Jeg må få ut noen tanker. Håper at noen kan gi meg noen gode ord?

[Gjest 03428...8b2]

Mor har manipulativ schizofren, har alkohol assosiert demens og bor 8 timer unna. Hun har sagt før "Du burde dø" "Visst du ikke gir meg penger, da er vi ikke familie" "Etter alt jeg har gjort for deg så velger du å behandle din mor på den måten". "Kan jeg få låne penger til kattemat? Du liker jo dyr". Jeg har ingen kontakt med henne. Dette er noe av et mønster som har pågått i flere tiår.

Far er enten emosjonell umoden, har narsissistiske trekk eller begge deler basert på et skadelig mønster på minst 10 år og har valgt stefamilien sin selv om han bor en halvtime unna, en stefamilie som støtter opp etter hans mønster. Et mønster basert på gaslighting, altså, benektelse, ansvarsfraskrivelse, projisering, forvirring og isolering. Han forventer seriøsitet og ærlighet men hver gang jeg åpner meg antyder han at jeg har schizofreni, at jeg lager mine egne falske virkelighets oppfatninger, at jeg blir mer og mer lik mor og at det er skremmende, kaller meg falsk, itillegg henvender han seg alltid til kona for å spørre om han gjort eller sagt dette eller dette men hun sier nei og lar henne snakke for han for det meste. Kaller meg for lystløgner, manipulerende, sint og bitter. Bruker stillhet som straff. Forventer at jeg skal være takknemlig for alt. "Alt vi har gjort for deg" er en klassisk manipulasjon setning. Jeg har minimalt med kontakt der, dem bruker stillhet som straff uansett. 

Det er bare 3 år siden jeg begynte å se mønstre, for jeg var ikke villig til å erkjenne før da. Jeg levde i en illusjon der jeg trodde far og stefamilie faktisk brydde seg om meg på ekte. Far kom inn i livet mitt i en alder av 23 da han flyttet tilbake til Norge fordi han møtte sin livs store kjærlighet, det var små tegn allerede da, enkelte ting han har sagt fra starten av "Du må slutte med apehjerna di", jeg sa ifra til han men han benektet at han noensinne hadde sagt det. "Om det ikke var for dem, så hadde jeg nok ikke kommet tilbake til Norge".  Hvorfor såg jeg ikke dem første tegna den gangen han flyttet tilbake til Norge.

Jeg hadde en barndom preget av grov omsorgsvikt og overgrep. En far som aldri var tilstede, han rømte til sjøen som fisker. En mor som stolte 100% på en dømt pedofil til å være barnevakt, itillegg er det sannsynlig at mor hadde sex med den barnevakten, han var taxi sjåfør. En barnevakt som selv hadde misbrukt sine egne barn. Mor har barn med 3 fedre, kanskje 4. 

Jeg har aldri følt meg elsket, sett eller hørt verken av biologiske foreldre eller stefamilie. 

Foreldre, folk som velger å få barn, har forpliktelser ovenfor barna, uavhengig om man er voksen eller ikke. Barna har ingen forpliktelser over foreldrene sine.

Dems egen oppvekst er en forklaring men et gjentagende mønster over et tiår er et valg. Man høster som man sår. Handler ikke om hevn men selvrespekt.

Jeg har gitt og gitt av meg selv i flere år, bare fått bullshit, traumer og mye vondt tilbake.

Jeg har faktisk ingen bitterhet i meg og minimalt med sinne, det er på grunn av at jeg faktisk ser at alle har fått sitt utgangspunkt.

Jeg skulle ønske jeg følte på bitterhet eller sinne, kanskje denne sorgen jeg må bære på resten av livet ville ha vært lettere å bære på da.

Jeg gruer meg til dagen kommer der arveoppgjør kommer inn i bildet... ikke fordi jeg vil at han skal dø (håper at han lever så lenge som mulig) men fordi etter alt jeg har blitt fratatt og mistet, hva mer? Uansett hva summen blir, så kommer jeg til å beskytte min rettighet som kalles for pliktdelsarv. Jeg kommer ikke til å samtykke til å la kona sitte i uskifte, hun har ikke gitt meg noen grunn til å kunne stole på henne. Når jeg var yngre hadde jeg en rettighet, fikk brev fra myndighetene om jeg ville kreve barnebidrag fra han men jeg sa ifra meg den rettigheten, kommer ikke til å si ifra meg to rettigheter. For meg handler dette om å vise for meg selv at jeg har verdi, uansett.

Så langt sender han julegave og bursdagsgave hvert år med gode ord som er både fra han og kona, jeg tar imot men at dem gjør det føles falskt. Dem gjør det vel på grunn av at dem vil holde på fasade, føle på en viss kontroll og kanskje en følelse av plikt. Jeg har gitt dem gaver før men fra min side har det blitt sånn at jeg gir gaver i relasjoner der det faktisk finnes kjærlighet og tilhørighet, i relasjon med dem gjør det ikke det.

En psykolog som jeg hadde for et og et halvt år siden (hun selv er mor) sa til meg "Du har stor omsorgsevne for andre mennesker" "Du har opplevd mye som ingen fortjener å oppleve". Hun avsluttet siste time med å tørke vekk en tåre fra øynet sitt. 

Jeg er ung ufør.

Jeg sliter mye med ensomhet og sorg på grunn av ryggsekken jeg bærer på. En ryggsekk med mange tunge steiner. Jeg har aldri dealet med ting på destruktive måter som feks alkohol. Hver dag er en kamp, en kamp om å fortsette dette livet. 

"Your boundaries have to be stronger than your empathy".

Takk for at noen i det hele tatt tok seg tid til å lese. 

Anonymous poster hash: 03428...8b2

[Satan666]

Jeg leser. Det er sent nå, men jeg kan svare et lengre svar i morgen, som forhåpentligvis kan hjelpe deg videre, om du ønsker innspill.

[NoUsername]

Satan666 skrev (14 minutter siden):

Jeg leser. Det er sent nå, men jeg kan svare et lengre svar i morgen, som forhåpentligvis kan hjelpe deg videre, om du ønsker innspill.

Takk for at du leser. Ja, gjerne gjør det når du har tid. Sov godt! 

Endret 7. april av NoUsername

[robertaas]

Noen ganger må du bare sette strek, komme deg unna og bygge opp et liv som er best mulig for deg.

Jeg ble selv mishandlet gjennom oppveksten og klarte komme meg langt unna. Min far gjorde alt han kunne for at jeg ikke skulle arve noe fra ham, men man kan ikke la slikt styre sine tanker eller handlinger. Gjør du det lar du folk som ikke vil deg noe godt fortsette å styre livet ditt.

[OMyre]

Det du beskriver er ikke «vanlig familiekonflikt». Det er langvarige, skadelige mønstre med manipulasjon, avvisning og omsorgssvikt. Det er viktig å si det rett ut, fordi du selv virker veldig flink til å bagatellisere egne reaksjoner.

 

Du har ikke gjort noe galt her.

 

Tvert imot: Det er ganske bemerkelsesverdig at du står der du gjør i dag – uten å ha gått inn i destruktive mønstre selv, og med evne til refleksjon og empati. Det er ikke noe man «bare får». Det er noe du har bygd opp på tross av det du har vært gjennom.

 

Når det gjelder foreldrene dine:

Du beskriver klassiske dynamikker – skyld, skam, gaslighting, emosjonell utpressing og «stillhet som straff». Det er ikke noe du kan reparere alene, og det er heller ikke ditt ansvar å prøve lenger.

 

At du har minimal kontakt høres ikke kaldt ut – det høres nødvendig ut.

 

Setningen du skrev selv:

 

“Your boundaries have to be stronger than your empathy”

 

…er egentlig kjernen her. Mange som har vokst opp slik som deg, blir ekstremt flinke til å forstå andre – men altfor dårlige til å beskytte seg selv. Du er i ferd med å snu det, og det er en viktig utvikling.

 

Når det gjelder sorg vs. sinne:

Det er helt normalt at du ikke føler mye sinne. Mange i din situasjon går rett i sorg i stedet. Det er ikke «feil» – det er ofte et tegn på at du faktisk har prosessert mer enn du tror.

 

Men sorgen du beskriver er reell:

Ikke bare over det som skjedde – men over det du aldri fikk.

 

Og det er kanskje den tyngste typen sorg som finnes.

 

Angående arv:

Det du skriver der handler ikke om penger, men om prinsipp og verdi. Det er helt legitimt. Å stå i pliktdelsarven din er ikke smålig – det er en form for selvrespekt, akkurat slik du sier.

 

En ting jeg vil si tydelig:

Du trenger ikke «bevise verdien din» gjennom hvordan du håndterer foreldrene dine. Den er der allerede, uavhengig av hva de gjør eller ikke gjør.

 

Til slutt:

Du sier at hver dag er en kamp. Det tror jeg på.

 

Men det er også tydelig at du ikke bare «overlever» – du tenker, reflekterer og prøver å forstå. Det er det som faktisk gir deg en reell sjanse til å få et bedre liv enn det du startet med.

 

Hvis det er én retning jeg ville pekt deg i:

Ikke bruk mer energi på å få foreldrene dine til å bli noe de ikke er. Bruk energien på å bygge relasjoner (og et liv) der du faktisk blir møtt.

 

Det finnes folk der ute som ikke spiller disse spillene.

 

Og du fortjener å oppleve det.

[NoUsername]

robertaas skrev (11 timer siden):

Noen ganger må du bare sette strek, komme deg unna og bygge opp et liv som er best mulig for deg.

Jeg ble selv mishandlet gjennom oppveksten og klarte komme meg langt unna. Min far gjorde alt han kunne for at jeg ikke skulle arve noe fra ham, men man kan ikke la slikt styre sine tanker eller handlinger. Gjør du det lar du folk som ikke vil deg noe godt fortsette å styre livet ditt.

Ja, akkurat det er vanskelig for jeg er en empat og den yngre personen som jeg en gang var håper fremdeles på noe fra han men jeg eksisterer ikke lenger passivt i det håpet, nå lever jeg med smerten og sorgen side om side med grenser. 

Bra at du klarte å komme deg langt unna, håper at du har det litt bedre i dag iforhold til før. Det er en syk ting å gjøre mot en. Det er lett for mennesker som har gått gjennom mye urettferdig og vondt å la andre styre en fordi det eneste man vil er å bli sett og hørt, så da gjør man det meste for at det skal skje, man blir en people pleaser men det vil ikke komme noe godt ut av det for egen del, bare mer vondt. Du har rett. Takk for ditt innspill.

[Milhouse85]

Det er litt risikosport å dele noe så privat på et åpent forum. Det du skriver gjenspeiler en promille av de faktiske forhold; og min erfaring er folk på nett har en tendens til å tenke veldig "svart eller hvitt".

Jeg har selv hatt et trøblete forhold til egne foreldre. Husker jeg leste en setning i en bok en gang, som satt seg - noe du selv har vært inne på: "Foreldre har plikt i å elske sine barn, men barna har ingen plikt i å elske sine foreldre". Eller noe i den duren.

Selv brukte jeg 5-6 år før jeg bestemte meg for å fullstendig kutte all kontakt. Det var ingen lett avgjørelse; men jeg har ikke en eneste gang angret, eller følt på noe negativt/dårlig samvittighet eller noe som helst slikt. Bare lettelse.

Når jeg selv jobbet i psykiatrien brukte jeg lang tid på å skille mellom person og sykdom. Når man har tette emosjonelle bånd, der man også har/ønsker å "få noe tilbake" - tror jeg det blir veldig vanskelig. Det er enklere når man det er pasient/bruker vs ansatt. 

Kanskje kan det være lurt å revurdere din relasjon med foreldrene dine. Du må ikke ha et "bestevenn-forhold" for å sette det på spissen. Siden du nevner det med gaver. Jeg sluttet med julegaver og bursdagsgaver ovenfor mine foreldre i tenårene. Ga aldri noe, fikk aldri noe tilbake. Det er helt greit, eller, rettere sagt, når jeg fylte 30 fikk jeg et gavekort på Kiwi på 200 kr,-. Uansett. Materielle verdier skal ikke måles mot emosjonelle bånd. At man skal ha kontakt med sin syke foreldre kun for å "opprettholde" status som arving; blir også helt feil mine øyne. Selv om mange sikkert er uenig med meg i dette.

Jeg antar at du er voksen TS, men allikevel er det litt "tenårings-emosjoner" som ligger mellom linjene dine. Mye uoppgjort. Følte på det samme, og jobbet ganske lenge med å gå fra hat til tilgivelse. For å si det rett ut. For meg hjalp det å skrive et brev (som jeg ikke sendte) der jeg forsvarte mine foreldre, dvs, jeg gikk i barndommen til far - og skrev om ham, slik jeg kjente historien - der jeg bokstavelig talt "forsvarte" han. Litt rart. Krever en god del. Men det fungerte for meg. 

Man velger sine relasjoner, og hva slags type relasjon man skal ha med de ulike personene man har i livet.
Det forventes gjerne at man har "dype emosjonelle bånd" med familien sin. Man trenger ikke. Det kan være helt overfladisk, der man ikke velger å utlevere så mye personlig - men heller fokuserer på enkle hverdagslige ting. Der kontakten ikke er alt for tett; og dersom man blir utfordret, kan man enkelt og greit avvise konsekvent at: "Det har jeg ikke lyst å gå inn på / snakke om".  Før man eventuelt går ut av situasjonen, før det ender med krangel og diskusjon. Etter hvert vil de forstå at her gjelder det å bare holde seg unna enkelte temaer..... hvis ikke stikker h*n. Det er helt greit. Det å trekke seg vekk fra en situasjon for å beskytte egen helse, integritet og alt det der. Er undervurdert. 

 

[NoUsername]

OMyre skrev (11 timer siden):

Det du beskriver er ikke «vanlig familiekonflikt». Det er langvarige, skadelige mønstre med manipulasjon, avvisning og omsorgssvikt. Det er viktig å si det rett ut, fordi du selv virker veldig flink til å bagatellisere egne reaksjoner.

 

Du har ikke gjort noe galt her.

 

Tvert imot: Det er ganske bemerkelsesverdig at du står der du gjør i dag – uten å ha gått inn i destruktive mønstre selv, og med evne til refleksjon og empati. Det er ikke noe man «bare får». Det er noe du har bygd opp på tross av det du har vært gjennom.

 

Når det gjelder foreldrene dine:

Du beskriver klassiske dynamikker – skyld, skam, gaslighting, emosjonell utpressing og «stillhet som straff». Det er ikke noe du kan reparere alene, og det er heller ikke ditt ansvar å prøve lenger.

 

At du har minimal kontakt høres ikke kaldt ut – det høres nødvendig ut.

 

Setningen du skrev selv:

 

“Your boundaries have to be stronger than your empathy”

 

…er egentlig kjernen her. Mange som har vokst opp slik som deg, blir ekstremt flinke til å forstå andre – men altfor dårlige til å beskytte seg selv. Du er i ferd med å snu det, og det er en viktig utvikling.

 

Når det gjelder sorg vs. sinne:

Det er helt normalt at du ikke føler mye sinne. Mange i din situasjon går rett i sorg i stedet. Det er ikke «feil» – det er ofte et tegn på at du faktisk har prosessert mer enn du tror.

 

Men sorgen du beskriver er reell:

Ikke bare over det som skjedde – men over det du aldri fikk.

 

Og det er kanskje den tyngste typen sorg som finnes.

 

Angående arv:

Det du skriver der handler ikke om penger, men om prinsipp og verdi. Det er helt legitimt. Å stå i pliktdelsarven din er ikke smålig – det er en form for selvrespekt, akkurat slik du sier.

 

En ting jeg vil si tydelig:

Du trenger ikke «bevise verdien din» gjennom hvordan du håndterer foreldrene dine. Den er der allerede, uavhengig av hva de gjør eller ikke gjør.

 

Til slutt:

Du sier at hver dag er en kamp. Det tror jeg på.

 

Men det er også tydelig at du ikke bare «overlever» – du tenker, reflekterer og prøver å forstå. Det er det som faktisk gir deg en reell sjanse til å få et bedre liv enn det du startet med.

 

Hvis det er én retning jeg ville pekt deg i:

Ikke bruk mer energi på å få foreldrene dine til å bli noe de ikke er. Bruk energien på å bygge relasjoner (og et liv) der du faktisk blir møtt.

 

Det finnes folk der ute som ikke spiller disse spillene.

 

Og du fortjener å oppleve det.

🥺 Wow. Tusen takk for dette. Betyr mer enn du aner. Du har rett i det at jeg bagatelliserer egne reaksjoner, det er vel en overlevelsesstrategi jeg har måttet lære meg for å overleve. Jeg har alltid beskyttet dem mer enn meg selv. 

Jeg har har aldri latt meg selv dra meg selv inn i destruktive mønstre for jeg vet at det hadde gjort livet mitt enda verre på langsikt, da hadde jeg faktisk blitt en del lik biologisk mor og det skal ikke skje, det må ikke skje. Det er rart det der, noen mennesker blir skadelige på grunn av det utgangspunktet man fikk og andre velger å hjelpe andre mennesker til tross for det. Så ser jeg også at noen mennesker gjør alt for å ikke føle på smerte, desto mer man gjør det desto verre blir det. Det ligger vel noe i det, for at noe skal bli bedre må man føle på alt framfor å skyve det unna. Det er akkurat det far har gjort, han har alltid latt være å føle, koste hva det koste vil.

Stemmer. Det er ikke mitt ansvar å fikse foreldre, uavhengige av biologisk eller ste. Jeg har selv skrevet til kona hans alt jeg mener, blant annet at jeg lever ikke lenger passivt i håpet om at han noensinne kommer til å se meg som en sønn og ikke en feil eller et problem og at om det ikke skjer, so be it og at nå er det opp til han hva som skjer videre i denne relasjonen. Hun svarte med "Ok. registrerer hva du skriver men har ingen flere kommentarer. Ha en fin dag".

Sorgen jeg må bære på resten av livet kommer jeg ikke unna, det er en del av min historie men jeg lar den ikke styre meg. Prøver å la den og meg leve side om side. Kanskje den blir lettere å bære på med tiden. 

Alt du har skrevet resonnerer med meg. Til og med min forrige fastlege sa til meg at han ser feil på dems linjer og at dette er ikke opp til meg å fikse alene, det er umulig.

Jeg kommer ikke til å bruke mer energi på dem. Jeg kommer til å bruke den på å bygge mitt liv og relasjoner som jeg blir møtt i. 

Igjen, tusen takk. 🥺

[robertaas]

NoUsername skrev (25 minutter siden):

Ja, akkurat det er vanskelig for jeg er en empat og den yngre personen som jeg en gang var håper fremdeles på noe fra han men jeg eksisterer ikke lenger passivt i det håpet, nå lever jeg med smerten og sorgen side om side med grenser. 

Mange bruker for mye tid og energi på forhold som ikke fungerer og spesielt om det er nær familie så kan det være vanskelig å kutte noen ut, men det er faktisk du som er ansvarlig for hva du ønsker bruke livet ditt til. Ikke regn med at noen plutselig endrer seg og blir en helt annen person. Ønsker du forbli i tankemønster og handlingsmønstre som er destruktive for deg selv eller ønsker du leve et helt annet liv?

 

[NoUsername]

Milhouse85 skrev (54 minutter siden):

Det er litt risikosport å dele noe så privat på et åpent forum. Det du skriver gjenspeiler en promille av de faktiske forhold; og min erfaring er folk på nett har en tendens til å tenke veldig "svart eller hvitt".

Jeg har selv hatt et trøblete forhold til egne foreldre. Husker jeg leste en setning i en bok en gang, som satt seg - noe du selv har vært inne på: "Foreldre har plikt i å elske sine barn, men barna har ingen plikt i å elske sine foreldre". Eller noe i den duren.

Selv brukte jeg 5-6 år før jeg bestemte meg for å fullstendig kutte all kontakt. Det var ingen lett avgjørelse; men jeg har ikke en eneste gang angret, eller følt på noe negativt/dårlig samvittighet eller noe som helst slikt. Bare lettelse.

Når jeg selv jobbet i psykiatrien brukte jeg lang tid på å skille mellom person og sykdom. Når man har tette emosjonelle bånd, der man også har/ønsker å "få noe tilbake" - tror jeg det blir veldig vanskelig. Det er enklere når man det er pasient/bruker vs ansatt. 

Kanskje kan det være lurt å revurdere din relasjon med foreldrene dine. Du må ikke ha et "bestevenn-forhold" for å sette det på spissen. Siden du nevner det med gaver. Jeg sluttet med julegaver og bursdagsgaver ovenfor mine foreldre i tenårene. Ga aldri noe, fikk aldri noe tilbake. Det er helt greit, eller, rettere sagt, når jeg fylte 30 fikk jeg et gavekort på Kiwi på 200 kr,-. Uansett. Materielle verdier skal ikke måles mot emosjonelle bånd. At man skal ha kontakt med sin syke foreldre kun for å "opprettholde" status som arving; blir også helt feil mine øyne. Selv om mange sikkert er uenig med meg i dette.

Jeg antar at du er voksen TS, men allikevel er det litt "tenårings-emosjoner" som ligger mellom linjene dine. Mye uoppgjort. Følte på det samme, og jobbet ganske lenge med å gå fra hat til tilgivelse. For å si det rett ut. For meg hjalp det å skrive et brev (som jeg ikke sendte) der jeg forsvarte mine foreldre, dvs, jeg gikk i barndommen til far - og skrev om ham, slik jeg kjente historien - der jeg bokstavelig talt "forsvarte" han. Litt rart. Krever en god del. Men det fungerte for meg. 

Man velger sine relasjoner, og hva slags type relasjon man skal ha med de ulike personene man har i livet.
Det forventes gjerne at man har "dype emosjonelle bånd" med familien sin. Man trenger ikke. Det kan være helt overfladisk, der man ikke velger å utlevere så mye personlig - men heller fokuserer på enkle hverdagslige ting. Der kontakten ikke er alt for tett; og dersom man blir utfordret, kan man enkelt og greit avvise konsekvent at: "Det har jeg ikke lyst å gå inn på / snakke om".  Før man eventuelt går ut av situasjonen, før det ender med krangel og diskusjon. Etter hvert vil de forstå at her gjelder det å bare holde seg unna enkelte temaer..... hvis ikke stikker h*n. Det er helt greit. Det å trekke seg vekk fra en situasjon for å beskytte egen helse, integritet og alt det der. Er undervurdert. 

 

Jeg ser at det er en risikosport men jeg er for å si det sånn herdet og jeg visste fra før jeg delte at det kan komme forskjellig. 

Det ligger mye i den setningen. 

Å måtte velge å minske og eller kutte total kontakt med foreldre er ikke et valg man burde ha måttet gjøre i det hele tatt men sånn er det for mange. Den første tiden jeg satte grenser følte jeg meg helt jævlig men det har blitt en del lettere i ettertid etter at jeg har fått innspill fra andre mennesker. Det er fremdeles vanskelig men også lettere.

Jeg vurderer relasjonen med far og stefamilie mye men grensene mine forblir intakt og jeg bruker lite energi på dem i forhold til før. Hvorfor tror du at far sender meg julegaver og bursdagsgaver i det hele tatt? Jeg tror det er en kombinasjon av flere ting, kanskje en form for fasade, plikt og skyld men hvem vet.

Jeg er voksen og skal ikke benekte at det er en del "tenårings-emosjoner men samtidig så analyserer, reflekterer og setter jeg grenser. Jeg er en voksen som begynner å forstå livet mitt.

Ja man velger sine egne relasjoner og hva slags type, jeg har overlevd en stor del av livet i relasjoner der det fantes bare maktspill, kontroll, manipulasjon osv, jeg aksepterer ikke lenger noe av det og trekker meg unna relasjoner som ikke bringer meg bra.

Jeg setter pris på ditt innspill, takk for at du tok deg tid til både å lese, fortelle og skrive. Jeg tar med meg videre det du har skrevet.

Endret 8. april av NoUsername

[NoUsername]

robertaas skrev (21 minutter siden):

Mange bruker for mye tid og energi på forhold som ikke fungerer og spesielt om det er nær familie så kan det være vanskelig å kutte noen ut, men det er faktisk du som er ansvarlig for hva du ønsker bruke livet ditt til. Ikke regn med at noen plutselig endrer seg og blir en helt annen person. Ønsker du forbli i tankemønster og handlingsmønstre som er destruktive for deg selv eller ønsker du leve et helt annet liv?

 

Det stemmer. Det er bare jeg som er ansvarlig for meg selv og mine valg. Jeg ønsker et annet liv, det er det jeg prøver å bygge hver dag.

[Gjest 5cebc...b78]

Til trådstarter:

Jeg har selv valgt å kutte kontakten med min egen far, fordi det var så mye frem og tilbake av interesse fra hans side, og at vi politisk og holdningsmessig er motpoler.  (jeg traff han ikke før jeg var 18). Jeg gruer meg også til arveoppgjøret, mest fordi han bor i et annet land i Europa (ikke skandinavia). Men jeg ser jo for meg slik det var i @robertaas sitt tilfelle, at han kommer til å gjøre det han kan for at jeg ikke skal arve noe, men time will show.  I tillegg så er vi maaaange halvsøsken, og han har giftet seg med en utenlandsk (europeisk) Aldersforskjellen på han og denne dama er cirka 30 år.  I tillegg så bor moren min i utlandet (men heldigvis et skandinavisk land). Henne har jeg minimal, men jevnlig kontakt med. 

Jeg tror det kan være en løsning å kutte båndet til faren din helt, i stedet for å ha denne minimale kontakten, hvis relasjonen uansett ikke gir deg noe positivt. 

Anonymous poster hash: 5cebc...b78

[Satan666]

....

Endret 8. april av Satan666