Følelser som ikke oppsto. Hvorfor?

[Guest cb088...6ac]

Hei. Det har seg nå slik at jeg er en 27 år gammel mann og har siden starten av tyveårene datet mange ulike jenter. Uten unntak så har jeg villet fortsette med de som ikke vil ha meg, og de som ville fortsette med meg har jeg ikke vært interessert i. Noen ganger har det vært bare 1-2 dates, noen ganger flere måneder eller opp mot et halvt år før vi har gått hvert til vårt. Det er snakk om flere titalls jenter, som sikkert ikke er så uvanlig når det er over flere år og de fleste kortvarig. De siste årene har det blitt færre dates, men med jenter som jeg har vært mye mer interessert i. Det går dog aldri bra, og siden jeg har lyst på kjæreste og akkurat nå er forelska i ei som ikke vil ha meg, så lurer jeg på hva jeg gjør feil.

Jeg møtte ei i september. Hun er 22 år gammel. Vi datet frem til for 3 uker siden, da hun dumpet meg. Fra starten av har jeg tenkt at hun var ei utrolig flott jente, med gode verdier, sjarmerende væremåte og godt utseende. Litt rar var hun, men jeg liker folk som skiller seg ut. Siden jeg følte jeg var klar for kjæreste og har mye å gi, så kjørte jeg egentlig på, og var så hyggelig jeg bare klarte så og si hele høsten. Vi hadde det bra sammen, og hun var helt enig i det. Likevel dumpet hun meg. Til tross for at hun mente jeg var en utrolig bra fyr og at jeg fortjener alt godt, så vil hun ikke ha meg. Til tross for at hun mener jeg er kjekk og smart, så vil hun heller søke lykken hos en annen. Til tross for at vi hadde det så innmari fint sammen (hennes ord), så vil hun heller date andre enn å satse på meg. Hun klarte ikke bli forelsket i meg. Jeg skjønner ikke hvorfor.

I følge henne var det fordi vi er ulike. Vi er på forskjellige steder i livet. Hun er student og bryr seg om fest og moro, jeg er forbi det stadiet og tenker mer karriere, bolig og å drive med hobbyer. Hun og familien hennes ser alt av sport på TV, jeg er veldig lite interessert i sport utover det jeg driver med selv. Hun mente jeg ikke ville passe inn i familien hennes, ei heller med vennene hennes, og hun tror at usikkerheten relatert til det har bidratt til at hun ikke klarte føle sterkere for meg. Selv lurer jeg mer på om jeg har vært for snill og for enkel å ha med å gjøre.

Jeg tok mye initiativ til aktiviteter da jeg inviterte både til middag hos meg, fjellturer og bålturer i marka. I kommunikasjonen vår tok jeg meg alltid til til å lytte, og var generelt interessert i hennes følelsesliv, slik jeg er med de jeg liker eller er glad i. Hensikten min var å få henne til å føle seg så bra som mulig, fordi jeg syns hun virka som ei skjønn jente. Hun ga uttrykk for å føle seg svært verdsatt og var i ferd med å bli seriøs med noen for første gang (hun har aldri hatt kjæreste). Da vi snakket om å besøke hverandre sine hjembyer og foreldre, så virket ting i flere dager bedre enn noensinne. Fordi ting var så bra og vi begynte å planlegge mange måneder fremover, så spurte jeg om vi var kjærester. Dagen etterpå ble jeg dumpet, fordi når jeg følte vi var i ferd med å bli kjærester, så fikk hun panikk ettersom hun overhodet ikke følte det samme, og hun følte det ble for skjevt.

Nå sitter jeg fortsatt og dveler over hva det var som skjedde. Vi hadde de samme verdiene til felles(familieorienterte, glade i dyr og opptatt av gode relasjoner heller enn materialisme). Vi delte også en stor interesse for friluftsliv, og jeg føler vi hadde mye mer til felles enn hva vi var ulike. Hun følte dog vi var veldig ulike, av det som for meg oppfattes som trivielle grunner. Ulik sportsinteresse er i mitt hode ikke noe man usikker for. Det med ulik livsfase kan jeg til dels skjønne, men jeg hadde virkelig ingen problemer med å tilpasse meg det at hun er student. I mangelen på grunner som er logiske i mitt hode, så trekkes jeg mot mer negative tanker, negative tanker om hovrfor hun ikke følte så mye som jeg gjorde.

Var jeg for snill? Ga jeg lite motstand slik at det ble for "lett" å få meg? Burde jeg spille mer hard to get? Inntrykket mitt er jo at folk vil ha det de ikke kan få, og jeg har aldri opplevd noe annet selv; jeg vil ha jenter som ikke vil ha meg, men stort sett er jo de jentene også mer attraktive. Så kanskje jeg rett og slett ikke er attraktiv nok? Kanskje ville hun fått følelser om jeg var penere, eller hadde mer sosial status? Eller kanskje hun ikke følte jeg var en bra nok catch fordi jeg i høst var i en sårbar situasjon, i ny by og med korona som gjorde det vanskelig å bli kjent med andre. Jeg aner ikke, og jeg skjønner ikke at jeg fikk så sterke følelser mens hun følte så lite. Jeg har aldri opplevd det med noen jeg har datet i månedsvis, kun at jeg ikke har fått følelser og da har det vært at jeg har syns jenta har vært kjedelig av en eller annen konkret grunn. Syns hun det samme om meg, men tør ikke si det? Jeg aner ikke...

Jeg er litt usikker hvor jeg vil med denne tråden, men det jeg lurer på er vel egentlig mest _hvorfor_ man ikke får følelser? Hvorfor fikk hun ikke følelser? Hva er du, leseren, sine erfaringer rundt det å ikke få følelser for noen som ellers er en bra match og som man har det fint med? Er det kun manglende sex appeal, eller hva er det?

Tusen takk for alle svar (og spesielt til de som tok seg tid til å lese dette lange innlegget...).

 

Anonymous poster hash: cb088...6ac

[Guest c6a75...fd9]

Gjest cb088...6ac skrev (12 timer siden):

 

I følge henne var det fordi vi er ulike. Vi er på forskjellige steder i livet. Hun er student og bryr seg om fest og moro, jeg er forbi det stadiet og tenker mer karriere, bolig og å drive med hobbyer. Hun og familien hennes ser alt av sport på TV, jeg er veldig lite interessert i sport utover det jeg driver med selv. Hun mente jeg ikke ville passe inn i familien hennes, ei heller med vennene hennes, og hun tror at usikkerheten relatert til det har bidratt til at hun ikke klarte føle sterkere for meg. Selv lurer jeg mer på om jeg har vært for snill og for enkel å ha med å gjøre.

 

Hun forklarer deg veldig godt hvorfor hun dumpet deg. Og du begynner å overanalysere og trekke konklusjner, og har kommet frem til at du er "for snill"???? Hvilken logikk er dette? Du vet at ting ikke vil bli noe bedre når du holder på slik? Jeg skjønner godt hvorfor hun dumpa deg når der var mye som ikke passa inn. Jeg har vært med mange menn selv som har vært ganske flotte, men så har vi hatt lite til felles og hatt ulike mål i livet. Det er jo en solid dumpegrunn, det hjelper ikke å bare ha god sex og ha det fint sammen. Forhold som mangler felles interesser og like mål bruker ikke å fungere. Ser at du også har prøvd med en dame som du hadde felles interesser med. Her kan det være andre ting som gjør at hun ikke utviklet følelser. 

Du kan så klart prøve å spille mer hard to get, men da er det nok mange kvinner som ikke gidder prøve. Jeg personlig ville sett på en "hard to get" mann som arrogant og som ikke ønsket meg i sitt liv, så da hadde jeg gitt opp ganske fort. Jeg er ikke en jakter som plukker ut menn og jager de ned, jeg lar de som er interessert komme til meg og så velger jeg den jeg føler kjemien er best med. Som mann fungerer nok ikke dette så greit med mindre du er usedvanlig attraktiv og en sånn mann "alle" damer elsker. Sier ikke at det er noe galt med deg og andre vanlige menn, men noen damer er jo helt vanvittig kresne. 

Å være snill ER en positiv kvalitet. Jeg blir så glad av snille menn, spesielt de som er omsorgsfulle og hjelpsomme. Og det er forskjell på å faktisk være snill, og å leke snill. Var sammen med en fyr som jeg trodde var verdens snilleste og mest omtenksomme fyr. Når jeg flytta inn viste det seg at han kunne ikke brydd seg mindre, var lat og gjorde sjeldent "de små tingene". Når noen i familien hans spurte han om hjelp så dro han alltid på det og "nei gidder ikke". Når det kom til meg var han sjeldent omtenksom, det var kun når jeg åpenbart var lei meg, da kunne han bry seg, men han skjønte aldri ting slik "alle" andre gjorde. Samme fyr var utro også, faktisk... Men ja, dette var bare et lite eksempel. Hvem i helsike liker å bruke tid på slemme gutter? Åja, jo, damer med mindreverdighetskompleks, dårlig selvtillit og mangel på drama og spenning i livet. Jeg har vært i toxic forhold før, og joda, litt gøy var det, men fy faen så mye tid jeg kasta bort på en forferdelig dårlig type. Det var bare en dårlig erfaring. Nå er det også slik at snille gutter kan ikke leke slem, men slemme gutter kan leke snill. Og de som bare ikke bryr seg kan også leke snill. Jeg er selv ei snill dame og har mange ganger hatt lyst til å være mer bad bitch og hard to get, men det fungerer jævla dårlig, jeg har ikke samvittighet eller hjerte til det. 

Personlig har jeg utviklet følelser for mennene jeg har hatt interesse for. Jeg blir lett glad i menn, og om en mann behandler meg bra, viser meg interesse, vil ha sex med meg og jeg får følelsen av at han faktisk bryr seg om meg, da utvikler jeg følelser. Av de mennene jeg har hatt følelser for er der veldig få fellestrekk. Jeg forelsker meg derimot ikke lett i det hele tatt, og har kun vært forelska en gang, men likevel vært med en del menn. Følelsene har kommet og forsvunnet på relativt kort tid (under ett år). 

Jeg kan se for meg at manglende kjemi er et problem. Kjemien kan man ikke gjøre noe med. Det kan også være at du har særpreg som damene legger merke til og som de ikke liker. Dette kan være hva som helst, og det kan være noe som andre ikke syns er negativt. Det kan være at damene merker at du stresser og at de føler de bare er enda en dame du prøver deg på. Denne følelsen har jeg hatt med noen menn selv, at jeg er bare enda ei å stikke pikken i, at jeg på ingen måte er spesiell for akkurat denne mannen. Mannen jeg er med der og da er utrolig spesiell og viktig for meg, og jeg liker å verdsette min utkårede. Jeg ønsker også det samme i retur... 

Du får nok maaange lange noveller fra andre menn her inne som handler om sosiale koder, damer, dating og diverse, så tenkte du også kunne få noe fra en kvinnes perspektiv, selv om jeg sikkert vil bli beskyldt for å ikke ha peiling siden jeg "ikke er mann". Men jeg er av kjønnet du dater, så litt relevans har det jo. Jeg har møtt mange menn som potensielt kunne vært drømmemenn men så er det noe som har manglet. Dette noe kunne vært alt ifra at han ønsker barn (det ønsker ikke jeg), forskjellige mål (han vil flytte dit men jeg vil være her), han har helt annerledes humor, veldig ulike interesser, fullstendig forskjellige meninger om samfunnet og politikk og lignende. Der er mange laster og negative sider jeg KAN leve med, men ting som vil skape usikkerhet og utrygghet i forholdet ønsker jeg å unngå. 

PS: Dette med at alle vil ha den man ikke kan få... Der er en mann jeg har veldig lyst på. Han er så utrolig kjekk, og første gangen jeg så han så tok han pusten fra meg. Har aldri sett en mann med så pene øyne før tror jeg.. Tenker ofte på han og syns han er helt fantastisk. Men, hadde han kommet på døra mi med blomster og bedt meg ut, så hadde jeg aldri sagt ja. Dette fordi han er out of my league. Jeg hadde aldri følt at jeg kunne strekke til eller være bra nok for en sånn type. Så ja, noen ganger vil man ha en man ikke kan få, men om vedkommende hadde vært tilgjengelig så hadde det ikke vært aktuelt da heller. Dette er nok noe mange menn kan relatere til, tenker de fleste menn absolutt faller for de peneste jentene, men tør ikke satse og tenker at de ikke er bra nok, så da velger de noen på sitt eget "nivå". Det er en kjent sak at utseendet til kvinnen fanger mannen mens personligheten til mannen fanger kvinnen. 

Anonymous poster hash: c6a75...fd9

[AntonMarkmus 177]

Jeg tror mye av det har å gjøre med at når du ikke er så veldig hypp på en jente gjør du automatisk mye "riktig". D.v.s. da er du ikke for på, du er ikke så opptatt av å imponere, du oppfører deg ikke på en måte som plasserer deg "under" henne i verdi.

Du bør ta med deg noe av dette, og oppføre deg mer sånn også når det gjelder noen du er hypp på. Vi menn tenderer til å tro at kvinner liker oss bedre når vi er emosjonelt tilgjengelige og villige til å please dem. Men i virkeligheten tenner de mer på menn som ikke er så tilgjengelige, og som setter seg selv og sine ønsker først.

Det har noe å gjøre med hva som får deg til å fremstå som sterk, og hva som går deg til å fremstå som svak. Når du er opptatt av å please og kvalifisere fremstår du som svakere. Kvinner tenner naturligvis på styrke - mental styrke så vel som fysisk.

[nacario 301]

Du forklarte d ganske godt selv, hun r på et annet stadie enn du, enda under utvikling, og så fikk hun litt panikk da kanskje forholdet ble rushet med flere krav som å treffe hverandre foreldre, og da fikk hun kalde føtter 

[hekomo 16858]

Kanskje du ble litt kjedelig for henne når dere ikke delte interesser og du dessuten ser ut til å ha logret for henne som en lydig valp?

[€uropa 15173]

Det kan nok være lurt av deg å ikke være opptatt av å få daten din til å føle seg bra. Det er ikke noe galt i at hun føler seg bra, men det er ikke din oppgave å passe på at hun gjør det.

Du som er interessert i karriere, bør heller velge en annen tilnærming. Tenk på dating som en rekrutteringsprosess. Når en arbeidssøker går på et intervju, er det ikke bare for at søkeren skal imponere og at arbeidsgiveren skal finne den beste kandidaten. Arbeidssøkeren skal også finne ut om den aktuelle jobben er riktig for ham for eller henne. Det er greit å ha noen forventninger til daten din og tenke på deg selv også, og i det minste fremstå som en fyr som har meninger og ikke tar hvem som helst som han får.

En annen ting er at det høres ut som du tok ting for sakte og i feil rekkefølge. Forstår jeg rett, datet dere i fire måneder. Hvis dere får til å møtes et par ganger i uken og ellers har noe kontakt på meldinger, bør én måned være nok før dere avklarer om dere skal være kjærester eller avslutte datingen. Hvis ikke daten er interessert i å være kjærester etter én måned, blir hun det neppe etter tre måneder til med dating. Du visste vel også om du var interessert i henne som en kjæreste i løpet av en måned, gjorde du ikke? I det minste visste du at "hun var ei utrolig flott jente, med gode verdier, sjarmerende væremåte og godt utseende". Hun hadde nok også dannet seg et inntrykk av deg.

Det høres kanskje rart ut for noen, men å vente lenge kan også gjøre det mindre sannsynlig at daten vil ha deg som kjæreste. I løpet av mange måneder vil i det minste noe av den første interessen daten hadde roet seg, du risikerer å fremstå som feig og tiltaksløs, terskelen blir høyere,, forventninger bygger seg opp, daten får mye tid til å tenke og saken blir større enn den trenger å være. Når daten får tid til å tenke, kommer hun i det minste frem til at det ikke er noe hastverk eller vanskelig å holde på deg. Deretter er tanken om et eventuelt forhold kanskje mer usikker og skummel, og da skygger hun unna.

Når dere er kjærester, kan du ta initiativ til at hun skal møte familien din og hva som skal skje i fremtiden. Før det, bør fokuset være på om dere trives sammen nå, om du er rett for henne, om hun er rett for deg, og om dere i det hele tatt ønsker å være i et forhold fremover.

[henrikwl 5079]

Prøver du å finne deg en kjæreste eller en bil? For du prater som om du prøver ut forskjellige biler for å finne en som passer deg, mens ordene du bruker indikerer at det er et menneske du egentlig er på jakt etter.

Som Jean Luc Picard sier: "It's possible to commit no mistakes, and still lose". Du spør hva du gjør "feil" her, siden følelser ikke oppstår, og svaret er: ingenting. Du gjør ingenting feil. Følelser oppstår, eller så oppstår de ikke. Hadde det vært mulig å kontrollere sånt så hadde verden sett ganske annerledes ut.

Vær litt mindre fokusert på å finne den perfekte bilen (nei, kjæreste var det visst), og fokusér heller på deg selv, dyrke dine interesser og vokse som menneske – så vil andre mennesker som synes du har en kul greie gående ønske å være med på det.