Jump to content
Rutgerus

Den evige søken etter en jobb med mening

Recommended Posts

@Rutgerus

Jeg kan jo dele en liten personlig historie - til inspirasjon eller advarsel (eller begge deler).

Som nevnt jobbet jeg i helseomsorgen. (Barnevern, psyk, rus, hjemmesykepleie, kriminalomsorg....) - jeg begynte som assistent, tok utdannelse... fikk fagbrev, tok videreutdannelse... masse kurs osv. Jeg jobbet latterlig mye en periode. Sjonglerte derfor mellom mange ulike jobber (avdelinger) i både statlig, kommunal og privat sektor. Dag, kveld og natt. Men etter ca fem år i bransjen fikk jeg ikke utfordret meg selv på samme måte som tidligere. Jeg var godt likt, høyt respektert og hadde stor integritet over et ganske bredt felt i bransjen. Dermed hadde jeg også en ganske god oversikt over "hierarkiet" i kommunal sektor. 


Som autorisert helsepersonell plikter man å følge en mengde prosedyrer & uformelle regler. Mye av det er helt idiotisk. Så jeg benyttet min autoritet og gjorde ting på min måte. Som en sjef fortalte meg en gang: "Så lenge du kan forsvare det faglig, kan du gjøre nesten hva du vil."  - Så jeg begynte å presse grenser. Jeg tok avgjørelser jeg ikke hadde myndighet til. Brøt prosedyrer nesten daglig. Alt; til pasienten/brukeren sin fordel. Jeg tenkte som så: "Det er brukerne jeg jobber for. Ikke kommunen/staten." 

Jeg ble overrasket over hvor langt jeg kunne dra denne strikken. Det var ganske åpenbart for alle rundt meg hva jeg gjorde. Jeg oppførte meg regelrett som en litt småarrogant ledertype (dere kjenner alle typen). Så fikk jeg en ganske teit ide: "Hvor langt kan jeg gå?". Helsevern, bestillinger og vedtak på plass/hjelp/bolig gjøres stort sett byråkratis uten særlig innflytelse til oss helsepersonell som er i daglig kontakt med brukeren/beboer/pasient. Noe som er helt dust i mitt hode. Så jeg begynte å utfordre dette systemet, ved å ringe til ledere, sende brev til NAV. Egle meg innpå møter... skrive heftige avvik og rapporter. Og joda.... (hehe) - plutselig ble jeg kalt inn på teppet av den øverste ledelsen innen mitt felt. En utrolig morsom situasjon må jeg innrømme. For det føltes stadig vekk ut som et forhandlingsmøte istedenfor en advarsel. Kanskje innså ledelsen at jeg hadde så stor innflytelse på mine arbeidsplasser; at de fryktet jeg kunne utnytte min posisjon. Jeg vet ikke.

Uansett; enden på regla var at jeg plutselig ble tvangssykemeldt. Dvs, en leder sendte en "bestilling" til bedriftshelsetjenesten på at jeg var uegnet av sikkerhetsårsaker. (Jeg jobbet med tvunget psykisk helsevern). Så etter et halvt år med slik utpressing, gadd jeg ikke mer. Så jeg sa opp i protest. Så fikk jeg jobb som konsulent i et privat helseforetak. Men der ble jeg også frosset ut ganske fort, fordi en "kunde" (altså, en statlig ansatt som ga oppdrag til dette foretaket) angivelig kjente meg igjen fra et møte osv. 

Uansett - det var en morsom reise. Med et utfall jeg nærmest hadde forutsett. Med god samvittighet! Fordi jeg vet jeg forandret livet til det bedre for veldig mange brukere, som kanskje ikke hadde fått samme hjelpen med folk som "går etter boka".

Så hva man gjør ut av sin egen jobb, er vel opp til hver enkelt. Noen tar mer plass enn andre på en arbeidsplass. 

Kanskje du kunne tatt en samtale med din leder om situasjonen? Ha en åpen dialog om at du ønsker noe "mer" - at du kanskje vil vokse litt og utfordre deg selv? Når du er 24 år er du fremdeles kapabel til å suge til deg nye egenskaper og erfaringer; mye kjappere enn oss som er 30+. Det skjer noe etter fylte 30.... akkurat som om hjernen "bremser litt opp". Så det å stå på stedet hvil som 24 åring er noe jeg er sikker på du vil angre på senere i ditt mer voksne liv... om du ikke tar sats å gjør noe med det nå. 

Share this post


Link to post
22 hours ago, Rutgerus said:

Leste ikke innlegget ditt godt nok. Ser at du er/var litt i samme situasjon som meg. Tolket det slik at du hadde løst det ved å bytte bransje helt. 

Servicetekniker faller sikkert også under "alt mellom" samfunnskritisk og meningsløst. Har ikke veldig kjennskap til yrket, men man jobber vel ofte praktisk og kommer kanskje litt "tettere på". Du slipper i det minste all papirflyttingen og unødvendige merarbeidet som et resultat av "effektiviseringsprosesser" og fandens oldemor. 

Fattern jobber innenfor mekaniker-feltet, og inntrykket mitt er at han har vært møkkalei jobben sin i 10+ år. Men det handler om å forsørge og overleve. Det gir jo sikkert en mening det og. Jeg er singel, barnløs og ung (ikke meningen å skryte), og hadde sikkert klart å overleve på stønad fra NAV. Kanskje unger er løsningen? 

Jeg jobbet litt med barn og yngres da jeg var ungdom - og tror ikke jeg hadde klart å ha det som jobb. Mitt inntrykk er at de aller fleste som "tror" de vil bli barneskolelærere, svært ofte trives med å være det. 

Ja, jeg er i litt annen livssituasjon enn deg, da. Barn, kone samt alle forpliktelsene det drar med seg. Er man fri og frank har man nesten uendelig flere muligheter med tanke på bosted og arbeidstider. Jeg reiser i jobben og om jeg skulle byttet, ville første krav være jobb i hjembyen med tilnærmet normal arbeidstid. 

Jeg jobber veldig lite med mennesker, selv om de stort sett er nær meg på jobb. Brukerne av utstyret vi leverer sier hva som har skjedd/hva de opplever som feil og jeg jobber i med/maskinen til denne er i orden. Alt fra 15min til en arbeidsuke. 

 

 

 

Har du muligheter internt for å få godfølelsen tilbake, da? 

 

Edit: jeg så ikke Kris' innlegg rett over her, men hans tanker virker fornuftige. 

Edited by Minus

Share this post


Link to post

@Kris85

Artig historie. Det er nok ikke helt uvanlig at man begynner å gå litt utenfor egen stillingsbeskrivelse når de ordinære arbeidsoppgavene ikke lenger oppleves som utfordrende. Noen går lenger enn andre - men så lenge det er til brukernes beste ser jeg egentlig ikke problemet. Men igjen, man høster som man sår, og det er ikke uvanlig at ledelsen straffer de som ikke drar på seg tvangstrøya. 

Jeg har fått kommentarer fra kolleger på at jeg går utenfor egen stillingsbeskrivelse også. Ikke direkte negativt ladet - mer en mangel på forståelse for at jeg gidder å gjøre andre oppgaver så lenge det bare betyr mer ekstraarbeid for meg uten at jeg får noe særlig igjen for det. Jeg får andre ting å gjøre, men de erstatter ikke mine opprinnelige arbeidsoppgaver. De forstår nok ikke helt min situasjon (logisk nok). Tror nok ikke det er særlig sunt å drive på slik - mer en desperat handling for andre impulser og ny læring. 

Takker for forslaget om en samtale med leder. Er usikker på hva det kan føre til - men at det blir noe særlig mer enn en ekstraoppgave eller to (også bare for å holde meg opptatt) tror jeg dessverre ikke. Jeg har egentlig bestemt meg for å bytte jobb, men er usikker på hvorvidt jeg bør forsøke meg i en annen stilling innenfor samme bransje (ish), eller om jeg bør avvente til våren og starte på en ny utdanning. 

Dersom jeg ukritisk skulle valgt en utdanning i dag hadde det nok landet på sosionom. Aller helst psykologi tror jeg, men der strekker nok ikke vgs-karakterene til. Litt av utfordringen er at jeg allerede har en bachelor, og så vidt meg bekjent vil ikke en jobb som sosionom kunne forsvare fullt studielån i seks år. Eller, det går sikkert opp, men det handler litt om å sette seg i en grei situasjon økonomisk også. Men sånn er det jo - man kan ikke få i både pose og sekk. 😬

Share this post


Link to post

 

Minus skrev (29 minutter siden):

Jeg jobber veldig lite med mennesker, selv om de stort sett er nær meg på jobb. Brukerne av utstyret vi leverer sier hva som har skjedd/hva de opplever som feil og jeg jobber i med/maskinen til denne er i orden. Alt fra 15min til en arbeidsuke. 

 

 

 

Har du muligheter internt for å få godfølelsen tilbake, da? 

Skjønner. Jeg skal ikke fortelle deg hva du får og ikke får i jobben din, men det høres jo ut som om du leverer noe direkte til kunde/bruker. Mulig jeg oppfatter det som hakket mer interessant enn egen jobb fordi jeg er såpass lei. Spørs vel kanskje litt hvor komplekse problemene kan være. Opptil en arbeidsuke på en maskin er jo en del, så det høres jo ut som om det i hvert fall er noe å jobbe med. 

 

Jeg tror ikke det. Organisasjonen later til å være gjennomsyret av elendig struktur, svak kommunikasjon innad, dårlige IT-systemer både eksternt og internt etc. I tillegg er det så ekstremt mye unødvendige møter, kurs, gjennomganger osv. at jeg blir mer matt. Jeg har alltid vært en "praktiker" på jobb, og liker å jobbe med egne arbeidsoppgaver. Ikke fylle tiden med gjennomganger fra toppledere som sliter med å fylle egen tid med noe vettugt. Men dette kan fort være et "bransjeproblem", så det er ikke sikkert at det hjelper å bytte bank heller. Men det kunne kanskje vært verdt et forsøk. 

Share this post


Link to post
PosteMonopolet skrev (1 time siden):

Jeg regner med de aller fleste jobbene er samfunnsnyttige. Jobber en med noe som samfunnet etterspør så er det samfunnsnyttig. Finnes det egentlig noe definisjon på hvilke jobber som er samfunnsnyttige eller ikke?

Det kan man si. Jeg vet ikke hva definisjonen er - men begrepet blusset jo opp under corona. Jeg vet ikke om det bør være noe mål å jobbe med noe som er definert som (mest) samfunnsnyttig, men man hører i hvert fall ofte om hvor givende og meningsfylte arbeidshverdagen til folk i disse yrkene er. Så har du jo også sykepleiere og helsefagarbeidere som skyr hverdagen sin som pesten, så folk er forskjellige. 

Det er sikkert svært mange som finner motivasjon i jobben sin fordi de har en personlig interesse for faget, selv om man muligens ikke bidrar til så mye i samfunnet. Her tenker jeg spesielt på litt merkelige yrker (klovn, mimiker, og kanskje en dårlig kunstner som aldri gir opp). 

Share this post


Link to post
Rutgerus skrev (13 timer siden):

Overhodet ikke meningen å skambelegge de (oss) som opplever jobben som meningsløs. Jeg skammer meg ikke over å ikke jobbe i helsetjenesten, bygge hus eller bygge roboter.

Nei. Jeg oppfattet ikke at du gjorde det heller. Jeg bare presiserte at all den tid man forsørger seg selv på ærlig vis og betaler skatt så er man samfunnsnyttig - selv om man ikke redder liv på daglig basis. 

Sitat

Tråden var mer rettet mot hvordan folk faktisk finner motivasjon i jobben sin, og om man fint kan trives i en jobb uten noen merverdi utover fast stillingsprosent og en brukbar lønnsslipp. 

Det som har gitt meg motivasjon i tidligere jobber og også til dels nåværende jobb er å utvikle meg, prøve å bli så flink jeg kan, lære mer, ta mer ansvar og så videre. Selv de mest monotone arbeidsoppgaver kan perfeksjoneres og forbedres.

For min del har jeg til dels forsonet meg med at jeg sannsynligvis aldri kommer til å finne en jobb som ansatt hvor jeg føler at jeg virkelig er hvor jeg skal være og gjør det jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg er misunnelig på de som opplever jobben sin som et kall og gleder seg til hver eneste arbeidsdag, men innsett at det kanskje aldri kommer til å skje meg.

Derfor er jobben min nå et middel mot et mål. Den gir meg inntekt og trygghet - samtidig som jeg har en egen drøm jeg forfølger ved siden av og som kanskje kan gjøre meg selvstendig til å jobbe for meg selv på sikt.

Share this post


Link to post
Rutgerus skrev (14 timer siden):

Jeg er ikke overrasket over at perioden ble halvert til 2 år for min del. Kanskje litt vanligere å bytte jobb i starten av arbeidslivet? Jeg er ikke eldre enn 24 år. Covid, hjemmekontor etc. har sikkert ikke gjort jobben bedre heller. 

Kjenner meg igjen i det å ha det behagelig på jobb. Ikke fordi jeg har noen fars-rolle (er både yngst og minst erfaren), men hverdagen styrer jeg selv, med liten grad av oppfølging. Trivdes du ikke med en slik arbeidshverdag? Hadde du spurt meg for 2 år siden hadde jeg tenkt at det hørtes ut som drømmejobben. Nå oppleves det bare som lite utfordrende og meningsløst. 

Som 24 år gammel er du jo ganske ung. Tenker det ikke er uvanlig å være i tvil om hva man ønsker å gjøre med livet sitt. For min del er det dessverre ikke noe mer tydelig 10 år senere.

Men jeg vet mer om hva jeg ikke ønsker. Det jeg ikke ønsker er å sitte på et kontor 9-5 hver eneste dag, se de samme menneskene hver eneste dag og gjøre det samme hver eneste dag. For meg er dette mer som en slaveeksistens og en hvor jeg føler meg ufri.

Nå gjør jeg den samme jobben med hjemmekontor - noe som gir mer frihet og fleksibilitet, men jeg savner til gjengjeld det sosiale og å treffe mennesker. Men om alternativet er å sitte 100% på kontoret så velger jeg hjemmekontor.

Om vi skal holde det kort.

Hva er hovedproblemet du opplever akkurat nå i jobbsammenheng? 

Share this post


Link to post
DukeRichelieu skrev (2 timer siden):

Tenker det ikke er uvanlig å være i tvil om hva man ønsker å gjøre med livet sitt. For min del er det dessverre ikke noe mer tydelig 10 år senere.

Men jeg vet mer om hva jeg ikke ønsker. Det jeg ikke ønsker er å sitte på et kontor 9-5 hver eneste dag, se de samme menneskene hver eneste dag og gjøre det samme hver eneste dag. For meg er dette mer som en slaveeksistens og en hvor jeg føler meg ufri.

Nå gjør jeg den samme jobben med hjemmekontor - noe som gir mer frihet og fleksibilitet, men jeg savner til gjengjeld det sosiale og å treffe mennesker. Men om alternativet er å sitte 100% på kontoret så velger jeg hjemmekontor.

Jeg vil tro jeg er i ca. samme situasjon om 10 år. Og slik er det jo bare for noen. Som Kris har påpekt over, mange finner sitt kall i arbeidslivet ved en tilfeldighet. Og andre leter ikke lenge nok fordi man prioriterer stabilitet, mestring, trygghet etc. Jeg kjøpte min første bolig for et år siden, og opplever at det legger en liten demper på mulighetene for å eksprimentere. Men det er sikkert bare jeg som leter etter unnskyldninger. 

Fair å ikke ønske en vanlig kontorjobb. Det med å møte de samme menneskene og gjøre (ish) de samme tingene hver dag tror jeg ikke er forbeholdt kontorjobber. Dersom du har muligheten til å gjøre forskjellige ting og møte andre mennesker bør du sette pris på det. Og det gjør du sikkert! 
 

For øvrig skyr jeg hjemmekontor som pesten. 

Share this post


Link to post
DukeRichelieu skrev (2 timer siden):

Hva er hovedproblemet du opplever akkurat nå i jobbsammenheng? 

Først og fremst en manglende mening i jobben. Jeg klarer å forstå at jobben min gjør en nytte for kunder og arbeidsgiver - men det er nesten slik at jeg ikke klarer å bry meg om det. Tidligere har jeg opplevd at det å ta eierskap til eget arbeid er en av mine styrker (jeg er ekstremt glad i å jobbe med andre mennesker som også gjør det), men nå har jeg bare mistet det helt. I tillegg er det jo ensidige arbeidsoppgaver og lite utfordringer. Dette er for øvrig en godt kjent sak på min avdeling, men jeg opplever at mine kolleger ikke har noe i mot det. Igjen, stabilitet og trygghet kan trumfer ambisjoner og søken etter utfordringer. 
 

Jeg er for øvrig klar på det at jeg må bytte jobb. Jeg sliter derimot med å reflektere over hvorvidt jeg bare er lei av nåværende jobb og at et jobbytte innenfor samme bransje ville løst saken, eller om jeg må over på noe helt annet. 

  • Like 1

Share this post


Link to post
PosteMonopolet skrev (18 timer siden):

Jeg regner med de aller fleste jobbene er samfunnsnyttige. Jobber en med noe som samfunnet etterspør så er det samfunnsnyttig. Finnes det egentlig noe definisjon på hvilke jobber som er samfunnsnyttige eller ikke?

De jobbene som samfunnet klarer seg uten, og ville savnet i liten grad om de forsvant. Det ville merkes godt om lærere eller sykepleiere eller tømrere plutselig ble borte over natten. Personlige trenere, interiørdesignere og folk som driver med en neglesalong ville ikke akkurat blitt savnet i like stor grad.

Share this post


Link to post
OlavEH skrev (19 minutter siden):

De jobbene som samfunnet klarer seg uten, og ville savnet i liten grad om de forsvant. Det ville merkes godt om lærere eller sykepleiere eller tømrere plutselig ble borte over natten. Personlige trenere, interiørdesignere og folk som driver med en neglesalong ville ikke akkurat blitt savnet i like stor grad

Nå blander du vel inn samfunnskritiske yrker. Det er nok en del personer som får nytte av PTer, interiørdesignere etc., så de må jo kunne sies å være samfunnsnyttige. 

  • Like 1

Share this post


Link to post

Artig tanke. Hvilken yrker er de mest kritiske? Jeg har en teori.... korriger meg gjerne. 

På topp må være alt som forsvarer Norges suverenitet og demokrati. 
- Jeg tenker det er Forsvaret. Samt den utøvende, dømmende og lovgivende makt; og alle de etater som ligger under der.

Mat, vann, varme, sikkerhet og helse - må vel komme under der?
Så bønder/matprodusenter, de som sørger for vannforsyning/strømproduksjon, politi, brann og helsepersonell.

På tredje plass? 
Logestikkansatte (butikkmedarbeidere, sjåfører, bankfolk (!), mekanikere/håndverkere, sjåfører, piloter, det som går på kommunikasjon (radio, mobil o.l.). Renholdere. Hmmm... sikker flere.

Fjerde.
Journalister... Jeg mener også at kultur er viktig for samfunnet vårt. Noe mer? Barnehageansatte kanskje. Lærere. 

Her er vel skille mellom samfunnsnyttig yrke eller ikke. Det som er nokså meningsløse yrker finnes det mange av.

1. Konsulenter/rådgivere. :p Hva i alle dager skal man med det?
PTer, interiørdesignere (som Rutgerus nevner), personlig shoppere, påvirkere (influencere/bloggere), tv-folk, frisører (kan sikkert diskuteres), massører, idrettsfolk, modeller, designere, arkitekter, telefonselgere, juletreprodusenter, gullsmed, baristaer + + +  


 

Share this post


Link to post
Kris85 skrev (22 timer siden):

eg tok avgjørelser jeg ikke hadde myndighet til. Brøt prosedyrer nesten daglig. Alt; til pasienten/brukeren sin fordel. Jeg tenkte som så: "Det er brukerne jeg jobber for. Ikke kommunen/staten." 

Vet ingenting om din sitasjon eller hvilke regler/prosedyrer du brøt og har ingen grunn til å tro annet enn at du gjorde livet til dine pasienter bedre. Vil allikevel nevne et par av mine erfaringer jeg har fra jobb innen grunnskole og helsevesen.

Du skal ikke lete lenge for å finne personell som vet bedre enn andre hvordan ting skal gjøres. Ofte med bra resultat, men dessverre også uheldige og i noen tilfeller katastrofale. Ekstremeksempel på hva denne formen for initiativ kan føre til er f.eks. Arnfinn Nesset (som hevdet at dette var barmhjertighets drap). Er fult klar over at man til tider må tøye regelverket og prosedyrene innen et rigid (som i det private) offentlig system som på ingen måte er tilpasset individet. Dette blir godtatt hvis det ikke eskalerer og så lenge resultatet er tilfredsstillende.

Men reglene er på plass for å beskytte pasienter, sykehus/sykehjem (el.) og ledelse fra sine "kreative" ansatte som kan i mange tilfeller kan gjøre stor skade. Ønsker man å forbedre forholdene er det kanaler som kan brukes som dialog, kommunikasjon og aktiv deltakelse i bestemmende forum kan faktisk gjøre noe med dette - saaaakte men mulig (på ingen måte sikkert 😛). Har til gode å snakke med noen som er sparket/skviset ut som ikke har ment at de gjorde det for elevens/pasientens beste selv om resultatet åpenbart ikke ble det de hadde håpet på.

Et eksempel på dette var en (eks)kollega, hun hadde igjennom samtaler med flere elever fått opplysning om at en medelev ble utsatt barnemishandling. Eleven selv blånektet på dette og læreren som mente hun viste det beste for eleven unnlot å videreformidle dette siden hun selv mente barneverns-mølla var verre enn hjemmesituasjonen til barnet. Dette spisset seg et par måneder senere når gutten ble sent til akutten med alvorlige hodeskader og 14 brukne bein i kroppen. Det kom fram at mishandling hadde skjedd over tid samt det faktum at læreren var blitt gjort oppmerksom på dette fra minst 4 forskjellige elever. Hadde denne læreren (en dyktig og omsorgsfull kollega) fulgt prosedyrene kunne mye sorg og elendighet vært unngått, både for elev, lærer og skole.

Share this post


Link to post

For å komme tilbake til tema vil jeg si at når jeg vurderer en jobb ser jeg først å fremst på hva jeg som person kan tilføre jobben. Hvis svaret er at det egentlig er det samme hvilken rauv som sitter i stolen på jobben så lenge rauva er kvalifisert og er i stand til å utførere den er jobben uinteressant for meg. Hvis mitt personlige nærvær vil bli savnet har en jobb mening i mine øyne, det være seg bartender, frisør, lærer eller lege. Tror ikke sektor eller hvilken type jobb har så stor betydning, så lenge du liker den kan det meste kan gi mening når man med sikkerhet kan si at JEG som person gjør en forskjell.

Share this post


Link to post
Kris85 skrev (2 timer siden):

Artig tanke. Hvilken yrker er de mest kritiske?

Gjør et forsøk med omtrent de samme grupperingene.

Topp

Mat, vann, varme, sikkerhet, helse og undervisning. Disse setter premissene og rammene for et samfunn, uten mat/vann, sikkerhet, opplæring, energi og et godt helsevesen vil vi ikke ha et moderne samfunn.


Så bønder/matprodusenter, råvareprodusenter,  de som sørger for vannforsyning/strømproduksjon, politi, brann og helsepersonell opplæringspersonell.

Delt førsteplass

Logestikkansatte. Disse sørger for at rammeverket gitt av de overstående gruppene er i stand til å fungere.

Butikkmedarbeidere, sjåfører, bankfolk (!), mekanikere/håndverkere, sjåfører, piloter, det som går på kommunikasjon radio, mobil o.l. Renholdere.  Hmmm... sikker flere.

Tredjeplass

alt som forsvarer Norges suverenitet og demokrati. Viktig for samfunnet men uten de overstående kategoriene er denne gruppen uten betydning siden dens ansvar er å administrere og forsvare disse.
- Jeg tenker det er Forsvaret. Samt den utøvende, dømmende og lovgivende makt; og alle de etater som ligger under der. Vil også putte journalister, ofte kalt den 4. statsmakt, de er/skulle ha vært en garantist for at maktapparatet ikke misbruker sin makt.

Fjerdeplass.

Kultur (gir oss grunn til å arbeide, tenk et liv uten musikk, bøker, film, tv, radio, internett osv.), produksjon (gir oss midler til å utvikle og opprettholde en høyere levestandard), 

Femteplass 

Slenger meg på denne selv om den trolig burde vært oppdelt i mange flere undergrupper.

PTer, interiørdesignere (som Rutgerus nevner), personlig shoppere, påvirkere (influencere/bloggere), tv-folk, frisører (kan sikkert diskuteres), massører, idrettsfolk, modeller, designere, arkitekter, telefonselgere, juletreprodusenter, gullsmed,

Er egentlig ikke fornøyd med listen, hovedgrunnen er at alle gruppene mer eller mindre er avhengige av hverandre. For eksempel uten noen form av produksjonsvirksomhet ville det være vanskelig å finansiere forsvar, helsevesen, skoleverk osv. På samme tid er produksjonsbedriftene avhengige av disse for å i det hele tatt eksistere.

Kris85 skrev (2 timer siden):

 

Edited by Ipa
  • Like 1

Share this post


Link to post
Ipa skrev (18 minutter siden):

Vil også putte journalister, ofte kalt den 4. statsmakt, de er/skulle ha vært en garantist for at maktapparatet ikke misbruker sin makt.

Denne er litt spesiell. 20% av yrkesgruppen kan lett plasseres høyere. Faktisk ganske langt opp også. Men 70-80% av bransjen er gjennomsyret av klikk-horeri. 
 

Synes nesten synd på personer som drar på seg flere hundretusener i studielån for å jobbe for eksempelvis Dagbladet. 

  • Like 1

Share this post


Link to post
Rutgerus skrev (8 minutter siden):

Denne er litt spesiell. 20% av yrkesgruppen kan lett plasseres høyere. Faktisk ganske langt opp også. Men 70-80% av bransjen er gjennomsyret av klikk-horeri. 

Enig i dette, det er sørgelig å se hvor gjennomgående media har nedgradert seg selv. Ikke nok med det, den populistiske høyresiden (og til dels den populistiske venstresiden) har i årrekker jobbet med å rive ned pressens troverdighet - høydepunktet hittil i undergraving  av medias troverdighet står Trump og hans "fake news"-brigade for. Dette koblet sammen med at nasjonale aviser er mer opptatt av pupper, kjendiser, flått og sport enn reelle nyheter har sørget for at hele bransjen er lett bytte for populistene.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Guest f62d9...632

Alle medier er ikke skapt likt. Prøv Dagsavisen.

Gjerne i kombinasjon med Klassekampen og Dagens næringsliv.

Selv om det fins klikkbait er det ingen som tvinges til å klikke på det...

 

Anonymous poster hash: f62d9...632

Share this post


Link to post

Mennesker med lidenskap ovenfor sitt daglige virke er en mangelvare - dessverre. Se feks på denne undersøkelsen som påstår at kun 20% er det:

https://careervision.org/job-satisfaction-statistics/

Hva som skaper mening for en er jo veldig individuelt. En selvfølgelighet ja, men det nesten nevnes - fordi jeg tror mange har et implisitt, litt snevert, syn på hva de tror er "meningsfullt" i verden, men det er jo ikke enkelt.

Noen får mening av å jobbe direkte med mennesker som trenger hjelp. Andre ønsker å utvikle samfunnet gjennom forskning. Andre igjen har et "kall" om å skape noe på kunstnerisk/kulturelt plan.

Bare fordi en jobb i dag er definert som feks "sammfunnskritisk" av myndighetene trenger ikke det å bety at den jobben gir mening for deg. Jeg synes det er litt viktig å få frem, fordi jeg møter stadig folk som er overbevist om at de har svaret på hva som egentlig er verdt å bruke tiden på.

Jeg for min del tilhører gruppen som er fornøyd med jobben. Arbeidet er nok litt i samme retning som TS - kontorbasert, økonimirettet. Jeg jobber med IT og økonomisystemer. Mange vil kanskje mene det er lite meningfullt i det store bildet.

Det er en trygg jobb med mye fleksibilitet, og bra med utfordringer. Og derfor er jeg fornøyd.

Men at jeg er fornøyd betyr ikke at jeg har dyp lidenskap for det jeg driver med. Jeg vet om mange i min bransje som oppriktig brenner for det dog, og føler de gjør en enorm forskjell. Og jeg skjønner jo hvorfor. For jobben min har merverdi. Det vet jeg. Det er kanskje vanskeligere å se den for utenomforstående, fordi det skjer på et mer indirekte plan, enn feks en lærer, sykepleier eller... Elon Musk.

Men mitt virke bidrar til å skape et tryggere samfunn. Dvs. mye av hensikten med jobben min er automatisering - altså å gjøre kontorer papirløse. Den direkte virkningen er selvfølgelig at bedriftene sparer penger, som igjen bidrar til bedre/sikrere arbeidsplasser. I tillegg, og kanskje enda viktigere, så er det et virke som har direkte innflytelse på miljøet og fremtiden vår. Tenker man over det er jo dette enormt meningsfyllt, egentlig. Hvorfor skulle mine arbeidsoppgaver gi mindre mening enn å feks veilede eller ta hånd om mennesker face to face?

Uansett - Hva jeg føler personlig trenger selvfølgelig ikke matche dette. Jeg er som nevnt fornøyd med jobben min, men føler nok litt det samme som TS. Det tror jeg mange gjør dessverre. Burde ikke være sånn. Skulle jeg hatt lidenskap på øverste plan, måtte jeg gjort noe mer kreativt. Skrevet bok, manus, billedkunst, laget TV-spill osv. Satt mitt fingeravtrykk. Vite at det står noe igjen etter meg når jeg er borte.

Hvorfor ville dette gitt mer mening for meg enn den jobben jeg allerede har, når jeg faktisk er bevisst på merverdien av begge deler?

Svaret på det blir jo veldig personlig og subjektivt. Det er som et indre "kall" jeg alltid har hatt. Følelsen av at jeg har noe å dele. Og at jeg oppriktig tror jeg har et talent for å formidle det - selv om det talentet er teknisk utrent.

Jeg tror man bør finne ut hva som er ditt "indre kall" - Uavhengig av hvilken retning samfunnet driver deg i.

Mitt kall er vanskelig å overføre til et trygt virke. Det virker for risikabelt å skulle dumpe alt jeg har oppnådd gjennom mange år, i et forsøk på å feks. skrive en roman på heltid, som mest sannsynlig ikke fører noen vei. Derfor tenker jeg at løsningen kan være å inngå et kompromiss - kanskje. Å beholde den trygge jobben som jeg "bare" er fornøyd med, for så å bruke fritiden til noe jeg har lidenskap for.

Det kan jo være en start.

Edited by UleDule
  • Like 1

Share this post


Link to post
Ipa skrev (1 time siden):

Du skal ikke lete lenge for å finne personell som vet bedre enn andre hvordan ting skal gjøres.

Veldig bra innlegg fra deg. Jeg forstår ekstremt godt hva du mener. Jeg forstår også at min innlegg kan tolkes deretter. 

Min personlige erfaring er at disse verdensmesterne - som ofte er en av to ting. Ufaglærte, eller helt nyutdannede uten erfaring ofte gjør dette i et forsøk på å markere deg. Ofte, i et ønske om popularitet, eller kanskje et ønske om å "passe inn". Etter mitt syn kan det også være en kamuflasje for å dekke over usikkerhet. Alle ønsker å være snille. Men det å være tilsynelatende snill, kan gå på bekostning av personalgruppens samlede integritet blant brukergruppen. Vi skal fungere som en samlet enhet - med et felles regelsett, der alle gir de samme svarende. "Nei, kaffe er kl 11.30". "Nei, du får ikke lov til det...." osv. Det skal være forutsigbart. 
Spesielt innenfor psykiatrien der pasienter har behov for trygge, solide og faste ramme. Der alle i personalgruppen gjør likt - kan det være direkte farlig dersom et personal går ut av "rollen". Pasienten mister forutsigbarheten og kan bruke dette til å sette enkeltpersoner opp mot hverandre. Pasienten kan også forsøke å presse grenser ytterligere med andre, fordi h*n allerede har lykkes med dette.  
En personalgruppe SKAL være samlende, ha tiltro til hverandre og gjøre det som blir bestemt etter planer og prosedyrer. 

Når jeg skrev at jeg "ga litt faen" og gjorde ting på min måte (i et annet ordlag) noen eksempler på det:

Spoiler

- Barn som er tvangsplassert på institusjon under barnevernsloven paragraf 4-24.
Denne paragrafen fjerner all selvstendighet, myndighet og nesten alt av rettigheter ovenfor barnet. Det er helt hinsides hva slike barn underlagt en slik paragraf må gjennom. Ofte (alltid?) er det 1:1 bemanning 24/7 på slike tilfeller, i noen tilfeller også 2:1 (to ansatte pr barn, 24/7). Forestill deg at du er ei 14-15 år gammel jente i pubertetsalder. Du har en voksen mann som skal fotfølge deg hele tiden. Du får ikke lov til å sitte på rommet alene. Skal du låne en neglesaks, må jeg som personal stå å se på. Baderomsdøra er alltid ulåst. Du får ikke lov til å gå med sko, slik at du ikke skal kunne løpe fra meg. Vinduene på soverommet er spikret igjen. Du har ikke lov til å ha mobiltelefon uten avtale. Får du besøk, skal jeg sitte å høre på. + + + + + 
Ofte er disse prosedyrene skrevet av en byråkrat som ikke engang har møtt barnet. Men vi plikter å følge disse, alt vi skriver i rapporten kan brukes mot oss i en eventuell rettsak. Det er ikke kjekt med tilsynssaker mot arbeidsplassen. Hva gjør Kris85 hvis han får primæransvaret for en slik sak? Nei, fuck alle disse reglene... ta på noen sko. La oss gå ut å sparke litt ball. Etterpå kan du slappe av ALENE på rommet ditt. Og der brøt jeg minst åtte regler. Ja ja ja.

- Du er rusmisbruker og nesten alle pengene dine går til rus. Du har fått tildelt en økonomisk verge som ikke gjør jobben sin. Som primærkontakt ordner jeg et møte med banken, fikser & trikser - og ordner en avtale der jeg (sammen med personalet) styrer deler av inntekten din. Juridisk sett - ikke helt innafor. Men da får du yoghurt og polarbrød til frokost istedenfor speed og pulverkaffe. 

- I tillegg brukte jeg sjelden "sosionom-språket". Det er et såpass dullete og avskrekkende språk uten personlighet. Så tenker jeg det er helt greit å være privat, så lenge det ikke blir personlig. Når barn sa til meg: "Du vet ikke hvordan jeg har det." Kunne et typisk svar fra meg være: "Nei, det gjør jeg ikke. Men visste du at når jeg var like gammel som deg, hadde jeg ingen venner?" . By på deg selv - så kommer resultatene. Bare unngå at det blir for personlig. Hva er det mest spennende å snakke om for ungdom? Tja, sex, alkohol og rus kanskje.... Noen vil si det blir kleint når jeg foreslår runketeknikker og snakker om pupper & lår. Men da spretter øynene opp hos ungdommen skal jeg love deg. Det kalles relasjonsbygging. ^^ 

- En hverdag på institusjon kan være kjedelige greier. Da må det være lov å sprite opp hverdagen litt. En gang det var pepperkakebaking med litt dårlig stemning... spurte jeg pasientene om de trodde det gikk an å skjelve ut deigen med bilen. Om man la den på en plate og jeg kjørte over den. 😜 Etter litt diskusjoner ga vi det et forsøk. Jeg hentet bilen. Pasientene tok oppstilling ute. Jeg rånet som bare det på uteplassen. Og vipps.... der snudde stemningen 180 grader. ^^ Skal ikke så mye til alltid. Jeg gjorde latterlig mye lignende ting som det. En gang hang jeg opp mange ping-pong baller med dobbeltsidig tape i taket. Så kom det ut en pasient som var paranoid schizofren. Jeg fortalte at det var KGB fra Russland som hadde hengt opp kameraer i taket. Det var første gang på tre år jeg hadde hørt vedkommende le høyt. Litt galgenhumor må man tåle. 😜 

 

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...