Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

["""]

The Fog er en enorm favoritt her også. Et enormt mesterverk med en ganske unik stemning. De eneste filmene jeg har sett som har mye av den samme stemningen, er Amando de Ossorios fantastiske filmserie The Blind Dead, som består av fire fantastiske filmer. Jeg vet ikke om John Carpenter var inspirert av disse filmene, men jeg ville ikke blitt overrasket om han kom ut og anerkjente Ossorios The Blind Dead-serie som en stor inspirasjon på The Fog.

[Frank.N.Steen]

Sudden Impact (1983) av Clint Eastwood

En noe "overarbeidet" Harry Callahan (Eastwood) blir beordret om å ta seg en lengre ferie, da grunnet de mange kostnadene han påfører byen, samt alle de ferske likene som blir dratt opp av San Franciscos havn. Men forsøket på å "roe ting ned", er åpenbart ikke myntet på folk som Harry, eller de kriminelle for den saks skyld, og når han attpåtil får med en brutal seriemorder å gjøre, er det igjen duket for å dra frem Magnumen og la skurkene få sitt.

Den fjerde filmen om Dirty Harry, og vel, denne gang må selv skyteglade og nådeløse politidetektiver som Harry Callahan, finne seg i å ta en liten "time-out" fra den ellers så hektiske hverdagen, for dæven, finnes det noen mer effektiv drittsekkmagnet i filmhistorien enn karer som Dirty Harry eller Paul Kersey (Charles Bronson)?

Jeg mener, hele fyren er jo som en vandrende og fersk ku-ruke, og der virker å utsondere ei nærmest uimotståelig duft der virker å lokke til seg all mulig berme og avskum, og de faller jo som fluer med en gang Callahan er i nærheten.

Stakkaren kan såvidt snu seg eller blunke, og vips, så dukker en mindre gjeng med drittsekker opp, fullstendig væpnet til tenna med kniver, pistoler, maskingevær og annet, og, nei, det starter opp i et tidvis ellevilt tempo, og byr opp på så mange heftige, komiske og direkte over-the-top action scener og klisjeer at en nesten mister tellinga. 

Men jeg antar at helten selv oppsummerer det greit tidlig ut, i det han besøker et mord åsted, og ei sulten kollega er i ferd med å innta ei pølse i brød og Harry setter i gang ei mindre tale om hvordan han kan leve greit med å vasse i menneskelig avføring til daglig, men at selv han har grenser, og der det verste, aller verste han vet, er folk som spiser pølser med ketsjup!

Ingen kan komme å fortelle meg at Harry har en kjedelig hverdag, og der en helt "vanlig arbeidsdag" består av blant annet å stikke innom tinghuset for å trakassere noen selvgode små-kjeltringer, eller få sin morgen kaffe fullstendig spolert av en gjeng uhøflige "gjester", før det bærer videre mot ettermiddagen og ei knapp tur innom en luksuriøs restaurant for å påføre en gammal mafia-gris et mindre hjerteinfarkt og avslutter dagen like greit med å nærmest massakrere en mindre hær av gangstere.

Og med den type hardt arbeid, trenger jo selv de tøffeste en velfortjent pause, bare så synd skurkene aldri tar fri de heller, for tror du ikke de popper opp i hopetalls med en gang helten ankommer det som skulle være ei liten og avslappende ferie-by, det blir reine ville vesten med biljakter og skyting så fort Callahan har ankommet.

Men, midt oppi alt det eksplosive og komiske, så virket det som at Clintern hadde til å begynne med, to vidt forskjellige filmer på gang, og vet jo at han ikke lenge etter lagde ei ganske så brutal thriller ved navn Tightrope (1984), og deler av Sudden Impact føles jo ganske så  "beslektet" den type film, enn å være kun nok ei Dirty Harry film.

Eksen til Clintern, Sandra Locke er ei jeg aldri helt greide å "falle" for via de mer komiske forsøkene på tampen av 70-tallet. Men må si at hun taklet langt bedre rollen her, enn de tidligere samarbeidene med eks-gubben, og denne gang går ferden langt inn i ei mørkere og mer dyster tilværelse, og Locke gjør faktisk ei meget fin prestasjon, store deler av tiden.

Hennes bidrag er kjølig, nesten iskaldt og husker at det var noe veldig "tomt" og trist i øynene hennes, som både skremte meg som guttunge og kanskje ikke så rart, da man jo ikke var klar over historien bak dem, da mamma ville skru av lyden og sette på tekst-tven når volden og sexen ble for pågående, men dæven, Locke er brutal her, og der Clintern smører tykt på med masse latterlige og eksplosive scener, er de med Sandra det totalt motsatte. 

Hun er på utkikk etter hevn og det å gjøre opp ei gammal "gjeld", og foretrekker å gjøre det slik at både lillehue og storehue til sine ofre får like mye oppmerksomhet, og der selv den nasty rødtoppen (som Harry mener ikke er menneskelig, før han tupper a i baken under et bar-besøk) får kjørt seg. 

Jeg kan forstå at mange misliker den, da den føles i grunn ikke ut som ei fullstendig Dirty Harry film, særlig satt opp mot de 3 fra 70-tallet, og selvsagt dette med at filmen er nesten 2 ulike dytta inn i en og, det blir nok litt vel ujamnt, men tempoet, de mange minneverdige og underholdende scenene kommer på rekke og rad, og hjelper på til å tette igjen "hullene", om en kan si det slik, og det fungerer godt nok for meg.

Klart, et par av de mer humoristiske forsøkene blir kanskje noe vel, hm, i "overkant", tenker da på den lille firbeinte vennen til Harry, som han får i gave av kompisen Horace (en fyr jeg synes gikk ei ublid skjebne i vente, og føltes litt, "billig" måte å avskrive en karakterer man håpet skulle få mer å stille opp med) og der fokus på meget lavpanna humor, av typen når bikkja (Meathead) snur ræven til, så følger kjapt opp et nasty bilde man gjerne skulle vært foruten, og den lille tassen slipper så ei høylytt promp.

Vel, man blir jo også bydd opp på den legendariske: "Go ahead, make my day. Punk!"

Som jeg av en eller annen grunn alltid trodde kom mye tidligere, men åpenbart ei.

Mye av "minuset" med de seinere Dirty Harry filmene, er vel i grunn det at få greide å matche en så minneverdig og direkte ond skurk som jo det Scorpio var i den første filmen, men må jo si at et par typene man møter i Sudden Impact er, kanskje ikke helt der, men nasty og ufyselige, joa, absolutt. Bare latteren til rødtoppen gir meg frysninger, og lite er mer tilfredsstillende enn å se Clintern gi a en solid suckerpunch seinere ut, for det der var ikke mye til "dame" nei.

Musikken i filmen er igjen gjort av Lalo Schifrin, men det som møter en tidlig ut, høres nesten ut som noe der kunne vært med i en av de senere Politiskolefilmene, og er langt mer funky og cheesy enn soundtrackene fra 70-tallet.

Er det en ting som muligens kunne ha vært gjort noe bedre, er det muligens deler av sluttscenen, der følets litt "random", der alt bare blir pakka i hop og "vi løser det med kuler og krutt", men, hva kan en forvente, det er jo nettopp slikt helten har gjort i samtlige filmer tidligere, og det blir selvsagt ingen endring på den suksess formelen her heller.

Likevel, jeg kan ikke klage, filmen svikter aldri, meget underholdende, tidvis små-guffen men også meget morsom, og står nok igjen som min favoritt av Dirty Harry oppfølgerne, og ender så opp med ei meget snill:

8/10

Glemte å legge ved ei annen film man så i natt:

Body Language (1995) av, glemt hele fyren

Ei nitrist og lite "sexy" erotisk-thriller tv-film, hvor en lubben og grå Tom Berenger tilfeldigvis "kræsjer" sin dyre bil midt på natten inn i ei deilig ung og meget lysten blondine, og vips, så får man alle de vanlige klisjeene på rekke og rad.

Middelaldrende riking der lar lillehjernen styre storehjernen, og vips så har man det gående.

Robert Patrick dukker opp som "gjør deg klar for ei kjempeoverraskelse" gedigen drittsekk (ingen så det komme) og vakre Nancy Travis blir dessverre mest "gjemt" bort, og nei, ei meget svak og lettglemt film, som tok meg 2 netter å fullføre, da man sovnet av kjedsomhet første forsøket.

4/10

Endret 1. juni 2020 av Frank.N.Steen

[Reg2000]

Vivarium. 

Normalt sett er dette en type film jeg liker, men dessverre har den et langt midtparti som blir ganske kjedelig og dermed ødelegger mye for filmen. Det hjelper ikke at symbolismen, spesielt i starten av filmen blir litt vel overtydelig. Filmen har endel gode ideer som kommer ganske godt frem i starten og slutten av filmen, men resten av filmen blir for ensformig og kjedelig. Kanskje er det tenkt at vi skal ta en del av den ensformigheten som karakterene opplever, men dessverre blir det ikke spesielt interessant som film.

Jeg har normalt sansen for den type alternativ virkelighet som kan minne litt om noe som Charlie kaufman eller Terry Gilliam kunne laget, men ideen klarer ikke fylle hele filmen. Hadde den vært redigert ned til en kortfilm på 30-45 min ville den kanskje vært ganske bra. 

5/10

[Frank.N.Steen]

Striptease (1996) av Andrew Bergman

Demi Moore spiller ei desperat enslig mor, som går fra å være ei tidligere FBI sekretær til å riste godsakene på kveldstid, foran ei gjeng vil mannfolk på ei strippebule under navn The Eager Beaver. Men hennes nye hverdag blir ikke stort bedre når en av hennes lojale fans blir tatt av dage, og det leder så over til den overkåte kongressmannen Dilbeck (Burt Reynolds), og der veien videre går innom alt fra lokale skurker, politi og attpåtil tidligere ektemenn, og kampen for å vinne tilbake sin lille datter blir med det, ingen enkel oppgave å bestige.

Ei små-komisk erotisk krim-thriller, der Demi og hennes nye puppestell får virkelig vist seg frem, Burt Reynolds briljerer som hysterisk slesk truse-sniffende politiker og, nei så mye latterlige scener og figurer, men Reynolds er virkelig i form her, og stjeler jo showet fult ut fra flotte Demi, og ler bare jeg tenker på ei viss scene hvor han får en av sine lydige undersåtter til å stjele en noe privat eiendel fra sin skjønne "engel", og viser seg senere at gærningen har hatt et heller intimt øyeblikk med dette klesplagget, noe han forteller høylytt og stolt om, og hvor hans second in command reagerer med å nærmest brekke seg.

 En av flere "sterke kvinne" relatert filmer på andre halvdel av 90-tallet for Moore, og der muligens GI-Jane var mer "seriøs", så er det ingen tvil om hvem av disse jeg helt klart foretrekker. Striptease er morsom, sexy og nesten en parodi, hvor samtlige menn blir fremstilt som overkåte og ustyrlige huleboere, som sikler så fråden nesten spruter ut av kjeften deres, så fort de ser et par pupper på scenen, og ingen overspiller mer enn Reynolds.

Robert Patrick, igjen i sin favoritt rolle, slesk drittsekk av en slimål, ikke like nasty som i Body Language (1995), men mer en komisk effekt som kanskje blir noe overbrukt, men ler godt av flere av hans bidrag også.

Ving Rhames og Armand Assante skuffer heller ikke, og nei, alltid vært litt svak for denne og blir med det ei:

6,5/10

Demon Wind (1990) av Charles Phillip Moore

Ei rimelig døll og tidvis meget langsom overnaturlig slasher, der handlingen, karakterer og tempo er bare en eneste stor sovepille, men stemningen, make-up og spesial effektene er overraskende godt levert, og eneste grunn til at denne b-filmen går et stort hakk oppover på ratingskalaen.

4/10

Endret 2. juni 2020 av Frank.N.Steen

[MrPets]

The Fugitive (1993)

2. pinsedag ble tilbragt med denne filmen jeg har fått anbefalt fra Netflix i lang tid. Richard Kimble (Harrison Ford) blir feilaktig dømt for sin kones drap, men ender på rømmen og blir jaktet av Samuel Gerard & kompani (Tommy Lee Jones). 

Jeg trodde dette ville være en actionfilm på linje med Fords Jack Ryan-filmer rundt samme tid, men det var det så visst ikke. Dette var vesentlig mer dramatisk, og Ford demonstrerer mesterlig hvordan man kan engasjere publikum ved ansiktsbruk. For meg er høydepunktet i denne typen filmer ofte hvordan den jagede unngår å bli fanget, og så er tilfelle også her.

Når det kommer til det faktiske plotet og hvordan Ford finner sin kones morder, var det dog vanskelig å henge med. Det var så mange navn og figurer som var viet særs liten tid, at det for meg ble i overkant å holde oversikt over. Likevel klarte filmen å holde meg engasjert til siste minutt, og kan trygt anbefales de fleste. 

[Frank.N.Steen]

MrPets skrev (12 minutter siden):

The Fugitive (1993)

Absolutt ei flott og meget god action-thriller, der som du sier muligens er mer i retning av det dramatiske enn det eksplosive og hvor særlig kombinasjonen av Ford og Tommy Lee Jones og teamet med sporhunder er spennende og interessant, og nei, er nok en av de beste og mest likte av 90-talls filmene til Harrison.

Husker de forsøkte å gjenta suksessen et par år seinere, med U.S. Marshals (1998) med Wesley Snipes og hvor Tommy Lee Jones samt flere av teamet hans, er tilbake, men der Snipes blir for "overlegen" og føler aldri noen særlig sympati eller medfølelse for hans karakter, og fremstår mest som bare ei typisk action-helt, og aldri noen "outsider". 

Og er vel i grunn nettopp det den var, mer ei som fokusert på action, enn det dramatiske. Likevel ei okei film, men aldri i nærheten av den første.

[MrPets]

Frank.N.Steen skrev (På 30.5.2020 den 0.42):

Digger Midnight Run, en av 80åras aller beste og morsomste buddy-cop action filmer, og hvor som du nevner, mye av suksessen skyldes den herlige kjemien mellom de to hovedrolleinnehaverne, men også typer som John Ashton "Hey, Marvin, Look Out!" og Yaphet Kotto som den illsinte FBI agenten som konstant havner på etterskudd, til den iskalde og mildt sagt lite "vennlige" Dennis Farina: 

 

Ingen tvil om at skuespillernes sjarm driver mye av dette, som du sier. Ble etterhvert et lite spill med "hvem har du sett hvor". Først Ralphie Cifaretto fra Sopranos (Joe Pantoliano), som også dukket opp i The Fugitive. Deretter Yaphet Kotto som nevnt, selvsagt lett gjenkjennelig som skurk i Live and Let Die. Etter dette fulgte både Cousin Avi fra Snatch og ikke minst Philip Baker Hall, kjent som Mr. Bookman fra Seinfeld. 

[Danielzu]

Harry Dean Stanton, Ray Wise og pre-Hellboy Ron Perlman. ^^

[Frank.N.Steen]

Meatballs III: Summer Job (1986) av George Mendeluk

Oj, vel, var jo nesten skråsikker på at denne ikke vil matche originalen med Bill Murray, men har jo faktisk sett 3ern en gang tidligere, da via ei eldre VHS utgave man fikk fra en filmglad onkel, for et par tiår siden. 

Likevel har man forsøkt å spore den opp på DVD flere ganger, og virker jo som noen har faktisk utgitt den i det formatet, men tydeligvis en som har gått kjapt unna med tanke på salg, for vips, så var den "out of production", og en var jo ikke klar over at filmen en gang fikk ei DVD utgivelse til å begynne med.

Men, nok om det. I det tredje Meatballs kapitlet er nok en gang den nerdete og sjenerte karakteren Rudy i fokus, denne gang spilt av ei ung (tror faktisk det var hans aller første filmrolle) Patrick Dempsey, og alt han tenker på og ønsker seg her i livet er å "get laid!".

Overalt han enn kikker, så dukker brystfagre og deilige lettkledde babes opp, og det blir ikke særlig lettere å ignorere den slags, særlig når han har skaffa seg en sommerjobb hos en nasty fyr, som er litt vel varsom ovenfor sin vakre "kone" (Shannon Tweed). 

Rudy er så desperat at han nærmest bønnfaller i et lengselens sukk om at han alt han ønsker seg er å "I WANNA GET LAAAAAAAID, LAAAAAAID, LAAAAID!" og tror det eller ei, men hans smertefulle situasjon blir utrolig nok fanget opp av ei nylig avdød pornostjerne (Sally Kellerman), der har havnet i himmelen, men enda ikke helt fått innpass til all moroa, og får i oppdrag å oppfylle en desperat ung manns ønske, for selv å fullføre sin oppgave og kunne passere inn himmelporten.

Det er så gjennomført komisk og idiotisk at en nesten må gni seg i øya av scenen der hovedkarakteren står og uler midt på natta i ei busk, og vips, så faller altså ei kjent pornostjerne fra oven og nærmest rett i fanget hans, og nei, de lager ikke denne type film lengre, det er sikkert og visst.

Utover "handlingen" går Rudy rundt med ei konstant hard-on, og med sin lille porno-engel ved sin side, som attpåtil forteller ham at "nei, betyr JA!" wow, virkelig flotte tips om hvordan en skal behandle damer på, bare å kjøre på og dersom jenta ikke er enig, husk, "Nei = GO FOR IT!" 

Filmen innehar likevel nok idioti, elendig skuespill og latterlige scener til at det blir ei viss underholdning ut av alt sammen, det og selvsagt mange deilige damer, men det som irriterer meg mest her, er jo hvor patetisk og usympatisk creepy hovedkarakteren fremstår, helt fra første scene. Nå er det lenge sia jeg så den første filmen, men huskes kanskje best som en av Bill Murrays tidligste roller, likevel den Rudy man møtte der var jo en likandes fyr, den en møter et par år seinere er bare en creepy douchebag, og hjelper ikke mer på at han blir spilt av en som Dempsey, som jeg forbinder ofte med nettopp selvgode og sleske typer i film og tv.

Rudy har jo til og med ei søt berte som virker langt mer interessant og kul enn noen av de hjernetomme bimboene han så desperat forsøker å "nedlegge", men klart, filmen er jo ikke ment å være noen særlig karakterdreven historie akkurat, men de kunne jo forsøkt å gjøre Rudy litt mer sympatisk. 

For meg er den "klassiske" cheesy 80-talls teen sex stemningen, deilige damer og sjarmerende Sally Kellerman grunnen til at filmen går opp et meget høy hakk på ratingskalaen, og ender så med ei:

4/10

[Mr_Spock]

"Kjørte inn" min nye Apple tv 4k dings i går - mest kjøpt for å streame Atmos musikk fra Tidal - men den streamer jo også filmer!

Handlet en film på Itunes - 21 Bridges (2019) - en tight fin liten politi action/thriller. Liker Chadwicck Boseman og han gjør en god jobb her. Litt god gammeldags og enkel action - nice.

Så var det Anaconda (1997) - omtalt av Frank her tidligere - filmen funker greit, Jon Voight er så slesk at man bare blir imponert. Et gjensyn dette og jeg likte vel filmen sånn passe - slik som tidligere. Denne ble streamet på Netflix.

Måtte teste Amazon Prime også - der plukket jeg ut Don't Say a Word (2001) - thriller med Michael Douglas og Sean Bean i hoverollene. Spennende historie som holder oppmerksomheten helt til slutt.

Appledingsen fikk godkjent.

[Frank.N.Steen]

Mr_Spock skrev (1 time siden):

Jon Voight er så slesk at man bare blir imponert.

Ja, han er rimelig slesk og ufyselig fyr i den filmen. Selv synes jeg det var et ekstra pluss å se Owen Wilson bli 

Spoiler

slangefor

men skulle så gjerne sett mer av Kari Wuhrer, da hun ga Jennifer Lopez ei tøff kamp om min oppmerksomhet. 

Likte stemningen og fikk litt Creature of The Black Lagoon følelser av enkelte scener, men klart, der stopper vel egentlig "likhetene".

[Mr_Spock]

No love for Owen Wilson altså ?

 

[Mr_Spock]

Frank.N.Steen skrev (På 2.6.2020 den 9.54):

Striptease (1996) av Andrew Bergman

Demi Moore spiller ei desperat enslig mor, som går fra å være ei tidligere FBI sekretær til å riste godsakene på kveldstid, foran ei gjeng vil mannfolk på ei strippebule under navn The Eager Beaver. Men hennes nye hverdag blir ikke stort bedre når en av hennes lojale fans blir tatt av dage, og det leder så over til den overkåte kongressmannen Dilbeck (Burt Reynolds), og der veien videre går innom alt fra lokale skurker, politi og attpåtil tidligere ektemenn, og kampen for å vinne tilbake sin lille datter blir med det, ingen enkel oppgave å bestige.

Ei små-komisk erotisk krim-thriller, der Demi og hennes nye puppestell får virkelig vist seg frem, Burt Reynolds briljerer som hysterisk slesk truse-sniffende politiker og, nei så mye latterlige scener og figurer, men Reynolds er virkelig i form her, og stjeler jo showet fult ut fra flotte Demi, og ler bare jeg tenker på ei viss scene hvor han får en av sine lydige undersåtter til å stjele en noe privat eiendel fra sin skjønne "engel", og viser seg senere at gærningen har hatt et heller intimt øyeblikk med dette klesplagget, noe han forteller høylytt og stolt om, og hvor hans second in command reagerer med å nærmest brekke seg.

 En av flere "sterke kvinne" relatert filmer på andre halvdel av 90-tallet for Moore, og der muligens GI-Jane var mer "seriøs", så er det ingen tvil om hvem av disse jeg helt klart foretrekker. Striptease er morsom, sexy og nesten en parodi, hvor samtlige menn blir fremstilt som overkåte og ustyrlige huleboere, som sikler så fråden nesten spruter ut av kjeften deres, så fort de ser et par pupper på scenen, og ingen overspiller mer enn Reynolds.

Robert Patrick, igjen i sin favoritt rolle, slesk drittsekk av en slimål, ikke like nasty som i Body Language (1995), men mer en komisk effekt som kanskje blir noe overbrukt, men ler godt av flere av hans bidrag også.

Ving Rhames og Armand Assante skuffer heller ikke, og nei, alltid vært litt svak for denne og blir med det ei:

6,5/10

Demon Wind (1990) av Charles Phillip Moore

Ei rimelig døll og tidvis meget langsom overnaturlig slasher, der handlingen, karakterer og tempo er bare en eneste stor sovepille, men stemningen, make-up og spesial effektene er overraskende godt levert, og eneste grunn til at denne b-filmen går et stort hakk oppover på ratingskalaen.

4/10

Kom til å tenke på at jeg så Demi Moore i en film for en ukes tid siden. Kom plutselig til å tenke på en "kuknese" film jeg så for mange år siden - husket bare at en fyr hadde nettopp det som nese i en kort scene. Litt detektivarbeid endte med superfiaskoen og karrierekilleren til Dan Akroyd - Nothing but Trouble (1991) - fant en laber versjon på Youtube som jeg kun så igjennom for nostalgiens skyld. 

Her spiller Demi en skikkelig blåst bimbo - ganske bra. 

Sprø film hvor de har funnet på mye rart.

[Delvis]

Mr_Spock skrev (3 timer siden):

Jon Voight er så slesk at man bare blir imponert.

Husker lite av den filmen, så nok en jeg må se igjen ( + et par andre bra med Lopez: The Cell og Enough)
Voight var flink å spille slesk, kommer på Enemy of the State  og Heat også forsåvidt. Sikkert flere jeg ikke har sett, men det er filmer jeg kan se på nytt og nytt

[Frank.N.Steen]

Mr_Spock skrev (18 minutter siden):

Kom plutselig til å tenke på en "kuknese" film jeg så for mange år siden

"mmm, bon apetit"

Å ja, "pølse scenen", og jeg som akkurat nå sitter å stapper i meg noen grillpølser attpåtil, men nei, en av de mest nasty filmsekvensene jeg kan komme på, så gjennomført ekkel, brekker meg nesten av hele opplegget, og var en av disse virkelig crazy komediene der hadde så mye talent foran og bakom kamera, men aldri virket helt å vite hvor eller hva den egentlig skulle forsøke å være. 

Som guttunge pleide jeg å se den og glemme fult og helt tittelen, men miksa den litt inn blant Adams Family og Beetlejuice, kanskje mest fordi den jo virket å være litt mer i skrekk-komedie enn bare "vanlig" komedie. 

Ellers komisk er jo å se ei ung 2Pac som virker meget forundret over hele Dan Ayrkoyd ville filmrolle, for ikke å glemme John Candy i drag, og de to ufyselige fettklumpene av noen kjempebabyer, masse uforglemmelige ting og tang ja. 

Gikk vel ikke stort bedre med Chevy Chase på 90-tallet, der han gikk fra å være nesten garantert box office suksess, til å stort bare dukke opp i kjempeflopper, samt at hans egne tv-show gikk vel raskt under jorda også.

[Frank.N.Steen]

Mr_Spock skrev (34 minutter siden):

No love for Owen Wilson altså ?

Tja, han spiller jo godt som slesk type særlig i komedier, men når de skulle forsøke å gjøre ham om til ei potensiell seriøs action stjerne på tidlig 00-tallet, nei der gikk grensa. Selv ikke den med Gene Hackman hjalp stort på å bedre hans "tøffe" ry. 

[Mr_Spock]

Frank.N.Steen skrev (24 minutter siden):

Tja, han spiller jo godt som slesk type særlig i komedier, men når de skulle forsøke å gjøre ham om til ei potensiell seriøs action stjerne på tidlig 00-tallet, nei der gikk grensa. Selv ikke den med Gene Hackman hjalp stort på å bedre hans "tøffe" ry. 

Synes han gjorde en god jobb i den positive overraskelsen - No Escape (2015). Ellers er han litt varierende, ja.

[Frank.N.Steen]

Mr_Spock skrev (15 minutter siden):

Synes han gjorde en god jobb i den positive overraskelsen - No Escape (2015). Ellers er han litt varierende, ja.

Du sier noe der, No Escape ja, glemt den. Var mot Pierce Brosnan om jeg husker rett, og var vel mer ei ganske råere type action, enn de mer "humoristiske" fra tidlig 00-tallet, hvor han hadde en eller to i hop med Eddie Murphy, men de føltes mest som et forglemmelig forsøk i å gjenskape noe av buddy-cop suksessen til sistnevnte fra 80-åra.

[Reg2000]

3 hours ago, Delvis said:

Voight var flink å spille slesk, kommer på Enemy of the State  og Heat også forsåvidt. Sikkert flere jeg ikke har sett, men det er filmer jeg kan se på nytt og nytt

Han er god som slesk i Ray Donovan og, selv om det ikke er en film

[Frank.N.Steen]

Mr_Spock skrev (8 timer siden):

karrierekilleren til Dan Akroyd

Angående Aykroyd, var han egentlig noengang ei skikkelig potensiell "leadingman"?

Inntrykket mitt er at han ofte gjorde seg best som morsom/sympatisk "sidekick", enten det var mot John Belushi, Eddie Murphy, Bill Murray, John Candy, Tom Hanks, Kim Basinger eller et drøss andre navn, men sjeldent en husker virkelig gode filmer der han har vært the main man, fra start til slutt. 

På den annen side husker jeg hans innsats i de mindre imponerende og ville crazy-komediene Caddyshack II (1988) og Doctor Detroit (1983) som jo utrolig nok ble utgitt samme året som den fantastiske Trading Places, men der stopper de "likhetene".

Likevel huskes Doctor Detroit noe mer positivt, fordi den bød opp på mye tøff musikk, deilige damer og ikke minst latterlige scener/figurer, og der jo Aykroyd faktisk greide å stjele showet som den gærne og funky doktoren med jernhånd og hallik-hatt.

Alltid vært en likandes kar, hvor enn små eller store rollene måtte være, men mulig et par uheldige valg av filmer eller roller tok knekken på ei lovende karriere utenom komedie genren, der jo blant andre Driving Miss Daisy og My Girl viste til at han kunne sin drama også, ikke at det var noe nytt, men for mange er nok han best kjent for komiske roller.

Reg2000 skrev (4 timer siden):

Han er god som

Når vi først er inne på Jon Voight, så er nok førstevalget mitt hans mildt sagt intense innsats, da som den hardkokte innsatte Manny i filmen Runaway Train (1985). Herlig rolle og uforglemmelige scener, som blant annet hans "lille" tale til Eric Roberts: