Kutte kontakt med familien. Ja eller nei?

[Gjest 2c56f...407]

Dette er noe jeg har vurdert i mange år. Men er det egentlig så smart?
Jeg skal oppsummere så kort og generelt som mulig - selv om historien er lang.

- Mann på nærmere 40. Kjæreste. Ikke barn.
- Svært liten familie. Kun en foreldre, en besteforeldre og et søskenbarn med to barn.
- Utsatt for grov omsorgssvikt gjennom hele oppveksten.
- Svært fraværende emosjonell støtte og hjelp under ungdomstiden. Begrenset sosiale egenskaper. Måtte stjele for å få nødvendige ting, slik som skolebøker, mat, klær og tilsvarende. Siden jeg var mindreårig, erfarte jeg støtt og stadig praktiske problemer. Min familie hadde vrangforestillinger om at jeg gjorde veldig mye sært som absolutt ikke var sant. Blant annet at jeg hadde først å drepe, at jeg brukte ulovlige rusmidler og at jeg var i kriminelle gjenger. Alt dette fikk jeg selv lese i godt voksen alder etter å ha fått fullstendig innsyn i forbindelse med en Pasienterstatningssak. 
- Fikk meg utdannelse. Jobb. Men ble kronisk syk og ufør for 5 år siden. Taklet ikke den økonomiske overgangen, mye gjeld fra tidligere og ymse førte til personlig konkurs og gjeldsordning. På det verste var jeg ute på gata og plukket opp tomflasker for å få penger til brød og smør. 

- Min familie var klar over "tomflaskeproblemet". Et familiemedlem har et sekssifret beløp på konto. Alle er godt stilt. Jeg har aldri fått eller blitt tilbudt noe som helst hjelp. Jeg har for øvrig heller ikke spurt om noe.

- Min familie tar kontakt når de trenger noe. Eller kan "få noe". Når jeg er nyttig, i forbindelse med praktisk arbeid, tjenester eller annet. Jeg er den eneste voksne mannen i familien. Og da jeg er (litt) praktisk stilt, føler jeg meg derfor ofte utnyttet. Som takk kan det være at jeg får en pose poteter i hånda på vei hjem, eller tilsvarende. Det er generelt en dårlig, nedstemt og "sur" depressive stemning.

- Jeg er den eneste med utdannelse. Det intellektuelle nivået i familien er nokså lavt (sett fra mine øyne).

Det sitter dypt i meg å kutte all kontakt. Samtidig som det føles riktig. 
Har vurdert å sende et brev i posten, der jeg kort og presis uten begrunnelse (da dette mest sannsynlig ikke vil bli tatt godt i mot eller bli møtt med forståelse) sier takk for meg; samt at all kontakt er uønsket i fremtiden. Har også tenkt å bytte telefonnummer.

Dette har vært en verkebyll og irritasjon for meg i all min voksen alder. Jeg er lei. Mildt sagt. 

Tanker? 

Anonymous poster hash: 2c56f...407

[Gjest 3b851...a0b]

Dette leser som om du ikke er helt uskyldig i verkebyllen og mangler selvinnsikt. Med det sagt høres det ut som om alle er tjent med at dere ikke har kontakt så hvorfor ikke kutte kontakten om du ikke får noen form for positiv innvirkning av å ha kontakt?

Anonymous poster hash: 3b851...a0b

[fjs]

Høres ut som du har tenkt vel og lenge på det, så høres ut som du har bestemt deg.

Familie er bare noen du tilfeldigvis er tildelt, du ville jo ikke forblitt venn med noen som behandlet deg som drit?

Skit og dra, lag din egen familie  

[Inspector]

Mange har mye tung ballast fra barneårene.

Før du skriver brevet ditt bør du ta initiativ til et familieråd, gjerne sammen med en familierådgiver. Hvis alle parter får legge frem sitt syn på en saklig, objektiv måte, kan det skje mirakler. Det er mye bedre å «lette på trykket» enn å la motsetningene ligge og gjære. Dette gjelder ikke minst deg selv.

Hvis du derimot ikke møter et fnugg av forståelse, kan du gå ut med hevet hode i trygg forvissning om at du har gjort et ærlig forsøk på å få ting på stell. Da kan du legge fortidens problemer bak deg og se fremover. 

[Gjest 2c56f...407]

Gjest 3b851...a0b skrev (20 minutter siden):

Dette leser som om du ikke er helt uskyldig i verkebyllen og mangler selvinnsikt. Med det sagt høres det ut som om alle er tjent med at dere ikke har kontakt så hvorfor ikke kutte kontakten om du ikke får noen form for positiv innvirkning av å ha kontakt?

Anonymous poster hash: 3b851...a0b

Ser poenget ditt. Men jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg har blitt behandlet slik. Blant venner og kjente er jeg kjent for å være en omgjengelig, jovial og grei fyr. Sosialt opplever jeg å bli godt likt, godt respektert og blir godt tatt vare på hos venner og kjente. Men altså ikke familie. 

fjs skrev (23 minutter siden):

Høres ut som du har tenkt vel og lenge på det, så høres ut som du har bestemt deg.

Familie er bare noen du tilfeldigvis er tildelt, du ville jo ikke forblitt venn med noen som behandlet deg som drit?

Skit og dra, lag din egen familie  

Jeg leste en gang: "Du har plikt til å elske dine barn, men dine barn har ingen plikt i å elske deg". Den satt et lite støkk i meg. Så du har rett i det. 

Inspector skrev (11 minutter siden):

Mange har mye tung ballast fra barneårene.

Før du skriver brevet ditt bør du ta initiativ til et familieråd, gjerne sammen med en familierådgiver. Hvis alle parter får legge frem sitt syn på en saklig, objektiv måte, kan det skje mirakler. Det er mye bedre å «lette på trykket» enn å la motsetningene ligge og gjære. Dette gjelder ikke minst deg selv.

Hvis du derimot ikke møter et fnugg av forståelse, kan du gå ut med hevet hode i trygg forvissning om at du har gjort et ærlig forsøk på å få ting på stell. Da kan du legge fortidens problemer bak deg og se fremover. 

Dette med familierådgivere og ymse annet har vært forsøkt i en årrekke. Av en eller annen merkelig grunn virker det som om dette er noe de liker å gjøre - altså; at det er "kjekt" å bable i vei. Det har aldri endt med noe godt. Tvert i mot. Bare tårer og elendighet, fordi jeg ofte på disse møtene har fått direkte spørsmål som blant annet: "Føler du selv at du har hatt en god barndom?" Der svaret er ganske enkelt og greit "Nei." Faktisk kom jeg ikke lengre enn til "Nei" før det endte med tårer og dører som ble slengt igjen - så ble det møte avsluttet. 

Derfor ser jeg heller ingen grunn til å skrive så mye i dette brevet. Jeg ønsker ikke å såre dem mer enn nødvendig. Så det blir gjerne å gnikke ekstra salt i såret. Det jeg ikke har nevnt.... er at familien min er ikke så oppegående mentalt. Det er mye angst og ymse de sliter med. Derfor har jeg også valgt å svelge mange kameler gjennom årene for å ikke såre/støte/provosere. 

Anonymous poster hash: 2c56f...407

[nightowl]

Gjest 2c56f...407 skrev (33 minutter siden):

Dette er noe jeg har vurdert i mange år. Men er det egentlig så smart?
Jeg skal oppsummere så kort og generelt som mulig - selv om historien er lang.

- Mann på nærmere 40. Kjæreste. Ikke barn.
- Svært liten familie. Kun en foreldre, en besteforeldre og et søskenbarn med to barn.
- Utsatt for grov omsorgssvikt gjennom hele oppveksten.
- Svært fraværende emosjonell støtte og hjelp under ungdomstiden. Begrenset sosiale egenskaper. Måtte stjele for å få nødvendige ting, slik som skolebøker, mat, klær og tilsvarende. Siden jeg var mindreårig, erfarte jeg støtt og stadig praktiske problemer. Min familie hadde vrangforestillinger om at jeg gjorde veldig mye sært som absolutt ikke var sant. Blant annet at jeg hadde først å drepe, at jeg brukte ulovlige rusmidler og at jeg var i kriminelle gjenger. Alt dette fikk jeg selv lese i godt voksen alder etter å ha fått fullstendig innsyn i forbindelse med en Pasienterstatningssak. 
- Fikk meg utdannelse. Jobb. Men ble kronisk syk og ufør for 5 år siden. Taklet ikke den økonomiske overgangen, mye gjeld fra tidligere og ymse førte til personlig konkurs og gjeldsordning. På det verste var jeg ute på gata og plukket opp tomflasker for å få penger til brød og smør. 

- Min familie var klar over "tomflaskeproblemet". Et familiemedlem har et sekssifret beløp på konto. Alle er godt stilt. Jeg har aldri fått eller blitt tilbudt noe som helst hjelp. Jeg har for øvrig heller ikke spurt om noe.

- Min familie tar kontakt når de trenger noe. Eller kan "få noe". Når jeg er nyttig, i forbindelse med praktisk arbeid, tjenester eller annet. Jeg er den eneste voksne mannen i familien. Og da jeg er (litt) praktisk stilt, føler jeg meg derfor ofte utnyttet. Som takk kan det være at jeg får en pose poteter i hånda på vei hjem, eller tilsvarende. Det er generelt en dårlig, nedstemt og "sur" depressive stemning.

- Jeg er den eneste med utdannelse. Det intellektuelle nivået i familien er nokså lavt (sett fra mine øyne).

Det sitter dypt i meg å kutte all kontakt. Samtidig som det føles riktig. 
Har vurdert å sende et brev i posten, der jeg kort og presis uten begrunnelse (da dette mest sannsynlig ikke vil bli tatt godt i mot eller bli møtt med forståelse) sier takk for meg; samt at all kontakt er uønsket i fremtiden. Har også tenkt å bytte telefonnummer.

Dette har vært en verkebyll og irritasjon for meg i all min voksen alder. Jeg er lei. Mildt sagt. 

Tanker? 

Anonymous poster hash: 2c56f...407

Du trenger ikke skrive noe brev, da blir det bare en konfrontasjon ut av det hvor de som ikke er særlig ydmyke bare setter seg på bakbeina og blir dritsure eller fornærmet. I stedet kan du sakte fase ut all kontakt med de: (1) Når de sender meldinger kan du bruke lang tid på å svare. (2) Når de ringer kan du la være å ta telefonen. (3) Når de ønsker hjelp til noe uviktig tull så si at du er opptatt med noe. Etterhvert kan du slutte å svare helt hvis det er dette du ønsker.

Gjest 3b851...a0b skrev (28 minutter siden):

Dette leser som om du ikke er helt uskyldig i verkebyllen og mangler selvinnsikt.

Mer selvinnsikt enn familien virker det som.

[Gavekort]

Jeg klarer ikke å svare for deg, men jeg tenker at det er reell risiko for at dette er en selvdestruktiv oppførsel om du ikke har noe umiddelbart å tjene på å kutte kontakten.

Det finnes en uendelig mengde avstand mellom kontakt og ikke-kontakt, så pass på at du ikke hopper rett til å bryte kontakten for å hevne deg på dem for fortid og for å straffe deg selv.

[Gjest 2c56f...407]

nightowl skrev (6 minutter siden):

Du trenger ikke skrive noe brev, da blir det bare en konfrontasjon ut av det hvor de som ikke er særlig ydmyke bare setter seg på bakbeina og blir dritsure eller fornærmet. I stedet kan du sakte fase ut all kontakt med de: (1) Når de sender meldinger kan du bruke lang tid på å svare. (2) Når de ringer kan du la være å ta telefonen. (3) Når de ønsker hjelp til noe uviktig tull så si at du er opptatt med noe. Etterhvert kan du slutte å svare helt hvis det er dette du ønsker.

Mer selvinnsikt enn familien virker det som.

Det er en "taktikk" jeg har allerede forsøkt lenge. Det har vel ført til at avstanden er større nå enn før. Samtidig så tror jeg de har blitt nokså irritert av det - fordi jeg ikke er like tilgjengelig nå som det jeg pleide å være. Tidligere ringte de støtt å stadig; og da alltid for å spørre om noe, be om hjelp eller ymse. Nå svarer jeg særdeles sjelden første gang de ringer. Som regel ringer jeg tilbake dagen etter. 

Når det er sagt; er jeg en slik person ovenfor andre også. Jeg er ikke så mye på mobilen.

Nær forestående er det en familiebegivenhet jeg er invitert til. Planen er å "ringe meg inn syk" dagen før. Men; jeg tror de vil forstå at det bare er en unnskyldning fra min side. Greit nok. 

Jeg tror denne "utfasingsteknikken" fungerer bedre med venner og andre som ikke har biologiske bånd.

Så tja....

Gavekort skrev (12 minutter siden):

Jeg klarer ikke å svare for deg, men jeg tenker at det er reell risiko for at dette er en selvdestruktiv oppførsel om du ikke har noe umiddelbart å tjene på å kutte kontakten.

Det finnes en uendelig mengde avstand mellom kontakt og ikke-kontakt, så pass på at du ikke hopper rett til å bryte kontakten for å hevne deg på dem for fortid og for å straffe deg selv.

Jeg blir alltid stresset i kontakt med familie. Følelsen av å bli "brukt" er ikke noe kjekt. Det er en negative aura rundt det hele. Kontakten vår er veldig formell - og jeg er litt som et opplysningskontor, kombinert med reisebyrå og IT-support for dem; for å nevne noe. Samtidig som det er en stadig påminnelse om dårlig barndom.

Men du har rett. Avstanden mellom kontakt og ikke-kontakt kan være lang. Jeg har forsøkt å trekke meg vekk, i større og større grad. Kanskje jeg heller burde blitt enda mer avvisende og tilbakeholden. Nå er det ikke slik at de "renne inn" dørene hos meg.... Faktisk; så flyttet jeg for et par år siden... og på tross av gjentatte invitasjoner; har jeg enda til gode å få besøk. Selv om de kun er en liten kjøretur unna. Men straks de trenger noe av meg - er lyden en annen. "Når kommer du? Kommer du snart" .. osv.

Nåja.

Familiedrama finnes i alle familier. Hos meg intet unntak.

Anonymous poster hash: 2c56f...407

[anon_83104]

De mest toksiske familiemedlemmene er man som regel tjent med å kutte ut. 

Det finnes en del som har gått gjennom det du har gjort. Husk at de fleste har ikke opplevd det, og ingen av dem har forståelse for det du tenker å gjøre. En del vil også ta siden til din familie. Spesielt andre toksiske mennesker, for de gjenkjenner seg selv i din familie. 
 

Det er ikke lurt å gi dem informasjon om hvorfor. Bare kutt de ut. Ikke gi dem et eneste ord, for hver bidige påstand er noe de vil bruke mot deg, eller oppdrive rabalder for å trekke deg inn i evigvarende krangling. Toksiske mennesker tenker svært lite på andre enn seg selv. Man kan lett regne med at de er et system, og de kan lett inkludere naboer eller fjerne slektninger imot deg.

[nightowl]

Gjest 2c56f...407 skrev (7 minutter siden):

[..] Nå svarer jeg særdeles sjelden første gang de ringer. Som regel ringer jeg tilbake dagen etter.

[..] Faktisk; så flyttet jeg for et par år siden... og på tross av gjentatte invitasjoner; har jeg enda til gode å få besøk. Selv om de kun er en liten kjøretur unna. Men straks de trenger noe av meg - er lyden en annen. "Når kommer du? Kommer du snart" .. osv.

Anonymous poster hash: 2c56f...407

Lær å gi f*en. De kan hjelpe seg selv i stedet for å utnytte deg.

EDIT - Skriv ut følgende bilde og heng det opp på veggen, prøv å ta det til deg:

Endret 15. april 2022 av nightowl

[Gjest 2c56f...407]

@nightowl - hehe, letter sagt enn gjort. Jeg har nok vært litt for dumsnill i årenes løp. Men ja - er enig. ^^

@.,. takk for innspill - og ja, denne "rottegjengen" som samler seg har ikke vært så gunstig for min del. Jeg kunne sagt mye om det. Men prøver å ikke komme med for mange detaljer her, siden det er nokså personlig. 

Anonymous poster hash: 2c56f...407

[Inspector]

Gjest 2c56f...407 skrev (36 minutter siden):

Ser poenget ditt. Men jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg har blitt behandlet slik. Blant venner og kjente er jeg kjent for å være en omgjengelig, jovial og grei fyr. Sosialt opplever jeg å bli godt likt, godt respektert og blir godt tatt vare på hos venner og kjente. Men altså ikke familie. 

Jeg leste en gang: "Du har plikt til å elske dine barn, men dine barn har ingen plikt i å elske deg". Den satt et lite støkk i meg. Så du har rett i det. 

Dette med familierådgivere og ymse annet har vært forsøkt i en årrekke. Av en eller annen merkelig grunn virker det som om dette er noe de liker å gjøre - altså; at det er "kjekt" å bable i vei. Det har aldri endt med noe godt. Tvert i mot. Bare tårer og elendighet, fordi jeg ofte på disse møtene har fått direkte spørsmål som blant annet: "Føler du selv at du har hatt en god barndom?" Der svaret er ganske enkelt og greit "Nei." Faktisk kom jeg ikke lengre enn til "Nei" før det endte med tårer og dører som ble slengt igjen - så ble det møte avsluttet. 

Derfor ser jeg heller ingen grunn til å skrive så mye i dette brevet. Jeg ønsker ikke å såre dem mer enn nødvendig. Så det blir gjerne å gnikke ekstra salt i såret. Det jeg ikke har nevnt.... er at familien min er ikke så oppegående mentalt. Det er mye angst og ymse de sliter med. Derfor har jeg også valgt å svelge mange kameler gjennom årene for å ikke såre/støte/provosere. 

Anonymous poster hash: 2c56f...407

Hvis familierådene har endt i krangel og oppløsning, har ikke rådgiveren gjort jobben sin. Hvis du fortrenger dine egne frustrasjoner uten å gjøre en innsats, skader du bare deg selv og dine fremtidsmuligheter. For å avslutte en vanskelig relasjon må du gå ut med selvrespekten i behold, dvs at du forlot situasjonen i trygg forsvissning om at du har gjort alt du kan. Det gjelder i morgen og om 10 år.

[nightowl]

Gjest 2c56f...407 skrev (14 minutter siden):

@nightowl - hehe, letter sagt enn gjort. Jeg har nok vært litt for dumsnill i årenes løp. Men ja - er enig. ^^

Anonymous poster hash: 2c56f...407

Det er lett å gi etter for presset og ta på seg andres problemer ....... Men du er ikke tjent med det. Hva med ditt eget liv og dine egne problemer? Er ikke dette nok? Om du virkelig ønsker å være til hjelp, så hjelp heller kompiser eller fremmede som faktisk er takknemlige og som ikke utnytter deg.

[Simen1]

Har du et godt miljø rundt deg der du bor nå? Hvis nei, kan du vurdere å flytte langt bort og starte med blanke ark og komme litt unna både praktiske oppgaver og byrden med familien. Hvis ja, så hold på det gode miljøet.

I begge tilfeller kan det være lurt å unngå konfronterende brev eller muntlig konfrontasjon med familien. Bare la det skure og gå og trapp gradvis ned kontakten. Skjønner at du ser et lite lyspunkt i en potensiell arv en gang i framtida. Konfronterer du familien så risikerer du å miste deler av arven (ikke alt kan skrives bort lovlig). I nedtrappinga av kontakten med familien må du gjerne dra flere hvite løgner om at det ikke passer å møte dem, at du ikke vet hvordan sånn og sånn praktisk oppgave skal gjøres etc.

Bare vær obs på at dårlige ting fra barndommen kan følge deg i hvordan du oppfører deg, uten at det nødvendigvis er vondt ment. Mange trenger hjelp av psykolog over lang tid for å bearbeide bort dårlige sider som man har "arvet".Jeg ønsker deg uansett lykke til.

[Sentinelle]

Hvis intensjonen er god så kan du leve godt med deg selv uansett hvilket valg du tar. Så det er egentlig det viktigste spørsmålet. Personlig så ville jeg ikke kuttet kontakt om intensjonen bak handlingen var negativ.

[Gjest 2c56f...407]

Simen1 skrev (39 minutter siden):

Har du et godt miljø rundt deg der du bor nå? Hvis nei, kan du vurdere å flytte langt bort og starte med blanke ark og komme litt unna både praktiske oppgaver og byrden med familien. Hvis ja, så hold på det gode miljøet.

I begge tilfeller kan det være lurt å unngå konfronterende brev eller muntlig konfrontasjon med familien. Bare la det skure og gå og trapp gradvis ned kontakten. Skjønner at du ser et lite lyspunkt i en potensiell arv en gang i framtida. Konfronterer du familien så risikerer du å miste deler av arven (ikke alt kan skrives bort lovlig). I nedtrappinga av kontakten med familien må du gjerne dra flere hvite løgner om at det ikke passer å møte dem, at du ikke vet hvordan sånn og sånn praktisk oppgave skal gjøres etc.

Bare vær obs på at dårlige ting fra barndommen kan følge deg i hvordan du oppfører deg, uten at det nødvendigvis er vondt ment. Mange trenger hjelp av psykolog over lang tid for å bearbeide bort dårlige sider som man har "arvet".Jeg ønsker deg uansett lykke til.

Ja, jeg er både ressurssterk (ikke økonomisk) men sosialt, evnemessig og oppegående ellers. Har gode venner og en støttende kjæreste som virkelig klør seg i hodet over min familie. Jeg tenker det samme som deg. Det kommer sjelden noe godt ut av konfronterende brev eller samtaler. 
Mitt største spørsmålstegn her er vel heller hvorfor.

Hvorfor blir jeg behandlet slik. Hva har jeg gjort galt som har fortjent dette? Men spør jeg rett ut - erkjenner jeg også at jeg har følt meg utenfor og at jeg ikke har blitt møtt med den respekten jeg føler jeg burde hatt. 

Jeg har aldri bedt om så veldig mye. Aldri utnyttet eller brukt folk for materielle goder. Allikevel; når en av mine nærmeste familiemedlemmer selger to eiendommer og får et millionbeløp på konto - og som samtidig med meg, som er på gata og samler tomflasker for å få hjulene til å gå rundt hjemme. (I overgangsfasen fra jobb til uføretrygd - og den omstillingen med bytte av leilighet, helseutgifter og kredittkortgjeld jeg ikke klarte å behandle lengre osv... en egen historie). Altså; da er det normalt å i allefall spørre om jeg trenger hjelp. Samme jul fikk jeg et gavekort på 200 kroner på en dagligvarebutikk. Jeg sendte et bilde tilbake; med det jeg kjøpte. En mengde First Price-produkter - samtidig som jeg skrev: "Tusen takk for gaven! Dette er noe jeg virkelig trengte nå i disse tider." Dette var for øvrig den første julegaven jeg hadde fått på mange år..... Dette var fire år tilbake tror jeg. Har ikke fått noe etter det. Jeg syns dette er smått utrolig for å være ærlig. Dette gavekortet var nærmest en hån mot meg. (Slik jeg oppfattet det emosjonelt). Men allikevel oppredde jeg ydmykt og takknemlig. Slik man skal gjøre - "etter boka".

Dette er en av mange tilsvarende historier. 

Det siste du skrev; ja. Det er jeg klar over. Jeg har noen mindre gode egenskaper ved meg selv. Men har innsikt nok til å se disse selv. Derfor har jeg bestemt meg for å ikke ha barn selv. Da jeg ikke stoler nok på meg selv. Men det er en annen historie igjen.

Takk for overraskende mange svar på kort tid.

Det gjør litt vondt å skrive om dette. Samt leste andre sine synspunkter. Siden det er litt personlig. Jeg merker det stikker litt i brystet. Men det er vel bare sunt å kjenne litt på følelsene sine...

God påske ^^

 

Anonymous poster hash: 2c56f...407

[Gjest ac8e3...238]

Sånn som du beskriver det, så høres det ut som familien din totalt mangler selvinnsikt og empati.

Jeg er ikke helt ukjent med noe tilsvarende selv, og har deler av familien som også totalt manger selvinnsikt - og empati. Har heldigvis annen del av familien som har støttet meg hele veien. Det kan virke som du er "kåret" til familiens sorte får, og at de ikke klarer å legge fra seg holdninger og tanker om deg, selv om du har kommet deg videre i livet, og klarer deg greit.

Er enig med de andre at et brev som forklarer situasjonen bare vil gjøre det verre. Bare la det gli ut i minst mulig kontakt. Selv bor jeg nå langt unna familie, og er bare innom et par timer når jeg er i området. Det holder for både dem og meg.

Anonymous poster hash: ac8e3...238

[nightowl]

Gjest 2c56f...407 skrev (12 minutter siden):

Mitt største spørsmålstegn her er vel heller hvorfor.

Hvorfor blir jeg behandlet slik. Hva har jeg gjort galt som har fortjent dette?

Anonymous poster hash: 2c56f...407

Du trenger ikke å ha gjort noe som helst. Kanskje hadde de sin egen ødelagte barndom så de rett og slett ble litt skadd, da vil dette påvirke hvordan man blir som voksen. Hvem vet hva årsaken(e) er. Men det som er sikkert er at du aldri vil få noe konkret svar, ej heller en unnskyldning. Så det er best å legge det bak seg og antagelig minimere kontakten. Søk terapi hvis dette er tilbakevendende tanker du graver deg ned i.

[Simen1]

Gjest 2c56f...407 skrev (21 minutter siden):

Samme jul fikk jeg et gavekort på 200 kroner på en dagligvarebutikk.

Sikkert en fattig trøst at det er andre som også har det ille, men jeg må bare dra fram en historie fra mitt miljø: En jeg kjenner brukte flere tusen kroner og mye egeninnsats på å lage en spesiell og personlig julegave til en som sto han nært. Julegaven han fikk i retur: en ny oppvaskbørste. For å si det sånn, de står ikke lengre nært hverandre.

[Inspector]

Gjest 2c56f...407 skrev (31 minutter siden):

Ja, jeg er både ressurssterk (ikke økonomisk) men sosialt, evnemessig og oppegående ellers. Har gode venner og en støttende kjæreste som virkelig klør seg i hodet over min familie. Jeg tenker det samme som deg. Det kommer sjelden noe godt ut av konfronterende brev eller samtaler. 
Mitt største spørsmålstegn her er vel heller hvorfor.

Hvorfor blir jeg behandlet slik. Hva har jeg gjort galt som har fortjent dette? Men spør jeg rett ut - erkjenner jeg også at jeg har følt meg utenfor og at jeg ikke har blitt møtt med den respekten jeg føler jeg burde hatt. 

Jeg har aldri bedt om så veldig mye. Aldri utnyttet eller brukt folk for materielle goder. Allikevel; når en av mine nærmeste familiemedlemmer selger to eiendommer og får et millionbeløp på konto - og som samtidig med meg, som er på gata og samler tomflasker for å få hjulene til å gå rundt hjemme. (I overgangsfasen fra jobb til uføretrygd - og den omstillingen med bytte av leilighet, helseutgifter og kredittkortgjeld jeg ikke klarte å behandle lengre osv... en egen historie). Altså; da er det normalt å i allefall spørre om jeg trenger hjelp. Samme jul fikk jeg et gavekort på 200 kroner på en dagligvarebutikk. Jeg sendte et bilde tilbake; med det jeg kjøpte. En mengde First Price-produkter - samtidig som jeg skrev: "Tusen takk for gaven! Dette er noe jeg virkelig trengte nå i disse tider." Dette var for øvrig den første julegaven jeg hadde fått på mange år..... Dette var fire år tilbake tror jeg. Har ikke fått noe etter det. Jeg syns dette er smått utrolig for å være ærlig. Dette gavekortet var nærmest en hån mot meg. (Slik jeg oppfattet det emosjonelt). Men allikevel oppredde jeg ydmykt og takknemlig. Slik man skal gjøre - "etter boka".

Dette er en av mange tilsvarende historier. 

Det siste du skrev; ja. Det er jeg klar over. Jeg har noen mindre gode egenskaper ved meg selv. Men har innsikt nok til å se disse selv. Derfor har jeg bestemt meg for å ikke ha barn selv. Da jeg ikke stoler nok på meg selv. Men det er en annen historie igjen.

Takk for overraskende mange svar på kort tid.

Det gjør litt vondt å skrive om dette. Samt leste andre sine synspunkter. Siden det er litt personlig. Jeg merker det stikker litt i brystet. Men det er vel bare sunt å kjenne litt på følelsene sine...

God påske ^^

 

Anonymous poster hash: 2c56f...407

Spørsmålet ditt om «hvorfor» forteller mye.

Kommunikasjonen ligger på et minimum og misforståelsene er dominerende. Da er det lett å tolke motparten i verste mening, selv om realiteten er en helt annen. Brudd med sine nærmeste før partene har fått utdypet / forsvart sine standpunkter er ikke særlig smart.