Sosialt tilbakestående M30 på kjærlighetsjakt

[Gjest 6c6d4...dcd]

Hei alle sammen! Jeg er mann, ble 30 veldig nylig. Ble også singel ganske nylig etter over fem år som samboer.

Jeg kan vel starte med at jeg har visse autistiske trekk, uten noen som helst diagnose. Er litt sosialt tilbakestående og har vansker med å for eksempel skjønne sarkasme. Jeg kan bli hyperfokusert på emner andre synes er ekstremt kjedelige, og har aldri helt klart å forstå meg på andre mennesker. Jeg har liksom hele tiden følt at alle andre har skjønt noe jeg ikke har, at det er så mange sosiale koder som jeg i beste tilfelle bare klarer å etterligne. Jeg liker å møte nye folk, og kan holde en samtale gående en stund, men har trøbbel med å opparbeide meg skikkelige vennskap siden jeg ikke vet hvordan jeg skal gå frem etter at jeg har "fremført" alle mine innøvde fraser, og de fleste synes jeg er litt rar når de blir bedre kjent meg meg. Jeg har heldigvis en liten venneflokk fra ungdomsskolen som møtes i ny og ne, og der passer jeg godt inn, men dette er i en annen by.

Jeg ble som sagt singel for noen måneder siden, etter fem år som samboer. Jeg har tatt dette ganske greit egentlig, i starten var det sårt, men jeg har innsett at jeg har det bedre nå enn da vi var sammen. Det var rett og slett en grunnleggende mismatch mellom oss, noe som resulterte i at hun følte hun fikk for lite oppmerksomhet, mens jeg følte jeg fikk for lite tid alene. At det fungerte i fem år er i grunn ganske utrolig. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke brukte tiden min med henne, hun hadde liksom ingenting annet å gjøre på når hun kom hjem fra jobb, men samtidig hadde jeg flere ekstremt velutviklede hobbyer som krevde total isolasjon fra omverdenen. Ingen av oss fikk det vi trengte ut av forholdet.

Så nå er jeg singel, men trives ikke egentlig med det. Jeg liker alenetid, men vil ikke være alene hele tiden. Jeg har behov for nærhet jeg og. Problemet er at jeg føler at jeg er en helt annen rase enn resten av menneskene rundt meg. Jeg bryr meg generelt ganske lite om andre mennesker. Jeg er kanskje en sær type sosialt sett, men har gjort det godt karrieremessig likevel, har både egen bolig og sportsbil og millionlønn og lederverv i en relativt stor og respektert fagforening, alt dette før jeg ble 30. Men dette er en mager trøst når ingenting av det egentlig betyr noe, jeg bryr meg egentlig ikke om materialistiske ting. Har prøvd meg på Tinder, men etter fem år i fast forhold har jeg fått en viss pondus (noe jeg jobber aktivt med), og sjekketriksene mine er særdeles rustne. Jeg matcher sjelden med noen, og når jeg faktisk matcher, går ikke samtalen noe lenger enn til første introduksjon, eventuelt med et par vitser, før det stopper opp.

Jeg vet ikke hvordan jeg bør gå frem for å møte jenter i lignende situasjon som meg. Helt ærlig tror jeg ikke det finnes noen jenter i samme situasjon. De få jeg har kommet i prat med slutter å svare når jeg forteller hva jeg jobber med. Personlig har jeg både mindreverdighetskomplekser og overlegenhetskomplekser som gjør det vanskelig å relatere til "vanlige folk".

Vet ikke heeelt hvor jeg vil med denne posten i grunn. Er det noen som har vært i lignende situasjon? Kan man vende seg til å være blant folk hele tiden? Hva kan jeg gjøre for å ikke råtne bort alene og bare bli rarere og rarere?

Anonymous poster hash: 6c6d4...dcd

[Milhouse85]

Kanskje har du en svak grad av asperger. Uten at jeg vet det med sikkerhet - så var jeg nok født med asperger selv, men noen av oss vokser det fra oss i såpass stor grad. At vi fungerer nokså greit sosialt og i samfunnet for øvrig. At man ikke kan "se det på oss" - men at det skaper en distanse mellom oss og alle andre. 

En stor feil jeg gjorde i mange år. Var å forsøke å bli så lik alle andre som mulig. Jeg forsøkte å opptre så "normal" som mulig, snakke om de samme komplett uinteressante tingene som alle andre. Opparbeide et større sosialt nettverk, få meg dame og gjøre det alle andre forventer av meg. Slik som festing, sydenturer og se på de samme gørre seriene på Netflix. Men dette føltes bare tomt og rart. 

Under denne perioden testet jeg også Tinder, nettdating og ymse. Det var vanskeligere for meg å "skjule" mitt ekte meg gjennom slike overfladiske møteplasser. Etter hvert klarte jeg å "knuse koden" - men det hjalp dårlig; da jeg uansett ville bli gjennomskuet som nokså eksentrisk og "rar" når vi først møttes. Dette kunne gå begge veier. Men stort sett var reaksjonen lik. "Han der er interessant, men litt skummel.... så her må jeg passe meg litt." Det var i allefall slik jeg følte det. Og helt ærlig. De fleste damer jeg møtte var ganske uinteressante for meg også. Så det gikk litt begge deler. Jeg innså at jeg ikke har et behov for en kjæreste i like stor grad som behovet for nærhet og fysisk kontakt. Da jeg også liker å være alene og ikke har det største behovet for sosialt samvær. 

Til slutt lærte jeg å "gi litt faen". Jeg begrenset nettverket mitt til det minimale. Gjorde ting jeg syns var kjekt - uten å bry meg så mye om hva folk rundt meg måtte mene om det. Når det gjaldt Tinder og lignende; lærte jeg veldig fort at det lønner seg å gå vekk fra tomprat og den kjipe kjedelige "hva driver du med da, hva jobber du med da, hva skal du i kveld da..." - med mye "hehe", unødvendig bruk av smileys og dårlig humor og punchlines. Faktisk; fungerte det best når jeg var ekstremt frempå. Ikke sjelden foreslo jeg å treffes etter to-tre meldinger.... Men dette var aldri ment å være et forsøk på seriøs dating. Tinder matcher deg med helt vilkårlige folk som tilfeldigvis liker noe overfladisk ved deg. Der går det minimalt på personlighet. 

Etter å ha reist ganske mye rundt i verden, så skal jeg innrømme at norske jenter ofte fokuserer mye mer på det overfladiske. Her hjemme er jobb og karrierer viktig, samt hvordan du kler deg og ter deg sosialt sett. Dersom man avviker noe fra det som er "straight" der, havner du ofte i en "annerledes-bås" som begrenser mulighetene dine radikalt. Du kan bli vurdert som spennende, annerledes og alt det der. Men at du "kun" kan velge likesinnede syns jeg blir feil.

Personlig levde jeg lenge på vilkårlig sex og nærhet når jeg måtte ønske det. Men etter å ha gjort dette hundrevis av ganger - så føltes det mer og mer "skittent" og ganske kunstig. Til slutt ble et glass whiskey og en runk på kvelden vel så bra for å si det rett ut. 

Helt tilfeldig møtte jeg ei dame fra Amerika i fjor sommer som bor i Tyskland. Hun tilhører nok den "straighte" siden av samfunnet. Men når jeg møtte henne var jeg aldri på utkikk etter dame. Det bare skjedde etter mange samtaler og diskusjoner. ;p Jeg tror siden hun er nokså "vanlig" sosialt og mtp verdigrunnlag og ymse. Samtidig som hun forstår mine mer eksentriske sider - bare er sunt. Hun vil derfor hjelpe meg med å ikke gå for langt ned i kaninhullet, samtidig som jeg ikke mister helt bakkekontakt. For alt i alt handler det om balanse. Man må fungere i samfunnet. Samtidig som man også vil være den man er. Uten å bli dømt for det. 

Nå vet ikke jeg hvordan du er sosialt. Men kanskje kan du forsøkte å "være deg selv" enda mer. Ingenting er mer tiltrekkende enn noen som har selvtillit nok til å være den man er. Noe som de færreste av oss - etter mitt syn - er. 

Folk flest er også ganske primitive og reagerer nokså likt. Dette kan hvem som helst lære. Dersom du klarer balansen mellom å være "ufarlig" (rart det der, men mennesker har alltid et skjold oppe.... til beskyttelse), samtidig som du er dønn ærlig og gir tilbakemeldinger hele tiden (folk elsker tilbakemeldinger, på alt.... og de elsker å snakke om seg selv ;p) - dette - kombinert med litt humor, en god dose høflighet. Så er mye gjort. Dette mener jeg hvem som helst kan lære seg. 

For min del hjalp deg nok med mange reiser i det store utlandet. Først da innså jeg hvor trangsynt og lite mangfoldig norge faktisk er på mange områder. Dette er nok bivirkningen av et velferdssamfunn der tingene våre og fasade ofte betyr mer enn det personlige. Der det kunstige og materialistiske er den viktigste tiltrekningsfaktoren. Det er helt vilt hvor mye større mangfold og toleranse som finnes i det fleste byer i det store utland. Du trenger ikke reise lengre enn til Berlin for å opplevde dette. 

Så vil jeg sterkt anbefale å prøve å ut et forhold med ei dame fra en annen nasjon enn Norge. Vel å merke der det er balanse i forholdet, der det ikke er slik at mannen er overhodet. Men der dama også er ressurssterk og like viktig som mannen! Der også kulturforskjellene ikke er større enn at man kan forstå og respektere hverandre. Da snakker jeg ikke om Thailand og mange land andre fattige land i Asia. Der kjærlighetsbegrepet er nokså forskjellig fra det vi anser som kjærlighet.  

Det enkleste er nok å møte folk i den virkelige verden. Jeg har skikkelig avsmak på apper som Tinder og nettdatingssider nå. Dette er for meg litt som å sende en jobbsøknad. Der man blir vurdert mer formelt og overfladisk. Når man er ute i den virkelige verden, og da særlig på reise.... møter man hundrevis av folk på svært kort tid. Plutselig føler du en spesiell kjemi med noen. Som er vanskelig å forklare. Det er DET man skal satse på. Ikke en match fra Lena på 28 år fra Hønefoss med bikkje som "ser etter noe seriøst". 

[Gjest 6c6d4...dcd]

Takk for grundig svar, @Milhouse85!

"Nå vet ikke jeg hvordan du er sosialt. Men kanskje kan du forsøkte å "være deg selv" enda mer. Ingenting er mer tiltrekkende enn noen som har selvtillit nok til å være den man er. Noe som de færreste av oss - etter mitt syn - er. "
Jeg kan klare meg ganske godt i sosiale settinger, vitser og skaper god stemning, og er ofte den siste som går for kvelden. Det er det som er tingen, overfladiske vennskap klarer jeg godt, folk jeg henger med en kveld kan synes jeg er kjempekul, og jeg liker godt å være blant folk (i begrensede perioder), men det er vennskap over tid som er vanskelig. Størstedelen av væremåten min når jeg er blant folk er bare innlært og kopiert fra å observere andre. Jeg er ganske god til dette, men det er slitsomt i lengden, og etter å ha vært over snittet sosial i en dag eller to har jeg vanligvis en trang til å isolere meg dobbelt så lenge (bortsett fra jobb, der må jeg være sosial uansett).

Jeg var tidligere sammen med en jente fra statene i en to-års periode, i dette forholdet hadde vi en del felles interesser og hobbyer, men jeg fant ut at hun i perioder lå med en annen fyr mens vi var sammen. Selvtilliten fikk seg en trøkk i dette forholdet, kan du si. Dette er kanskje det nærmeste jeg har kommet en "likeminded" jente, men det gikk som det gikk. Også i dette forholdet var det gnisninger fordi hun studerte det jeg hadde som hobby, men siden jeg både var yngre enn henne og kunne så mye mer enn henne innen dette (computer science), fikk hun mindreverdighetskomplekser. Siden hun betalte tusenvis av dollar per semester og nesten var ferdig med studiene burde jo hun kunne mer om faget sitt enn en norsk hobbyprogrammerer fra bygda? Tingen er derimot at jeg har drevet med dette siden før jeg mistet min siste melketann. Jeg tenker så å si i kode. Og likevel har jeg valgt å jobbe med noe totalt urelatert, så programmering er fortsatt bare et hobbyprosjekt.

Jeg driver også med undervisning på et universitet, og jobber derfor med studenter innen mitt fagfelt. Jeg er bare 30 år, så studentene mine (flesteparten jenter) er bare noen få år yngre enn meg, men likevel er maktforholdet så enormt. Og ikke bare har jeg makt over dem mens de studerer, men siden jeg leder fagforeningen de sannsynligvis kommer til å melde seg inn i når de er ferdige å studere har jeg også makt over dem når de skal ut i arbeidslivet. Det blir etisk feil å oppsøke noen av disse, for ikke å snakke om skandale.

Men så er jeg ensom også. 

Anonymous poster hash: 6c6d4...dcd

[Milhouse85]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Når jeg var i 20-åra var jeg som en "magnet" for folk. Kanskje fordi jeg hadde en litt annen utstråling enn folk flest. Kall det gjerne en type "x-faktor". Men; jeg syns det var skummelt med nære vennskap. Jeg klarte meg god på overflaten. Men slet noe fryktelig straks de ble for nærgående. Da reagerte jeg ofte med avvisning. Først i en alder av 25 år tillot jeg meg å ha et nært og åpent vennskap. Der jeg bare var den litt sære personen som jeg er. I tillegg har jeg nok litt trust issues. 

Kanskje er du som meg; en såkalt INFJ. Noe angivelig kun 1-2% av befolkningen er. 

Siden jeg reagerer med avvisning når folk kommer for nær meg. Syns jeg det var veldig stas å reise på backpacking rundt i verden. I flere år var jeg nærmest avhengig av dette. Og det var den eneste måte jeg følte meg "fri" på. Dette styrket meg nok helt ekstremt som menneske også. Samtidig som det lærte meg å akseptere tingenes tilstand - og ikke fokusere alt for mye på det kjipe. Faktisk, det å juster tankemønsteret sitt tror jeg alle kan ha godt av. 

Du skriver mye om det som skjer rundt livet ditt - men fokuserer lite på eget følelsesregister. Kanskje føler du ikke så mye, men er mer analytisk anlagt (typisk for INFJ). For min den hjalp det å utføre meg selv i å gå litt dypere inn i følelsene mine. Nå har jeg jobbet i psykiatrien og helsevesenet i mange år. Så jeg har fått god hjelp av tidligere kolleger til å utfordre meg selv der. 

For meg høres det ut som du har ting på stell. Men at du kanskje bare føler en litt tomhet, typisk savn etter (ekte?) kjærlighet. 

Ut fra det du skriver høres du heller ikke ut som en "sosialt tilbakestående" person - som du skriver. Det er MANGE som sliter med det sosiale - og det å utfordre seg selv til å snakke med ukjente folk, eller "være løs og ledig" (ikke misforstå, hehe) i snakketøyet. 

Personlig fikk jeg (av alle ting) uventet hjelp fra et intervju av Harald Rønneberg. Han ble spurt om hvordan han klarerer å være så omgjengelig og god på small talk hele tiden. Han fortalte at man starter bare med det første man ser, så pekte han på intervjueren og sa noe slikt som "javel, du gikk for den stripete skjorta i dag...? spennende" - med en litt fleipete tone.

Det høres utrolig teit ut (i mitt analytiske hode). Men jeg prøvde. Til å begynne med klarte jeg en eller setninger i møte med ukjente eller tilfeldige her og der. Så stoppet det helt opp - og jeg klarte ikke helt å avslutte samtalen. Det sliter jeg litt med ennå, avslutningen. Men det går bedre..... Etter å ha bevist gått inn for å lære meg denne kunsten, føles det litt mindre overfladisk - og folk flest elsker jo å snakke om seg selv. Så det at man spør og spør.... og viser genuint interesse. Så fosser det stort sett ut ord fra munn på de fleste. 

Og hva hjelper dette deg og din situasjon spør du? 
Jo flere ukjente du prater med, jo sterkere blir du på den overfladiske sosiale delen - som igjen gir deg mulighet til å møte damer. Noen ganger får du en helt spesiell kjemi under denne small talken. Da er det bare å spørre om nummeret.... enkelt og greit. Men når kjemien sitter, pleier de fleste damer å dele ganske kjapt at de har type. Men; dette blir vel lett for meg å skrive. 

Gi litt faen i disse overfladiske og teite appene. Det å gå på byen fredag og lørdag kveld under "prime time" er også håpløst. Bare det å løfte blikket opp, ha god tid å vandre rundt på måfå, ta seg en øl, kopp kaffe eller hva som helst - med et løst smil og åpent blikk, og med nesa langt borte fra mobilskjermen (som de aller fleste dessverre gjør...).

Det er så mange ensomme i dette samfunnet. At de fleste bare vil sette pris på å bli "forstyrret litt". 
Mitt inntrykk er dog at mange blir så overrasket over at noen tar kontakt, at dem blir litt satt ut av det - særlig unge. Men du skriver at du er 30 år. Så da er det litt lettere..... dette fungerer nok bedre på de på 30+. 

Vet ikke om det var noe fornuft i det jeg nå skrev. 

Du fremstår for meg som intellektuelt, oppegående, rasjonell og helt "vanlig" (på fasaden). 

Er helt uenig ordlyden "sosialt tilbakestående".

 

[Gjest 6c6d4...dcd]

Nok et grundig innlegg, Milhouse85. Takk for at du tar deg tid til det en sen fredag kveld. 

Jeg tenker i grunn "backpacking" i sommer, i form av roadtrip med luftmadrass baki bilen. Om jeg kommer til å møte så mange nye folk er vel heller usikkert, men målet er å gå flere kjente turstier i Norges land, blant annet Dronningstien, Romsdalseggen og Besseggen. Gleder meg veldig til dette, håper bare været blir dugelig.

Jeg er vel kanskje ikke direkte tilbakestående sosialt da, men problemet med å finne "likeverdige" folk å relatere til består. Jeg føler det uansett er en stor maktforskjell som gjør at den ene eller andre parten føler seg liten, og visse personlighetstrekk kommer i veien for at et forhold skal komme til neste nivå. Når det kommer til problemløsing og konkrete oppgaver er jeg overlegen, mens når det blir mer personlig eller krever sosiale antenner blir jeg ofte passiv. Min siste eks funderte over telefon nylig hvordan det er mulig å være sammen med noen i fem år og likevel føle at man ikke kjenner hverandre. I starten av forholdet gjorde hun ofte narr av humoren min, og hvis jeg sa noe rart (jeg ordlegger meg ofte på en litt unormal måte, men det høres helt logisk ut i mine ører) fikk jeg høre det i dagesvis etterpå. Flere slike ting gjorde at jeg tilpasset meg; jeg sluttet å fortelle vitser som jeg mistenkte hun ikke ville forstå/ville tolke som at min humor var rar; hvis jeg var usikker på om jeg kunne ordlegge meg på "normal" måte holdt jeg heller kjeft, og siden hun hadde sterke meninger om det meste lot jeg henne bestemme det hun ville. Hun elsket meg kanskje ikke for den jeg var, men for den jeg prøvde å være, og så slo fasaden etter hvert sprekker. 

Jeg er dårlig på å analysere følelser ja, liker bedre objektive fakta. Men jeg blir glad og spent og engstelig og trist og sint akkurat som de fleste. Negative følelser får jeg vanligvis utløp for gjennom heftige kondis- eller styrketreningsøkter, de færreste har noen gang sett meg sint. I jobben må jeg alltid fremstå som glad og selvsikker uansett hvor frustrert og usikker jeg er, så jeg er god til å holde følelser på avstand. 

Til syvende og sist er det kanskje mitt nylige samlivsbrudd som gjør at jeg ser mørkt på min romantiske fremtid. Jeg har et mål om å alltid bli bedre enn mitt tidligere selv, og har en gylden mulighet til å forbedre meg både fysisk og mentalt nå en periode, uten at noen forventer ting av meg jeg ikke kan etterfølge. 

Det ble sent i kveld, jeg stikker til sengs. Ha en god natt!

Anonymous poster hash: 6c6d4...dcd

[Milhouse85]

Gjest 6c6d4...dcd skrev (13 timer siden):

Jeg tenker i grunn "backpacking" i sommer, i form av roadtrip med luftmadrass baki bilen. Om jeg kommer til å møte så mange nye folk er vel heller usikkert, men målet er å gå flere kjente turstier i Norges land, blant annet Dronningstien, Romsdalseggen og Besseggen. Gleder meg veldig til dette, håper bare været blir dugelig.

Anonymous poster hash: 6c6d4...dcd

Min erfaring er at du møter lite folk i en metallboks (les: bil). Reisemålene dine er også typisk for turister, der de fleste kommer i grupper. Så det er lite her som forteller meg at du vil møte så mye folk. Har du veteranbil eller en original bil av ymse slag, så har du et blikkfang og en samtaleåpner som gir deg oppmerksomhet og en litt mer "åpen" invitasjon mot folk. Det gjelder å uskyldiggjøre seg selv litt. Det er nettopp derfor det er lett å komme i kontakt med folk som backpacker. Fordi med en backpack, blir man litt forsvarsløs på mange måter. Man ser mye mer uskyldig ut med en sekk på ryggen.

Det samme gjelder mc. Man får automatisk tilhørighet blant andre mc-folk. Og det er ikke uvanlig å slå av en prat når du fyller drivstoff eller at du får lange inviterende blikk fra en rasteplass dersom du også parkerer der. 

På vanlig sykkel får du også lett innpass hos folk. Fordi du igjen uskyldiggjør deg selv med sykkelen. 

Eller når man er på festival. Skal ikke mer til. Annen aktivitet som skaper tilhørighet er kurs og organisert aktivitet. Dette er jo særlig nordmenn spesielt glad i. Et tips er dansekurs. Ofte er det et flertall av damer på disse kursene. Resten sier seg selv.

Folk liker tilhørighet. Vi har alle vår klan. Familiært, vennskapelig og relasjonsmessig via jobb, fritidsaktiviteter og lignende. Dersom du går rundt med en t-skjorte med et nisjeband få har hørt om. Kan du fort risikere å få en ny bestevenn på 1-2-3 (satt litt på spissen), fordi du blir en levende plakat der andre fans føler tilhørighet med deg. Som igjen gir "lov" til innpass.

Ta for eksempel ferieturer til utlandet. Det er helt akseptert og omtrent normalisert å slå av en prat med "fellow norwegians". Klanen din er andre landsmenn på tur, på samme plass som deg (der har du tilhørigheten).

Det er selvfølgelig kjekt på tur. Men med luftmadrass i bilen og på typiske destinasjoner tusen andre også besøker. Uten at man tilfører noe spesielt - må du jobbet hardere for å bli kjent med folk. Hvis det høres forståelig ut?

Jeg kan dele en liten historie. 
I fjor rundt juletider reiste jeg til Azorene. Ikke akkurat et vanlig reisemål for folk i desember. Så fant jeg en tilfeldig tursti jeg hadde lyst å sjekke ut. Jeg sto å tittet på kartet - og plutselig kom det ei dame fra Nederland og så på kartet samtidig som meg. Så jeg foreslo ganske kjapt. "Vi skal ikke bare gå turen sammen da?". Det kjekke var at denne dama hadde leilebil, noe jeg ikke hadde. Så etterpå kjørte vi på sightseeing sammen. Vi møtes vel tre, fire ganger etter dette også. Var hyggelig og uvventet. Men; så er jeg nok flink til å oppsøke litt originale og litt mindre kjente plasser.... for en mer "ekte" opplevelse. 
Høydepunktet på en av turene var når vi fant en naturlig hot spring langs sjøkanten. Jeg hoppet lett uti, mens hu plasket med føttene ved siden av meg. En morsom opplevelse.  
Tilhørigheten vår var at vi var på denne rare ukjente plassen, på en øy 1500 km fra fastlandet - der det var særdeles få besøkende, og vi kom begge fra et land som ikke er så ekstremt fra hverandre kulturelt sett. Jeg kan ikke se for meg at noe slikt skjer på Besseggen. Men; det er sikkert fint der også. Men sannsynligvis mye folk. Greit nok.

Men ikke misforstå!
Det er veldig kjekt med roadtrip - uansett hvor og når det måtte være. Men ønsker du å treffe folk, kan du gjøre "litt mer ut av det". Kanskje kan du plukke opp noen haikere på veien. Når du kjører ned fjellsidene og ser noen med sekk som trasker nedover, kanskje i bittelitt dårlig regn. Kan du jo tilby skyss. Bare å kjøre sakte forbi, SMIL og ta ned vinduet og spør. Ofte blir de veldig overrasket, de gangene jeg har gjort det får jeg et slags målløst fjes - der de "fryser litt". Men samtidig, når sjokket avtar... blir de bare overlykkelig over at jeg stoppet. Alt for få folk gjør dette. Folk låser seg litt inn i disse metallkassene sine (les: biler).

Når det er sagt, ut fra det jeg skriver. Høres det kanskje ut som jeg er veldig sosialt oppegående. Jeg vil vel si både og der.... Kanskje er jeg god på 1 til 1 kontakt. Men straks det blir større grupper, sliter jeg mer og mer. Da blir jeg mer og mer stille. Andre igjen er motsatt, de takler grupper bedre enn 1:1. Folk er forskjellige. Godt er det. 

Ingen ting skjer av seg selv. Man må gi litt innsats selv. Men med litt verktøy - kan jobben bli enklere. 

Gjest 6c6d4...dcd skrev (13 timer siden):

Til syvende og sist er det kanskje mitt nylige samlivsbrudd som gjør at jeg ser mørkt på min romantiske fremtid. Jeg har et mål om å alltid bli bedre enn mitt tidligere selv, og har en gylden mulighet til å forbedre meg både fysisk og mentalt nå en periode, uten at noen forventer ting av meg jeg ikke kan etterfølge. 

Det ble sent i kveld, jeg stikker til sengs. Ha en god natt!

Anonymous poster hash: 6c6d4...dcd

Dersom samlivslivet nylig skjedde. Trenger du nok litt tid på å la ting kjøle seg ned først.... Det tar ofte lang tid før man er klar for nye nytt. Selvfølgelig er savnet etter nærhet der. Men; det å takle overgangen - bli vant med den nye hverdagen og "roe ned" følelsene. Først da er man klar for nye bekjentskaper. Etter mitt syn. Det går sjelden bra om man hopper for raskt over..... sannsynligvis vil også hodet ditt tenke slik. Slik at det bare føles rart og "feil" dersom du allikevel skulle møte noen.

En litt upopulær (kanskje?) måte å komme over noen på.... som jeg selv har gjort. Er å bare få seg noe tilfeldig sex. Det fungerte for meg. Bare å gå på byen og drikke seg til selvtillit. Så ukorrekt som det måtte høres ut som. 

[Gjest 6c6d4...dcd]

Liten oppdatering, har trent hinsides mye og gått ned noen kilo i sommer, og har begynt å få litt suksess på Tinder. Har møtt noen nydelige jenter til kaffe, fått en god tone med flere av dem, og foreløpig planlagt 2. date med én av dem som jeg virkelig hadde sansen for. Det er rart hvor stor effekt noen kilo fra eller til har. Vi snakker typ 20kg på et halvt år. Nå kommer jeg i prat med vakre damer nesten regelmessig. Møtte ei på fest for noen uker siden, og avtalte å møtes igjen dagen etter, tok oss en fin fjelltur, men blir nok ikke noe mer der med det aller første da jeg har et godt øye for hun jeg har avtalt ny date med.

Føler selvsikkerheten har kommet seg betraktelig, parallelt med at vekta har gått ned. Jeg ser bedre ut, føler meg friskere, og er rett og slett veldig mye mer glad og smilende i hverdagen. 

Anonymous poster hash: 6c6d4...dcd

[nacario]

Gjest 6c6d4...dcd skrev (1 time siden):

Liten oppdatering, har trent hinsides mye og gått ned noen kilo i sommer, og har begynt å få litt suksess på Tinder. Har møtt noen nydelige jenter til kaffe, fått en god tone med flere av dem, og foreløpig planlagt 2. date med én av dem som jeg virkelig hadde sansen for. Det er rart hvor stor effekt noen kilo fra eller til har. Vi snakker typ 20kg på et halvt år. Nå kommer jeg i prat med vakre damer nesten regelmessig. Møtte ei på fest for noen uker siden, og avtalte å møtes igjen dagen etter, tok oss en fin fjelltur, men blir nok ikke noe mer der med det aller første da jeg har et godt øye for hun jeg har avtalt ny date med.

Føler selvsikkerheten har kommet seg betraktelig, parallelt med at vekta har gått ned. Jeg ser bedre ut, føler meg friskere, og er rett og slett veldig mye mer glad og smilende i hverdagen. 

Anonymous poster hash: 6c6d4...dcd

Glad på dine vegne! Ja d r utrolig hvor mye d ytre har å si på d indre hehe