Gå til innhold

Mitt liv som transøkonomisk... Problemene... Og løsningene...


Anbefalte innlegg

Jeg ser det til stadighet, at folk kommer ut av skapet. Mange velger å gjøre denne personlige skal vi si reisen, eller kanskje slutten på den, til en offentlig greie, ved å komme ut av skapet. Og, noen figurerer sågar i artikler med alskens «mitt liv som…» tema. Stadig flere kommer ikke bare ut av skapet, ikke som seg selv om du vil, men Jan heter også plutselig Janne.

Kanskje er det godt å uttrykke seg, å sette ord på følelsene man har hatt. Opplevelsene man ikke helt skjønte hvordan og hvorfor man reagerte som man gjorde på. Kanskje er det derfor man går ut offentlig. Kanskje er det viktig at andre forstår hvordan man har hatt det? Kanskje hvorfor man gjorde som man gjorde den gangen for lenge siden… Kanskje var man rett og slett født i feil kropp? Kanskje er det viktig å fortelle sin historie, ikke bare for å få aksept, men også for å vise hvordan folk som meg bør få støtte av samfunnet rundt og staten.

Jeg har følt mye på dette selv, så jeg vil nå fortelle om min reise, og hvor det gikk galt ganske enkelt fordi samfunnet ikke ser og aksepterer slike som meg, og ikke støtter slike som meg og våre behov.

 Helt fra jeg var barn har jeg vært annerledes enn mange i min omgangskrets, selv om jeg følte meg som og virkelig ønsket å være som dem. Og, jeg har opplevd mange tunge stunder pga. dette, der jeg ofte i starten ofte satt alene på rommet mitt når andre var ute og hadde det moro.

Det var ikke det at jeg ikke egentlig ble inkludert, jeg hadde egentlig gode venner, jeg ble invitert med. Men, det var så åpenbart at jeg ikke var som dem, og jeg var alltid avhengig at vennene mine inkluderte meg og nesten latet som jeg var som dem, og passet på meg slik at det skulle fungere. Kanskje hadde de allerede en mistanke. Og dette ble stadig mer tydelig når vi ble ungdommer. Jeg hadde rett og slett ikke samme utgangspunkt, alt i meg ropte jeg er som dere, jeg vil være som dere, la meg være som dere, men dessverre ble jeg født som noe helt annet. Samme hvor mye jeg ønsket det, så er jeg produktet av mine foreldre.

I 16 års alderen bestemte jeg meg, uavhengig av hva jeg var født som så skulle ikke dette diktere hvem jeg var. Hvem jeg er dikteres ikke av andre, av samfunnet, men av hva jeg selv føler. Så, jeg gikk all in. Jeg skulle leve som den jeg følte meg som. Men, det har på ingen måte vært lett. Det har virkelig kostet meg dyrt.

Først og fremst kom det nok likevel som et lite sjokk på mine venner, endringene jeg gjorde. Jeg sa jo aldri, nå er jeg ute av skapet, det startet litt i det små, en ny fancy jakke, sko, klær, alle disse tingene som kjapt visualiserte hvem den nye meg skulle være. De aksepterte det jo, men noen øyenbryn ble nok hevet.

Men, når det første steget først var tatt så gikk det fort. Det ble mange nye ting de neste to årene, spesielt i form av gullkjeder og smykker, klokker osv, men fra jeg fylte 18 og ble myndig, fra mine foreldre hadde mindre de skulle ha sagt, så tok det virkelig av. Jeg tok mål av de i min omgangskrets jeg så mest opp til, og bestemte meg for at de skulle bli malen av mitt nye meg. Det første jeg gjorde var å kjøpe meg en ny strøken kåk og en nesten ny Ferrari. Jeg begynte å dra på alle festene, og spandere på de jeg anså som lavere enn meg på rangstigen. Jeg kjøpte dyre flasker med champagne og etter hvert begynte jeg å holde All Inclusive fester selv. Flere ganger i året dro jeg på reiser, og jeg leide meg en yacht i Middelhavet i tre uker med mannskap, og inviterte mine venner. Og, jeg kunne naturligvis ikke jobbe på Narvesen lenger, slik som meg jobber ikke på et slikt sted.

I starten gikk dette bra. Selv om mine venner spekulerte litt på mitt nye meg, aksepterte de meg som jeg var blitt. Som likeverdig. Som en av dem. Jeg hadde omsider blitt den jeg følte at jeg var. Den jeg skulle ha blitt født som. Og det var en helt fantastisk følelse av å finne seg selv.  

Men, en slik endring kommer aldri uten problemer, og det ble fort klart at selv om jeg hadde tatt steget og blitt den jeg innerst inne vet jeg er, så følger ikke samfunnet opp med aksept og støtte. Først og fremst begynte kreditorer og kreve inn både bil og bolig. Bankene kuttet etter hvert alle bånd. Og staten som skulle støtte meg var en av de verste.

Jeg gikk til legen for å forklare, for å få papirer på mine problemer og hvem jeg er, men jeg ble nesten ledd ut av kontoret. Jeg søkte støtte til NAV, of forklarte dem at jeg er TRANSØKONOMISK og i likhet med andre transpersoner behøver støtte for å komplettere min transformasjon. Jeg kunne jo ikke noen råd for at mine foreldre var fattige, at jeg følte meg så rik. I stede tok da alt fra meg.

Jeg ønsker derfor å starte foreningen for Transøkonomiske for å sette lys på disse problemene det medfører å være en rik person født i en fattig persons kropp, slik at det etableres statlige støttemidler og lover og regler som forhindrer diskriminering av slike som meg. Eksempelvis bør NAV betale ut nok penger til et anstendig luksusliv uten at man vil måtte jobbe, slik er tilfellet med andre arvinger. Kanskje må samfunnet ta sin del av kaka, vi bør eksempelvis få disponere luksusbiler og boliger i perioder, så kan bedriftene selge disse som brukte etter et års tid, og gi oss tilgang på nye. Gullsmeder kan la oss bruke smykker noen måneder, og så la oss bytte i andre. Vi behøver jo ikke eie så mage på en gang, det viktige er at vi har nye hele tiden. Det finnes mange muligheter.

Det føltes virkelig godt å fortelle om min historie og våre problemer, og jeg håper dette fører til forståelse og aksept, og at kanskje andre som er som meg melder dere inn i kampen. Husk, det er ikke hvem vi er som betyr mest, men hvem vi føler oss som.

 

 

Endret av Serpentbane
  • Liker 3
  • Hjerte 4
Lenke til kommentar
  • aklla endret tittelen til Mitt liv som transøkonomisk... Problemene... Og løsningene...
Videoannonse
Annonse
Serpentbane skrev (7 timer siden):

Jeg gikk til legen for å forklare, for å få papirer på mine problemer og hvem jeg er, men jeg ble nesten ledd ut av kontoret. Jeg søkte støtte til NAV, of forklarte dem at jeg er TRANSØKONOMISK og i likhet med andre transpersoner behøver støtte for å komplettere min transformasjon. Jeg kunne jo ikke noen råd for at mine foreldre var fattige, at jeg følte meg så rik. I stede tok da alt fra meg.

Jeg ønsker derfor å starte foreningen for Transøkonomiske for å sette lys på disse problemene det medfører å være en rik person født i en fattig persons kropp, slik at det etableres statlige støttemidler og lover og regler som forhindrer diskriminering av slike som meg. Eksempelvis bør NAV betale ut nok penger til et anstendig luksusliv uten at man vil måtte jobbe, slik er tilfellet med andre arvinger. Kanskje må samfunnet ta sin del av kaka, vi bør eksempelvis få disponere luksusbiler og boliger i perioder, så kan bedriftene selge disse som brukte etter et års tid, og gi oss tilgang på nye. Gullsmeder kan la oss bruke smykker noen måneder, og så la oss bytte i andre. Vi behøver jo ikke eie så mage på en gang, det viktige er at vi har nye hele tiden. Det finnes mange muligheter.

Så du mener at transpersoner trenger en helt egen og unik støtteordning for å komplettere en transformasjon? Noe som innebærer et luksusliv som skal være dekket av NAV - slik at du/dere kan få støtte til luksusbiler og boliger? At det er et helt nødvendig onde?

Har jeg forstått det rett? 

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Obvious troll is obvoius. Men rent satirisk har TS et poeng. Man får offentlig støtte for veldig mye rart etterhvert om man ikke er A4, og strikken for både legning og seksualitet (med mer) strekkes lenger og lenger. Om det får fortsette, skulle det ikke forundre meg om vi en gang i fremtiden får folk som helt seriøst mener de er en rik person født i en fattigs kropp. Og kanskje enda verre; folk som kjemper for disse personenes rettigheter

 

Og denne noe på kanten tegneserien illustrerer egentlig hvor tullete hele denne trans-greien har blitt.

image.png.1d93379f05ae8c9acc0ba65b7e6b5aec.png

Endret av Kajac
  • Liker 5
  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar

Noe annet som er urettferdig, er hvis du går til legekontoret og sier du vil ha støtte til å realisere deg selv. Og din gruppe som venter på en komet som skal ta dere med ut i rommet. Eller UFO. Da flirer de også bare, og sier "Rene sektlederen jo! Haha" og gir deg et spark bak. 

Lenke til kommentar

Morsom historie men jeg synes du bommer litt. Den kampen som (mange) transpersoner fører handler vel (?) mer om definisjonsmakt enn overføringer? De ønsker at samfunnet og borgere skal vise respekt ved å tiltale dem og behandle dem som det kjønnet/... de føler seg som, heller enn det de er født som eller ser ut som for oss andre?

Hvis (jeg forstår deg rett at) du skulle kritisere et slikt krav så hadde det kanskje vært mer treffende å beskrive en person som føler seg som en hund og derfor forventer at alle han møter skal kaste en pinne og klø ham bak øret? Eller en 70-åring som føler seg som en 20-åring. 

-k

Endret av knutinh
Lenke til kommentar
9 hours ago, knutinh said:

Morsom historie men jeg synes du bommer litt. Den kampen som (mange) transpersoner fører handler vel (?) mer om definisjonsmakt enn overføringer? De ønsker at samfunnet og borgere skal vise respekt ved å tiltale dem og behandle dem som det kjønnet/... de føler seg som, heller enn det de er født som eller ser ut som for oss andre?

Hvis (jeg forstår deg rett at) du skulle kritisere et slikt krav så hadde det kanskje vært mer treffende å beskrive en person som føler seg som en hund og derfor forventer at alle han møter skal kaste en pinne og klø ham bak øret? Eller en 70-åring som føler seg som en 20-åring. 

Det er vel på en måte samme sak, alle eksemplene du lister.
Alle eksemplene bygger på at samfunnet skal gi en penger eller andre fordeler basert på ens følelser - uavhengig av fakta. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
debattklovn skrev (13 minutter siden):

Det er vel på en måte samme sak, alle eksemplene du lister.
Alle eksemplene bygger på at samfunnet skal gi en penger eller andre fordeler basert på ens følelser - uavhengig av fakta. 

Jeg tenker at det er en vesensforskjell mellom å kreve respekt, og å kreve penger.

-k

  • Liker 2
Lenke til kommentar
knutinh skrev (6 timer siden):

Jeg tenker at det er en vesensforskjell mellom å kreve respekt, og å kreve penger.

Hvis du tenker på et kjønnsskifte, er det en prosess der de fleste vil prøve og passere så bra som mulig som det motsatte kjønn. Og det innebærer som oftest plastiske operasjoner, stemmeterapi, hormoner, hårfjerning, osv. Som ikke er gratis?

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...