Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Barn, ja eller nei?


Gjest 73734...657

Anbefalte innlegg

Gjest 73734...657

Jeg blir ikke enig med meg selv om jeg vil ha barn eller ikke.. Greia er at jeg sliter endel med depresjon og angst, så er redd for at jeg får fødselsdepresjon og fucker meg mer psykisk.. Blir fort sliten av høye lyder og bråk. Vet ikke om jeg klarer å ha barn psykisk.. Men de sier jo at det er mest fantastiske i livet. Akkurat nå så føles livet mitt helt meningsløst. Føler jeg gjør ting samme hver dag. Alle dager er like.. Så på en måte så hadde det vært kjekt med barn også.. Få mer glede og mening i hverdagen.. Min samboer maser og har lyst på barn. Vi er begge 30 år. Føler jeg har lyst på barn, men det er redselen og bekymringene mine som stopper opp.. Tenk hvis.. Er en person som blir fort bekymret og er redd for forandringer og hva fremtiden bringer.. Tenker mye på fødselen også.. Er redd om at jeg får krevende og vond fødsel, er redd om jeg ikke klarer det psykisk/fysisk. Tåler ikke så mye smerte i grunn.. Er også redd for at jeg må ta ansvaret for barnet, da samboeren kan være litt tafatt og lat.. Kjenner også at jeg er redd for å gjøre feil.. Hva om forholdet ikke funker mer etter vi har fått barn, og ungen må pendle mellom mor og far? Har opplevd det selv, og jeg mestret det ikke og slet psykisk som barn etter det, så er redd for at mine barn må oppleve det samme.. 

Så hva burde jeg gjøre for å bli enig med meg selv? Burde man få barn når man er så skeptisk og usikker? Vente par år til? Føler det stopper opp på meg, da alle maser og forventer at jeg skal få barn snart.. 

Anonymous poster hash: 73734...657

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Greia er å vektlegge det å stå i mye når barnet er født. Har man psykisk uhelse, er det en god ide å se til at man har nok krefter og energi til å ivareta seg selv først. 

Barn gir ikke bare glede, men også mye nye bekymringer og krav. En må være innstilt på å ha godt med overskudd til hverdagen. 

En ide kan være å gå til samtaler ett år eller to for å bli mer trygg/reflektert på seg selv. Det er mange lokale tilbud om dette, kan jo ringe helsestasjon som kan rådgi hva som er lokalt. Fastlegen kan vurdere om du kan ha rett til psykologtimer. 

Min anbefaling er å ikke stresse med barn nå og ikke løse dette alene. Det er mange som får første barn i alderen 35-38 år. 

Barn redder ikke forhold som er vaklende, snarere tvert i mot.

Mange ulike innspill her kan også være forvirrende. Det er en haug med ulike faktorer som påvirker det å være mor for et barn. En del barn vil kreve ekstra ressurser, andre ikke like mye.

Ta kontakt og få veiledning over tid, unngå å bli forvirret av alle innspill, blogger osv. på nettet. Det er enveis kommunikasjon. Lese seg opp på nett kan man gjøre systematisk i samtaledialog.

Endret av plankeby
Lenke til kommentar

Det er overveiende statistisk sannsynlig (mer regel enn unntak), at barn med forelder(re) som har psykiske lidelser, på en eller annen måte selv vil ha psykiske behandlingskrevende helseutfordringer. Både av hereditære årsaker, men også av sosiokulturelle årsaker.

Du gjør både deg selv, samfunnet, miljøet, og et ikke eksisterende barn, en tjeneste ved å ikke sette vedkommende til verden på nåværende tidspunkt.

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Gjest a035a...c4e

Det Skandinav sier. Det er grunnen til at jeg har valgt å ikke få barn selv. Jeg har vokst opp med en deprimert mor i en familie der jeg på mange måter måtte være reserveforelder fra jeg var ganske liten, og har selv slitt med psyken fra jeg var ganske ung. Psykiske plager kan gå i arv både genetisk og via miljø/oppvekst, så det siste jeg vil er å bringe denne skiten videre til neste generasjon. Jeg er også som du var for støy, var for uforutsigbarhet og blir fort sliten, det er rett og slett ikke forenlig med det å kunne være en god og stabil forelder.

Jeg har ei venninne som har slitt mye mer enn meg, vært inn og ut av institusjoner og medisinert mye av livet. Hun hadde et sterkt ønske om å bli mor og valgte å trosse alle råd og ble mor i voksen alder. Forholdet tok slutt ganske kort tid etter barnet var født, heldigvis har far stilt opp mye og barnet er en naturlig del av hans nye familie. Så hun fikk oppfylt sitt eget ønske, men både far og barn må betale for det. Barnet er nå fire år gammelt og allerede med en fot innenfor bup fordi mor er utslitt, syk og får sinneanfall, og trenger hjelp til å mestre foreldrerollen. Jeg mener at hun satte sitt eget ønske foran barnets beste, å vokse opp med henne vil prege barnet hele livet. 

Anonymous poster hash: a035a...c4e

Lenke til kommentar

Trist å lese om hvordan du har hatt det. Jeg har selv tatt skade av min mor som slet veldig psykisk.. Jeg mener hun burde blitt tvangsinnlagt da hun var alene med oss barna og far jobbet hele tiden. Hun prøvde å skade seg selv forran oss barna, så vi var redd for at hun skulle gjøre seg noe. Hun var også voldelig mot oss barna..   skulle ønske pappa var mer hjemme å så hvordan hun var mot oss barna.. Hun måtte få hjelp til slutt av psykolog. 
 

hører mange som sliter psykisk ikke vet hva fe skule gjort uten barna sine, og at de sier at det er barna som holder de oppe i hverdagen.. Har en venninne selv som slet psykisk etter hun fikk barn. Nå kan hun snart ikke ta vare på han, og må få mye barnepass.. Har aldri slitt med angst tidligere.. 

 

 

Lenke til kommentar
Gjest a640f...0ee

Aller først: Glem bekymringene om å gjøre feil. ALLE foreldre gjør feil. Noen ganske grove også, heldigvis ofte uten store konsekvenser. Hvis man skulle klart å være foreldre uten å gjøre feil, måtte det ha fulgt med en egen instruksjonsbok for hvert barn (og alle bøker ville vært helt forskjellige).

Alle fødsler er smertefulle. Men du pumpes så full av hormoner at når det er over, så har du allerede glemt det, og mange mødre begynner å tenke på neste barn før de har sjekket ut av sykehuset. SÅ sterke hormoner. Hehe.

Men så til det alvorlige. Jeg er selv skilsmissebarn, med mor som er psykisk syk. I hvor stor grad du er psykisk syk, og hvor stor min mor er det, er vanskelig å si for en vanlig person, og vanskelig å si, uten lange, detaljerte forklaringer. Så det er vanskelig å sammenlikne deg og min mor. Men det er i alle fall psykisk sykdom inne i bildet.

Jeg måtte ta meg mye av lillebroren min en del, og mor fant seg voldelige mannfolk. Jeg var heldigvis kraftig og høy allerede som 12-åring, og kunne ta igjen allerede da ift daværende samboer til mora mi. Min far stilte opp så godt han kunne, men har var ikke perfekt han heller. Han bodde langt unna, og vi traff ham bare i ferier, etter at mor flyttet oss langt avgårde uten å fortelle noen om det på forhånd. Mor har alltid hatt favoritter, og jeg var alltid nederst på den lista. I tillegg lærte jeg ikke å skjønne at jeg ble behandlet urimelig, noe jeg kommer tilbake til. Jeg flyttet halveis for meg selv da jeg var 15, og helt for meg selv da jeg var 17.

Resultatet av en psykisk syk mor, sammen med mulige arvelige kroppsproblemer/sykdommer, er at jeg ble ung ufør. Jeg sleit lenge psykisk, men er ganske OK idag - utrolig nok. Men jeg har fortsatt kroniske smerter som gjør at jeg ikke klarer å jobbe. Noen synes jobben de har er kjedelig og slitsom, men de har i alle fall arbeidskolleger og ofte venner derfra. Jeg hadde lett tatt en dårlig betalt og kjedelig jobb hvis smertene forsvant.

Det sies at menn ofte finner seg kvinner som likner på sin egen mor. Og jeg er visst en av dem. Nå er barnet mitt også skilsmissebarn, etter at jeg ikke klarte mer med den meget psykisk syke eks-kona. Barnet var ikke planlagt. Men jeg holdt ut i flere år sammen med mor og barn da. Det gjør forhåpetligvis at barnet er sterkt knyttet til meg, selv om mor gjør sitt beste for å sabotere samværet. Mor projiserer alle sine problemer over på meg, som vil si at alt som egentlig er hennes problemer, i hennes hode, blir at det er jeg som har/gjør dem, og dermed nekter hun meg særlig samvær med barnet mitt. Saken er nå i rettssystemet.

Fordi jeg ikke lærte å forstå at jeg ble behandlet urimelig pga mir mor, så jeg det heller ikke med eks-kona. Men jeg skjønte det etter at jeg flyttet ut, og jeg er helt sjokkert over hvordan hun har holdt på.

Tenk deg nøye om før du blir gravid når du vet du er psykisk syk. Ja, det er slitsomt for absolutt alle å få barn, men det er også en liten sjanse for at barnet ikke er friskt, og da blir det enda tøffere. Er du klar for noe slikt? Dessverre så har kvinner en biologisk klokke ift hvor lenge de kan og bør få barn.

Hvis du vil ha barn, så er første steg å bli pyskisk frisk. Det blir kjempetøft, men det er ganske sikkert verdt det.

Anonymous poster hash: a640f...0ee

Lenke til kommentar

Har du en del nær familie som kan være barnevakt etc?

Det hjelper enormt mye at familie kan sitte barnevakt så en kan få noen timer/dager for seg selv innimellom
Har ikke barn selv, men har vært barnevakt mange ganger

På påskeferie med barna er jeg nesten 100% frisk, ihvertfall ikke deprimert
Hjemme uten barn gidder jeg knapt gjøre noe

Lenke til kommentar
Gjest 2e3f7...004

For min del er barn uaktuelt før jeg runder 50.

Når man får barn slutter man å leve for seg selv og begynner leve for noen andre. Velger derfor å utsette det så lenge som mulig for å gi meg selv mest mulig liv uten store forpliktelser. Med rundt regnet 20 år levetid igjen vil jeg ha godt med tid til å gjennomføre en skikkelig oppdragelse. Når jeg dør vil barna være 20-25 år gamle basert på norsk gjennomsnittlig levealder, det vil være en god timing for de å få et tilskudd i form av arv da mange i den alderen er i ferd med å etablere seg.

Blir jeg 120 år gammel faller dog alt i fisk.

Anonymous poster hash: 2e3f7...004

Lenke til kommentar
Gjest 73734...657 skrev (På 21.2.2021 den 17.05):

 

Du trenger ikke å bestemme deg nå. Du har enda år på deg, og sørg for å kjenne partneren din godt nok før du tar en slik viktig livsavgjørelse. Kanskje ikke akkurat du og han som skal få barn sammen? Du må bruke tiden på å finne ut om dere passer sammen som foreldre, hvis det er veldig viktig for deg at dere skal få barn. Hvordan er nettverket ditt? 

Angst og depresjon er de psykiske lidelsene med best prognoser, og det finnes god hjelp.  Du skriver ingenting om hva slags behandling som er prøvd til nå.  Angst og depresjon er veldig vanlig, og mange som gjør en utmerket jobb som foreldre tross utfordringer, fysiske som psykiske. 

Fødselsdepresjon og fødselangst er også helt mulig å behandle og forebygge. Sistnevnte kan gi innvilgelse til keisersnitt, men det mange som mestrer vaginal fødsel greit og får en god opplevelse. Smertelindring kan du jo også få, ingen skam å be epidural. 

Det finnes hjelp å få etter man har fått barn også, og du/dere skal ha lav terskel for å be om hjelp. Som regel vokser man i forelderollen, finner ut av ting selv mens man går veien som foreldre. Men oppstår det utfordringer, så er det ingen skam å be om hjelp. Barnevernet bistår mer enn gjerne forebyggende og hjelper gjerne til med veiledning. Barnet skal jo etterhvert gå i barnehage og skole og der kan man også få mye god bistand fra fagpersoner og andre voksne. "It takes a village to raise a child", husk på det. 

Synes ikke vi skal sykeliggjøre bekymringene rundt det å få barn. Det er stor livsforandring og jeg synes TS høres reflektert ut. Er vel mer bekymringsverdig om man ikke har noen bekymringer, da tar man nok litt vel lett på graviditet, fødsel og det å være foreldre! 

Det du kan gjøre for å bli enig med deg selv er å sett opp en for- og imot liste. Prat med familie, venner, fastlege eller psykolog for å få innspill og råd. Du er like mye verdt som menneske om du velger å ikke få barn, og livet kan fortsatt bli meningsfullt uten barn også. 

Endret av GiaMahan
Lenke til kommentar
Gjest ada2d...7e3

Jeg sliter også en del med psyken. Men fungerer ganske greit i dag - på tross av utfordringene jeg har. Min første tanke er at du må jobbe mer med risikomomentene (altså deg selv) - før du vurderer barn. Selv har jeg bestemt meg for å aldri få barn, og har planer om å sterilisere meg (er mann, 35). Rett å slett fordi jeg vet hvor sårbart et barn kan være - som helt klart kan være en forsterkende effekt til dårlig psyke. For at barnet skal ha det godt, må jeg ha det godt. Slik kan jeg gi av meg selv til barnet. Jeg kan garantere for 1 år, kanskje 2... kanskje 3. Men å sette et barn i live - da har du dette barnet livet ut. Og frem til barnet er 18 år (minst) - er det helt avhengig av deg. 

Du er heldigvis ikke alene om det. Men seperasjon/skilsmisse er dessverre ganske vanlig i dagens samfunn. Så det er alltid en risiko for at dere går fra hverandre. Selv om det kanskje er usannsynlig nå - kan det skje av ulike grunner. Mitt råd er å drøfte dette med psykolog eller familieterapeut. 

Anonymous poster hash: ada2d...7e3

Lenke til kommentar

Hvordan kan skilsmisse dessverre være vanlig, altså negativt ladd? Alternativet og hva som var vanligere før var å bli i dysfunksjonelle forhold livet ut. Å bryte løs fra giftige relasjoner er noe av det mest fornuftige man kan gjøre.

En slik påstand er like meningsløs som å skrive "Når det regner er det dessverre noen som bruker paraply". Du burde heller bytte ut dessverre med heldigvis.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
BadCat skrev (7 timer siden):

Hvordan kan skilsmisse dessverre være vanlig, altså negativt ladd? Alternativet og hva som var vanligere før var å bli i dysfunksjonelle forhold livet ut. Å bryte løs fra giftige relasjoner er noe av det mest fornuftige man kan gjøre. 

Tema er nok at i flere forhold med barn, så er det en i forholdet som ikke vil løfte en finger for å bedre seg eller gi sitt bidrag i forholdet. Noen vil leve uten noen forpliktelser, da blir det umulig når det er barn.

Det er et desverre... 

Endret av plankeby
Lenke til kommentar
8 hours ago, BadCat said:

Hvordan kan skilsmisse dessverre være vanlig, altså negativt ladd? Alternativet og hva som var vanligere før var å bli i dysfunksjonelle forhold livet ut. Å bryte løs fra giftige relasjoner er noe av det mest fornuftige man kan gjøre.

En slik påstand er like meningsløs som å skrive "Når det regner er det dessverre noen som bruker paraply". Du burde heller bytte ut dessverre med heldigvis.

Skilsmisse (spesielt med barn involvert) er "dessverre" fordi det er en konsekvens av valg man har tatt på et tidligere tidspunkt, som f.eks. valg av partner, valg man har tatt underveis i forholdet og så videre.

Spør hvem som helst hvilken type familiekonstellasjon de helst ville ønske seg, og alle ville så klart foretrukket den mest optimale konstellasjonen, som er med samboende foreldre som samarbeider godt, er glade I hverandre og oppfører seg som at de er det, og hvor ting fungerer.

Det er ingen som drømmer om å ende opp med å skille seg fra et giftig forhold. Flott at man har muligheten til det når ting går på trynet, men at ting gikk på trynet i utgangspunktet er selvfølgelig et "dessverre" for alle involverte.

Endret av AntonMarkmus
Lenke til kommentar
Gjest a536b...c9a
BadCat skrev (3 timer siden):

Det er ikke dessverre, for det er få  som skiller lag hvis det ikke er nødvendig. Mine foreldre skilte heldigvis lag. Dessverre tok de seg alt for god tid.

Mine foreldre burde skilt lag for 20 år siden men de holder på fortsatt. Er et jævla mareritt, og det hjelper ikke si noe til dem heller. 

Jeg tror det er bedre å angre på at man ikke fikk barn enn det er å angre på at man fikk barn. Sliter selv med psyken og i perioder kan jeg plutselig få lyst på barn, men jeg vet at grunnen til at jeg får lyst er fordi jeg er redd for å ende opp alene, og fordi jeg også tenker at kanskje et barn hadde vært løsningen på mine problemer. Noe å leve for, noe å ta seg av. Innser jo ganske kjapt at det er en tynn og egoistisk grunn til å få barn, så da lar jeg det være med tanken. Tror mine psykiske problemer ville blitt hundre ganger forverret om jeg satte et barn til verden, da kommer jo alle bekymringene. Og jeg har nok bekymringer fra før når det gjelder meg selv. 

Mitt inntrykk av det å være gravid og få barn er at det er vanvittig slitsomt, på grensen til absurd. Jeg respekterer mødre veldig høyt, og jeg beundrer at de gidder og orker. Ikke bare skal du ta vare på en unge men du skal også ta vare på en mann som kan flykte når som helst når han blir nedprioritert i familielivet, for det er ingen hemmelighet at mødre setter barna først. I tillegg skal du ta vare på hus og hjem, du skal vedlikeholde en jobb, og kanskje du har søsken eller foreldre og venner som trenger oppmerksomhet. Du skal så jævla mye! Ja, jeg vet det er en partner oppi det hele her, altså far til barnet, men jeg tror mange tar det for gitt at han er til stede. Hører jo stadig historier om fedre som stikker av, er utro og ikke gidder hjelpe til hjemme, og som tar sin rolle lite alvorlig. Da kan mannen bare stikke og legge alt ansvaret på moren. Dette er ikke regelen overhodet og jeg påstår ikke at dette gjelder alle, langt ifra, det er maaange kjærlige og gode fedre der ute - men det jeg skildrer er et skrekkscenario som jeg IKKE tar sjansen på å oppleve personlig. Jeg ser bare for meg alt som kan gå galt, selv om jeg vet at ting kan gå bra også. 

Kroppen din forandrer seg og livet ditt forandrer seg. For alltid. Til dagen du dør vil du måtte ha noe med dette mennesket du skapte å gjøre. Jeg har personlig problemer med forpliktelser og merker at dette skremmer meg noe helt sinnssykt. Hva om barnet vokser opp til å bli en person du ikke liker? Din oppdragelse har mye å si, men barnet vil i stor grad bli påvirket av samfunn og miljø. Og hva om du får et barn som ikke er frisk? Hva om barnet ditt er født med en alvorlig sykdom og dør innen kort tid? Det er mye hva om og hvis, og jeg kjenner at jeg ikke klarer å forholde meg til det, og jeg klarer ikke tenke "det skjer sikkert ikke meg", for jeg er så sikker på at med mine problemer og min flaks, så blir jeg forlatt av mannen (har ikke mann nå men en eventuell fremtidig pappa) og ungen ender opp med å hate meg.

Så jeg har kommet frem til at å få barn er IKKE for meg, da jeg knapt klarer å forholde meg rolig og positiv til tanken om barn. Om du kjenner deg igjen i min tankegang og mitt syn på livet så ville jeg rådet deg til å avstå. Basert på det du har skrevet tror jeg at jeg og du tenker ganske likt. Å få barn er en stor påkjenning og en vanvittig utfordring for deg og ditt samliv med barnets far. De færreste klarer seg, er mitt inntrykk, men det er ikke nødvendigvis fordi mannen er lat og tafatt, men fordi ting bare ikke fungerer. Og det er jo ikke noe nytt at folk flest kanskje er dårlig på kommunikasjon og relasjonsbygging, da er jo hele familielivet dømt til å rakne. 

Tanken på et perfekt familieliv med den perfekte mann og det perfekte barn er fristende. Men er det en ting jeg har lært her i livet så er det at ting sjeldent, omtrent aldri, blir slik du hadde tenkt. 

Anonymous poster hash: a536b...c9a

Lenke til kommentar

Mange sider ved å få barn er skremmende for mange. Både graviditet, fødsel og de først årene etter.

Det viktige skillet på det å være bekymret for graviditeten, fødsel og de første år, er at man er i grei psykisk harmoni/balanse med seg selv før man blir gravid. Versus om man er psykisk dårlig. 

Som flere nevner så bedres ikke nåværende dårlige mentale helse ved å få barn. Det er heller så at svak mental helse fra før forverres, enten veldig kraftig eller moderat. 

Endret av plankeby
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...