Er det bare å gi opp dating? Hvordan kan jeg lykkes?

[ITtraktor]

Sjørøver skrev (1 time siden):

Kanskje det er noe en bare må ta til takke med , gitt situasjonen? Alternativet kan fort bli å vente ett tiår til.

Det er uansett liten vits å fortsette denne diskusjonen så lenge OP ikke kommer tilbake med mer informasjon.

Bare å slutte og kommentere det! 

[Gjest 0ed16...851]

Nå er jeg dame og litt eldre enn deg, så det spørs hvor mye innsikt og råd jeg kan tilby deg. Men, altså: 

- Jeg angrer på at jeg ikke reiste utenlands da jeg var i den alderen da jeg skulle finne en livspartner og kanskje stifte familie. Jeg har alltid ment at jeg passer best sammen med en nordmann, men der tok jeg feil. Har du vurdert å finne noen fra et annet land eller en annen kultur? Jeg tror fast og fullt på at man kan være helt usynlig (til og med uattraktiv) i Norge, men ettertraktet i andre land. Jeg har i allefall den opplevelsen selv. 

- Nordmenn har en destruktiv kultur for dating og forhold. Dere vet; fødselstallene stuper, folk går fra hverandre, de får unger her og der og antallet single øker. Mange voksne mennesker er sterkt relasjonsskader og fungerer ikke i nære relasjon over lang tid. Slett tinder og andre apper, det er her slike "ødelagte" mennesker samler seg. De "normale" på slike apper er dritlei dårlig utvalg, dermed blir det enda vanskeligere for slike som deg å nå frem. Det trenger altså ikke være deg det er noe galt med når du opplever at kvinner er svært kresne og vanskelige. 

- Pga punktet ovenfor er det dessverre mange "isdronninger" rundt omkring som ikke verdsetter mannlig oppmerksomhet og interesse, fordi det bare betyr trøbbel og fare for å bli såret, i tillegg til bortkastet tid. I min vennekrets, for hva det er verdt, er vi flere slike som rett og slett ikke ser poenget med å involverer oss med menn. Noen har vært slik siden tidlig 20årene. 

Så konklusjonen min må nesten være at du 1. revurderer hvilke damer du er interessert i og 2. prøver lykken i utlandet. Det er ikke sikkert du trenger å dra utenfor Europa. 

Ønsker deg lykke til! Jeg er selv sånn som ikke mestrer dating og planlegger nå for et liv alene. Helt tragisk men sånn har det altså blitt. 

Anonymous poster hash: 0ed16...851

[Mais]

Det at du skriver denne tråden tyder på at du stresser mer enn du burde. Slapp mer av og ta det som det kommer, ikke vær for på og intens.

Slik jeg ser det så har datingkulturen endret seg ganske drastisk de siste årene i forhold til f.eks. mellom 1950-2000, man har mange flere options, en ny person er et sveip eller DM unna. Livet har mer å by på enn tidligere. For mange valg gjør det også vanskeligere å velge. Kjønnrollene er også i stor endring og det kan ta mer tid å finne den rette dynamikken, men fordelen nå er at man sannsynligvis kan bli mer happy når det først klaffer, f.eks. om man er en litt feminin mann eller litt maskulin dame, og man kan være seg selv i større grad enn å måtte passe inn i de strenge kjønnsrollene, og være noen man ikke vil være resten av livet. Dessverre er det kanskje en disconnect mellom realiteten og forventningene både innenfra og utenfra når realiteten endres mye. Men mange opplever også mer aksept for alternative livsstiler eller å vente lenger med en konvensjonell livsstil.

Endret lørdag kl 22:31 av Mais

[Chienne de base]

Gjest 4a8cd...3ca skrev (På 9.3.2023 den 14.17):

Hei. Jeg er en mann på 31 år. Har vært singel i mange år, det eneste forholdet jeg har vært i var 2 år i midten av tyveårene i et giftig forhold hvor vi var sammen litt, slo opp litt, var sammen litt, slo opp litt... Siden slutten av tenårene så har jeg håpet å møte ei bra jente å date. Jeg har vært på date med en del jenter, men stort sett blir jeg avvist etter 1-2 dates. Iblant varer det noen måneder, men de får aldri følelser for meg og finner heller feil med meg og avslutter.

Akkurat nå er jeg svært nedfor da ene jenta jeg har datet avsluttet med meg i går kveld. Vi hadde holdt på noen måneder, og ting var jo ikke alltid helt på topp, men jeg følte vi var i ferd med å komme over en form for kneik og at ting ville være lettere fremover. Tilliten var i ferd med å komme på plass. Hun derimot, mente jeg virket usikker hele veien men trodde at det skulle gå over etterhvert, og så plutselig innså hun at hun måtte avslutte etter jeg gjorde noen smågreier som hun stusset over. Jeg har ikke følt meg spesielt usikker, men vært ganske spørrende og søkende overfor hva hun mener om ulike ting. Det føles som hun har vært litt selvopptatt og vært mer opptatt av å snakke om sin egen familie og egne venner enn å forsøke å bli kjent med meg og hva jeg tenker om ting og tang.

Jeg skjønner ikke hvordan man skal lykkes i datingen i dag. Jeg er over snittet høy, høyt utdannet, veltrent (om enn ikke med svære muskler), har venner som syns jeg er en fet person og tjener godt. Dating derimot, det funker aldri. Jeg lure sånn på hva jeg gjør feil.

Det første tenker jeg er at jeg ikke er voldsomt kjekk. Forsøker å kle meg pent og ta vare på meg selv, men er ikke alltid like lett å se bra ut. Det andre jeg tenker er at jeg er annerledes enn mange andre menn i dag. Jeg er mer følsom, i tillegg til at jeg kanskje er mer spørrende. Jeg har mye følelser, fokuserer kanskje for mye på hva jenta føler og er interessert i å forstå henne, i tillegg til at jeg stiller mange spørsmål om henne for å forsøke å forstå hva som foregår inni hodet hennes, ting som har skjedd i livet hennes, forstå ting hun bryr seg om. For meg er det vanlig at i starten så vet man lite om personen og vil vite mest mulig, men det virker som en del jenter ikke er enig der. Ikke slik at jeg spør og maser hele tiden, men at jeg ikke nøler med å stille spørsmål om "hvorfor tenker du det?" hvis hun sier noe jeg ikke umiddelbart forstår. Jeg hadde digget om ei jente gjorde lignende tilbake, da vi kunne fått svært mange gode samtaler. Jeg tror jeg fort kan virke for intens, på eller som at jeg planlegger langt frem i tid allerede fra start. Jeg aner ikke hvordan jeg kan slutte å gi dette inntrykket.

Jeg vet ikke jeg. Jeg har vært på utallige dates oppigjennom åra. De siste åra har jeg kanskje hatt mer suksess med de jeg har møtt, men jeg er jaggu begynt å bli gammel og det å møte ei bra dame er ikke lett. Og damene er så ekstremt kresne. Først må man gjennom nåløyet å komme seg på date, så må man gjennom nåløyet å ville date mer enn 2-3-4 ganger, og så må man gjennom nåløyet at jenta skal føle at "alt er riktig" etter x antall måneder.

Jeg føler meg snytt for alle opplevelsene folk har hatt i forhold i tjueåra, og som at jeg har gått glipp av noe stort i mange mange år. Jeg begynner egentlig mest å tro at jeg er en av de uheldige som ikke finner noen, og om jeg finner noen så er det kanskje noen som innser at jeg er en stabil fyr med mye penger som kan gi dem det familielivet de ønsker. Jeg ønsker ikke å bli valgt for å være familiefar, men for at jentene skal synes jeg er spennende.

Jeg har bestemt at jeg skal til psykolog og snakke om disse tankene jeg sliter med, men jeg vet ikke hva annet jeg bør gjøre. Har dere noen tips å gi til en som er i ferd med å gi opp?

Anonymous poster hash: 4a8cd...3ca

Som du selv skriver; "Jeg ønsker ikke å bli valgt for å være familiefar, men for at jentene skal synes jeg er spennende".

Innlegget ditt er langt og du grubler mye. Men det som kanskje skiller seg mest ut, for min del, er at du har en innstilling om at du skal bli valgt? 

Er ikke du også en som velger aktivt i dette scenarioet? Og hvorfor er det viktig for deg å være spennende for andre mennesker?

Ser at det er andre her som har skrevet om at du får litt enkle råd i form av å spille kostbar og avventende, men at problemet nok stikker dypere. 

Mitt råd til deg er at du innreder ditt eget liv etter dine egne ønsker og behov. Bruk tid på å finne ut av hva som får deg til å trives i din egen tilværelse. Det kan hende en psykolog kan hjelpe deg på vei, men du må gjøre jobben selv. Kanskje skal du røske ut noen traumer for å bli kjent med deg selv som voksen.

Det er aldri for sent å finne kjærligheten, men dersom du er opptatt av det konvensjonelle A4 livet, så blir lekeplassen din litt mer innskrenket jo eldre du blir. 

 

[nacario]

Gjest 4a8cd...3ca skrev (På 9.3.2023 den 15.35):

Jeg tror det jeg sitter igjen med fra dette er at jeg ikke skal vise den kosete siden min før jeg er minst et halvt år inni datingen og vi er blitt kjærester, helst et år inni. Og selv da holde tilbake. Det er jo rett og slett trist å ikke kunne være seg selv, men ønsket om et godt og sunt forhold er sterkt, så da må det vel være slik.

@Milhouse85 har du noen forslag til hvordan vise tøffe sider? De fjellturene vi har vært på så har jeg typisk bært mye greier for henne, hugget ved for oss, ordner bål etc men å være "tøff" i hverdagen det vet jeg ikke hvordan jeg er.

Anonymous poster hash: 4a8cd...3ca

Det hørtes slitsomt ut å måtte holde sånn tilbake. Tenker det er veldig forskj hvor fort dama bli trygg på kosing, noen gjør det på andre, noen etter non uker.. er man en god mann så er det bare å være seg selv tenker jeg.