Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Erstatning fra NPE, hvordan beregne økonomisk tap?


Gjest d021d...bdd

Anbefalte innlegg

Gjest d021d...bdd

Hei!

Etter mange års kamp ble jeg nylig diagnostisert med ADHD. Denne er litt lang, men jeg er utrolig fortvilet, lei meg og forvirret og håper virkelig noen orker å lytte og gi råd. For dere som ikke orker å lese alt, så er det en TLDR.

Dette har vært en kamp som har vart helt siden 6 klasse, og jeg er i dag 37 år gammel. Jeg lærte for noen dager siden (dette er viktig)  at jeg faktisk ble diagnostisert med ADD i 6 klasse (i 1996) etter at en assistentlærer initierte utredningen fordi jeg "manglet sosiale antenner". Diagnosen ble satt, men ingen tiltak ble satt i gang og mamma fikk ingen informasjon. Dette var hos BUP Ahus. 

I 2004 tok jeg selv kontakt med Lillestrøm DPS for å få utredning for ADHD. Da hadde jeg slitt med konsentrasjonen og følelsesregulering. Etter utredning fikk jeg konstantert ADD diagnose, men vi satte ikke i gang med medisinsk behandling i frykt for at det kunne forverre depresjon/selvskading. Jeg ble deretter ikke fulgt opp noen steder. Feilet alt som het skolegang frem til da.

I 2009 var jeg blitt gift og mor og flyttet til vestlandet. Ønsket å ta opp skolegangen, men slet med konsentrasjon, hukommelse og struktur. Tok kontakt med fastlege fordi jeg ønsket å prøve ut adhd medisiner og ble henvist til Solli DPS. Henvisningen ble avvist fordi det "manglet dokumentasjon", og det ble så ikke fulgt opp av fastlege. 

Jeg utviklet etter hvert en dyp depresjon og ønsket å flytte tilbake til østlandet for å komme nærmere familien. Flyttet med mann og to barn i 2010. Januar 2011 hadde jeg fullstendig mistet meg selv. Var dypt deprimert og kjempet mot å holde en struktur i hverdagen. Tok igjen kontakt med fastlege fordi jeg ønsket å prøve ut ADHD medisin. Ble henvist men kom til en studentpsykolog som egentlig bare kunne lytte. I mellomtiden ble depresjon verre og innen 3 måneder hadde jeg forsøkt å ta livet mitt 2 ganger: Jeg følte meg som et grusomt menneske og var redd for å ødelegge barna mine bare ved å eksistere. Når jeg våknet på hjerteintensiven andre gangen opplevde jeg at jeg måtte kjempe om å bli hørt. Hele familien min var overbevist om at jeg hadde adhd og at jeg nå skulle få hjelp.  Jeg hadde også bedt min mann om å ta med seg barna så langt vekk fra meg som mulig da jeg ikke orket tanken på å ødelegge dem ytterligere. Min mann og jeg ble separert og skilt.

Jeg fikk komme til en psykiater som kjørte en del tester på meg. Han mente jeg i barndommen ikke hadde adhd, men at jeg var smart og bare kjedet meg. Han baserte også dette på at jeg på vei til han en av timene hadde lærte meg en husketeknikk som førte til at man kan huske lister forlengs og baklengs. I lys av dette mente han at jeg var for smart til å ha ADHD, og diagnosen i tillegg til ADD ble fullstendig avskrevet. Innen ett år etter jeg hadde forsøkt å ta livet mitt hadde jeg klart å bygge opp selvtilliten (med hjelp av psykiateren, noe var han godt for, det skal sies) nok til å avslutte behandlingen hos han. Jeg følte meg fremdeles ikke klar til å flytte tilbake til barna, så mens jeg jobbet meg å styrke meg selv og finne troen på at jeg kunne faktisk være en ok mamma, så forsøkte jeg også å finne ut av "hvem var jeg". Jeg hadde kvittet meg med depresjonen, men utviklet angst for å utvikle depresjon. 

I 2013 flyttet jeg endelig tilbake til barna mine på Vestlandet. Jeg strevde fremdeles med det samme: Dårlig hukommelse, ukonsentrert og dårlig struktur i hverdagen. Jeg slet med avvisning (typisk for ADHD), og slet med å forholde meg til autoriteter (også typisk for ADHD), så veien videre var ikke lett. Da angsten for å bli deprimert igjen tok overhånd ble jeg henvist til Solli DPS igjen og fikk kommer til psykolog der. Jeg gikk til henne i to år og snakket om alt som var vanskelig. Alt som i dag er særdeles tydelige tegn på ADHD, men jeg husker ikke om det ble diskutert så mye fordi "jeg var jo for smart til å ha ADHD". 

Årene gikk. Jeg startet på en utdanning på BI, men måtte gi meg etter 1.5 år fordi jeg ikke fikk det til.  Med en gang noe ble vanskelig mistet jeg fokus. Jeg prøvde meg i fire jobber, men 3/4 fikk jeg så mye kritikk av sjefene som bunnet i at jeg "ikke fulgte med" at jeg mistet alle. Den siste måtte jeg slutte i fordi jeg også har 6 kroniske lidelser som alle kom på rekke og rad etter 2015. Tar i dag utdanning på nettstudier der jeg kan sette timen på pause dersom jeg ikke klarer å henge med. Føler at dette er siste sjanse, så det ligger mye press bak utdannelsen.

Mars i år sto jeg i dusjen og tenkte "om alle som er smarte ikke kan ha ADHD, da må alle med ADHD være dumme". Den logikken hang ikke på greip. Etter å ha ignorert det lenge nok søkte jeg opp symptomer på ADHD hos voksne kvinner og alt beskrev meg på en prikk. Fra ikke å kunne sove på kvelden fordi jeg var redd for å glemme å gjøre noe neste dag, eller irritere meg over det hadde glemt å gjøre den dagen. Gråte fordi jeg følte meg mislykket fordi jeg ikke klarte å holde orden på hjemmet mitt. Jeg, en 37 år gammel kvinne som enda ikke hadde klart å strukturere hverdagen sin. Hvorfor fikk ikke jeg det til når alle andre klarte det? Det var mange flere ting som "connected the dots together", så jeg tok kontakt med fastlegen som henviste meg på nytt til Solli DPS. Fikk endelig komme til og startet behandling i august. Etter den første behandlingen mente hun at jeg definitivt hadde mange av trekkene, og etter to behandlinger til satt diagnosen ADHD. 

Umiddelbart etterpå tenkte jeg i grunn bare "jaja". Jeg fikk prøve medisin en uke senere og 1 time etter den første pillen satt jeg og gråt fordi det for første gang i mitt liv var stille i hodet mitt. Det var ikke fem tanker + en sang som kranglet om oppmerksomheten oppi nøtta. Jeg greide å fokusere på studiene, selv om de var kjedelige. Jeg klarte å holde kjøkkenet ryddig i 2 uker i strekk. Jeg klarte å rydde på samme plass, uten å forlate den plassen på 45 minutter. Jeg klarte å lytte til hva folk hadde å si uten å avbryte eller snakke om meg selv. Og det var så mye mer! 

Så var det en som sa: "Du bør søke erstatning fra NPE". Som sagt så gjort. Det var når spørsmålet dukket opp "Hva har dette kostet deg", at reaksjonen kom. Og så når jeg ringte mamma og spurte hva som skjedde med utredningen i 6 klasse og hun svarte "du ble utredet og det ble konstantert ADD, men det ble aldri satt i gang tiltak og jeg fikk aldri vite mer", at det gikk opp for meg hvor omfattende dette egentlig har vært. At jeg med rett hjelp sannsynligvis hadde klart å fullføre studier, kommet over ens med lærere og autoriteter, lært å regulere følesene mine, ikke hatt frykt for avvisning (som har ført til ekstrem isolasjon fra min side), ikke mistet 2 år av mine barns liv, ikke måtte kjøpe ekstra billetter til reiser fordi jeg har møtt opp på feil dato, ikke måttet betale straffegebyr på timer jeg ikke har møtt opp til, ikke signert kontrakter fordi selgere utnyttet min uoppmerksomhet til å prakke på meg ting i oppmerksomme øyeblikk... det er så mye og så omfattende at jeg er så overveldet at jeg ikke vet hvor jeg skal starte en gang. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal sortere tankene mine, og i hvertfall ikke hvordan jeg skal beregne økonomisk tap på dette. 

Så da er jo spørsmålet: Er det noen som har noen gode råd eller tips til meg i forbindelse med akkurat dette med å søke NPE? Finne ut av dette med økonomisk tap og hvordan det beregnes? Jeg vet de fleste får avslag, men jeg vil allikevel forsøke. 

Takk om du leste, og takk om du gir råd.

Anonymous poster hash: d021d...bdd

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Her har du bare en ting å gjøre
Ta kontakt med en advokat som har erfaring med slik erstatning.
Når man søker slike erstatninger trenger du nok hjelp fra en profesjonell part da det offentlige ikke gir penger fra seg enkelt.

Advokaten vil også enkelt regne ut hvor mye du har krav på.

Om du er i jobb og organisert i et LO-forbund (for eks fellesforbundet eller handel og kontor) har du advokatforsikring fra help.no
Da benytter du deg av dem.

Om ikke kontakt jusshjelpa eller en lokal advokat.
Første timen er som regel gratis uansett, og kanskje du har krav på gratis rettshjelp om du ikke er i jobb. (igjen dette ordner advokaten)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...