Sjalusi

[2behonest]

Hei.

 

sliter med en sjalu partner. Han har jobbet endel med det gjennom de 10 årene vi har vært sammen, men det sklir liksom tilbake igjen i perioder hvor kjærligheten, kosen og nærheten knskje har dabbet litt av mellom oss pågrunn av stress og livet generelt. Har 2 små barn. Han påstår at jeg sminker meg for å flørte med andre, han mener særlig mascara er ett bevis for at jeg vil flørte med andre. Og han mener da det må vøre noen jeg jobber med de aktuelle dagene jeg vil flotte meg litt ekstra for. Dette stemmer ikke. Noen dager føler jeg for å sminke meg litt ekstra andre ikke. 
 

Han sier også at jeg pynter meg så sjeldent for han hjemme, jeg føler meg ikke enig i det. Jeg pleier så si aldri å for eksempel ta av meg tøyet jeg har hatt på il dagen og skifte til joggedress eller noe sånt, og hvis vi en lørdag finner ut at vi skal dele en flaske vin og prate så pynter jeg meg litt for det. Alltid med fint undertøy og klær, men ikke alltid med så veldig mye sminke. Å gå uten sminke er jo godt, og jeg døler meg komfortabel uten sminke sammen med han og da er det ikke alltid jeg synes det trengs. Jeg pynter meg jo på annet vis, tar på parfyme etc. Jeg trodde det var nok, men tydeligvis ikke. Jeg har forklart dette for han, at det er jo en tillitserklæring og ett tegn på at jeg er trygg og komfertabel med han, men det går ikke inn. Jeg har også sagt at det er jo han som ser meg på mitt absolutt mest seksuelle og sensuelle, når vi har sex, så trengs virkelig denne sminken også for at han skal føle jeg begjærer han? 
 

Føler også han holder meg tilbake for å gjøre ting uten han og utenfor huset, han kan bli sint om jeg har planlagt noe, enten sier jeg ifra for sent, vi har ikke råd, tid, barna burde prioriteres, ogsåvidere. Om han ønsker å gjøre noe sier jeg somregel ja, og det ordner seg jo alltid økonomisk. Jeg liker å være alene og synes det er fint at han finner på andre ting. Personlig synes jeg vi er utrolig mye sammen, imens han blir ensom hvis jeg er borte en lørdag kveld. Han forventer snapper og meldinger om vi er ute og kan påstå at jeg glemmer han eller ikke elsker han noe særlig om jeg ikke gjør det. 
 

Jeg merker at jeg ikke bruker de klærene jeg egentlig ønsker, ikke klipper meg annerledes slik jeg egentlig ønsker, fordi jeg vet han kommer til å mene det er noe jeg gjør for å tekkes andre. Om noen hårstrå faller ut av sin oppsatte tilstand har han sagt at «fu er så flørtete». Når jeg skriver dette merker jeg at det er jo helt sykt, men jeg kan ikke få meg til å gå. Jeg har meldt oss til samlivsterapeut og måtte bare lufte det litt. Hva skal jeg gjøre? Han er en kjærlig og snill mann, SVÆRT opptatt av og engasjert i våre barn, og vil jo egentlig bare ha en skikkelig kjerne familie som jeg så gjerne vil gi han, men jeg er en nysgjerrig og utforskende person, som ønsker å ha mine egne interesser, se flott ut og gjøre spennende ting. Jeg skulle bare ønske han kunne sette meg fri litt, slik at han kunne se at jeg vil ikke dra fra han, men bare lufte vingene litt.. Er det så ille?

[Gjest 095d4...9cd]

Føler du deg komfortabel hjemme med han?
Trives du med han?
Er dette noe du ser for deg du kan leve fint og komfortabelt med i la oss si 40 år til?

Ut fra det du skriver, så virker det som om du verken trives eller har det komfortabelt med han, men mer eller mindre frykter han, du endrer oppførsel og væremåte pga han, du kler deg ut fra det han vil og ikke slik du føler for.
Høres mer ut som om du holder ut i forholdet enn at du liker forholdet men han.

Han høres generelt sett kontrollerende ut.

Anonymous poster hash: 095d4...9cd

[PgUp]

du må få leve sånn du ønsker og han bestemmer jo ikke over deg. 

Ville tatt disse opp med samlivsterapaut. Diskusjon.no er ikke beste stedet å få svar heller da ting ofte blir veldig svart / hvitt.

Endret 26. oktober 2022 av PgUp

[Skandinav]

2behonest skrev (7 timer siden):

Er det så ille?

Nei. Du har alle rettigheter til å være et autonomt menneske. Han har alle plikter å tilrettelegge for det, herunder å ikke bremse dine ønsker.

Man kan i grove trekk si at det finnes to slag sjalusi. Den reaktive, og den sykelige.
Reaktiv sjalusi er en konsekvens av det som den sjalu oftest opplever som et normbrudd, f.eks utroskap, og som da manifesterer seg som f.eks redsel for tap. Noen reagerer med sinne, andre med sorg.
Sykelig sjalusi er en konsekvens av en latent angstlidelse. Det kan dreie seg om angst fra f.eks ervervede traumer, men også fra medfødte lidelser. Det er uansett behandlingskrevende. Uten behandling vil den sjalu oftest forsøke å kontrollere sine følelser ved å kontrollere sine omgivelser.

Hvis du mener at din partner hører hjemme i den reaktive gruppen sjalu, vil parterapi som foreslås av PgUp kunne være riktig.
Men hvis du mener at din partner hører hjemme under sykelig sjalu, da må det noen år til med individuell psykoterapi til før dere oppsøke parterapi. 

[panzerwolf]

Har han selv noe "liv" utenom hjemmet? Det kan være en slags misunnelse som ligger i bunn om han ikke har det.

Uansett så er det bra dere skal til samlivsterapi. Dette er jo heller ikke bra for ham, men han må innse det selv. Du kan også være ærlig når dere kommer i gang om at dette må han ta tak i for du orker ikke å ha det slik lenger (ikke si direkte at du kommer til å gå).

Jeg har selv vært i forhold der jeg måtte passe veldig på hva jeg sa og (ikke) gjorde. Når den andre parten ikke en gang ville innse dette, angra jeg i ettertid på at jeg ikke gjorde det slutt enda før. Dersom dette ikke blir bedre, og snart, ender du bare opp med å slite deg ut og ikke fungere for hverken barna, jobben eller deg selv. Eller kanskje du ender opp å flørte med noen andre uansett siden du allikevel blir beskyldt for det og er "sannheten" i hans hode.

Til slutt: du kan jo, enten på egenhånd eller i en tetapitime, spørre om hvorfor han er sammen med deg når han allikevel ikke stoler på deg. Selv tenker jeg det er en forutsetning; kan man ikke stole på partneren sin, så må man enten innfinne seg med at sånn er det eller gå.

[Gjest 193b7...ef5]

Her har man en klassisk situasjon mange finner seg i med småbarn og et a4 liv.

Spm er om han er villig til å endre seg til det bedre. Jeg mener at alle burde finne seg en partner man ønsker å være sin beste versjon med, ja det er lov å skjeve ut en gang i blant når alt er stress, men ellers burde ikke det være vanskelig.

Liker utsagnet mange "coacher" kommer med: A man is capable of change, but he will only change for "one" woman, if thats not happening, then you are not the one"  
 

Og selv om ikke alt er svart/hvitt, så ligger det mye sannhet i det hvis mannfolka tar seg i nakken.

På en kvinne sin side, så kan man ta frem det andre utsagnet: Når en mann oppnår suksess, vil han ikke gjøre annet enn å overrøse sin kvinne, men når kvinnen oppnår suksess, vil hun kun klare seg selv uten noen mann " 

Mao.. begge trenger å se innover seg selv for å se hvem man er når man er med en partner. 

Du er ikke alene, men man vil tro du er i et forhold hvor man tar mye for gitt. Og det er aldri bra, kan det ordnes opp i ?  Absolutt.. Jeg tror alle er kapable til å endre tankegangen sin.. Det krever bare enormt mye, og for de fleste er det lettere å lete etter det andre steder.

Anonymous poster hash: 193b7...ef5