Akseptere at man ikke bør få barn?

[Gjest 615a1...577]

33 år gammel mann. Vet ærlig talt ikke hva jeg driver med. Tenker at jeg burde møte en dame snart så vi kan være sammen noen år før vi får barn. Samtidig har jeg hatt et skikkelig sammenbrudd det siste året etter det ble slutt med eksen (1 år i forhold, eneste forhold jeg har hatt), jeg gjorde et bomkjøp av en bolig (har reklamert på noen mangler og det blir kanskje en stor sak, jeg vet ikke om jeg klarer) og en hel haug med andre faktorer som akkumulert har blitt for mye.

Det føles klin umulig å møte noen oppegående dame fra appene. Venner bor for det meste i Oslo, men har det meste av familie her jeg bor nå, og selvfølgelig en del venner. Jeg føler jeg burde flytte dit vennene mine er og dra til Oslo hvor de single damene er, men samtidig er jeg så inderlig klar for å slå meg til ro, gjerne skaffe en hund, og leve et tilbaketrukket liv med familie og lite kjas og mas. Dette føles dog som en stopper for familielivet jeg alltid så for meg. 

Aller mest har det siste årets depresjon gjort at jeg tviler på om jeg er i stand til å ha noe barn. Jeg tviler også på at jeg er i stand til å være i noe forhold. Jeg har nok med å klare meg selv, og barn og forhold tar mye krefter. Jeg er heldig nok til å være onkel for flere barn, så kanskje er det godt nok. 

Jeg går allerede til psykolog og på antidepressiva, men det går sakte og jeg er rådvill. Er det andre her inne som har klart å akseptere at de trolig ikke vil få det livet de ønsker seg med barn og samboer? Hvordan gikk det for dere? Jeg føler meg så inderlig mislykket, og dum med de valgene jeg har tatt siste året.

 

Anonymous poster hash: 615a1...577

[Lenvar]

Det er ingen menneskerett å få barn eller samboer. På samme måte er det heller ingen som krever at du får det.

Jeg har innsett livets realiteter, og fikk det mye bedre med meg selv etter det. Jeg ga til slutt opp å prøve å finne en dame, og etter det har jeg innsett at det gir meg en langt bedre hverdag. 

Du kan likevel skaffe deg en hund, om du ikke tenker at depresjonen gjør det vanskelig å ta vare på den. Den kan også være en vei ut av depresjonen i seg selv.

[Hugo_Hardnuts]

"Livet er alltid et annet sted."

Jeg synes ikke du skal avskrive familielivet i en alder av 33, for det kan godt være noe som ligger i fremtiden din, men mitt råd ville nok vært å heller fokusere på de tingene du har i livet ditt nå som kan få deg til å oppleve tilværelsen som mer meningsfull og overkommelig, og som du faktisk har kontroll over. Vi har en tendens til å bruke uforholdsmessig mye tid og energi på å skape det livet vi tror vi vil ha fremfor faktisk å leve det livet vi har.

[Tussi]

Gjest 615a1...577 skrev (36 minutter siden):

33 år gammel mann. Vet ærlig talt ikke hva jeg driver med. Tenker at jeg burde møte en dame snart så vi kan være sammen noen år før vi får barn. Samtidig har jeg hatt et skikkelig sammenbrudd det siste året etter det ble slutt med eksen (1 år i forhold, eneste forhold jeg har hatt), jeg gjorde et bomkjøp av en bolig (har reklamert på noen mangler og det blir kanskje en stor sak, jeg vet ikke om jeg klarer) og en hel haug med andre faktorer som akkumulert har blitt for mye.

Det føles klin umulig å møte noen oppegående dame fra appene. Venner bor for det meste i Oslo, men har det meste av familie her jeg bor nå, og selvfølgelig en del venner. Jeg føler jeg burde flytte dit vennene mine er og dra til Oslo hvor de single damene er, men samtidig er jeg så inderlig klar for å slå meg til ro, gjerne skaffe en hund, og leve et tilbaketrukket liv med familie og lite kjas og mas. Dette føles dog som en stopper for familielivet jeg alltid så for meg. 

Aller mest har det siste årets depresjon gjort at jeg tviler på om jeg er i stand til å ha noe barn. Jeg tviler også på at jeg er i stand til å være i noe forhold. Jeg har nok med å klare meg selv, og barn og forhold tar mye krefter. Jeg er heldig nok til å være onkel for flere barn, så kanskje er det godt nok. 

Jeg går allerede til psykolog og på antidepressiva, men det går sakte og jeg er rådvill. Er det andre her inne som har klart å akseptere at de trolig ikke vil få det livet de ønsker seg med barn og samboer? Hvordan gikk det for dere? Jeg føler meg så inderlig mislykket, og dum med de valgene jeg har tatt siste året.

 

Anonymous poster hash: 615a1...577

Jeg er en av dem som har funnet ut at pga medisiner, søvnproblemer og henerell usikkerhet ift eget selvbilde har valgt å ikke få barn. For meg er det en stor sorg da jeg alltid har drømt om å gå gravid, og jeg kunne tenkt meg barn, men det blir simpelthen for komplisert

Det er noen ganger en lettelse å komme til den konklusjonen istedetfor p gå og håpe. Barn er noe man ikke kan angre på, når man har dem så har man dem

 Og det å bli klar over dette før man er i den situasjonen at man har barn og plutselig blir livet for vanskelig å håndtere som person og forelder er en god ting 

Jeg har også mange tantebarn

Jeg synes s du har en fin innsikt i ditt eget liv, og om ting skulle skulle endre seg er du ung nok til å kunne ombestemme deg, uten at det er noen plikt for å si det sånnm gjør det som er best som deg, og valget sitt synes gjennomtenkt. 

Kos deg med onkelungene dine 

[Sjørøver]

Gjest 615a1...577 skrev (1 time siden):

Aller mest har det siste årets depresjon gjort at jeg tviler på om jeg er i stand til å ha noe barn.

Stor sannsynlighet for at depresjonen forsvinner om du får barn og er i et sunt og godt forhold. Det gir mening i livet. 

Jeg tror ikke du får noen gode svar på dette forumet, det vil nok bare gjøre deg mer rådvill. Snakk med familie og nære venner, spør etter noen harde sannheter. Det høres ut som det bare kan gå oppover. 

[Philber Desanex]

Det er altfor tidlig å slå seg til ro med noe som helst. Ingen grunn til å trekke noen konklusjoner midt oppi en depresjon.  Depresjon er ganske vanlig og det går ofte over.

Det å ha en depresjon betyr ikke at du for alltid er diskvalifisert fra å ha forhold og barn.

[ZiggyStar]

1 hour ago, Sjørøver said:

Stor sannsynlighet for at depresjonen forsvinner om du får barn og er i et sunt og godt forhold. Det gir mening i livet. 

Det dogmatiske eventyret som implisitt henger over oss i samfunnet:

- skole, jobb, familie ->Lev lykkelig resten av livet.

Altfor mange går i denne fella av en oppfatning. "Bare" få seg samboer og barn så ordner det seg. Nei, det gjør ikke nødvendigvis det.

Man bør først bli robust psykisk før man begir seg ut på både samboer og barn. Her trenger man overskudd.

Så ja det er best å akseptere at slike ting ikke nødvendigvis blir slik eventyret sier.

Dessuten viser det seg ofte at det å jage kjæreste ikke fungerer.

Man må prøve å slippe opp litt.

Prøve å få bort forventningspresset heller - fra både seg selv om omgivelsene.

Man er ikke mislykket bare fordi man sliter litt, ikke har funnet helt ut av alt, ikke funnet ut hva man vil. Det er helt normalt og en del av livet

Endret 4. mai av ZiggyStar

[Milhouse85]

Få huet ditt ut av den selvmedlidenheten du ruger på - og se heller på mulighetene du har.

Det å sitte på sofaen å se på en overfladisk meny av potensielle damer på en skjerm; er bare bortkasta tid. 

Det første du bør gjøre er å begynne å like deg selv bedre. Gjøre ting du har lyst til, det som gir deg glede, lykke og det du er interessert i. Gjerne på en arena der du også møter folk.

Du er en mann på 33 år. Som mann kan du få barn når du er 40, 50 og til og med 60. Null stress. Du har så vidt begynt på voksenlivet; og ja - du har kanskje gått på en smell eller to. Det er helt vanlig. LÆR av feilene, reis deg, smil - og prøv igjen. 

Det at du føler deg bra, er komfortabel med seg selv - og for all del, IKKE fremstår sutrete - er helt avgjørende. Da kan hvem som helst fremstå attraktiv på åpen gate. Med en nyklipt sveis, rene pene "voksne" klær, og et smil. Er alt som skal til. Ikke en app.

Nei; det å lure seg selv til å tro at "jeg skal ikke ha barn" - er bare teit, i en alder av 33. 
Det er for å si det rett ut - helt fjollete å tenke i de baner, bare fordi du har gått på et par smell. 

[Simen1]

Gjest 615a1...577 skrev (2 timer siden):

Det føles klin umulig å møte noen oppegående dame fra appene.

Feil nr 1. og 2 og 3 osv. Appene er roten til alt ondt. SLETT de for godt og aldri se deg tilbake. Finn andre møteareaner.

[Gjest 615a1...577]

2 hours ago, Sjørøver said:

Stor sannsynlighet for at depresjonen forsvinner om du får barn og er i et sunt og godt forhold. Det gir mening i livet. 

Jeg tror ikke du får noen gode svar på dette forumet, det vil nok bare gjøre deg mer rådvill. Snakk med familie og nære venner, spør etter noen harde sannheter. Det høres ut som det bare kan gå oppover. 

Takk. Jeg tror jeg er nødt til å snakke med noen som har kjent meg i mange år, spørre noen harde spørsmål om hva de tror jeg gjør gale eller hva som må til for å komme meg videre. 

2 hours ago, Hugo_Hardnuts said:

"Livet er alltid et annet sted."

Jeg synes ikke du skal avskrive familielivet i en alder av 33, for det kan godt være noe som ligger i fremtiden din, men mitt råd ville nok vært å heller fokusere på de tingene du har i livet ditt nå som kan få deg til å oppleve tilværelsen som mer meningsfull og overkommelig, og som du faktisk har kontroll over. Vi har en tendens til å bruke uforholdsmessig mye tid og energi på å skape det livet vi tror vi vil ha fremfor faktisk å leve det livet vi har.

Takk for et nyttig perspektiv. Jeg har brukt mye av siste året på å tenke at jeg ønsker et annet liv enn det jeg har. Spesielt ille siste året, har tidvis vært flink til å ikke tenke slik før det. Skal bokmerke denne kommentaren din og lese den siste setningen der om og om igjen. Kanskje kan det hjelpe meg finne litt fred. 

35 minutes ago, Milhouse85 said:

Få huet ditt ut av den selvmedlidenheten du ruger på - og se heller på mulighetene du har.

Det å sitte på sofaen å se på en overfladisk meny av potensielle damer på en skjerm; er bare bortkasta tid. 

Det første du bør gjøre er å begynne å like deg selv bedre. Gjøre ting du har lyst til, det som gir deg glede, lykke og det du er interessert i. Gjerne på en arena der du også møter folk.

Du er en mann på 33 år. Som mann kan du få barn når du er 40, 50 og til og med 60. Null stress. Du har så vidt begynt på voksenlivet; og ja - du har kanskje gått på en smell eller to. Det er helt vanlig. LÆR av feilene, reis deg, smil - og prøv igjen. 

Det at du føler deg bra, er komfortabel med seg selv - og for all del, IKKE fremstår sutrete - er helt avgjørende. Da kan hvem som helst fremstå attraktiv på åpen gate. Med en nyklipt sveis, rene pene "voksne" klær, og et smil. Er alt som skal til. Ikke en app.

Nei; det å lure seg selv til å tro at "jeg skal ikke ha barn" - er bare teit, i en alder av 33. 
Det er for å si det rett ut - helt fjollete å tenke i de baner, bare fordi du har gått på et par smell. 

Dette med å reise seg og ikke synes synd på meg selv - jeg vet. Det vanskelige er å gjennomføre det. Har i mange år vært av typen som stadig må reise meg, igjen og igjen, fått lite gratis med nederlag etter nederlag på mange fronter. Har klart meg greit på mange vis, men i fjor ble det altfor mye. Håper jeg klarer å snart reise meg igjen. Det dumme er at alt jeg har lyst å gjøre er ting som er alene, er vel et symptom av depresjonen.

Jeg har typisk stadig hatt lyst å gjøre mye ulikt, men opplever at venner i større grad er låst til de samme rutinene sine enn jeg er. Så har jeg blitt noe lei av å stadig begynne på nye aktiviteter alene. Akkurat nå føles det å flytte til Oslo som eneste måte å reise seg igjen og møte likesinnede, men samtidig vet jeg ikke om jeg orker. Er vel noe å snakke med psykologen om.

Anonymous poster hash: 615a1...577

[Sjørøver]

Gjest 615a1...577 skrev (1 time siden):

Takk. Jeg tror jeg er nødt til å snakke med noen som har kjent meg i mange år, spørre noen harde spørsmål om hva de tror jeg gjør gale eller hva som må til for å komme meg videre. 

Du får eventuelt sende en DM om du vil ha meningen til en anonym. Jeg har stått oppi litt av det samme du sliter med. 

 

Simen1 skrev (2 timer siden):

Feil nr 1. og 2 og 3 osv. Appene er roten til alt ondt. SLETT de for godt og aldri se deg tilbake. Finn andre møteareaner.

100% enig. Et søskenbarn fortalte nettopp at hun hadde fått seg kjæreste, han hadde vært å byttet en dør på jobben hennes. Det er veldig finurlig hvordan man møter folk. Appene er designet for å holde deg singel, en evig kunde. 

[Simen1]

En ting til. TS er ikke helt oppe i panikkalderen ennå. Damer kan få barn fram til ca 40 og han kan selvsagt være en del eldre uten at aldersforskjellen blir rar. Jeg vet om en som er 51 og på jakt.. han har fortsatt troa på at det kan ordne seg.

Poenget er bare at TS ikke trenger å stresse så voldsomt.

Endret 4. mai av Simen1

[Tussi]

Gjest 615a1...577 skrev (2 timer siden):

Takk. Jeg tror jeg er nødt til å snakke med noen som har kjent meg i mange år, spørre noen harde spørsmål om hva de tror jeg gjør gale eller hva som må til for å komme meg videre. 

Det som er vesentlig her er at du tar dine valg, det kan gjøre noe med relasjoner hvis du får råd, og ikke er lykkelig med dem om 20 år. Det er ditt liv. Ditt valg, og dine konsekvenser.... bortsett fra at hvis du vil ha barn så må du nødvendigvis ha en kvinne som vil det samme

Et alternativ er jo å finne en enslig mor som har barn i en alder du kan takle med dine problemer.  Det håper jeg på. Altså 5 pluss

Endret 4. mai av Tussi

[Malvado]

Finn så fort som mulig noe å gjøre, noe så enkelt som å trene i en gym med veileder/trener , sammen med noen i et idrettslag av en type du liker (kan jo være alt fra billiard til sjakk osv ) , bruk tid på å gå turer ute i naturen (eller byen) , prøv å være litt spontan og snakke når du er klar for det.

Tur på biblioteket og lese litt er heller ikke dumt.

[Dr.Peedee]

Gjest 615a1...577 skrev (5 timer siden):

33 år gammel mann. Vet ærlig talt ikke hva jeg driver med. Tenker at jeg burde møte en dame snart så vi kan være sammen noen år før vi får barn. Samtidig har jeg hatt et skikkelig sammenbrudd det siste året etter det ble slutt med eksen (1 år i forhold, eneste forhold jeg har hatt), jeg gjorde et bomkjøp av en bolig (har reklamert på noen mangler og det blir kanskje en stor sak, jeg vet ikke om jeg klarer) og en hel haug med andre faktorer som akkumulert har blitt for mye.

Det føles klin umulig å møte noen oppegående dame fra appene. Venner bor for det meste i Oslo, men har det meste av familie her jeg bor nå, og selvfølgelig en del venner. Jeg føler jeg burde flytte dit vennene mine er og dra til Oslo hvor de single damene er, men samtidig er jeg så inderlig klar for å slå meg til ro, gjerne skaffe en hund, og leve et tilbaketrukket liv med familie og lite kjas og mas. Dette føles dog som en stopper for familielivet jeg alltid så for meg. 

Aller mest har det siste årets depresjon gjort at jeg tviler på om jeg er i stand til å ha noe barn. Jeg tviler også på at jeg er i stand til å være i noe forhold. Jeg har nok med å klare meg selv, og barn og forhold tar mye krefter. Jeg er heldig nok til å være onkel for flere barn, så kanskje er det godt nok. 

Jeg går allerede til psykolog og på antidepressiva, men det går sakte og jeg er rådvill. Er det andre her inne som har klart å akseptere at de trolig ikke vil få det livet de ønsker seg med barn og samboer? Hvordan gikk det for dere? Jeg føler meg så inderlig mislykket, og dum med de valgene jeg har tatt siste året.

 

Anonymous poster hash: 615a1...577

Du er 33 år. Og i mine øyne fortsatt i starten av voksenlivet. Hvordan du skal bli bedre av depresjonen - det får du ta med psykologen din. Men vit at det kan ta tid. At du tviler på om du er i stand til å ha barn og være i noe forhold henger nå sammen med din pyskiske tilstand. Såpass tør jeg påstå. Så - ikke tro at det blir fasiten for resten av livet. Jeg hadde det slitsomt med ting-tang noen år. Pappa ble jeg ikke før jeg var 45. Og egentlig - det var den riktige alderen for meg. Det så jeg i ettertid. Så jeg er glad det ble sånn. 

Og så er det heller ikke sånn at livet noen gang blir helt sånn perfekt - at det er en perfekt alder og tid å bli pappa på. Da skjer det aldri. Dumme valg har alle som har levd litt gjort. Her på forumet finner du folk i alle aldre. De som er unge har ofte ikke rukket så mange bommerter ennå. Jeg drar meg mot 60. Gjort mange dumme valg. Jeg kommer sikkert til å gjøre flere. Du kommer til å gjøre flere. Det er dessverre ingen trøst, men noe vi alle må lære leve med på et vis. 

Bruk tiden nå på egen helse. Hold deg i fysisk form så godt du kan så lenge. Er tungt å komme i gang eller holde det gående når man samtidig sliter psykisk. Men det er viktig. Men konsentrer deg om egen helse. Vær sammen med venner og familie. Kjæreste kan vente.

[Hugo_Hardnuts]

Dr.Peedee skrev (12 timer siden):

Hold deg i fysisk form så godt du kan så lenge.

Støttes. Når man undersøker tilfriskningsfaktorer for depresjon og angst, ser man at fysisk aktivitet har vel så god effekt som både medisiner og samtaleterapi. Litt sånn generelt, ser man også at hvis man er deprimert, bør man fokusere på så intensiv kondisjonstrening som mulig, mens for angst har yoga og styrketrening best effekt. Det er også indikasjoner for at trening ute gir noe bedre effekt enn innendørs. Dette er dog flisespikking - det sentrale er at man er fysisk aktiv.

Ut fra dette ser man også at folk som har hund generelt både har bedre psykisk helse i utgangspunktet enn de uten, og at hundehold bidrar til å få folk ut av psykiske plager. Akkurat hva den effekten kommer av, vites ikke sikkert. Det kan både knytte seg til at man blir mer fysisk aktiv og kommer seg mer ut når man har hund, og at hunder gir en sosial kontakt.

Så er forbeholdet her, at man ikke kan utelukke helt at de som klarer å opprettholde eller komme i gang med trening når de har psykiske plager, i utgangspunktet kanskje har bedre forutsetninger for tilfriskning enn de som ikke gjør det. Men sånn er det i siste ende med all forskning på områder med store mengder variabler...