Russlands invasjon av Ukraina [Ny tråd, les førstepost]

[JK22]

Satan666 skrev (4 minutter siden):

Tullprat! Mennesker, i hvert fall menn, har til alle tider utsatt seg for kontinuerlig livsfare, helt av egen vilje.

Kan kjapt nevne tømmerfløtere, jegere, demningsbyggere, brobyggere, gullgravere, astronauter, oppdagelsereisende, fjellklatrere, osv, etc, foruten krigere. Det fantes faktisk en verden før HMS!

Og det finnes krigerkodekser i mange forskjellige kulturer, der det å dø i kamp er den høyeste ære man kan oppnå.

Så slutt å projiser din egen fryktmentalitet over på mennesker generelt. For det du gjør med det evinnelige besserwisseriet ditt, er å pisse på alle som forut for oss og med livet som innsats har vært med på å forme dagens verden.

Det er ikke helt riktig, dette har lenge vært forsket i dybde, og det er nå en voksende erkjenning på det vitenskapelige feltet at menn som utsette seg for livsfare av egne valg - kan deles inn i to grupper; de ignorante og de kalkulerende. I møte med ikke-menneskelig fare var det alltid mulig å kunne kalkulere risikofaktoren, ta forholdsregler og deretter kunne bli dristig under et inntrykk om at faren kan kontrolleres. Dette er i møte med statisk fare, ja selv ved jakt eller utvandring i rovdyrinfiserte områder. Det blir meget annerledes i møte med uforutsigbar fare i form av bevisste mennesker som ville drepe deg i retur.

Mange "krigerkodekser" i løse organiserte kulturer vist seg å være påfunn for å skape sosial bånd og gruppedanning - for det vist seg at menn oftest unngå å slåss mot hverandre. De oftest kastet mot hverandre på avstand, trakk seg raskt tilbake og holdt seg samlet - og alltid valgt den feige utveien. For dem var mannsmot ikke i egne øyne, men i andres øyne. Det er bare i organiserte hierarkibestemte kultur man kan se menn "frivillig" søke døden, men oftest gjennom sterk ideologisering i forveien, det som med rette kalles "hjernevasking" der man bevisst tok sikte på å viske bort de moralske normene som mennene oppdrages med av deres foreldre. I det russiske militæret lar de eldre forgripe seg på de yngre for å "herde" dem. Og selv da vist det seg at mennene egentlig i alle tider hadde vansker med å drepe i begynnelsen. Alle mennesker har en instinktiv motsigelse i seg, en voldelig impulsivitet og en motvilje mot å begå åpenbar drap på andre. Jo mindre motstand, jo lettere før man rakk å tenke seg om. Man søke trygghet. Selv under de verste omgivelsene. 

Mange som kalt seg "krigere" i virkeligheten var feiginger som hylles for mot av andre fordi disse var sammen med andre, kollektivet og redselen for sosial utstøtning sørget for at man ignorere faren i møte med andre krigere. Det samme hendt hver eneste gang over hele verden i alle tidsperioder. Tordenskjold våget å utsette seg for fare fordi han måtte inspirere hans menn til å bli og slåss, og få heder og anerkjennelse som styrket hans autoritet. Han nært mistet livet flere ganger. Nelson var i slutten en sterkt redusert mann med arr og et arm mindre da en pistolskudd felt ham. Disse som er rasjonalt oppegående når disse oppvise mannsmot, gjort det ikke for deres egne skyld. De gjort det for andre. Hvis kollektivet går i oppløsning vil den indre feigingen som finnes i ALLE uten unntak ta kontroll. 

Erfarne soldater mener meget hardnakket at en mann som hevder han ikke er redd, enten er en løgner eller en idiot. Og de fikk rett i mange årtusener. Under krig kunne ikke den kalkulerende mannen som valgt å risikere hans liv, forutse enhver, spesielt ikke tilfeldige våpen fra alle kanter - så det eneste som inneha gyldighet er å ha håp. Det finnes ikke en ateistisk soldat. Lederne som fikk ansvar for sine mennene, forsto at det ikke er nok med å bare stole på korpsånden som kollektivet het, de måtte forsørge dem, de måtte ha streng autoritet over dem som av en streng far (Blücher var dypt elsket av hans soldatene som han var faderlig mot), og de måtte sette mot i dem av egne eksempel - eller skrekk i dem med vold og død. I eldre tid var æreskodeks veldig viktig for å ha krigergrupper og senere oppstilte hærer, da ære gjennom sosial press betyr et liv i verdighet eller fornedrelse. En dyktig leder oppmuntre en gruppe fremfor enkeltpersoner. 

Mennesket er egentlig et feigt vesen dypest inne. 

[Satan666]

JK22 skrev (39 minutter siden):

Det er ikke helt riktig, dette har lenge vært forsket i dybde, og det er nå en voksende erkjenning på det vitenskapelige feltet at menn som utsette seg for livsfare av egne valg - kan deles inn i to grupper; de ignorante og de kalkulerende. I møte med ikke-menneskelig fare var det alltid mulig å kunne kalkulere risikofaktoren, ta forholdsregler og deretter kunne bli dristig under et inntrykk om at faren kan kontrolleres. Dette er i møte med statisk fare, ja selv ved jakt eller utvandring i rovdyrinfiserte områder. Det blir meget annerledes i møte med uforutsigbar fare i form av bevisste mennesker som ville drepe deg i retur.

Mange "krigerkodekser" i løse organiserte kulturer vist seg å være påfunn for å skape sosial bånd og gruppedanning - for det vist seg at menn oftest unngå å slåss mot hverandre. De oftest kastet mot hverandre på avstand, trakk seg raskt tilbake og holdt seg samlet - og alltid valgt den feige utveien. For dem var mannsmot ikke i egne øyne, men i andres øyne. Det er bare i organiserte hierarkibestemte kultur man kan se menn "frivillig" søke døden, men oftest gjennom sterk ideologisering i forveien, det som med rette kalles "hjernevasking" der man bevisst tok sikte på å viske bort de moralske normene som mennene oppdrages med av deres foreldre. I det russiske militæret lar de eldre forgripe seg på de yngre for å "herde" dem. Og selv da vist det seg at mennene egentlig i alle tider hadde vansker med å drepe i begynnelsen. Alle mennesker har en instinktiv motsigelse i seg, en voldelig impulsivitet og en motvilje mot å begå åpenbar drap på andre. Jo mindre motstand, jo lettere før man rakk å tenke seg om. Man søke trygghet. Selv under de verste omgivelsene. 

Mange som kalt seg "krigere" i virkeligheten var feiginger som hylles for mot av andre fordi disse var sammen med andre, kollektivet og redselen for sosial utstøtning sørget for at man ignorere faren i møte med andre krigere. Det samme hendt hver eneste gang over hele verden i alle tidsperioder. Tordenskjold våget å utsette seg for fare fordi han måtte inspirere hans menn til å bli og slåss, og få heder og anerkjennelse som styrket hans autoritet. Han nært mistet livet flere ganger. Nelson var i slutten en sterkt redusert mann med arr og et arm mindre da en pistolskudd felt ham. Disse som er rasjonalt oppegående når disse oppvise mannsmot, gjort det ikke for deres egne skyld. De gjort det for andre. Hvis kollektivet går i oppløsning vil den indre feigingen som finnes i ALLE uten unntak ta kontroll. 

Erfarne soldater mener meget hardnakket at en mann som hevder han ikke er redd, enten er en løgner eller en idiot. Og de fikk rett i mange årtusener. Under krig kunne ikke den kalkulerende mannen som valgt å risikere hans liv, forutse enhver, spesielt ikke tilfeldige våpen fra alle kanter - så det eneste som inneha gyldighet er å ha håp. Det finnes ikke en ateistisk soldat. Lederne som fikk ansvar for sine mennene, forsto at det ikke er nok med å bare stole på korpsånden som kollektivet het, de måtte forsørge dem, de måtte ha streng autoritet over dem som av en streng far (Blücher var dypt elsket av hans soldatene som han var faderlig mot), og de måtte sette mot i dem av egne eksempel - eller skrekk i dem med vold og død. I eldre tid var æreskodeks veldig viktig for å ha krigergrupper og senere oppstilte hærer, da ære gjennom sosial press betyr et liv i verdighet eller fornedrelse. En dyktig leder oppmuntre en gruppe fremfor enkeltpersoner. 

Mennesket er egentlig et feigt vesen dypest inne. 

Du lever i en fantasiverden.