"Den store utskiftningen" blir tatt opp i NRK

[Selfuniverse]

44 minutes ago, Subara said:

De ser hvordan norske kvinner lever og får lyst til det samme.

Du forsøker å snakke for alle kvinner du omtaler. Alle er forskjellige. En andel kan kanskje lengte etter noe forandring, mens en andel vil prioritere sin kultur. Du er også fokusert på individ nivå. Som om alle automatisk er sin egen sjef, Ja det hadde vært vidunderlig hvis det var slik for alle, men du unnlater å trekke inn gruppepress, kulturpress, og familiepress. Ja vi har litt bedre forutsetninger her i Norge for å omgå slike ting, men dette er svært sterke press som kontrollerer personer ganske mye til daglig. Du og jeg og alle som leser blir også svært sannsynlig kontrollert av gruppe/kultur/familiepress. Jeg har dette på ett lavt nivå, men likevel er det der.

 

Når sist sa du, eller du som leser, klart ifra at:

"Nei takk, jeg gir ikke lenger min tilstedeværelse i kirker, eller familieselskap, for å se at en slektning blir komfirmert."

"Nei takk, Jeg ser ikke noe poeng i å feire at Norge ble ett selvstendig land, eller være sammen med andre som mener denne dagen er viktig."

"Hvorfor inviterer du meg for å komme til deg 24. desember?? ååh... Nei, jeg har sluttet med den derre juletradisjonen. Jeg husker nesten ikke hva det handlet om engang."

 

Dette er noen sterke ting i kulturen vår, som de fleste av oss vil ha det vanskelig med å si klart nei om til de vi kjenner, og det henger sammen med ett ønske om å tilhøre. Hvis man ikke har noe å tilhøre, så kan man ha usikre fremtidsutsikter, eller regelrett være i fare for genetisk død, eller i noen omstendigheter også direkte fare. Vi har en sterk kraft inne i oss som prøver å unngå slikt. Og da er det ofte at man søker seg til den nærmeste kulturen, av ovennevnte grunner.

Så å late som at invandrerkvinner har alle muligheter til å være sin egen sjef og bare velge fritt hvilket liv de vil ha, blir svært mangelfullt i min mening.

Ja vi har eksempler på det du snakker om. Men vi har flere ganger mer eksempler på at innvandrerkvinner gir en god klem til den kulturen de vokste opp i. Og prioriterer den, og sine familier, i alle de formene dette uttarter seg i vestlige land. Akkurat som folk fra en Norsk kultur ofte gjør selv om de bor i andre land. Så altså helt vanlig.

Vi i Norge har tatt innvandring mer på alvor, med bedre resultater enn andre vestlige land. Og ja kvinner har nok mer makt her som Norge legger til rette for. Men i kontinuerlig møte med svært sterke kulturer og familier så vil Norge se forandringer også. Ikke bare de enkelte innvandrerkvinnene som er i ferd med å bli sin egen sjef og ta livet i sine egne hender, som det sikkert er en del av.

Mennesker tenderer til å velge tilhørighet, av svært gode og rasjonelle grunner.

[leticia]

Selfuniverse skrev (10 minutter siden):

Når sist sa du, eller du som leser, klart ifra at:

"Nei takk, jeg gir ikke lenger min tilstedeværelse i kirker, eller familieselskap, for å se at en slektning blir komfirmert."

"Nei takk, Jeg ser ikke noe poeng i å feire at Norge ble ett selvstendig land, eller være sammen med andre som mener denne dagen er viktig."

"Hvorfor inviterer du meg for å komme til deg 24. desember?? ååh... Nei, jeg har sluttet med den derre juletradisjonen. Jeg husker nesten ikke hva det handlet om engang."

De 2 første er allerede gjennomført hos meg. (Iallefall kirkedelen i punkt 1), og 17 mai bryr jeg meg ikke noe om.

Jeg gjør dog et unntak for julen. Jeg liker julen, dvs julefeiringen hjemme hos oss som er totalt religionsfri. 

Jeg skjønner likevel poenget ditt du vil ha frem til @Subara, og jeg er i stor grad enig med deg i den delen som handler om at det er vanskelig å bryte ut av en kultur, spesielt hvis man er sterkt sosialt kontrollert. 

[Subara]

Selfuniverse skrev (40 minutter siden):

Du forsøker å snakke for alle kvinner du omtaler. Alle er forskjellige. En andel kan kanskje lengte etter noe forandring, mens en andel vil prioritere sin kultur. Du er også fokusert på individ nivå. Som om alle automatisk er sin egen sjef, Ja det hadde vært vidunderlig hvis det var slik for alle, men du unnlater å trekke inn gruppepress, kulturpress, og familiepress. Ja vi har litt bedre forutsetninger her i Norge for å omgå slike ting, men dette er svært sterke press som kontrollerer personer ganske mye til daglig. Du og jeg og alle som leser blir også svært sannsynlig kontrollert av gruppe/kultur/familiepress. Jeg har dette på ett lavt nivå, men likevel er det der.

 

Når sist sa du, eller du som leser, klart ifra at:

"Nei takk, jeg gir ikke lenger min tilstedeværelse i kirker, eller familieselskap, for å se at en slektning blir komfirmert."

"Nei takk, Jeg ser ikke noe poeng i å feire at Norge ble ett selvstendig land, eller være sammen med andre som mener denne dagen er viktig."

"Hvorfor inviterer du meg for å komme til deg 24. desember?? ååh... Nei, jeg har sluttet med den derre juletradisjonen. Jeg husker nesten ikke hva det handlet om engang."

 

Dette er noen sterke ting i kulturen vår, som de fleste av oss vil ha det vanskelig med å si klart nei om til de vi kjenner, og det henger sammen med ett ønske om å tilhøre. Hvis man ikke har noe å tilhøre, så kan man ha usikre fremtidsutsikter, eller regelrett være i fare for genetisk død, eller i noen omstendigheter også direkte fare. Vi har en sterk kraft inne i oss som prøver å unngå slikt. Og da er det ofte at man søker seg til den nærmeste kulturen, av ovennevnte grunner.

Så å late som at invandrerkvinner har alle muligheter til å være sin egen sjef og bare velge fritt hvilket liv de vil ha, blir svært mangelfullt i min mening.

Ja vi har eksempler på det du snakker om. Men vi har flere ganger mer eksempler på at innvandrerkvinner gir en god klem til den kulturen de vokste opp i. Og prioriterer den, og sine familier, i alle de formene dette uttarter seg i vestlige land. Akkurat som folk fra en Norsk kultur ofte gjør selv om de bor i andre land. Så altså helt vanlig.

Vi i Norge har tatt innvandring mer på alvor, med bedre resultater enn andre vestlige land. Og ja kvinner har nok mer makt her som Norge legger til rette for. Men i kontinuerlig møte med svært sterke kulturer og familier så vil Norge se forandringer også. Ikke bare de enkelte innvandrerkvinnene som er i ferd med å bli sin egen sjef og ta livet i sine egne hender, som det sikkert er en del av.

Mennesker tenderer til å velge tilhørighet, av svært gode og rasjonelle grunner.

Ja, jeg er enig i at det er veldig vanskelig å bryte ut av en kultur. Det er i tillegg et stort og komplisert spørsmål.

Jeg snakket i forhold til den gruppen kvinner som ikke er fornøyde og ikke i forhold til de som ønsker å leve tradisjonelt. Og at det ikke handlet om å bryte med alt i kulturen, men bare de negative sidene av den.

Tradisjonelt kan være at kvinnen er sjefen over det som skjer i hjemmet, mens mannen er sjef for å skaffe penger til familien ute i samfunnet.

I møte med norsk kultur vil man avhengig av bakgrunn, se og oppdage forskjeller og kanskje bli tvunget til å endre seg på noen områder. Men lite skjer hvis mannen ikke endrer seg samtidig og i samme tempo. Det er likevel aktuelt hvis familien mister en mannlig forsørger, for da må kvinnen ut i jobb.

Demokratiet vårt og velstandssamfunnet legger forholdene til rette for at innvandrerkvinner fra fattige land, der likestillingen ikke har kommet så langt, kan få mulighet til å leve et enklere og mer moderne liv, fordi både kvinner og menn forventes å bidra ute i samfunnet, som samtidig øker kvinners sosiale rom og muligheter. 

Men at endring og likestilling skjer over tid.