tonnevis av snø opp på hverandre. Så for oss var lyden av naboens snøplog nærmest som lyden av isbilen, aldri til irritasjon men til stor glede, for nå visste vi at det var bare å kle på seg vinter tøyet, ta frem spadene og begynne å jobbe i vei med hula vår.

Om ting hadde gått like fredfullt for seg i filmen Next Door (1994), så ville det nok ha blitt ei ganske så kjedelig affære, ingen tvil om det. Og her er det ikke hunde bæsj, ungeskrik eller snø som er synderen, men en ganske så aktiv vannspreder, der er dårlig nytt for hageblomstene til den mer "intellektuelle" og vanlige familien Coler (James Woods og Kate Capshaw), og derfra og ut så bygger ting seg raskt opp til å bli ei fysisk og psykisk kamp for å overgå de mer rølpete og "enkle" Benedittiene (Randy Quaid og Lucinda Jenney). 

Filmen er ei tv-produsert historie der blander i hop drama, komedie, skrekk og spenning, men skulle så gjerne sett at de gikk litt mer i retning av mørk komedie og skrekk, der spesielt Randy Quaid var i fyr og flamme her, som en skikkelig gærning og av typen som er definitivt "drømmenaboen", en som både er fysisk overlegen i styrke og viser seg å være ganske så skarp i topplokket attpåtil, og er villig til å ta i bruk alt for å komme til sin rett om å vanne i hjel naboens planter, og der likevel tross sitt 160 i IQ (i følge hans kone), foretrekker å ty til primitiv vold fremfor ei liten alvorsprat.

James Woods mer tilbakelente og rolige karakter, innser tidlig ut hva slags type han har med å gjøre, men prøver likevel og spille den "voksne" parten. Men når han først gir sin nabo hånda, får han nærmest hele armen røsket av, og sånne typer går det bare ikke an å prate normalt til, og skal man nå ut til dem, så må en ned på det samme nivået, det eller å gi tapt og flytte på seg, som jo ingen av kamphanene virker å ha lyst til å gjøre med det aller første.

Filmen er visstnok aldri blitt utgitt i ei offisiell DVD utgave, sjansene for noe slikt virker å være smale, men jeg fikk veldig lyst på denne, men inntil videre lå den altså ute på Youtube, gratis. Og det er jo selvfølgelig hyggelig, minuset derimot er at lyden er fryktelig i større perioder. Nærmest som om store deler av dialogen ble tatt opp inn i et søppelspann eller en container, med stadig ekko og annet som irriterer øregangene, og det gjør at man må sitte å konstant skru opp og ned volumet, og føler at man mister en del av handlingen grunnet den slags, men likevel, filmen er velspilt og en av de soleklart bedre tv-filmene man har vært borti det siste året, og er jo veldig glad i nettopp Woods og Quaid, særlig når disse drar i gang crazy-psycho skuespillet sitt, og både Kate Capshaw og Lucinda Jenney så meget heite ut i sine roller, og skulle så gjerne fått ei liten cat-fight mellom dem også, der det liksom lå i kortene at noe var i gjære, men dessverre, det ble nå aldri noe av.

Filmen ligger å vipper mellom 6,5/10 og 7/10, men lyden som nevnt, var grusom og kommer til å holde utkikk etter om denne filmen kan få ei bedre utgivelse på DVD eller Blu-ray (yeah right) men hvis ikke, så antar jeg, eller håper man at ei grei og rimelig priser VHS kan være stedet å gå.

6,5/10

[Frank.N.Steen]

In the Mouth of Madness (1995) av John Carpenter

"Lady, nothing surprises me. We fucked up the air, the water, we've fucked up each other. Why don't we finish the job by flushing our brains down the toilet?"

Etter at den verdenskjente skrekkforfatteren Sutter Cane sporløst forsvinner, velger forlaget hans å hyre inn John Trent (Sam Neill) til å spore opp deres egne gullkalv. Men Trent er ikke like overbevist som sin arbeidsgiver i at forfatteren bare har "forsvunnet" fra jordens overflate, og han er tidlig ut skråsikker på at det hele dreier seg om ei gedigen svindel, kun for å selge enda flere bøker. Men den teorien går raskt til grunne, særlig når Trent selv plutselig befinner seg fanget i en av forfatterens oppdiktede byer, Hobb's End.

Denne pleide å gå ofte sent i nattetid på svensk TV4, gjerne midt i sommerferien, som var jo midt i blinken, for da kunne en sitte natta lang og se all slags skrekk, erotikk, action og annen sleaze som man ville gått glipp av med skolen tidlig dagen derpå. 

Jeg husket av en eller annen grunn aldri filmens tittel, eller særlig av plottet, men at det foregikk masse sinnsvake og creepy greier og at det var i perioder nærmest som ei slags "best of" av diverse Stephen King gående i flere av filmens scener, og var nok ingen tilfeldighet nei, selv om ved senere besøk så er vel også H.P. Lovecraft en kanskje minst like viktig inspirasjonskilde til mye av galskapen der foregår.

Blitt ei stund siden forrige visitt, men følte det var på tide å ta et nytt besøk til Hobbs End, og joda, det er mye herlig mørk humor her, og ikke minst en del creepy scener, der har holdt seg meget bra. Sam Neill har hovedrollen som en noe cocky etterforsker, der forsøker å holde hodet kaldt, mens resten av verden virker å gå til grunne i et eneste stort inferno, da som følge av de stadig økende voldstilfellene der blir linket til forfatteren Sutter Canes urovekkende historier.

Joda, dette er nok den beste og siste virkelig gode filmen til John Carpenter, hvert fall fra 90-tallet, der var alt annet enn et stort tiår for regissøren, men her virket han å være tilbake i god form. 

Den er vel også det avsluttende kapitlet i hans dommedags "trilogi", tror den startet med The Thing (1982) og fortsatte via Prince of Darkness (1987), før den så ble avsluttet med da In the Mouth of Madness.

Ville så gjerne bikke ratingen opp ett hakk, men virker å stå fast på den samme som tidligere, og er jo ikke direkte "dårlig", men aldri i nærheten av å matche de virkelige klassikerne til Carpenter på 80-tallet, men likevel ei severdig, små-guffen og tidvis komisk skrekk-thriller der jeg kan godt se langt oftere, men hvor det tvilsomt vil bli særlig til forskjell i rating delen, men underholdnings biten den er så absolutt til stede, og blir så med ei:

7,5/10

Angående humoren i filmen, så lo jeg spesielt godt av scenen der ei ravende Sam Neill blir dratt inn på et mentalsykehus for et "kortvarig" ferieopphold, og han ender med å sparke godt fra seg, og følger så opp med:

"I'm sorry about the balls! It was a lucky shot, that's all!" 

og i det han like etter blir plassert i ei polstra celle, blir ikke situasjonen det minste bedre av at den lokale "DJen" putter på ei stor "favoritt!" via høyttaleranlegget og Neill vrir seg i smerte:

"Oh, no, not The Carpenters..."

Theme låta til filmen er også en ganske så drivende og tøff sak:

 

[Winnowill]

Destroyer.

7/10.

Politifilm med en "sliten", men formidabel Nicole Kidman i storform.

Nærkontakt av tredje grad.

4/10.

Vet ikke helt hva jeg skal syntes om denne filmen, merker meg at den har fått gode anmeldelser og den er laget av Spielberg. Men altså, herlighet. Den er jo uberlang, seig som pokker i enkelte scener, og selv om den nok var banebrytende på den tiden, så er det noe med dialog, samspill, og den infernalske og sinnsyke DVELINGEN ved enkelte scener som er regelrett ulidelig å se på. Ørten laaaangtrukne scener hvor folk bare stirrer  og stirrer og det virker som de aldri blir ferdig (spesielt på slutten av filmen)  - jeg får helt fnatt av sånt. Dreyfuss er jo god da, og når han går fullstendig bananas så er det jo interessant. Forøvrig henger jeg meg ikke opp i spesialeffektene - det er jo så som så for tiden den var laget i, men mye var bare veldig rart, spesielt biten med Dreyfuss på slutten som 

Spoiler

bare blir med på ufoen. Helt uanstrengt liksom, et par ord i et rom og på med spacesuiten og on we go?

Det ble for sært for meg, Dune var jo likedan. 

[Frank.N.Steen]

Galaxy Quest (1999) av Dean Parisot

"She's not a fan! This is a Termite!"

En gjeng avdanka tv-skuespillere som nøt stor suksess på tidlig åttitallet, da gjennom det en gang så populære science-fiction showet Galaxy Quest, lever nå mest på å dyrke gammel storhet og av å snylte på sine hengivne og trofaste tilhengere. Men når gjengen plutselig blir oppsøkt og "kidnappet" av ei gruppe med utenomjordiske fans, der har i årevis fulgt nøye med på sine helters historiske "dokumentarer". Og det skal det snart vise seg å bli opptakten til en vanvittig reise. En som er langt utenom hva de villeste tv-manus noengang kunne ha kommet opp med.

Ei herlig og meget morsom og sjarmerende sci-fi komedie, der tar genren fullstendig på kornet og er av typen underholdning som bare blir bedre for hver gang man ser den.

Siterbar som bare pokker, og for ei fantastisk godt galleri av likandes og dyktige skuespillere. Helt klart en av de mest suksessfulle og morsomme sci-fi filmene fra 90-tallet, og en man godt kunne sett igjen like etterpå, og ga den vel ei 7,5/10 for en 3-4 år siden (første gangen man så den) men en som helt klart nyter godt av å bli sett flere ganger, og ligger faktisk og vipper nesten opp til ei 9/10, (men kanskje ei annen gang) og inntil da lander jeg på:

8,5/10

[Tomeito]

Galaxy Quest er en perle. Jeg husker foreldrene mine en gang på midten av 2000-tallet kom hjem fra butikken med en bråte dvd-er (fortsatt ganske tidlig i DVDens historie), der blant annet denne var. Så den, likte den ikke. Så den igjen for noen år siden, og da skjønte jeg så mye mer. Det har kommet en dokumentar om filmen som ser ganske gøyal ut: https://www.journeyman.tv/film/7688/never-surrender 

[Vaniman]

"Mulan" (2020)

Dårlig film. Og da mener jeg virkelig dårlig. Jammen godt at man kan se filmen gratis, så man slipper å betale for spetakkelet. Orginalen fra 1998 er betydelig bedre. Dette begynner jo ellers å bli normen for Disney og Hollywood. Originalene er alltid bedre. Det er liksom bare til å slå på tv-en, når som helst, så finner man noe bedre på en av kanalene enn disse filmene som egentlig bare er noe bråk og forvirrende rot. Ikke rart folk har sluttet å gå på kino. 

Men må nesten gi noen poeng for fotografering, spesialeffekter og lyd. Her er kvaliteten god, som vanlig. 

 

Gir filmen

4/10

Kanskje litt strengt. Tenker imdb vil havne på 5/10. Det kommer litt an på hvor mye man vektlegger det tekniske, altså kvalitet på bilde og lyd. 

 

[Kjøleskap]

Ikke strengt i det hele tatt. Mulan har superkrefter og trenger ingen trening siden hun allerede er mye bedre enn alle andre. Her er det bare å gratulere Disney med å ha misforstått karakteren fullstendig. Når skal de lære at det ikke er slik man skriver sterke kvinnelige figurer? Filmen mangler også alt det andre som gjorde originalen så bra, så da hjelper det fint lite om den har fine bilder. Disse live-action remakene blir bare verre og verre.

[Frank.N.Steen]

Rear Window (1998) av Jeff Bleckner

Joda, ei åpenbar remake (en av flere dette året) av Alfred Hitchcocks klassikere, men hvor da har blitt omgjort og lagt til rede for Christopher Reeves, der et par år i forkant hadde blitt lam, som følge av ei ulykke på hesteryggen og denne Hallmark produserte tv-filmen ble visstnok til mens han selv drev med opptrening for å forsøke å komme seg tilbake, ikke bare med tanke på håpet om å kunne gå igjen, men opptrening av tale/stemmen, som visstnok ble sterkt forbedret under filmingen.

Klart, her snakker vi jo om en tv-film, og en som i perioder virker nokså forhastet, men det hjelper på at man er veldig glad i skuespillerne som medvirker her, og foruten Reeves, finner man jo Robert Forster og Daryl Hannah, og selv om den aldri er i nærheten av å matche originalen, så har man ofte sett den via tv, som nattfilm, og egner seg vel i grunn best som den type underholdning. 

Historien forsøker i en viss grad som nevnt, å hente frem Reeves egne kamp mot å komme seg tilbake i hverdagen, etter sin tragiske ulykke, og hvor hovedkarakteren havner i en stygg bilulykke, overlever og blir nødt til å godta at han mest sannsynlig må tilbringe resten av livet i en rullestol, totalt avhengig av hjelp til det meste av hverdagslige sysler, men får god støtte fra venner og kolleger på veien. 

Under innvielsen av hans ganske så forbedrede toppleilighet, får han ei fin utkikk over hva naboene foretar seg på kveldstid, og hvem trenger vel tv med så mye som foregår utenfor soveromsvinduet. Her er det sex, kjærlighet, drama og mord, alt i beste sendetid.

Problemet blir å forsøke å overbevise politiet om at han faktisk har "bevitnet", mer hørt at et mord har funnet sted, og vips så blir hovedkarakteren dypt dratt inn i et drama uten like.

Hannah og hennes bidrag er mest som i de aller fleste filmene jeg har sett av henne, ei litt for energisk og små-naiv blondine som blir tidlig ut, dyttet litt vel hardt frempå som ei potensiell kjærlighets interesse, og får ikke så veldig mye å jobbe med her.

Et par andre karakterer ender i de mer typiske side-kick rollene, som den svarte og komiske hjelperen/vennen, som kjører tykt på med rastafari "ya, man!" slæng og joda, ei viss feel-good stemning, men enkelte karakterer kunne godt ha vært nedjustert, og ikke minst den lite truende britiske bad guyen, som virker som han har snublet ut av ei Guy Ritchie film og bare blitt hyra inn i siste liten.

Robert Forster er som alltids den likandes politietterforskeren, noe naiv og litt vel lite grundig i etterforskningen, men alltids hyggelig å treffe på.

Christopher Reeve viser til hvilken dyktig skuespiller han var, selv lenket fast i en rullestol og scenene der den tidligere atleten og superhelten sitter og trist kikker inn i sitt klesskap, over sko, klær og annet han aldri vil kunne bruke igjen, eller få på seg av egen maskin, er trist å bevitne, det og når han titter på gamle bilder fra sin tid i idrettens verden.

Disse få men fine og velspilte scenene hadde fortjent noe mer tid, men siden det var ei tv-film, så gikk de nok mest etter å holde tempoet og spenningen i gang, og litt synd, for med litt mer tid så kunne dette ha blitt en, kanskje ikke langt bedre, men hvert fall et hakk høyere opp på terningen.

Som sagt, sett før, flere ganger, og er veldig glad i flere av de invovlerte, og denne type nattfilmer, så da blir det med en snill:

5,5/10 

Endret 9. september 2020 av Frank.N.Steen

[Reg2000]

Gemini Man

 

Med Will Smith, Ang Lee og ganske store ressurser burde dette være en grei popcornfilm, men dessverre skuffet den veldig. Den har tildels ganske gode actionscener, og det er litt morsomt å se Will Smith slåss mot seg selv, men måten effektene brukes for å gjøre figurene overnaturlig gode til å slåss er forstyrrende. Det hadde kanskje passet i en superhelt film, men her ser det bare rart og fake ut. Det verste er nok allikevel manus, der det virker som om halve historien har falt ut. Det er svært mye som ikke fortelles og karakterenes handlinger gir ofte ikke mening. Det avsluttende oppgjøret blir også et stort antiklimaks og det er vanskelig å se at det skulle løse problemene for hovedkarakteren vi følger. Filmen er hovedsakelig verdt å se for en kamp på motorsykler. Resten kan man igrunn lett hoppe over.

4/10. 

 

 

Endret 10. september 2020 av Reg2000

[Helpless/Green]

Theo343 skrev (På 12.11.2019 den 5.53):

Vil si 2016 var i klassen makkverk når det gjelder uendelig fjaseri og skriking for noen billettpenger. Den hadde noen nesten underholdende stereotyper som datt flatt men ble forsøkt båret av *stjerner*. 

 

Teknisk sett var 2016 kanskje god, men takk for at Dan Aykroyd & crew ser det nødvendig å lage en ordentlig oppfølger. 

 

Og når jeg ser Leslie Jones tweet om filmen  så føles det bare mer rett. Snakk om "crybabies" som drar alle "Im an entitled person" korta. Nok til å bli litt kvalm

https://twitter.com/lesdoggg/status/1086748467828019200?lang=en

 

Filmen er laget av en hardbarka, selverklært feminist så det er virkelig ikke annet å forvente der han sitter i woke-tåka si og hardt prøver å appelere til hjernedøde Gen Z SJW's! 

Endret 9. september 2020 av Helpless/Green

[Helpless/Green]

Kjøleskap skrev (9 timer siden):

Ikke strengt i det hele tatt. Mulan har superkrefter og trenger ingen trening siden hun allerede er mye bedre enn alle andre. Her er det bare å gratulere Disney med å ha misforstått karakteren fullstendig. Når skal de lære at det ikke er slik man skriver sterke kvinnelige figurer? Filmen mangler også alt det andre som gjorde originalen så bra, så da hjelper det fint lite om den har fine bilder. Disse live-action remakene blir bare verre og verre.

Pissney fornekter seg ikke:
https://www.dailywire.com/news/backlash-against-disney-for-filming-mulan-in-chinese-province-with-concentration-camps

Endret 9. september 2020 av Helpless/Green

[Helpless/Green]

Winnowill skrev (På 7.9.2020 den 21.46):

Destroyer.

7/10.

Politifilm med en "sliten", men formidabel Nicole Kidman i storform.

Nærkontakt av tredje grad.

4/10.

Vet ikke helt hva jeg skal syntes om denne filmen, merker meg at den har fått gode anmeldelser og den er laget av Spielberg. Men altså, herlighet. Den er jo uberlang, seig som pokker i enkelte scener, og selv om den nok var banebrytende på den tiden, så er det noe med dialog, samspill, og den infernalske og sinnsyke DVELINGEN ved enkelte scener som er regelrett ulidelig å se på. Ørten laaaangtrukne scener hvor folk bare stirrer  og stirrer og det virker som de aldri blir ferdig (spesielt på slutten av filmen)  - jeg får helt fnatt av sånt. Dreyfuss er jo god da, og når han går fullstendig bananas så er det jo interessant. Forøvrig henger jeg meg ikke opp i spesialeffektene - det er jo så som så for tiden den var laget i, men mye var bare veldig rart, spesielt biten med Dreyfuss på slutten som 

  Vis skjult innhold

bare blir med på ufoen. Helt uanstrengt liksom, et par ord i et rom og på med spacesuiten og on we go?

Det ble for sært for meg, Dune var jo likedan. 

Det gjør det kanskje mere interessant at filmen var sponsa av NASA i sin tid for å tilvenne befolkningen med tanken på utenomjordisk liv.
Forbauser meg ikke et sekund at Spielberg har hatt en finger med i Project Bluebeam 

Dune forresten en stor MØKKAFILM!
Spillet som kom 6 år senere likeså.

Frank.N.Steen skrev (På 5.9.2020 den 15.28):

Next Door (1994) av Barney Cohen

"Words are turds. Words are fucking turds."

I et tilsynelatende fredelig og harmonisk nabolag skal ei uskyldig liten feide snart vise seg å bli opptakten til en intens og meget personlig krig mellom to familier med nokså ulike bakgrunner.

Har alltid vært litt ekstra fascinert over nabofeider, enten det er snakk om de lengre og nærmest evigvarende typene, som går over flere tiår og hvor i enkelte tilfeller har endt opp med å bli brettet ut i aviser og medier her til lands, eller da de mer kortvarige og intense kampene, der kan gå såpass hardt for seg, at liv og helse står på spill, og er av typen nabo-kriger som får eventyrene om Donald Duck og nabo Jensen til å se ut som, tja ei hyggelig og artig tegneserie i forhold.   

Det som ofte er interessant er jo hvordan et ellers hyggelig nabolag plutselig kan forandres om til "helvete på jord", da over små og latterlige bagateller, og hvor høyreiste egoer og barnslige hersketeknikker og manipulerende, bøllete oppførsel gjerne ligger løst i lufta, og der for alle tilskuerne eller naboene som er litt på avstand eller ikke har noen "beef" med kamphanene, så er det jo bare å dra frem popcornet og brusen, skru av tven og sette seg til rette i godtstolen og nyte galskapen live and direct.

Som guttunge legger man jo ikke alltids merke til hva det er eller hvorfor de voksne krangler og bråker så høylytt seg imellom fra tid til annen, men når en ser tilbake, så er det kanskje ikke så rart at det ble mye skurring og uvennskap i nabolagene. Enten det er nabobikkja som alltid skal gjøre sitt nødige i hagen eller blomsterbedet til en annen nabo, eller naboungene som skriker og bærer seg som ville dyr, døgnet rundt, uten at foreldra noen gang sier i fra, og rett over til den gamle tanta som alltid henger opp sinte og negative lapper rundt omkring, og benytter mest sannsynlig de resterende 23 timene i døgnet med å gjemme seg bak gardina og skule ut på sine "kjære" naboer og stadig finne nye ting hun kan henge seg opp i og deretter klage over.

Men selvsagt aldri ta opp slikt ansikt til ansikt, kun gjennom sinte og fyldige "anonyme" brev, lapper og notater, helst med en masse utropstegn og tydelig feite streker under ord som: "IKKE", "NEI", "FY", "ALDRI" osv.

Pappa og mamma hadde sine feider med mye rare og "originale" naboer, både fra vår eget nabolag, men også på hytteferier eller campingture, og enkelte episoder kan man le godt av i etterkant, andre derimot var jo totalt bortkastet med tid og krefter men av og til kommer det stunder hvor man bare må markere seg og si ifra, fremfor å gjemme huet i sandkassen og være konflikt sky, for noen er tydeligvis ikke så enkle å nå ut til, og er man jo riktig så "heldig" kan en få seg en slik "god nabo" helt innpå seg, og hvor noen er villige til å gjøre absolutt alt for å vinne ei nabofeide.

Husker spesielt godt ei "legendarisk" snøfeide mellom pappa og en eldre gubbe med snøplog på tidlig 90-tallet, som for en tid ble vår nærmeste nabo, men han gjorde seg så absolutt godt synlig i denne perioden. For det kom mye snø og pappa hadde sommeren i forkant bygd opp ei flott tre gjerde, og naboen elsket å dytte svære mengder med snø rett oppå det nybygde gjerdet vårt. Og i stedet for å bare dytte det et par meter til, uti skogen, så skulle alt bare lesses over på vår tomt. 

Pappa lot det gå et par ganger, men til slutt greide han ikke å holde igjen irritasjonen. Gjerdet hadde allerede begynt å gi etter, grunnet de massive mengdene med snø, og snøen begynte også å blokkere utgangsdøren i kjelleren, samt at gjerdet ville snart gi etter og måtte så koste på med reparasjoner til våren, noe naboen gledelig skulle få være med å betale for. 

Men hver gang pappa gikk over til naboen for å forsøke å prate med ham om snø-problemet og skadene de påførte gjerdet, så dukket alltid kona hans opp, og han var ikke å finne noe som helst sted, utrolig. Men, hva var det som rørte seg bak den ene kjøkkengardinen? Joda, der sto gubben og gjemte seg, alt mens kona sto for praten. Hun var åpenbart flau, men gubben hennes ville ikke stille opp. 

Det gikk nå aldri så langt som i denne elleville nabokrigen mellom familiene Coler og Beneditti, og ble senere løst på langt mer fredelig vis, da ved at kona til slutt fikk gubben sin til å bli med på å spleise i kostnadene på gjerdet, samt at han og pappa fikk dele på å bruke snøplogen til å kvitte seg med de massive snømengdene på vintertid, og det ble kanskje ikke noe langvarig og nært vennskap av den slags, men heller ikke et langvarig og hatsk forhold heller.

Uansett, dette med å være liten og ikke helt forstå seg på de voksnes problemer, slikt ble jo løst greit med at vi ungene i nabolaget fikk fantastiske muligheter til å bygge gigantiske snøhuler, da naboen vår lesset større mengder med snø over i vår hage, og det var jo i grunn bare å grave i vei og halve jobben var jo gjort på forhånd, da vi trengte ikke å slite med å lesse tonnevis av snø opp på hverandre. Så for oss var lyden av naboens snøplog nærmest som lyden av isbilen, aldri til irritasjon men til stor glede, for nå visste vi at det var bare å kle på seg vinter tøyet, ta frem spadene og begynne å jobbe i vei med hula vår.

Om ting hadde gått like fredfullt for seg i filmen Next Door (1994), så ville det nok ha blitt ei ganske så kjedelig affære, ingen tvil om det. Og her er det ikke hunde bæsj, ungeskrik eller snø som er synderen, men en ganske så aktiv vannspreder, der er dårlig nytt for hageblomstene til den mer "intellektuelle" og vanlige familien Coler (James Woods og Kate Capshaw), og derfra og ut så bygger ting seg raskt opp til å bli ei fysisk og psykisk kamp for å overgå de mer rølpete og "enkle" Benedittiene (Randy Quaid og Lucinda Jenney). 

Filmen er ei tv-produsert historie der blander i hop drama, komedie, skrekk og spenning, men skulle så gjerne sett at de gikk litt mer i retning av mørk komedie og skrekk, der spesielt Randy Quaid var i fyr og flamme her, som en skikkelig gærning og av typen som er definitivt "drømmenaboen", en som både er fysisk overlegen i styrke og viser seg å være ganske så skarp i topplokket attpåtil, og er villig til å ta i bruk alt for å komme til sin rett om å vanne i hjel naboens planter, og der likevel tross sitt 160 i IQ (i følge hans kone), foretrekker å ty til primitiv vold fremfor ei liten alvorsprat.

James Woods mer tilbakelente og rolige karakter, innser tidlig ut hva slags type han har med å gjøre, men prøver likevel og spille den "voksne" parten. Men når han først gir sin nabo hånda, får han nærmest hele armen røsket av, og sånne typer går det bare ikke an å prate normalt til, og skal man nå ut til dem, så må en ned på det samme nivået, det eller å gi tapt og flytte på seg, som jo ingen av kamphanene virker å ha lyst til å gjøre med det aller første.

Filmen er visstnok aldri blitt utgitt i ei offisiell DVD utgave, sjansene for noe slikt virker å være smale, men jeg fikk veldig lyst på denne, men inntil videre lå den altså ute på Youtube, gratis. Og det er jo selvfølgelig hyggelig, minuset derimot er at lyden er fryktelig i større perioder. Nærmest som om store deler av dialogen ble tatt opp inn i et søppelspann eller en container, med stadig ekko og annet som irriterer øregangene, og det gjør at man må sitte å konstant skru opp og ned volumet, og føler at man mister en del av handlingen grunnet den slags, men likevel, filmen er velspilt og en av de soleklart bedre tv-filmene man har vært borti det siste året, og er jo veldig glad i nettopp Woods og Quaid, særlig når disse drar i gang crazy-psycho skuespillet sitt, og både Kate Capshaw og Lucinda Jenney så meget heite ut i sine roller, og skulle så gjerne fått ei liten cat-fight mellom dem også, der det liksom lå i kortene at noe var i gjære, men dessverre, det ble nå aldri noe av.

Filmen ligger å vipper mellom 6,5/10 og 7/10, men lyden som nevnt, var grusom og kommer til å holde utkikk etter om denne filmen kan få ei bedre utgivelse på DVD eller Blu-ray (yeah right) men hvis ikke, så antar jeg, eller håper man at ei grei og rimelig priser VHS kan være stedet å gå.

6,5/10

Ja, ja... det skulle være en mini-anmeldelse og ikke en bok om filmen!

Endret 9. september 2020 av Helpless/Green

[SirJames™]

52 minutes ago, Helpless/Green said:

Ja, ja... det skulle være en mini-anmeldelse og ikke en bok om filmen!

Tipper livet ditt er en dans på roser, ettersom du klarer å henge deg opp i lengden på Frank.N.Steens filmanmeldelser. Dette er hans M.O, og det beste ville vel vært hvis du kjøper deg en laptop/mobil som har scrollefunksjon.

What's that? Du har scrollefunksjon allerede? VEL, SÅ BRUK DEN DA.

Mini-anmeldelser a la "Filmen sugde, gir den 2/10" eller "Bra film, likte ikke slutten", er jo like nyttige som IKEAs bruksanvisninger.

[Helpless/Green]

SirOwen skrev (53 minutter siden):

Tipper livet ditt er en dans på roser, ettersom du klarer å henge deg opp i lengden på Frank.N.Steens filmanmeldelser. Dette er hans M.O, og det beste ville vel vært hvis du kjøper deg en laptop/mobil som har scrollefunksjon.

What's that? Du har scrollefunksjon allerede? VEL, SÅ BRUK DEN DA.

Mini-anmeldelser a la "Filmen sugde, gir den 2/10" eller "Bra film, likte ikke slutten", er jo like nyttige som IKEAs bruksanvisninger.

Da kan de vel for helvete skrive at de vil ha en UTFYLLENDE ANMELDELSE da for faen!!!!!!!!1

[Danielzu]

I believe in Frank.

[kjetilkl]

7 hours ago, SirOwen said:

 

Mini-anmeldelser a la "Filmen sugde, gir den 2/10" eller "Bra film, likte ikke slutten", er jo like nyttige som IKEAs bruksanvisninger.

Minner om tittelen på tråden - "Mini-anmeldelse av den siste filmen du så" ?

Hvis JEG fikk bestemme, så burde denne tråden inneholde anmeldelser som var på ett avsnitt, og helst av filmer som er maks 5 år gamle. -Innrømmer det har blirr mye scrolling de siste par månedene her inne, og selv om det irriterer meg så gidder jeg ikke å slenge inn kommentarer på det - jeg bare himler med øynene og leser noe annet.

Men det må vel være lov å diskutere det?

OnTopic:

Bill and Ted face the music, 2020

Hvem skulle trodd at Bill og Ted i 2020 fortsatt kunne være morsomme. - De som vet hvem Bill og Ted er vet akkurat hva de får her, og selv om jeg ikke var noen superfan av originalen(e) så koste jeg meg litt og lo masse med denne.

6/10

[Elgen.]

kjetilkl skrev (19 minutter siden):

og helst av filmer som er maks 5 år gamle. -

Da hadde ikke jeg postet noen ting her inne 
Vi er alle interessert i film og har ulik smak (heldigvis) så jeg sier JA til anmeldelser som kan få andre her inne til å se filmer, både nye og gamle.

[Frank.N.Steen]

kjetilkl skrev (2 timer siden):

Hvis JEG fikk bestemme, så burde denne tråden inneholde anmeldelser som var på ett avsnitt, og helst av filmer som er maks 5 år gamle.

Jepp, jeg er nok "litt" vel i overkant aktiv i denne tråden, (guilty as charged), og klemmer nok til med en del overlange innlegg (også om en del ikke helt filmrelaterte saker), men sånn blir det gjerne, spesielt når en i våres forlot VGD grunnet ei vanvittig "morderering" (og ikke da ene og alene grunnet lange innlegg,  men da av flere andre årsaker). Og når skrive kløa har først fått satt seg til rette, da gjerne etter å ha sett unna enten ei gammel favoritt, en nyere perle eller en gedigen stinkbombe som man bare ønsker å få lufta ut av systemet, ja, da vet man liksom aldri helt hvor en ender opp, annet enn at det vil bli ei noe lenger anmeldelse enn: "FILMEN OG ALLE SUGDE - TERNINGKAST 1!" 

kjetilkl skrev (2 timer siden):

Innrømmer det har blirr mye scrolling de siste par månedene her inne, og selv om det irriterer meg så gidder jeg ikke å slenge inn kommentarer på det - jeg bare himler med øynene og leser noe annet.

Setter faktisk pris på at folk sier i fra og reagerer, hvert da fall på ei noenlunde ordentlig og real måte, og joda, skjønner at det kan bli frustrerende for enkelte å måtte scrolle seg forbi meg i all den "intense trafikken" her inne, men nå har ikke akkurat tråden vært for aktiv heller, og den er jo her for å brukes, og for min del kommer jeg til å fortsette videre, men da i stedet for å ta opp større plass (om jeg skulle komme til å skrive 2-3 mer utfyllende anmeldelser/meninger om nylig setter filmer etter hverandre), så kommer jeg nok til å forsøke å bli flinkere i å bruke spoiler-tagen, og legge noe der.

Endret 10. september 2020 av Frank.N.Steen

[Roger Gunvaldsen]

Frank.N.Steen skrev (4 minutter siden):

Jepp, jeg er nok "litt" vel i overkant aktiv i denne tråden, (guilty as charged), og klemmer nok til med en del overlange innlegg (også om en del ikke helt filmrelaterte saker), men sånn blir det gjerne, spesielt når en i våres forlot VGD grunnet ei vanvittig "morderering" (og ikke da ene og alene grunnet lange innlegg,  men da av flere andre årsaker). Og når skrive kløa har først fått satt seg til rette, da gjerne etter å ha sett unna enten ei gammel favoritt, en nyere perle eller en gedigen stinkbombe som man bare ønsker å få lufta ut av systemet, ja, da vet man liksom aldri helt hvor en ender opp, annet enn at det vil bli ei noe lenger anmeldelse enn: "FILMEN OG ALLE SUGDE - TERNINGKAST 1!" 

Setter faktisk pris på at folk sier i fra og reagerer, hvert da fall på ei noenlunde ordentlig og real måte, og joda, skjønner at det kan bli frustrerende for enkelte å måtte scrolle seg forbi meg i all den "intense trafikken" her inne, men nå har ikke akkurat tråden vært for aktiv heller, og den er jo her for å brukes, og for min del kommer jeg til å fortsette videre, men da i stedet for å ta opp større plass (om jeg skulle komme til å skrive 2-3 mer utfyllende anmeldelser/meninger om nylig setter filmer etter hverandre), så kommer jeg nok til å forsøke å bli flinkere i å bruke spoiler-tagen, og legge noe der.

Jeg leser alt du skriver uansett lengde. Liker at du nevner skuespillere i filmene, da det av og til er skuespillere som er gått litt i glemmeboka.

[kjetilkl]

25 minutes ago, Frank.N.Steen said:

Jepp, jeg er nok "litt" vel i overkant aktiv i denne tråden, (guilty as charged), og klemmer nok til med en del overlange innlegg

Dette er et fritt forum, og folk må jo få skrive hva (og hvor mye) de vil så lenge det er on-topic. - Noen ganger kunne jeg kanskje ønske at man hadde et kortfattet sammendrag som "anmeldelse" (ett avsnitt) og så kan man legge dybdestoff i spoiler så de som er super-interessert kan lese seg opp ? (noen ganger kan jeg jo faktisk være intressert også, men jeg er ikke masochistisk nok til å pløye meg gjennom en helsides drodling over en B-film fra 90-tallet ?)

Understreker igjen at dette bare er min preferanse.