Det er ikke alltid godt å være mamma...

[Gjest fba57...c58]

I dag dro 14 åringen på sin første skoledag i 9 klasse. Hele 8 klasse opplevdes absurd, der hun falt helt utenfor, utviklet angst, depresjon, spiseforstyrrelse, selvskadet, planla å ta livet sitt (det var bare tilfeldig at jeg fikk stoppet det) +++. Skal nevnes at hun får hjelp fra BUP.
Det har vært en så fin sommerferie der hun har fått slappet av og kost seg. Hun har uttrykt at hun har angst for å dra tilbake til skolen, og min  jobb som sterk mamma raknet sekundet hun gikk ut av døren for en time siden. 

Så nå sitter jeg her og gråter. Kjenner det er helt grusomt å vite at datteren min må dra til en plass som rett og slett skader henne psykisk.  At hun akkurat nå sitter og har det vondt. Ikke hjelper det at vi bor øde til slik at det ikke er andre ungdomsskoler i nærheten, ellers hadde vi byttet. Ikke får vi flyttet akkurat nå heller. 

Jeg har ikke noe annet formål med dette innlegget enn å lette litt på hjertet, men om noen har noen trøstende ord tar jeg gladelig imot. 

Hilsen hjelpeløs mamma.

Anonymous poster hash: fba57...c58

[Rutgerus]

Omtanke sendes. 
 

Ungdomsskolen kan være brutal. Har din datter noen venner på skolen? Bekjente? 
 

Jeg har ingen personlig erfaring med dette, men i slike tilfeller opplever jeg ofte at forslag til løsninger legger for mye ansvar på ungdommen. «Heng deg på, sosialiser, prat med andre, stift bekjentskap» etc. Mitt personlige råd ville kanskje heller vært at du som mor bygger oppunder de interesser og gleder din datter har, selv om det er utenfor skolen. Mange synes ungdomsskolen er et vanvittig slit, og det blir ofte bedre på vgs. Her kan hun jo også velge linjer/fag som interesserer. Ofte finner man mer sitt «eget folkeslag» på vgs også. 
 

Frem til da; dersom det ser helt håpløst ut på vennefronten, tror jeg kanskje at jeg hadde forsøkt å skape enn liten «oss mot verden»-mentalitet? Typ at skolen kan være beinhard, men ellers skal dere ha det fint? På samme måte som i sommer. 

[Radford]

Jeg tror ikke jeg har noen råd eller innsikt som er verdt å dele her, men det er jo heller ikke det du ber om.

Jeg har sympati for din situasjon og hvor utrolig vanskelig den må være. Jeg har enorm respekt for foreldre som virkelig bryr seg om sine barn og vil deres beste og ut ifra innlegget ditt her vil jeg definitivt si at du er en av disse. 

Jeg hadde det ikke alltid så enkelt selv da jeg gikk på ungdomsskolen, passet liksom aldri helt inn. Heldigvis endret dette seg da jeg begynte på videregående, det virket som medelevene mine hadde modnet litt (og at jeg fikk mange helt nye ukjente klassekamerater hjalp og).

Jeg håper virkelig at situasjonen din bedrer seg for både deg og din datter og håper min korte tekst ga deg noe av de trøstende ordende du søker etter. Det er alt jeg kan håpe på og er det jeg gjør.

 

Endret 19. august 2021 av Radford