Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Jeg er stuck. Klarer ikke å komme over en jeg ikke kan få.


Gjest ec61c...e9d

Anbefalte innlegg

Gjest ec61c...e9d

Hvorfor er det sånn? Jeg forstår meg ikke selv lengre. Jeg vet jeg er sterkere enn dette her??? Men dette her klarer jeg ikke å komme meg ut av. Det har nå pågått i over 3 år. Hadde jeg hatt venner som alle sier an skal fokusere på eller en familie en kan fokusere på. Men jeg har ingen av delene. Jeg har bare meg selv. Hva gjør man? 

Jeg har gitt opp. Jeg skjemmes over meg selv for å føle som jeg gjør. At jeg aldri skal klare å slutte å føle som jeg gjør. 

Mannen det er snakk om er sånn objektivt sett ikke noe drømme mann. Jeg har tenkt igjennom alt jeg har opplevd med denne mannen og ser jo at han har løyet, ignorert meg, ikke respektert meg osv osv... alikvel klarer jeg ikke å komme meg videre. 

Han vet jeg føler som jeg føler for han.  Jeg vet og at han aldri kan bli min. 

Jeg har prøvd meg på dating og sånne ting men jeg føler ikke noe for noen nye. Pluss at det er så mye rart online at jeg hele tiden søker tilbake til den "trygge/utrygge havn". Noe som gjør det bare enda vanskeligere å komme seg ut av. Når jeg tror jeg har møtt en ny som jeg liker og man møtes noen ganger og så har man sex og så pang er man totalt uinteressant. Jeg takler ikke det der lengre heller. Det er så sabla vondt å bli vraket etter sex. 

Jeg har en jeg har så lyst til å møte som jeg bare har hatt kontakt med online. Men jeg føler meg usikker der og. Liker han meg eller ikke? Han skriver hver dag og ringer innimellom gjort siden 2020. Jeg liker han og han kan være løsninga på mitt problem jeg har her. Men det vet en jo ikke. 

Jeg er ensom. Jeg føler jeg bestandig er alene. Føler ingen bryr seg. Jeg må gjøre alt alene. Savner å ha noen å finne på ting med. Alt jeg har er online venner som egentlig er menn som ønsker å ha sex med meg vet jeg.. men som aldri vil få den sjansen hvis jeg får bestemme. Det gjør at vennskap blir litt rart kan man si..men når man ikke har noe annet så godtar man det. 

 

Tilbake til "the man of my dream". Jeg skjønner ikke hvorfor jeg så vil ha han der? Jeg skjønner heller ikke hvordan ting henger sammen i hans leir. Hver gang jeg bare ser bilen hans får jeg sug i bringa. Hater det.  Hvorfor må jeg slite sånn med dette her? Når jeg har bestemt meg for å ikke møte han mer. Så treffer jeg han tilfeldig og han spør om vi skal drikke kaffe. Så sier jeg ja med en gang så og si ubevisst. Og etter på tenker jeg hvorfor sa du ja til det der? Og så kommer savnet. SAvner han absolutt hele tiden. Det får jeg aldri fred fra.  Vi var friends with benefits etter hans ønske. Men det ble så lite av benefit'sen  så den biten har jeg kuttet ut og der føler jeg meg sikker på at jeg ikke vil det noe mer etter det som skjedde tidligere i år.  Men vet og at jeg ikke klarer å stå i mot hvis han skulle prøve seg hvis vi ble alene ett sted usjenert. Heldigvis møtes vi så og si aldri slik at det kan skje. Er som regel kun kaffe på en bensinstasjon for tiden. 

Han har samboer ut fra det jeg kan se. Har til og med møtt henne. Det rystet meg langt inn i sjela da det skjedde. Da satt vi også og drakk kaffe sammen og så kommer hun inn. Og jeg visste ikke hvem hun var. Noe så flaut. Men han reagerte ikke og bare sa at ja dette er fruen. Jeg sa jeg syns det var pinelig for jeg var ikke forebredt på henne. Han bare rister på skuldrene og sier at hun visste at jeg var her. Han snakker aldri noe fordel aktig om sin frue for å si det sånn. 

Han var hos meg en gang og vi lekte med noen sånne kort med intime spørsmål.  Der og skuffet han meg dypt. Det gjorde også vondt. Da kortene spurte om ett eller annet om hvem som var best å ha sex med og han svarte oppgitt. Ja eksen var mye bedre i senga enn frua jeg har nå. Alle spørsmål refererte han til de to og jeg var aldri inkludert. Da hadde vi ikke sex. Er type to ganger i året vi kan finne på  å havne i seng. Men heller one night stand med en jeg kjenner enn ukjente. 

Hva slags forhold har han og hans frue? Det skulle jeg ha likt å visst. I begynnelsen holdt han alt hjemme skjult. Jeg trodde han var single og falt hardt. Etter at jeg fikk meg jobb selvsagt på hans hjemsted vet jeg så mye mer. Nå bor vi på samme sted og ikke så enkelt å skjule alt lengre. Da har jeg jo oppdaget at han har løyet ganske så mye. Hvorfor drive å lyve sånn? Hvorfor sier jeg ikke at nok er nok og kommer meg vekk men det er så vanskelig. Når man savner noen så intenst at det gjør vondt i hele kroppen.  Hva vet hun fruen om meg ? Hva har han sagt om meg lissom? 

I natt drømte jeg også en veldig livaktig drøm. Den gjør også vondt. Jeg drømte at han hadde fortalt at han hadde kjøpt ei hytte og forklart hvor den er og så skulle jeg kjøre forbi en gang og tenkte å gå bort til den og se... da jeg skal dra kommer han med en dame jeg ikke har sett før og hun introduserer seg og jeg gjør det samme og de oppfører seg som de er ett par. ( det var ikke fruen der hjemme). Han ble helt rar i ansiktet da han traff meg der og jeg tenkte at jepp der fikk jeg endelig avslutningen jeg trengte for å komme meg videre. Av en eller annen grunn kom jeg også over dem når de "hadde seg" og igjen tenkte jeg at nå er det nok for min del. Og kunne ikke komme meg fort nok bort. 

Samtidig er han verdends hyggligste og triveligste å være med. Jeg koser meg når vi sitter å skravler om alt og ingenting. Jeg får bestandig kjempe klemmer. Jeg trives sånn i hans selskap. Når det er bare oss to og vi drikker kaffe så  er alt rundt oss borte for min del. Jeg ser og bare hører han. Hvorfor blir man så opphengt i noen? Jeg skulle ønske jeg bare kunne tenke at ok gi nå faan og kom deg videre. Og gudene skal vite at jeg har prøvd disse 3 årene men det blir bare verre og verre jo lengre tid det tar. Er det utroskap det han driver med? Jeg mener han og fruen kan jo ha åpent forhold. Og hun må da vite om at han har hatt seg med andre damer? Noen ganger har jeg lyst til å ta kontakt med henne eller eksen hannes  for å få kanskje ett enda klarer bilde av hvem denne mannen er, men jeg orker ikke lage noe drama så da blir det til at jeg ikke gjør det. 

Det er vondt å ha det sånn og jeg skjønner ikke hvorfor jeg vil meg selv så vondt??? Samtidig kan jeg ikke snakke med noen om det. De vil bare si at du må fokusere på deg selv og familie og venner som er standard svaret som ikke hjelper en dritt i mitt tilfelle. 

Hadde jeg hatt masse aktiviteter jeg kunne ha blitt med på hadde det nok gått lettere. Jeg kaster bort mye tid på dette her som jeg  vet jeg antagelig aldri kan få. Der har du det. Det er en liten liten liten ørlite håp inni meg at jeg vil nå målet før eller senere. Hva sier alle disse som snakker om at man kan få i alt i verden hvis man bare tør å tro på det. Og være 100% sikker på at det vil skje. 

Pluss at jeg ikke skjønner at han ikke føler det samme som meg. Jeg har aldri følt noe så sterkt og intenst for noen mann før i hele mitt lange liv. 

Hadde også vært enklere hvis han sa takk for seg og slettet meg. Det hadde nok hjulpet mest men det skjer jo aldri. Hele tiden jeg som må være den sterke som jeg er på alle andre områder i livet. Det gjør at jeg ikke klarer å være sterk her. 

Måtte bare skrive av meg fustrasjon. Beklager. Håper ingen opplever dette jeg opplever. Det er vondt og sårt hele tiden. Utenom de få stundene jeg får sammen med han. De er verd mer en gull for min del. 

Så har man alle rundt seg da som tar for gitt at man får den man vil ha. Fleste gjør det. Untatt meg. Jeg har aldri fått de jeg har fått følelser så denne situasjonen føyer seg egentlig bare inn i alt jeg har opplevd før i mitt liv. Alle tar for gitt at de har noen i livet sitt har masse venner og kanskje ikke verdsetter det de har. Det syns jeg som ikke har noe av det er vanskelig og forstå. 

 

Har så mange tanker i hodet noen ganger at det blir fullt. 

Anonymous poster hash: ec61c...e9d

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest ec61c...e9d
Milhouse85 skrev (18 timer siden):

https://www.norli.no/hekta-pa-et-hap-om-kjaerlighet-2?queryID=10eb5db12082888a74f078107006ec67&objectID=97317&indexName=norli_default_products

Les denne! Så får du en åpenbaring eller fem. 
Du vil kjenne deg mye igjen i boken. Samtidig som du vil forstå hva du kan gjøre med det.

Ts her. Den har jeg lest både 2-3 ganger men fikk ingen åpenbaring. Det stemte ikke helt for meg. han Frank er hakket verre som la opp til at hun trodde de hadde noe. Pluss han var i det minste single. Men takk for svar.

Anonymous poster hash: ec61c...e9d

Lenke til kommentar
Gjest ec61c...e9d

Ts igjen. Hun i Hekta på kjærlighet hadde gode venninner rundt seg som hjalp henne igjennom. Bla Sissel Gran som er psykolog. Det var nok en STOR fordel. Verre med oss uten venner og som ikke har råd til psykolog. 

Anonymous poster hash: ec61c...e9d

Lenke til kommentar

hvordan hadde du det tidlig i livet? Tenker da barndom og tenårene. Måten du ordlegger deg på og mange av utfordringene du har skrevet om er ting jeg kjenner igjen i meg selv, og jeg hadde det ikke så greit for å si det mildt. Spesielt måten du skriver om familie og mangel på venner får meg til å tenke at du muligens ikke har hatt det så greit også. Stemmer det? Må bare beklage hvis det er total skivebom.

Man kan få henvisning til psykolog ifra fastlege. Da kan du bli henvist til steder man bare trenger å betale egenandel, som f.eks dps. Har fått hjelp av NAV til å dekke egenandel selv, da jeg har meget lav inntekt. Det er veldig digg å få drahjelp av en behandler til å nøste opp i ting, så anbefaler å se om det er noen alternativer du ikke har sett enda for hjelp, om det så er økonomisk eller psykisk helsehjelp. Fastlege burde være behjelpelig med det bare man er åpen om at man trenger hjelp.

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Gjest ec61c...e9d skrev (22 timer siden):

Hvorfor er det sånn? Jeg forstår meg ikke selv lengre. Jeg vet jeg er sterkere enn dette her??? Men dette her klarer jeg ikke å komme meg ut av. Det har nå pågått i over 3 år. Hadde jeg hatt venner som alle sier an skal fokusere på eller en familie en kan fokusere på. Men jeg har ingen av delene. Jeg har bare meg selv. Hva gjør man? 

Jeg har gitt opp. Jeg skjemmes over meg selv for å føle som jeg gjør. At jeg aldri skal klare å slutte å føle som jeg gjør. 

Mannen det er snakk om er sånn objektivt sett ikke noe drømme mann. Jeg har tenkt igjennom alt jeg har opplevd med denne mannen og ser jo at han har løyet, ignorert meg, ikke respektert meg osv osv... alikvel klarer jeg ikke å komme meg videre. 

Han vet jeg føler som jeg føler for han.  Jeg vet og at han aldri kan bli min. 

Jeg har prøvd meg på dating og sånne ting men jeg føler ikke noe for noen nye. Pluss at det er så mye rart online at jeg hele tiden søker tilbake til den "trygge/utrygge havn". Noe som gjør det bare enda vanskeligere å komme seg ut av. Når jeg tror jeg har møtt en ny som jeg liker og man møtes noen ganger og så har man sex og så pang er man totalt uinteressant. Jeg takler ikke det der lengre heller. Det er så sabla vondt å bli vraket etter sex. 

Jeg har en jeg har så lyst til å møte som jeg bare har hatt kontakt med online. Men jeg føler meg usikker der og. Liker han meg eller ikke? Han skriver hver dag og ringer innimellom gjort siden 2020. Jeg liker han og han kan være løsninga på mitt problem jeg har her. Men det vet en jo ikke. 

Jeg er ensom. Jeg føler jeg bestandig er alene. Føler ingen bryr seg. Jeg må gjøre alt alene. Savner å ha noen å finne på ting med. Alt jeg har er online venner som egentlig er menn som ønsker å ha sex med meg vet jeg.. men som aldri vil få den sjansen hvis jeg får bestemme. Det gjør at vennskap blir litt rart kan man si..men når man ikke har noe annet så godtar man det. 

 

Tilbake til "the man of my dream". Jeg skjønner ikke hvorfor jeg så vil ha han der? Jeg skjønner heller ikke hvordan ting henger sammen i hans leir. Hver gang jeg bare ser bilen hans får jeg sug i bringa. Hater det.  Hvorfor må jeg slite sånn med dette her? Når jeg har bestemt meg for å ikke møte han mer. Så treffer jeg han tilfeldig og han spør om vi skal drikke kaffe. Så sier jeg ja med en gang så og si ubevisst. Og etter på tenker jeg hvorfor sa du ja til det der? Og så kommer savnet. SAvner han absolutt hele tiden. Det får jeg aldri fred fra.  Vi var friends with benefits etter hans ønske. Men det ble så lite av benefit'sen  så den biten har jeg kuttet ut og der føler jeg meg sikker på at jeg ikke vil det noe mer etter det som skjedde tidligere i år.  Men vet og at jeg ikke klarer å stå i mot hvis han skulle prøve seg hvis vi ble alene ett sted usjenert. Heldigvis møtes vi så og si aldri slik at det kan skje. Er som regel kun kaffe på en bensinstasjon for tiden. 

Han har samboer ut fra det jeg kan se. Har til og med møtt henne. Det rystet meg langt inn i sjela da det skjedde. Da satt vi også og drakk kaffe sammen og så kommer hun inn. Og jeg visste ikke hvem hun var. Noe så flaut. Men han reagerte ikke og bare sa at ja dette er fruen. Jeg sa jeg syns det var pinelig for jeg var ikke forebredt på henne. Han bare rister på skuldrene og sier at hun visste at jeg var her. Han snakker aldri noe fordel aktig om sin frue for å si det sånn. 

Han var hos meg en gang og vi lekte med noen sånne kort med intime spørsmål.  Der og skuffet han meg dypt. Det gjorde også vondt. Da kortene spurte om ett eller annet om hvem som var best å ha sex med og han svarte oppgitt. Ja eksen var mye bedre i senga enn frua jeg har nå. Alle spørsmål refererte han til de to og jeg var aldri inkludert. Da hadde vi ikke sex. Er type to ganger i året vi kan finne på  å havne i seng. Men heller one night stand med en jeg kjenner enn ukjente. 

Hva slags forhold har han og hans frue? Det skulle jeg ha likt å visst. I begynnelsen holdt han alt hjemme skjult. Jeg trodde han var single og falt hardt. Etter at jeg fikk meg jobb selvsagt på hans hjemsted vet jeg så mye mer. Nå bor vi på samme sted og ikke så enkelt å skjule alt lengre. Da har jeg jo oppdaget at han har løyet ganske så mye. Hvorfor drive å lyve sånn? Hvorfor sier jeg ikke at nok er nok og kommer meg vekk men det er så vanskelig. Når man savner noen så intenst at det gjør vondt i hele kroppen.  Hva vet hun fruen om meg ? Hva har han sagt om meg lissom? 

I natt drømte jeg også en veldig livaktig drøm. Den gjør også vondt. Jeg drømte at han hadde fortalt at han hadde kjøpt ei hytte og forklart hvor den er og så skulle jeg kjøre forbi en gang og tenkte å gå bort til den og se... da jeg skal dra kommer han med en dame jeg ikke har sett før og hun introduserer seg og jeg gjør det samme og de oppfører seg som de er ett par. ( det var ikke fruen der hjemme). Han ble helt rar i ansiktet da han traff meg der og jeg tenkte at jepp der fikk jeg endelig avslutningen jeg trengte for å komme meg videre. Av en eller annen grunn kom jeg også over dem når de "hadde seg" og igjen tenkte jeg at nå er det nok for min del. Og kunne ikke komme meg fort nok bort. 

Samtidig er han verdends hyggligste og triveligste å være med. Jeg koser meg når vi sitter å skravler om alt og ingenting. Jeg får bestandig kjempe klemmer. Jeg trives sånn i hans selskap. Når det er bare oss to og vi drikker kaffe så  er alt rundt oss borte for min del. Jeg ser og bare hører han. Hvorfor blir man så opphengt i noen? Jeg skulle ønske jeg bare kunne tenke at ok gi nå faan og kom deg videre. Og gudene skal vite at jeg har prøvd disse 3 årene men det blir bare verre og verre jo lengre tid det tar. Er det utroskap det han driver med? Jeg mener han og fruen kan jo ha åpent forhold. Og hun må da vite om at han har hatt seg med andre damer? Noen ganger har jeg lyst til å ta kontakt med henne eller eksen hannes  for å få kanskje ett enda klarer bilde av hvem denne mannen er, men jeg orker ikke lage noe drama så da blir det til at jeg ikke gjør det. 

Det er vondt å ha det sånn og jeg skjønner ikke hvorfor jeg vil meg selv så vondt??? Samtidig kan jeg ikke snakke med noen om det. De vil bare si at du må fokusere på deg selv og familie og venner som er standard svaret som ikke hjelper en dritt i mitt tilfelle. 

Hadde jeg hatt masse aktiviteter jeg kunne ha blitt med på hadde det nok gått lettere. Jeg kaster bort mye tid på dette her som jeg  vet jeg antagelig aldri kan få. Der har du det. Det er en liten liten liten ørlite håp inni meg at jeg vil nå målet før eller senere. Hva sier alle disse som snakker om at man kan få i alt i verden hvis man bare tør å tro på det. Og være 100% sikker på at det vil skje. 

Pluss at jeg ikke skjønner at han ikke føler det samme som meg. Jeg har aldri følt noe så sterkt og intenst for noen mann før i hele mitt lange liv. 

Hadde også vært enklere hvis han sa takk for seg og slettet meg. Det hadde nok hjulpet mest men det skjer jo aldri. Hele tiden jeg som må være den sterke som jeg er på alle andre områder i livet. Det gjør at jeg ikke klarer å være sterk her. 

Måtte bare skrive av meg fustrasjon. Beklager. Håper ingen opplever dette jeg opplever. Det er vondt og sårt hele tiden. Utenom de få stundene jeg får sammen med han. De er verd mer en gull for min del. 

Så har man alle rundt seg da som tar for gitt at man får den man vil ha. Fleste gjør det. Untatt meg. Jeg har aldri fått de jeg har fått følelser så denne situasjonen føyer seg egentlig bare inn i alt jeg har opplevd før i mitt liv. Alle tar for gitt at de har noen i livet sitt har masse venner og kanskje ikke verdsetter det de har. Det syns jeg som ikke har noe av det er vanskelig og forstå. 

 

Har så mange tanker i hodet noen ganger at det blir fullt. 

Anonymous poster hash: ec61c...e9d

Han fyren du skriver om er det bare til å glemme. Sånn, ferdig.

Du skriver at du er ensom, mye alene og at ingen bryr seg. Du skriver også at det er en som skriver til deg hver dag og ringer innimellom og har gjort det siden 2020, men at du lurer du på om han liker deg eller ikke. Det henger ikke helt på greip. Selvfølgelig liker han deg. Kanskje du egentlig er usikker på om du liker han eller ikke?

Kan det være at noe av grunnen til at du liker han som du tenker mest på er at han egentlig ikke bryr seg så mye om deg og at grunnen til at du er lunken til han som kontakter deg er fordi at han er for tilgjengelig? Hva tenker du om det?

Lenke til kommentar
Gjest ec61c...e9d
Fenrisúlfr skrev (6 timer siden):

hvordan hadde du det tidlig i livet? Tenker da barndom og tenårene. Måten du ordlegger deg på og mange av utfordringene du har skrevet om er ting jeg kjenner igjen i meg selv, og jeg hadde det ikke så greit for å si det mildt. Spesielt måten du skriver om familie og mangel på venner får meg til å tenke at du muligens ikke har hatt det så greit også. Stemmer det? Må bare beklage hvis det er total skivebom.

Man kan få henvisning til psykolog ifra fastlege. Da kan du bli henvist til steder man bare trenger å betale egenandel, som f.eks dps. Har fått hjelp av NAV til å dekke egenandel selv, da jeg har meget lav inntekt. Det er veldig digg å få drahjelp av en behandler til å nøste opp i ting, så anbefaler å se om det er noen alternativer du ikke har sett enda for hjelp, om det så er økonomisk eller psykisk helsehjelp. Fastlege burde være behjelpelig med det bare man er åpen om at man trenger hjelp.

 

Tusen takk. Nei tror ikke du har noe skivebom har tenkt det samme selv hvorfor jeg har blitt så anderledes enn vanlig folk. Jeg hadd en fin barndom men ungdomsskolen var ett mareritt der ble jeg mobbet hver dag i 3 år og kalt for stygg og heselig hver dag fra guttene i klassen. Det har vel gjort at jeg resten av livet har syntes jeg har vært stygg. Den biten har vel gått seg til litt. Nå har jeg passert 50 men føler meg  veldig umoden fortsatt. Jeg syns faktisk jeg har vært penest nå etter jeg passerte 45. Merkelig greie. Utenom det er det nok mye rart med foreldrene mine jeg opplevde.. Pappa var den stabile i familien min og han jeg har lent meg på i alle år. Men så døde han i fjor da og nå føler jeg mer "lost" en ever.. Men det må jo gå seg til en gang. I tillegg har det vært mye annet rot. Ja du nevnte gjeld men det har jeg klart å få hjelp til så den er på bedringens vei og snart gjeldfri. Takk og lov. Men kunne godt tenkt meg en partner da livet ut. Jeg har aldri hatt kjæreste. Fikk aldri de jeg fikk følelser for og slik er det fortsatt. Så har for det meste vært alene. Men hadde masse venner før men så skjedde det noe i  livet mitt og da jeg trengte dem som mest forsvant de og det var så fælt.  Etter det sliter jeg med å stole på folk . Syns alle virker falske. Sjelden jeg møter noen genuint snille mennesker jeg føler er rett fra sjela snill. Folk fra fortiden som tar kontakt bare for at de skal ha noe fra meg. Eller bare er nyskjerrig. Når de har fått vite det de skal så er det bye bye. Det har lært meg og aldri opplyse om noe til de fra fortiden. Hadde de villet hatt meg i livet sitt og likt meg hadde det tatt kontakt igjen. Det gjør de ikke før det går ett år eller to. Folk kan synke veldig lavt når det gjelder å skaffe seg informasjon om deg har jeg funnet ut. 

Det hjalp og flytte til nytt sted selv om det er det stedet han duden bor. Jeg har fått gode kolleger og jobbe i mannsdominert yrke er å foretrekke foran kvinnelig. Mannfolk er mer inkluderende er mitt inntrykk. De gnåler ikke i månedvis på det samme. Ved å flytte til nytt sted kan jeg nå bli likt for den jeg er idag og ikke den jeg var for 5 år siden. De vet heller ikke noe om min bakgrunn. Noe som jeg syns er godt. Så det går rette veien sånn ellers rundt meg. 

Har tenkt på psykolog via fastlegen men jeg kvier meg sånn for å gå dit. Jeg orker bare ikke å sitte på ett kontor å gråte igjen. Det har jeg gjort så mye før når livet var som hardest. Det er så ydmykende. Kunne jeg bare gått til fastlegen og bedt om å få en psykolog til å nøste opp i barndoms og ungdomstraumer og ting man generelt har opplevd i livet sitt så hadde jeg kunnet gjøre det. Men må jeg sitte å fortelle alt i detalj til en fastlege som uansett ikke bryr seg og så vente sikkert 6-8 mnd for å komme seg til en psykolog. Der kunne jeg kanskje ha turt å åpnet meg. 

Jeg er med i frivillig organisasjon i grunn for å gjøre noe nyttig og ha det som en hobby og kunne hjelpe andre. Men det er klikk belastet der og blant damene så der slipper jeg ikke inn. De som har vært hyggligst til meg er mannfolkene. Men driter nå i de damene. Det sier mer om dem tenker jeg. Jeg prøver å være mer inkluderende enn dem når det kommer nye folk. De stiller seg som regel til med ryggen til for nye folk. Trasig og se men men... Så nye venner har jeg egentlig gitt opp og finne. Har prøvd alskens greier på den fronten fra quiz greier til sosiale grupper på facebook, singlegruppe you name it så nei ... det kan nok ikke tvinges frem venner. Enten finner en noen eller så må en klare seg selv. Jeg er heldigvis heldig da jeg trives godt i eget selskap stort sett men savner og sosial omgang med folk på fritiden... 

Han dukket opp i livet mitt når jeg var som mest sårbar og det er vel kanskje derfor det har blitt som det har blitt. Jeg vet ikke jeg har ikke noe svar på ting. Jeg føler meg bare stuck. Men selvsagt hjelper det å skrive om det. 

Anonymous poster hash: ec61c...e9d

Lenke til kommentar
Gjest ec61c...e9d
Avero skrev (6 timer siden):

Han fyren du skriver om er det bare til å glemme. Sånn, ferdig.

Du skriver at du er ensom, mye alene og at ingen bryr seg. Du skriver også at det er en som skriver til deg hver dag og ringer innimellom og har gjort det siden 2020, men at du lurer du på om han liker deg eller ikke. Det henger ikke helt på greip. Selvfølgelig liker han deg. Kanskje du egentlig er usikker på om du liker han eller ikke?

Kan det være at noe av grunnen til at du liker han som du tenker mest på er at han egentlig ikke bryr seg så mye om deg og at grunnen til at du er lunken til han som kontakter deg er fordi at han er for tilgjengelig? Hva tenker du om det?

Ja han som skriver han er en hyggelig fyr og jeg liker han veldig godt. Men vi bor i hvert vårt land og vi kom i kontakt midt under koronaen når ingen kunne reise. Først så trodde vi at vi kunne møtes i februar 2021.. så ble det april og så ble det juni og så ble det september. Og vi hadde planer om å møtes en helg i september i fjor. Han skulle komme hit. For han hadde aldri vært i Norge før. Han bor i Nederland.  Jeg hadde ordnet meg frihelg og greier og gledet meg så sykt mye til å endelig få treffe denne hyggelige mannen. Men uka før sa han at han ikke kom for han ventet med å kjøpe flybilletter og da gikk prisene  så høyt opp at han syns det ble for dyrt. Jeg ble skikkelig skuffet og han forsvant og jeg tenkte at ok det var det. Hører jeg ikke noe mer til han og så dukket han andre opp igjen og villle møtes og da var det lett å si ja igjen. 

Men i november 2021 dukket han opp igjen og siden har vi hatt kontakt igjen. Tilbake der vi var. Men jeg har mistet troa på at han noen gang vil komme da. Hadde han virkelig villet møte meg hadde han gjort noe med det. Jeg har tilbudt meg å dra nedover en helg til han men han vil heller komme hit. Vi er egentlig ganske like. Han tjener ikke så fett han heller og pluss at det er vanskelig å finne seg ett sted å leie i følge han nedi der så blir det så han har flyttet mye rundt. Men jeg har helt klart dårligst økonomi av oss to. Men vi har en kjemi fra en annen verden. 

Etter som han aldri får ut fingeren med å ta seg en helg hit så tenker jeg at han kan ikke like meg godt nok da?? Eller tar jeg feil? 

Anonymous poster hash: ec61c...e9d

Lenke til kommentar
Gjest ec61c...e9d skrev (1 time siden):

Men vi har en kjemi fra en annen verden. 

Kjemi er lett å overvurdere, spesielt i avstandsforhold når man har muligheten til å tenke veldig over alt som blir sagt. Ikke legg alt for mye ned i det.

Gjest ec61c...e9d skrev (1 time siden):

Etter som han aldri får ut fingeren med å ta seg en helg hit så tenker jeg at han kan ikke like meg godt nok da?? Eller tar jeg feil? 

Ikke ta det som noe som handler om deg som person. Hvis dere prater godt sammen, men han er unnvikende når dere skal møtes så er det hos han problemet ligger. Da handler det ikke om å like deg eller ikke, og du skal ikke ta det personlig. Da er det han som har et eller annet "problem" som gjør at han syns det er vanskelig å treffe deg.

Lenke til kommentar
Gjest e29ca...e49

Vil råde deg til å søke hjelp hos en terapeut. Det er vanskelig å kutte ut rus uten hjelp fra andre. Slike gifte av og på forhold er rus. 

Det er vanskelig å slutte med rus, men det er mulig. 

Anonymous poster hash: e29ca...e49

Lenke til kommentar

Hva som skjer tidlig i livet kan prege noen resten av livet dessverre. Det høres ut som at det du har opplevd av mobbing har resultert i at du tenker dårlig om deg selv og har dårlig selvtillit. Det at du føler at du ikke passer inn i grupper med kvinner høres ut som en forsvarsmekanisme hjernen din har bygget seg opp for å beskytte seg selv, da opplevelsene dine har fått hjernen din til å assosiere at jenter = fare. Og det er IKKE din feil, de fleste i din situasjon ville reagert helt likt.

folk som dukker opp når man er veldig sårbar, sier alle de rette tingene og får deg til å føle deg bedre er en historie som er like gammel som tiden selv. Det er ofte folk som er manipulerende av natur som dukker opp da, og når de har deg rundt fingeren så er du ikke spennende lenger. Utifra beskrivelsen din av han fyren, så høres han sånn ut. Det at du føler som du føler er helt normalt, han har brukt veldig manipulerende taktikker på deg. Han høres ut som en fyr jeg absolutt ikke ville hatt noe som helst med å gjøre. 

det høres litt ut som at du søker til folk som ikke er bra for deg. Det høres kanskje teit ut når man tenker på det, men mennesker er vanedyr. Er man vant til å ha det dårlig, så vil hjernen automatisk søke tilbake til det, fordi det er det man er vant til. Det hjernen er vant til, vil den se på som trygt.

Du er ikke noe særlig annerledes enn folk flest som du tror. Det du har skrevet om her inne ville preget de fleste, og det er mange mennesker som har hatt de samme fallgruvene du har hatt. De reaksjonene, følelsene og oppførselen din er helt normale reaksjoner på det du har opplevd. Med riktig tilnærming, så er det ikke noe i veien for at du kommer deg over de fartsdumpene og videre i livet, men det krever arbeid og innsats. Snakker av erfaring, jeg jobber intenst med å motvirke de forsvarsmekanismene hjernen min har bygget seg opp gjennom årene selv. Det er tungt, men veldig verdt det når man plutselig innser hvor langt man har kommet etterhvert. 

du trenger ikke å brette ut hele livet ditt foran legen for å få hjelp med det du sliter med. Var jeg deg, så ville jeg bare sagt det du har skrevet her inne til legen, at du ikke er komfortabel med å diskutere det med h*n i det hele tatt, men at du trenger hjelp. Hvis legen din ikke tar deg seriøst når du spør om hjelp, så er han en jævla ræva lege, da det er det jobben hans er. Du er like viktig som andre mennesker og du fortjener å ha det så godt som mulig!

Følelsene dine, og det å være sårbar og vise de fram er beinhardt. Det er ikke noe ydmykende i det, det er noe som krever ekte mot. 

Han fyren i nederland du preiker med, det høres ut som at han bare har en unnvikende personlighet, og at det at han ombestemmer seg tviler jeg på har noe som helst å gjøre med deg som person. Utifra det du har skrevet virker det som han sliter litt med sine egne indre problemer.

 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Gjest ec61c...e9d
Fenrisúlfr skrev (18 timer siden):

Hva som skjer tidlig i livet kan prege noen resten av livet dessverre. Det høres ut som at det du har opplevd av mobbing har resultert i at du tenker dårlig om deg selv og har dårlig selvtillit. Det at du føler at du ikke passer inn i grupper med kvinner høres ut som en forsvarsmekanisme hjernen din har bygget seg opp for å beskytte seg selv, da opplevelsene dine har fått hjernen din til å assosiere at jenter = fare. Og det er IKKE din feil, de fleste i din situasjon ville reagert helt likt. Dette gir mening til meg. Det er kun damer som har sveket meg når det gjelder venninner. Den ene i 30 år. Jeg prøvde å ta opp kontakten med henne etter 1 år men hun var fortsatt sint på meg. Enda det hadde ikke noe med henne og gjøre i det heletatt. Men ett valg jeg gjorde ut fra det jeg syntes var best i den situasjonen. Men har møtt flere damer etterpå som virker vennlig første gang du møter dem og når jeg tar dem på ordet når de sier en må treffes igjen så er det helt anderledes neste gang jeg tar kontakt med dem. Så jeg forstår ikke hvorfor de sier ting de ikke mener? 

folk som dukker opp når man er veldig sårbar, sier alle de rette tingene og får deg til å føle deg bedre er en historie som er like gammel som tiden selv. Det er ofte folk som er manipulerende av natur som dukker opp da, og når de har deg rundt fingeren så er du ikke spennende lenger. Utifra beskrivelsen din av han fyren, så høres han sånn ut. Det at du føler som du føler er helt normalt, han har brukt veldig manipulerende taktikker på deg. Han høres ut som en fyr jeg absolutt ikke ville hatt noe som helst med å gjøre. Jeg er fullstendig klar over et. Han er ikke god. Helt enig. Og hadde jeg ikke hatt disse sterke følelsene for han og at det er noe spesielt mellom oss og noen andre kunne ha hjulpet meg ut av det så haddet det vært det beste. Men per idag får jeg det som sagt ikke til. I morges igjen traff jeg tilfeldig på han og da hadde jeg det heldigvis travelt og det hadde han og men han rakk og gi meg en klem da før vi dro hvert til vårt. Jeg skal prøve igjen nå å la være å ta noe kontakt med han.. Vet når sommeren kommer nå så vil han bli veldig opptatt. Ferie og familie som kommer på besøk hit osv osv. Hvertfall det han har fortalt. Så hadde jeg klart å finne på ting i sommer til å ta bort tankespinnet om han så haddet det vært godt. Jeg har meldt meg på noe små kurs gjennom hobbyen min nå 3 uker fremover. Men det er som sagt 1 kveld i uka. Men jeg skal ut å reise i sommer også og blir borte i 3 uker så tror det skal bli godt. 

det høres litt ut som at du søker til folk som ikke er bra for deg. Det høres kanskje teit ut når man tenker på det, men mennesker er vanedyr. Er man vant til å ha det dårlig, så vil hjernen automatisk søke tilbake til det, fordi det er det man er vant til. Det hjernen er vant til, vil den se på som trygt. Du kan nok ha rett i dette. En føler seg så lite verd at man føler at man ikke kan be om noe mer enn det jeg har lissom. LItt vondd sirkel å komme inn i. Jeg jobber selvsagt med å bryte ut av dette hele tiden men noen ganger så får en tilbakeslag og gir opp litt. Det å skulle finne på noe hele tiden alene. Det er også slitsomt mentalt når man føler seg utafor. Som å dra på kino er noe jeg gjør alene. Er jo ingen å spørre. Blir heller aldri spurt. Gå på skogsturer osv det gjør jeg alene gjort hele tiden. Det er veldig greit og for jeg liker å gå i mitt eget tempo uten og måtte forholde meg til andres sprekhet. ha ha ha ..Jeg har lissom ikke så mye på stell som andre folk har. De har familie og venner og stadig invitert hit og dit. Jeg er aldri invitert noe sted. 

Du er ikke noe særlig annerledes enn folk flest som du tror. Det du har skrevet om her inne ville preget de fleste, og det er mange mennesker som har hatt de samme fallgruvene du har hatt. De reaksjonene, følelsene og oppførselen din er helt normale reaksjoner på det du har opplevd. Med riktig tilnærming, så er det ikke noe i veien for at du kommer deg over de fartsdumpene og videre i livet, men det krever arbeid og innsats. Snakker av erfaring, jeg jobber intenst med å motvirke de forsvarsmekanismene hjernen min har bygget seg opp gjennom årene selv. Det er tungt, men veldig verdt det når man plutselig innser hvor langt man har kommet etterhvert. Takk for at du skriver dette for jeg føler egentlig ikke at jeg kan føle noe annet over ting som skjer. Jeg har utviklet ett annet syn på det meste føler jeg og er blitt en liten opportunist. Og går ofte mine egne veier. Noen som sikkert ikke bestandig er så lurt. 

du trenger ikke å brette ut hele livet ditt foran legen for å få hjelp med det du sliter med. Var jeg deg, så ville jeg bare sagt det du har skrevet her inne til legen, at du ikke er komfortabel med å diskutere det med h*n i det hele tatt, men at du trenger hjelp. Hvis legen din ikke tar deg seriøst når du spør om hjelp, så er han en jævla ræva lege, da det er det jobben hans er. Du er like viktig som andre mennesker og du fortjener å ha det så godt som mulig!

Følelsene dine, og det å være sårbar og vise de fram er beinhardt. Det er ikke noe ydmykende i det, det er noe som krever ekte mot. Har jo egentlig gjort dette mange ganger ovenfor diverste offtentlige kontorer og psykriatiske sykepleiere tidligere i livet. En depresjon som ett ekteskap førte meg inn i. Det jeg hadde trengt da var å ha noen å prate med. Istedet ble jeg satt på lykke pillen og gikk på den på årsvis uten at noen tenkte på at depresjon går over. Den lykkepillen gjorde meg helt flat i følelseslivet og ødela omtrent hele kjeften med tenner pga munntørrhet. Etter 7-8 år på dette kuttet jeg dem bare ut. Jeg ville føle noe igjen og har ikke angret på at jeg sluttet på de. Nå tåler tenna mer men samtidig får jeg null støtte til tannbehandling. Vet ikke hva som er værst det er som pest og kolera med det meste føler jeg. Men det å drive å prøve og forklare hva en føler osv osv så når man ikke klarer å sette riktig ord på ting så blir det bare verre.. er også noe jeg erfarte under den perioden. Så det gjør også at jeg kvier meg. At jeg ikke får frem med ord hva jeg egentlig føler og tenker. Pluss at jeg ble så dritt lei disse som skulle være betalte "venner" igjennom kommunetjenestene at jeg syns egentlig at det er bedre å ikke ha noe med de å gjøre. Men mulig en god psykolog kan være verd ett forsøk. Jeg er også redd for at de begynner å styre med legemidler igjen. Det vil jeg ikke ha. Er frisk som en fisk slik jeg er. 

Han fyren i nederland du preiker med, det høres ut som at han bare har en unnvikende personlighet, og at det at han ombestemmer seg tviler jeg på har noe som helst å gjøre med deg som person. Utifra det du har skrevet virker det som han sliter litt med sine egne indre problemer.Unnvikende personlighetsforstyrrelse..hvordan i alle verden skal jeg kunne vite når en person er normal og ikke da? Det lurer jeg på. Kanskje jeg ikke vet hvordan en normal person er? Blir jo vanskelig når det er så mye rart ute å går blant folk. Når vet man at en person er tvers igjennom helt vanlig normal?? 

 

Men tusen takk du kom med helt klart det mest matnyttige svaret for min del og jeg syns det var fint å lese hvordan du ser ting. Du er veldig flink til å sett ord på ting ser jeg. For du traff spikeren på mye her. Tusen takk igjen for at du gidder å svare meg på en ordentlig og konstruktiv måte. 

 

 

Anonymous poster hash: ec61c...e9d

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...