Når makt blir immun mot ansvar

[Maktmisbruk]

 

Justisdepartementet og DSBs håndtering av Bane NOR-saken er ikke et enkeltstående feilgrep. Det er et symptom på en større sykdom i forvaltningen: manglende ansvarlighet i toppen, og en kultur der lojalitet oppover veier tyngre enn lojalitet til loven.

Når departementets egne jurister kan omgå vedtak uten hjemmel, uten reaksjon, uten gransking – da er vi vitne til et rettssikkerhetsbrudd som strekker seg langt utover elektrofaglige spørsmål. Da står hele prinsippet om maktfordeling i fare.

Dette er ikke en teknisk uenighet om tolkning. Dette er en test på om rettsstaten tåler at dens egne voktere setter seg over loven.

Den tause sammensvergelsen

NHO, som gjennom EBA ble trukket inn i denne saken, har valgt taushet. De «har ikke noe å tilføye».
Men taushet er et svar – særlig når spørsmålene gjelder habilitet, EØS-brudd og forskjellsbehandling.

Når en arbeidsgiverorganisasjon med forvaltningsnære roller ikke vil ta stilling til åpenbare habilitetskonflikter og brudd på egne vedtekter, bidrar den ikke til å løse problemet – den blir en del av det.
Og når store medlemsbedrifter beskyttes mens mindre virksomheter ekskluderes for langt mindre forhold, er ikke det lenger et næringspolitisk spørsmål. Det er et spørsmål om rettferdighet.

Et nettverk av gjensidige hensyn

I hjertet av denne saken ligger et ubehagelig mønster:

• Departementet beskytter direktoratet.

• Direktoratet beskytter Bane NOR.

• Bane NOR får støtte fra en arbeidsgiverforening som ikke har faglig mandat.

• Og NHO – som skulle sørget for etisk og organisatorisk ryddighet – velger stillhet.

Dette er institusjonelt kameraderi i praksis.
Det er akkurat det Eckhoff og Smith advarte mot: når de som skal kontrollere hverandre, i stedet beskytter hverandre.

Rettssikkerheten er ikke forhandlingsbar

Det finnes ingen «praktiske løsninger» som kan erstatte loven.
Et endelig vedtak står fast til det eventuelt omgjøres etter rettsstatens spilleregler – ikke etter departementets bekvemmelighet.

Når en offentlig etat gis anledning til å forhandle om egen lovbrudd, faller hele grunnlaget for likhet for loven bort.
Da er ikke jussen lenger et styringsverktøy – den er blitt et pyntet ferniss over politiske hensyn.

Et krav om konsekvens

Vi forventer at Justisdepartementet, DSB og NHO blir holdt til samme standard som de pålegger næringslivet.
Vi forventer at Stortinget og ESA undersøker denne saken i lys av forvaltningslovens § 35, habilitetsreglene og EØS-avtalens prinsipp om konkurransenøytralitet.
Og vi forventer at rettsstaten – i praksis, ikke bare i festtaler – gjelder for alle.

For i en stat der juristene selv kan se bort fra loven, er ingen lenger trygge under den.

[Uderzo]

Holder med en tråd, denne stenges.