Jeg fungerer ikke sosialt og blir utbrent. Når jeg slipper er jeg ressurssterk

[Guest 51e64...b07]

Jeg er så lei av å måtte streve så mye i livet. Jeg har traumer som gjør at jeg helt ubevisst blir veldig anspent rundt andre mennesker og oppnår ikke god kjemi med arbeidskollegaer etc. Jeg er snill, smart og er egentlig helt oppegående, men nervesystemet mitt er så på vakt på grunn av tidlige opplevelser med mobbing og trakkasering i ung alder at jeg blir utbrent av å måtte forholde meg sosialt når jeg ikke kan styre det selv. Problemet er bare at absolutt ALLE jobber inneholder sosiale krav. Sammenlign det med at du har ekstrem høydeskrekk og tvinges til å være kranfører. Det gjør meg helt utbrent og fritiden går kun med til å restituere seg til neste dag. Som jeg alltid gruer meg til. Og jeg får heller ikke til å jobbe med psyken min fordi overskuddet går med til jobben.

Jeg er egentlig ressurssterk og når jeg har fri/er arbeidsledig over lengre perioder er jeg produktiv og kan både mekke bil, snekre og er generelt nysgjerrig i å lære nye ting. Livet føles veldig urettferdig fordi jeg vet jeg har masse potensiale som jeg ikke får vist frem eller bidratt med pga psykiske plager. Drømmejobben hadde vært en jobb som jeg kunne gjøre hjemmefra med minimal kontakt med andre og som betalte regningene. Ber ikke om mye i lønn eller noe som helst. Alt er bedre enn å gå rundt utbrent hele tiden.

Anonymous poster hash: 51e64...b07

[Milhouse85 2961]

Mennesker er flokkdyr. Vi er helt avhengig av å ha mennesker rundt oss. Uten menneskelig kontakt blir man helt ko-ko. Uansett hvor introvert man måtte være. Men bare det å se på TV der du ser andre mennesker, samt det å gå på butikken å omgås personer - eller rusletur i byen; der du for så vidt ikke trenger å prate med en eneste person - gir "sosialt påfyll". Eller en busstur.

Det er helt greit å finne en jobb der du har et individuelt ansvar og styrer din egen arbeidsdag. Det finnes hundrevis av jobber som ikke krever så mye sosialisering. På jobb tar du på deg en maske; og den masken trenger ikke innebære så voldsomt mye sosialisering. Man velger selv hvor privat og personlig man ønsker å være ovenfor kollegaer. Noen prater mindre enn andre. Det er helt greit. 

Men ut fra ditt ståsted; så blir bare traumene verre jo desto mer du unngår mennesker. Så det å finne en balanse er viktig. Du blir dårligere dersom du isolerer deg. Noe som gjør det enda verre å omgås folk. Til slutt; kan det bikke over til at det blir vanskelig bare det å gjennomføre helt banale ting som å kjøpe melk & brød. Så det å totalt distansere seg med type hjemmekontor er dårlig ide. 

Personlig blir jeg fort ganske mett av mennesker. For å si det rett ut; mennesker er noe dritt  å forholde seg til. Nå sliter jeg ikke jeg normalt med angst og anspenthet (gjorde det tidligere). Men jeg merker at den kommer snikende jo desto lengre jeg er alene. Jeg valgte å flytte til en øy der jeg knapt nok har naboer rundt meg. Så det kan gå ganske mange dager før jeg snakker med en person. Men det gir meg anledning til å "puste ut" mellom slagene. Slik at jeg har overskudd til å ta meg en bytur, besøke de få venner jeg har valgt å beholde (kvalitet over kvantitet). Men når det er sagt; det tok noen år før jeg lærte å finne denne balansen. Der jeg måtte kraftig strippe ned på nettverket mitt, jeg valgte å flytte - og er mer hard på valg jeg gjør. For eksempel sa jeg nei til en konfirmasjon nå nylig. 

Jeg tolker det slik som du er litt utbrent og først å fremst trenger å restituere. At du ikke har et behov med det første å gjøre radikale og permanente endringer i livssituasjonen. Men dersom du får hvilt ut et par uker - får du klarhet og økt rasjonalitet i valg du måtte ta. 

Nå vet ikke jeg hvor du bor. Men for meg hjalp naturen veldig godt. Det er ingen ting som gir mer pusterom enn å stå på en fjellhylle og se ut over horisonten. Og ja; jeg har også høydeskrekk. Men man kan fremdeles gå på fjellet. Når du går lengre turer er det som å rense opp i topplokket. Noe som gjør det lettere å ta mer fornuftige valg i hverdagen. Alt for mange sitter hjemme å isolerer seg; og grubler seg frem til angst og det som verre er. Pakk sekken; ta toget nordover.... rusle i vei. Så enkelt! Du lærer underveis.

Sosialisering er en muskel som må holdes varm. Man blir fort litt ubekvem dersom man har vært alene litt for mye over en lang tid. Men du kan finne en "oppskrift" som gjør denne samhandlingen litt enklere. Bare det gjøre ting som å si hei til bussjåføren og "takk for turen" mens man forsøker å oppnå blikkontakt gir solid sosial trening som er nok. Eller smile til personen bak kassa, se vedkommende inn i øynene og si "ha en fin dag". Noe svært få av oss gjør. Særlig i byen. Da får du garantert et smil tilbake; og dette er en automatikk (en forutsigbar vane) som man enkelt kan lage seg. Som gjør at du sosialiserer deg med minimalt av innsats..... 

Mennesker er kjedelige greier..... ja. Men de er også veldig primitive og ikke så "skumle" som man skulle tro. Hva er det verste som skjer? At noen sier i full offentlighet "nei fysj så støgg du er i dag...". Ikke at det skjer så ofte. Om det skjer i det hele tatt. Men at man kan FØLE at man får slike kommentarer ut av intet. Er nokså vanlig for mange. Det handler i bunn å grunn om usikkerhet. 

Hvis man er usikker og ikke takler så godt å omgå andre mennesker. Bør man da unngå menneskelig kontakt eller jobbe med usikkerheten sin? Er det menneskene og det sosiale som er problemet. Eller usikkerheten? Det er lett å finne uskyldninger for at man er som man er. Og derfor tilpasse seg selv utfra "attesten" man har skrevet under på selv. Men gå alltid til rota under problemene; start der. Først da vil man få det bedre. 

Velger du å skifte jobb der du er helt isolert, bare sitte inne, unngå totalt menneskelig kontakt. Det er bare selvskading. Da vinner angsten, usikkerheten og hele den suppa der. Det er så uendelig mye mer du kan gjøre - som er myyyyyyyyye bedre enn det. Fysisk trening, turer, terapi, medisiner som hjelpemiddel, flytt, endre på nettverket, kosthold.

Men; i din situasjon er hjernen for deg ekspert i å finne på ting som beskytte deg fra å gjøre disse tingene. Det er nettopp slik angst og usikkerhet fungerer. Hjernen din spiller deg et puss; der du bevist skreddersyr en rekke unnskyldninger med mål om å hindre deg i å ta slike sprang. At du ser på det som så vanskelig og nærmest umulig. Når det i seg selv er nokså "enkelt". Derfor er det for mange veldig god hjelp i en terapeut eller støttepartner som kan hjelpe deg til å være mer rasjonell i hvordan du kan ta tak i ting. Hva som fungerer for deg er ganske individuelt. 

Men mitt inntrykk av Diskusjon.no er at det er mange brukere her inne som sliter og som har slitt med angst og lignende ting som du gjør. Så du får nok flere personlige erfaringer under dette innlegget her. Så gjelder det bare for deg å finne ut hva som fungerer for din del. (Til sist: Hvis du allerede har formulert et "forsvar" der du har tenkt å argumentere i mot at du ikke kan gjøre ditt og ikke kan gjøre datt. Så er det et varselsignal på at du har låst deg inn i et spor som ikke spesielt sunt.

[Guest 51e64...b07]

Takk for utfyllende svar! Jeg kan svare deg lengre når jeg har bedre tid, men det er ikke sånn at jeg isolerer meg når jeg har overskudd. Da er jeg sosial i doser jeg håndterer med folk jeg vet jeg rasjonelt kan stole på, selv om kroppen min fortsatt er i høyspenn ganske ofte. Jeg jobber for å bli bedre på dette, men med vanlig sosial jobb så får jeg ikke jobbet med det da blir jeg heller bare utbrent og har ikke anledning til å bruke tid på de kvalitativt gode og nære sosiale relasjonene. Så jobb hjemmefra er et kompromiss jeg ser på som muligheten til å faktisk bli bedre på å omgås mennesker.

Toleransevinduet (se bildet under) er et kjent begrep innenfor psykologien og det er når vi er innenfor i den grønne sonen at det er godt å omgås andre mennesker. Mitt nervesystem værer fare veldig fort og jeg er stort sett i gul og rød sone på jobb. For å bli bedre må man eksponere seg mens man er i den grønne sonen og ikke gå utenfor. Det klarer jeg kun når jeg kan styre mengden sosial kontakt selv og det er typisk snakk om en halvtime om gangen kanskje. Mer enn det klarer jeg ikke og blikkontakt er veldig vanskelig. Men jeg øver hel tiden. Ikke lur på det.

Anonymous poster hash: 51e64...b07

[Guest 51e64...b07]

Det kognitive narrativet er også bare piss. Les deg litt opp om det autonome nervesystemet så skjønner du at hva man tenker i stor grad handler om hvilken tilstand det autonome nervesystemet ditt er i. Er du i fareberedskap så får du perception bias i den retningen og det er ikke noe å tenke seg ut av. Det må erfares og føles på kroppen. Men sånt tar jævlig lang tid og man må bruke mye tid for å endre på sånne reaksjoner. De skjer av seg selv for å ivareta sikkerheten din mot en senset trussel (uavhengig av hvor reell den er). Det skjer med meg og å gå rett i mot det funker overhodet ikke. Vil heller spille på lag og gi meg selv andre erfaringer over tid, men da kan jeg ikke hoppe rett ned i ormebolet hver gang.

Anonymous poster hash: 51e64...b07

[Guest 51e64...b07]

For å si det på en annen måte:

Jeg skulle gjerne jobbet med mine sosiale tilkortkommenheter 100% fulltid om det var mulig for det suger å ikke kunne ha gode relasjoner til folk rundt seg. Men det er veldig få steder hvor jeg føler at jeg kan gjøre det uten at det gjør meg overveldet. Aller helst skulle jeg blitt innlagt et sted, men der er det jo endeløse ventelister.

Anonymous poster hash: 51e64...b07

[G 10332]

Minner litt om aspergers det du beskriver kanskje? Kan også bomme der selvsagt. Men selve utbrentheten du beskriver rammer de med aspergers.

Sånt kan sikkert overlappe, sånn at det er ikke sagt for å plassere deg i noen aspergersbås. Fra google:

Quote

Trying to cope with these pressures can lead to exhaustion (autistic fatigue) and over time this can lead to extreme exhaustion or autistic burnout.

 

Edited May 12 by G

[Pizza3333 524]

On 5/11/2022 at 12:50 PM, Guest 51e64...b07 said:

Problemet er bare at absolutt ALLE jobber inneholder sosiale krav. Sammenlign det med at du har ekstrem høydeskrekk og tvinges til å være kranfører. Det gjør meg helt utbrent og fritiden går kun med til å restituere seg til neste dag. Som jeg alltid gruer meg til. Og jeg får heller ikke til å jobbe med psyken min fordi overskuddet går med til jobben.

Anonymous poster hash: 51e64...b07

Av ren nysgjerrighet, hvor mye sosial omgang er det egentlig i en jobb som kranfører? Den må da være minimal?

Hva med en jobb hvor du jobber isolert som for eksempel t-banesjåfør eller yrkessjåfør? Da du har arbeidserfaring med å operere kran kan vel det være aktuelt?

Edited May 12 by Pizza3333

[Princessmonoke 215]

Milhouse85 skrev (På 11.5.2022 den 13.52):

Mennesker er flokkdyr. Vi er helt avhengig av å ha mennesker rundt oss. Uten menneskelig kontakt blir man helt ko-ko. Uansett hvor introvert man måtte være. Men bare det å se på TV der du ser andre mennesker, samt det å gå på butikken å omgås personer - eller rusletur i byen; der du for så vidt ikke trenger å prate med en eneste person - gir "sosialt påfyll". Eller en busstur.

Det er helt greit å finne en jobb der du har et individuelt ansvar og styrer din egen arbeidsdag. Det finnes hundrevis av jobber som ikke krever så mye sosialisering. På jobb tar du på deg en maske; og den masken trenger ikke innebære så voldsomt mye sosialisering. Man velger selv hvor privat og personlig man ønsker å være ovenfor kollegaer. Noen prater mindre enn andre. Det er helt greit. 

Men ut fra ditt ståsted; så blir bare traumene verre jo desto mer du unngår mennesker. Så det å finne en balanse er viktig. Du blir dårligere dersom du isolerer deg. Noe som gjør det enda verre å omgås folk. Til slutt; kan det bikke over til at det blir vanskelig bare det å gjennomføre helt banale ting som å kjøpe melk & brød. Så det å totalt distansere seg med type hjemmekontor er dårlig ide. 

Personlig blir jeg fort ganske mett av mennesker. For å si det rett ut; mennesker er noe dritt  å forholde seg til. Nå sliter jeg ikke jeg normalt med angst og anspenthet (gjorde det tidligere). Men jeg merker at den kommer snikende jo desto lengre jeg er alene. Jeg valgte å flytte til en øy der jeg knapt nok har naboer rundt meg. Så det kan gå ganske mange dager før jeg snakker med en person. Men det gir meg anledning til å "puste ut" mellom slagene. Slik at jeg har overskudd til å ta meg en bytur, besøke de få venner jeg har valgt å beholde (kvalitet over kvantitet). Men når det er sagt; det tok noen år før jeg lærte å finne denne balansen. Der jeg måtte kraftig strippe ned på nettverket mitt, jeg valgte å flytte - og er mer hard på valg jeg gjør. For eksempel sa jeg nei til en konfirmasjon nå nylig. 

Jeg tolker det slik som du er litt utbrent og først å fremst trenger å restituere. At du ikke har et behov med det første å gjøre radikale og permanente endringer i livssituasjonen. Men dersom du får hvilt ut et par uker - får du klarhet og økt rasjonalitet i valg du måtte ta. 

Nå vet ikke jeg hvor du bor. Men for meg hjalp naturen veldig godt. Det er ingen ting som gir mer pusterom enn å stå på en fjellhylle og se ut over horisonten. Og ja; jeg har også høydeskrekk. Men man kan fremdeles gå på fjellet. Når du går lengre turer er det som å rense opp i topplokket. Noe som gjør det lettere å ta mer fornuftige valg i hverdagen. Alt for mange sitter hjemme å isolerer seg; og grubler seg frem til angst og det som verre er. Pakk sekken; ta toget nordover.... rusle i vei. Så enkelt! Du lærer underveis.

Sosialisering er en muskel som må holdes varm. Man blir fort litt ubekvem dersom man har vært alene litt for mye over en lang tid. Men du kan finne en "oppskrift" som gjør denne samhandlingen litt enklere. Bare det gjøre ting som å si hei til bussjåføren og "takk for turen" mens man forsøker å oppnå blikkontakt gir solid sosial trening som er nok. Eller smile til personen bak kassa, se vedkommende inn i øynene og si "ha en fin dag". Noe svært få av oss gjør. Særlig i byen. Da får du garantert et smil tilbake; og dette er en automatikk (en forutsigbar vane) som man enkelt kan lage seg. Som gjør at du sosialiserer deg med minimalt av innsats..... 

Mennesker er kjedelige greier..... ja. Men de er også veldig primitive og ikke så "skumle" som man skulle tro. Hva er det verste som skjer? At noen sier i full offentlighet "nei fysj så støgg du er i dag...". Ikke at det skjer så ofte. Om det skjer i det hele tatt. Men at man kan FØLE at man får slike kommentarer ut av intet. Er nokså vanlig for mange. Det handler i bunn å grunn om usikkerhet. 

Hvis man er usikker og ikke takler så godt å omgå andre mennesker. Bør man da unngå menneskelig kontakt eller jobbe med usikkerheten sin? Er det menneskene og det sosiale som er problemet. Eller usikkerheten? Det er lett å finne uskyldninger for at man er som man er. Og derfor tilpasse seg selv utfra "attesten" man har skrevet under på selv. Men gå alltid til rota under problemene; start der. Først da vil man få det bedre. 

Velger du å skifte jobb der du er helt isolert, bare sitte inne, unngå totalt menneskelig kontakt. Det er bare selvskading. Da vinner angsten, usikkerheten og hele den suppa der. Det er så uendelig mye mer du kan gjøre - som er myyyyyyyyye bedre enn det. Fysisk trening, turer, terapi, medisiner som hjelpemiddel, flytt, endre på nettverket, kosthold.

Men; i din situasjon er hjernen for deg ekspert i å finne på ting som beskytte deg fra å gjøre disse tingene. Det er nettopp slik angst og usikkerhet fungerer. Hjernen din spiller deg et puss; der du bevist skreddersyr en rekke unnskyldninger med mål om å hindre deg i å ta slike sprang. At du ser på det som så vanskelig og nærmest umulig. Når det i seg selv er nokså "enkelt". Derfor er det for mange veldig god hjelp i en terapeut eller støttepartner som kan hjelpe deg til å være mer rasjonell i hvordan du kan ta tak i ting. Hva som fungerer for deg er ganske individuelt. 

Men mitt inntrykk av Diskusjon.no er at det er mange brukere her inne som sliter og som har slitt med angst og lignende ting som du gjør. Så du får nok flere personlige erfaringer under dette innlegget her. Så gjelder det bare for deg å finne ut hva som fungerer for din del. (Til sist: Hvis du allerede har formulert et "forsvar" der du har tenkt å argumentere i mot at du ikke kan gjøre ditt og ikke kan gjøre datt. Så er det et varselsignal på at du har låst deg inn i et spor som ikke spesielt sunt.

Angst handler ikke bare om hjernen, men om hele nervesystemet. Man kan ikke tenke eller eksponere seg alene ut av automatiske autonome forsvar. Gjør du det kan du i verste fall besvime, ikke klare å tenke eller bli spent i hele kroppen og pådra deg betennelser. 

"Davanloos tre typer angstkanalisering

" Davanloo (1990a, 1990c; Abbass & Bechard, 2007) har identifisert tre typer angstkanalisering som han hevder gjenspeiler pasientens kapasitet til å tåle eksponering for konfliktfylte følelser; 1) angst kanalisert i tverrstripet muskulatur, 2) angst kanalisert i glatt muskulatur og 3) angst som fører til kognitive eller perseptuelle forstyrrelser."

Les mer om angst kanalisering her:

https://psykologtidsskriftet.no/fagartikkel/2013/08/folelser-som-forandrer-intensiv-dynamisk-korttidsterapi

Slutt å lat som om du er ekspert på noe du helt klart ikke har peiling på. 

 

Edited May 12 by Princessmonoke

[NoBo 1045]

Pizza3333 skrev (29 minutter siden):

Av ren nysgjerrighet, hvor mye sosial omgang er det egentlig i en jobb som kranfører? Den må da være minimal?

Tror nok kranfører bare brukes som eksempel (i forhold til frykt/ubehag++) og ikke noe som TS faktisk har (hatt) som yrke.

@TS: har du tatt noen form for personlighetstest for å se om utfordringene dine ligger på flere plan enn de du beskriver. Tenker da på eks. en Big 5 test (norsk: ‘Femfaktormodellen’) som på eks. https://www.personlighetstesting.no/ ?

Sitat

Femfaktormodellen, eller femfaktormodellen for personlighetstrekk (ofte referert til som The Big Five) er en psykologisk teori som antar at individers personlighet kan forstås og beskrives ved hjelp av fem overordnete oppsummerende dimensjoner (domener) som 30 underliggende trekk (fasetter) ordnes inn under, fordelt på de fem domenene. Modellen er den teorien innen personlighetspsykologi som har fått mest oppmerksomhet og støtte de siste^[når?] to tiårene,^[1] med sine fem oppsummerende dimensjoner: Åpenhet for erfaring, planmessighet, ekstroversjon, medmenneskelighet og nevrotisisme. Wikipedia

 

[Pizza3333 524]

3 minutes ago, NoBo said:

Tror nok kranfører bare brukes som eksempel (i forhold til frykt/ubehag++) og ikke noe som TS faktisk har (hatt) som yrke.

Her har jeg lest grundig feil, på tide å finne senga tror jeg 

[skaftetryne32 986]

Gjest 51e64...b07 skrev (På 11.5.2022 den 12.50):

Jeg er så lei av å måtte streve så mye i livet.

Jeg må si meg enig med G, det er litt typisk asperger symptomer dette her. Du kan ta denne testen om du vil, den gir er en god indikasjon på om du har det eller ikke.

https://www.tengel.no/test-asperger-syndrom/

[Guest 51e64...b07]

Takk for gode svar! Jeg opplever ikke meg selv som autistisk. Jeg er intelligent da (scorer høyt på IQ-tester) og har kanskje litt autistiske trekk på den måten at jeg ser sammenhenger oftere og før mange andre.

Jeg tror igjen dette handler om traumer først og fremst, og ikke en nevrobiologisk forstyrrelse. Jeg har ganske bredt interessefelt og liker å lære nye ting når jeg har det bra med meg selv. Jeg har hatt lange perioder i livet hvor jeg har vært totalt utmattet og ikke hatt energi til noe som helst. I oppveksten ble jeg dårlig behandlet i omgangskretsene mine og mye utestengt og avvist. Tror det er det som har satt seg sånn i kroppen og som skaper problemer nå.

Anonymous poster hash: 51e64...b07

[Abnorm 69]

G skrev (11 timer siden):

Minner litt om aspergers det du beskriver kanskje? Kan også bomme der selvsagt. Men selve utbrentheten du beskriver rammer de med aspergers.

Sånt kan sikkert overlappe, sånn at det er ikke sagt for å plassere deg i noen aspergersbås. Fra google:

 

Tenkte det samme selv. Årsaken er at jeg selv kjenner meg igjen, og fikk en utredning som viste seg å være Aspergers. 
 

Eller så har jeg tenkt det kanskje kunne være Posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Edited May 13 by Abnorm

[Guest 51e64...b07]

Hvordan ser hverdagen din ut i dag da? Har du gjort tilpasninger som gjør at ting fungerer bedre for deg? Jeg ønsker meg først og fremst et liv hvor jeg oftere har overskudd og sjeldnere blir sliten. Det er mye viktigere enn penger for meg.

Anonymous poster hash: 51e64...b07

[Abnorm 69]

Gjest 51e64...b07 skrev (7 timer siden):

Hvordan ser hverdagen din ut i dag da? Har du gjort tilpasninger som gjør at ting fungerer bedre for deg? Jeg ønsker meg først og fremst et liv hvor jeg oftere har overskudd og sjeldnere blir sliten. Det er mye viktigere enn penger for meg.

Anonymous poster hash: 51e64...b07

Er det meg du spør?

Etter jeg fikk diagnosen, så fikk jeg også en uføretrygd, da dette ville hjelpe meg mye. Hverdagen har blitt mye enklere nå og jeg har oftere overskudd. Nå er det flere med Aspergers som klarer å jobbe, alle er forskjellige, og noen har jobber som kan tilrettelegges.

[Sentinelle 478]

Om du har traumer, så er dette noe som kan bearbeides og helbredes. Traumer er heller ikke noe man trenger å vie oppmerksomhet til. Man kan leve et fint liv selv med traumer.

Det finnes også mange yrker hvor man ikke trenger å være spesielt oppegående sosialt. Jeg jobber som programmerer, og da utgjør omtrent 6.5 timer å sitte foran en skjerm og kode. Jeg må innrømme lunsjen kan være krevende, men den kan man jo skippe hvis man føler for det.

Selv om jeg ikke nødvendigvis interagerer så mye med folk ansikt til ansikt, så merker jeg jo til dels presset fra folk rundt meg. Spesielt fra ledere som tror at din eneste funksjon er å gjøre mest mulig fortest mulig. Man skal liksom gjøre, gjøre, gjøre, uten tid til å tenke. Slike forventninger er åpenbart dumskap, så jeg velger heller å fokusere på det som er oppløftende og som jeg innerst inne vet er rett.

[G 10332]

21 hours ago, Pizza3333 said:

Av ren nysgjerrighet, hvor mye sosial omgang er det egentlig i en jobb som kranfører? Den må da være minimal?

Hva med en jobb hvor du jobber isolert som for eksempel t-banesjåfør eller yrkessjåfør? Da du har arbeidserfaring med å operere kran kan vel det være aktuelt?

Jeg vil tro at trådstarter lett kunne fått seg en diagnose på et eller annet. Det behøver ikke å treffe helt diagnoser. Det viktigste med diagnoser for pasienters del er om det bidrar på å gjøre arbeidsliv og livet ellers bedre. Diagnoser kan lede til tilrettelegging.

Det høres sikkert veldig triviellt ut at som kranfører så skulle man altså kunne bli utbrent. Men, en står ikke i denne personens sko. En må nok tenke litt bredere enn arbeidsoperasjonene alene.

Jeg vil tro at arbeidsmengde kanskje kunne bli litt utløsende der. At en 8 - 12 timers jobb kanskje ikke helt passer. Det å være opptatt av denne nøyaktigheten hele dagen for ikke å skulle skade eller ta livet av arbeidskollegaer, eller skade godset..

Så sitter en der med kombinasjonene arbeidsmengde og de andre sosiale utfordringene som brenner en ut?

Oppmøte, garderobe, lunsj, team building, julebord, meldinger over radio til kranfører hele dagen, medarbeidersamtaler. Det kan høres ut som om at kranfører burde være enkelt. Du koordinerer det som skal løftes både på utførelse og radio med de på bakken. Akkurat det går kanskje greit en stund. Men, du har alt det andre som arbeidslivet dreier seg om også, og det er vanskelig for oss på et forum å vite hvordan han/hun har det på jobb. Jeg forsøkte bare å ramse opp noen ting som en arbeidsdag kan by på, og det er sikkert mange flere ting enn dette.

Trådstarter nevner at det er sosialt utfordrende med menneskelig kontakt. Dette bør det kanskje komme en diagnose og tilrettelegging for. Hvor tilretteleggingen bør være må stå i samsvar med de utfordringene som er der. Er det f.eks. det å ta bussen fram og tilbake i fra jobb som krever mye, bare for å ta noe?

Det å spør etter riktig hjelp er nok det mest krevende. Og diagnoser vil derfor kunne være døråpnere. Dess eldre en blir og mer erfaring en har i livet jo enklere kan det kanskje bli å si i fra om hvor skoen trykker. Er du ny i arbeidslivet så tør du kanskje ikke å si i fra. Kanskje NAV er riktig sted å si i fra, også kan de ordne med utredninger? Bare et tips, dersom arbeidslivet er så ille at man ikke klarer å stå i det med krav som om man er helt normal.

Og skulle en ikke finne at det yrket man står i er det riktige så finnes omskoleringsmuligheter. Der vil jeg tro at det kan finnes en del kvaler, for en føler kanskje at det er jo litt ålreit å være kranfører også. Dette er det jo kun noe som tidens tann kan bidra på.

Edited May 13 by G

[G 10332]

12 hours ago, Guest 51e64...b07 said:

Takk for gode svar! Jeg opplever ikke meg selv som autistisk. Jeg er intelligent da (scorer høyt på IQ-tester) og har kanskje litt autistiske trekk på den måten at jeg ser sammenhenger oftere og før mange andre.

Jeg tror igjen dette handler om traumer først og fremst, og ikke en nevrobiologisk forstyrrelse. Jeg har ganske bredt interessefelt og liker å lære nye ting når jeg har det bra med meg selv. Jeg har hatt lange perioder i livet hvor jeg har vært totalt utmattet og ikke hatt energi til noe som helst. I oppveksten ble jeg dårlig behandlet i omgangskretsene mine og mye utestengt og avvist. Tror det er det som har satt seg sånn i kroppen og som skaper problemer nå.

Anonymous poster hash: 51e64...b07

Jo mer du forteller jo mer minner det om aspergers. Du får unnskylde igjen om jeg ikke treffer.

Du sier bredt interessefelt. Det kan folk med aspergersfolk også ha. Men, er det slik at du fordyper deg eller at tiden bare går (mange timer) ganske oppslukt i noen typer aktivitet. At du glemmer at tiden går og plutselig er det 3 - 6 timer senere blitt? Dette kan jo være soloaktivitet som du oppslukes av. Ved ja her, så har du nok scoret nok noen aspergerspoeng.

Liker å lære nye ting kan også folk med aspergers gjøre. Unge folk med aspergers i disse dager er kanskje opptatt av gaming?

Det med utmattelse og energi er vel fornuftig å ta med noen som har litt psykiatrisk ballast?

Å føle seg utestengt og avvist er noe som lett skjer de med aspergers. Mobbing er også en del av dette.

Husk at aspergersdiagnoser kan være vanskelig å oppdage da. Er mange tilfeller av at folk får dette som rent voksendiagnoser, selv om skoleverket i våre dager er blitt noe flinkere på å fange det opp allerede i barnehage, barneskolen.

Edit:

Ønsker bare å si ting på en litt annen måte. ..

Du uttrykker noe sånn som at du i arbeidslivet er "presset inn i en form som ikke helt passer". "Folk rundt deg, selv de nærmeste oppdager det ikke, eller ser ikke at du har problemer/sliter". "Du har disse utmattelsesperiodene som spiser mye av fritiden ellers utenfor jobb". "Du bruker mye energi på å hente deg inn igjen for å delta der det forventes av deg at du er med".

Foreldre eller andre har urealistiske forventninger til hva du skal bli, eller deltakelse i arbeidslivet? Det sier jeg ikke fordi at du aldri skal ha ambisjoner, men mer for å tegne opp et bilde av at omverdenen ikke ser det du står i. Dette er nok helt vanlig og som en må forvente av omverdenen rundt seg.

Med de kravene som en har for deltagelse så er da diagnosene det som kan gi tilrettelegging for bedre funksjon/trivsel. Du kan velge å utsette dette med diagnostisering, men det rammer deg å gjøre det. Å utsette det gjør bare at du får mer tid sånn du har det nå i dag. Du har ihvertfall uttrykt at ting ikke er helt ok. Da må en ta tak i det som utgangspunkt. Ingen her i diskusjonstråden kan vite hvordan du har det, eller nøyaktig hva som skal til for at du skal få det veldig mye bedre.

Men, om du ikke tar tak i det med helsefagfolk, så kommer du ihvertfall ingen vei. NAV er også tilretteleggeren for utredninger som berører yrkesdeltakelse. Derfor jeg tenker at det er riktigste sted å begynne i. Så får leger og det andre der komme i tillegg. Det vil jo NAV spør etter. Du vil sikkert ha foran deg en del arbeidsutprøving enten der du er som jo er et greit utgangspunkt, eller at de oppnevner noe du skal delta på en stund for kartleggingen.

Det er heller ingen i helsevesenet eller hos NAV som kommer til å ønske å pakke deg full av diagnoser, og funksjonsudyktighet. Men, du kan oppleve at en del runddanser i NAV-systemet kan lede deg ned mot minsteuførepensjon om de får styre på med utprøvinger lenge nok. Gitt at uføretrygd i det hele tatt er noe å diskutere en gang da. Utprøvinger gjør over noen år til at du går ned mange trappetrinn i grunnlaget fordi det du får av ytelser hos NAV aldri er 100 % av det du en gang hadde i lønn. Ergo om du må gå alle de rundene så vil du score best på å være i det ordinære arbeidslivet med ordinær lønn, inntil de avskriver deg.

Det er også en bakside til med uføretrygd, og det er at NAV gjerne slipper deg helt etterpå. At du har mindre muligheter for tilrettelegging inn mot arbeidslivet. Der tror jeg politikere i Norge burde ønske endringer dersom de virkelig vil ha et inkluderende arbeidsliv. For å gå i fra 100 % passivitet ut i noe fungerende er ikke alltid like enkelt uten litt tilretteleggingshjelp for alle.

Og en annen ting med NAV er at det er trege greier. Så der kan det være en del døtid hvor du ikke har noe tilbud.

Edit2:

Hvordan fungerer du i de forskjellige sosiale sammenhenger? Fest fra med mange ukjente eller med mange kjente, familiebesøk, større slektstreff el. mindre slektsfester el. høytider? Er du en "veggblomst"? Mingler du med mange forskjellige? Har du lett for å finne noe å prate om, eller sporer det litt av i at du blir hengende i samme tema? Dette her kan også gi noen aspergerspoeng.

Føler du deg noe utenfor i disse sammenhengene også?

Hva er energinivået ditt etter lengre bussreiser f.eks., eller flere timers famileselskap? Er du trøtt, mer trøtt eller helt utbrent? Blir du sittende en time eller to tre for å hente deg inn igjen helt tiltaksløs etter slike aktiviteter? Eller greier du å fungere videre?

Edited May 13 by G