Jump to content
Guest 80e01...622

Depresjon, eller bare latskap?

Recommended Posts

Guest 80e01...622

Hei! 

Ligger allikevel våken, så tenkte jeg kunne skrive et innlegg her. Har lenge slitt med mild form for helseangst. Ligger liksom litt i bakhodet og plager meg hele tiden, men er heldigvis ikke alt for gale. Er nok derfor jeg ligger våken nå. 

Jeg har ikke greie på depresjon, og ønsker derfor litt svar på hvordan jeg har opplevd ting i det siste, for å høre med dere om det kan dreie seg om depresjon, eller rett og slett bare latskap. Jeg vet at ingen her på forumet kan stille en diagnose. 

Er også vanskelig å forklare helt nøyaktig, men jeg vil prøve så godt jeg kan. 

Har følt meg ganske likegyldig i det siste. Gjør jeg ting jeg liker, føler jeg meg tilfreds akkurat der og da, men det går raskt tilbake til likegyldighet igjen.

Jeg har drømmejobben med godt betalt. Trives veldig godt på jobb, og føler meg mer glad når jeg er på jobb. Derfor takker jeg ja til så mye overtid som mulig, som også gir mer i lommeboka.

Penger gir meg ingen gledesfølelse. Jeg jobber bare for arbeidets skyld, ikke for pengenes skyld. 

Føler meg ganske ensom (Korona har muligens skylden for det). Har ikke god kontakt med kompiser. Orker liksom ikke å ta kontakt med dem på f.eks. messenger, verken når jeg kommer hjem fra jobb, eller på mine fridager. Sitter oftest for meg selv og enten ser tv, spiller spill, eller går meg en tur/kjører mc når det er fint vær. Trives godt i eget selskap. En kompis spurte meg om jeg ville ta turen bort til han sist helg, noe jeg hadde lyst til. Fant en unnskyldning til å ikke komme. 

Er ting jeg har planlagt å gjøre lenge, men som jeg utsetter og utsetter. Har et par telefoner som jeg ikke har svart på enda, og som jeg også bare utsetter. Skulle ha kontaktet noen på telefon for noen uker siden, men har ikke kommet så langt enda. Har heller ikke fått ryddet leiligheten, som også har blitt utsatt i flere uker nå. Skal gi noe greier til noen på jobb, men det har jeg også utsatt lenge. 

Sliter med dårlig konsentrasjon og helseangst. 

Er nok flere ting jeg kunne ha nevnt, men som jeg ikke kommer på. Begynner å merke selv at jeg ikke er slik jeg var for en stund siden. Føler jeg blir raskere sur og irritert. Nå kan jeg bli irritert av småting, og irritasjonen kan bare lenge. 

 

Men så kommer spørsmålet mitt. Et dette bare latskap og litt "melankoli", eller er det en slags form for depresjon? Med tanke på at jeg ikke "orker" å ta kontakt med kompiser, eller rydde. Har ikke selvmordstanker eller noe sånt. 

Takker og bukker for svar på forhånd! 

Anonymous poster hash: 80e01...622

Share this post


Link to post

For meg høres dette ut som en blanding av stress (stress som i psykisk), angst og en mild depresjon. Anbefaler deg å ta kontakt med din fastlege og forklare situasjonen.

Vil også påpeke at dette ble min personlige oppfatning, og er ikke nødvendigvis korrekt.

Share this post


Link to post

Du har jo relativt god selvinnsikt og klarer å se hvilken situasjon du er i. For meg høres det ut som du rett og slett bare har mistet gnisten helt. Hvor er motivasjonen? Du høres ikke depressiv ut, depressive klarer ikke glede seg over noen ting noen gang, heller ikke i kortere perioder - du beskrives glede på jobb, god arbeidsevne, du gjør ting du liker og føler seg tilfreds i øyeblikket - dette er ikke depresjon.

Helseangst kan godt overta mye kapasitet i hodet. En kontinuerlig angst for å være syk kan overdøve mange gleder. Jeg anbefaler deg STERKT å se et foredrag av Ingvard Wilhelmsen, og kom gjerne med en feedback etter du har avlagt 30 minutter til dette.

Hos deg er dørstokkmila lang, du burde kanskje også sett "Yes Man" med Jim Carrey for å få litt motivasjon - du trenger en boost helt klart! 

 

 

  • Like 2

Share this post


Link to post

Du høres litt ut som meg. Jeg har moderat tilbakevennende depressiv periode (Dystymi). Men hvis dette har oppstått hos deg først nå så har du nok ikke den jeg har. Men du har nok mistet gnisten. Men tror ikke vi skal forvente så mye glede lenger. Greia er kanskje at vi har det for bra. Nye steder for å dopamin. Så er det ikke stas lenger heller. Er for mye som har blitt et selvfølge. Blir liksom «hva nå?» når du har oppnådd noe.

 

Share this post


Link to post
Guest 80e01...622

Tusen takk for mange gode svar! Har prøvd å holde meg litt unna sosiale medier de siste par dagene, så har ikke fått sett hva dere har skrevet.

Jeg vet ikke om dette er noe jeg vil gå til legen med, i alle fall ikke med det første. Men skal absolutt vurdere det. Vet liksom ikke helt hva jeg skal spørre etter. Jeg har merket at helseangsten har fått styrt mye de siste dagene, så er nok den som gjør meg mer "depressiv" enn normalt.  Takk for forslaget AnnonymG! Skal ta en titt på den videoen så raskt jeg får tid. 

Meget mulig det du skriver, Urealistisk. Føler at livet har stoppet opp akkurat nå. Har fått drømmejobben og bra lønn, men bor fortsatt hjemme hos mine foreldre. Selv om jeg trives hjemme, har jeg et stort ønske om å flytte ut så raskt som mulig. Helst allerede i morgen. Men man må ha egenkapital for å ta opp lån. Har alltid hatt fremtidsplaner om hva jeg ønsker å gjøre med tanke på jobb og familie og sånt, så har kanskje mistet gnisten fordi ting har stoppet opp? 

 

Men jeg kan ikke helt forstå "latskapen" rundt dette her. Er det bare jeg som er så lat og rett og slett bare må skjerpe meg? Merker at det går flere og flere dager mellom jeg tar meg en dusj, eller barberer meg. Rydding har stoppet helt opp. Selv om jeg føler meg ganske ensom, orker jeg allikevel ikke å besøke folk. Besøkte en kompis i går, men det satt langt inne. Hadde lyst å bare finne på en unnskyldning for å ikke komme. 

 

Vil takke for alle gode svar så langt! 

Anonymous poster hash: 80e01...622

Share this post


Link to post

Dette er bare mitt syn, jeg forstår deg dog svært godt. Og jeg tror jeg forstår depresjon godt, har levd med det omtrent hele livet. Har vært hos et par psykologer og terapeuter.

Det er liten tvil om at du i hvert fall har en grad av depresjon.

Latskap er ikke-ord i min verden. Det er kun manglende motivasjon og lederskap. Stillstand oppstår når et individ ikke føler seg respektert og/eller ivaretatt, og mangler retning.

Jeg mener depresjon oppstår av en rekke faktorer. Kan prøve å liste dem opp så godt jeg kan, jeg glemmer nok noe men likevel:

- Manglende tilbakemelding, retning, lederskap, ros og støtte fra de du opplever som autoriteter i livet ditt.

- Oppvekstvilkår. Stabilitet, miljø, åpenhet, kommunikasjon eller lukkethet, mobbing, ros, igjen: Tilbakemeldinger.

- Personlighet, og hvilke personligheter man er født inn til. Henger sammen med miljø, men her er det en del tilfeldigheter. Man kan påvirkes veldig av miljøet. Om man er født med en rolig personlighet, og er født inn i en familie med mye kaos, så kan det påvirke en del.

- Opplevelse av flyt i forhold til andre mennesker. At man opplever at respekt, tillit, ansvar og slike fundamentale drivkrafter blir opprettholdt i et miljø over lang tid. Og evnen til å ta initiativ til å bli en del av miljøer.

- Intelligensnivå. Da med tanke på evnen til å beholde refleksjonsevne, evne til å ha perspektiv i livet. Å minne seg selv på hvor heldig man er. Å unne seg selv godhet. Jeg mener at dette er ikke så medfødt som mange psykologer og individer mener at det skal være. Dette mener jeg har mer med selvledelse å gjøre, og det kan trenes. Man kan vie litt tid hver dag til å tenke over at det faktisk finnes hundrevis av millioner, om ikke noen milliarder mennesker, som ikke har i nærheten av det en selv har, med tanke på trygghet, mat, bolig, hygiene, vann og strøm. Miljø er også en faktor, norge har ett av verdens beste miljø og natur. De aller fleste i verden sliter faktisk ganske mye med disse tingene. Men nå må jeg også reflektére litt: Opplevelsen av psykososialt samhold, og slike verdier, kan jo oppleves sterkere når man må jobbe hardt bare for å overleve. Når man ikke føler seg trygg, blir de daglige kampene en må gjøre felles noe som skaper sterke bånd mellom mennesker. Men det blir ofte integrert med personlighetskonflikter. Så det blir ofte bånd som er skapt basert på overlevelse, og ikke fordi de virkelig -vil-. Dette reflektéres igjen hvis man spør den brede befolkningen hva de ville gjort om de plutselig vant, arvet eller på annen måte tilegnet seg en veldig stor sum penger. Da ville 80% eller flere valgt å gjøre noe annet, enten med én gang, eller over lang tid.

Derfor er det viktig å prøve å løsrive seg fra tid til annen, fra de daglige rutinene og ansvaret man har. Prøv å forestill seg hva en virkelig ville gjort om en var fri fra alt og kunne velge 100% fritt. Da begynner man å åpne opp for ens sanne selv: Drømmer, ambisjoner, lidenskap, interesser. Dette mener jeg er den beste medisinen mot depresjon.

Så å ha perspektiv, og kartlegge lidenskaper, hobbyer, interesser og ambisjoner, er noe en bør prøve å fokusere på.

 

Det er vanskelig å komme på så mye mer. Du skriver selv at penger ikke er en drivende faktor. Jeg mener også det er riktig. Når man først har det stabilt økonomisk, så er det det psykologiske og helst det psykososiale som begynner å bli viktig.

Mange av oss har sliti fra tidlig i livet og hatt dårlig råd. I hvert fall med tanke på egne penger. Foreldrene kan ha god råd, men ofte blir vi disiplinert til å tenke at penger ikke vokser på trær. Så allerede der blir mange tynet. Mange finner seg til rette, og det er jo bra.

 

Jeg mener også at siden vi ikke lærer noe om disse tingene som nevnt, i skolen (helst fra barneskolen), bidrar til at mange opplever depresjon og meningsløshet. Vi skal liksom finne ut av livet selv. Og når vi skal sitte og pugge brøk, algebra og diktanalyse i 10 år, og ikke lære noe som helst om markedskartlegging, karriereplanlegging, personlig utvikling, kartlegging av egne talenter og alt dette her, så er det ikke noe rart at mange mister gnisten i livet.

 

Vi lærer lite til ingenting om relasjonsbygging heller med tanke på forholdsliv. Dette er overlatt til den sterkestes rett, som med omtrent alt annet. Svært ofte velger jenter de som har kulest holdning, men minst mellom øra. Sånn går sirkelen rundt. Og de med mest empati, men som ofte ikke er så gode på å "te" seg sosialt, havner bakerst i køen. Jeg mener staten svikter katastrofalt på dette området. Men sånn er nå det.

Så å prøve å finne et forhold er helt fint, men man bør så klart da være ganske trygg på sitt eget liv. Å starte et forhold med en annen person når man lever i kaos, mener jeg er uansvarlig.

 

Så, for å koke det ned: Begynn med selvledelse. Skriv ned tankene dine. Drømmer, ambisjoner, lidenskap, hobbyer, interesser. Så bygg livet ditt ut fra det. Bli med på flere aktiviteter.

 

Bare å spørre om du lurer på noe rundt det jeg skriver, så kan jeg svare, kan også svare ut fra mitt eget liv om du ønsker.

Edited by Taurean
  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post
Guest 80e01...622

Tusen, tusen hjertelig takk for et veldig utfyllende svar, Taurean! Setter stor pris på det.

Kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver.

Taurean skrev (23 timer siden):

- Manglende tilbakemelding, retning, lederskap, ros og støtte fra de du opplever som autoriteter i livet ditt.

Jeg er utrolig glad i jobben min, men er noen ting jeg er ganske misfornøyd med. Har hatt én medarbeidersamtale etter at jeg begynte her i 2018. Etter det har jeg nesten ikke sett sjefen min. Ikke noe tilbakemeldinger. Føler meg verken hørt eller sett av ledelsen på jobben. Føler meg også urettferdig behandlet av ledelsen, og det er flere av mine arbeidskollegaer som er enig med meg i dette. 

Men trives godt sammen med arbeidskollegaene mine, selv om det er et ganske "usosialt" yrke. 

 

Taurean skrev (23 timer siden):

Derfor er det viktig å prøve å løsrive seg fra tid til annen, fra de daglige rutinene og ansvaret man har. Prøv å forestill seg hva en virkelig ville gjort om en var fri fra alt og kunne velge 100% fritt. Da begynner man å åpne opp for ens sanne selv: Drømmer, ambisjoner, lidenskap, interesser. Dette mener jeg er den beste medisinen mot depresjon.

Har faktisk tenkt over dette, men har aldri blitt noe av. Fikk meg motorsykkel for et par år siden. Har alltid drømt om å bare reise av gårde uten mål og mening og bli borte i noen dager, helt for meg selv. Men har aldri blitt noe av det heller, som med mye annet. Vet ikke om det var helt det du siktet til, men hadde lyst å nevne det. 

 

Taurean skrev (På 22.11.2020 den 19.30):

Så å ha perspektiv, og kartlegge lidenskaper, hobbyer, interesser og ambisjoner, er noe en bør prøve å fokusere på.

Takk for tipset! Har ikke særlig med hobbyer, men kanskje jeg burde finne på noe 

 

Taurean skrev (På 22.11.2020 den 19.30):

Så, for å koke det ned: Begynn med selvledelse. Skriv ned tankene dine. Drømmer, ambisjoner, lidenskap, hobbyer, interesser. Så bygg livet ditt ut fra det. Bli med på flere aktiviteter.

Takk for tipset! Er glad i å skrive, så er bare kjekt å prøve å skrive ned slike ting 😊

Anonymous poster hash: 80e01...622

Share this post


Link to post

Det er bra at du har ok kollegaer, i hvert fall. Det er nok grunnen til at du ikke har hatt disse tankene tidligere. Men jeg tror det er et stort problem i samfunnet at mange ledere ikke bryr seg aktivt om arbeidstagerne. Bare lar ting tikke og gå så lenge penga kommer inn. Informasjonsmøter og gjerne kurs er med på å øke interesse og holde lidenskapen oppe.

Personlig har jeg glede av å besøke badeland, og steder med utsikt. Har prøvd å gjøre det til en slags hobby å reise rundt i norge og besøke de forskjellige badelandene som finnes, og finne steder med utsikt. Liker å reise kollektivt også, å se nye steder.

For eksempel, når ZZ Top spilte på Bergenfest i det jeg tror var 2012, så tok jeg bergensbanen fra oslo med lavprisbillett, 200 kr hver vei. Jeg sov ikke på hele turen, som var noe sånt som to døgn. Det viste at jeg hadde en lidenskap og noe jeg hadde neglisjert i mange år. Og fremdeles gjør.

Hvis du kombinerer ervervelsen av motorsykkel med litt mekanisk interesse, og finne en interesse for reise på den måten, så kan du jo se mye av norge på den måten. Legge penger og tid i det. Mulighetene er uendelige, bare man er kreativ!

Når du finner lidenskaper og interesser som blir en større del av livet ditt, så du begynner å føle livsglede igjen, så blir de negative punktene små prikker i sammenligning. Man er rett og slett nødt til å inspirere seg selv. Det er lettere når man har folk som inspirerer seg, men det er dessverre ikke alltid så lett å få til. Derfor er nettopp å skrive litt fra tid til annen, en fin måte å gjøre det på. Reflektére, finne informasjon og få idéene ned på papir. Gjøre drømmene om til virkelighet.

  • Like 1

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...