Kompis med selvmordstanker

[Alexander4840]

Hei, vi har vært venner i flere år, og har holdt kontakten mens vi bor i forskjellige byer.
I de siste månedene har han fortalt meg at han forsøkte å begå selvmord, flere ganger, jeg prøver å forstå hvorfor, og sier at han skal ringe meg om han får slike tanker igjen, det sa han at han skulle, men så skjedde det igjen nylig.

Hva gjør jeg? Helsevesenet vet om det, men han blir ikke henvist videre.
Han sier han ikke har mange venner, at familien er fæl mot han, og at livet bare er vondt, men at jeg er en av de nærmeste, han ringer ofte, men likevel hender det at han ringer like etter ett uhell, medisin-overdose eller selvmordforsøk.
Jeg har sagt han kan bo hos meg en stund, men det har blitt avlyst 2 ganger, og siste gangen nå sa han at han ikke vil være en byrde, hvor jeg sier jeg setter pris på vennskapet, å prate med han, og at han er den jeg prater mest og nærmest med, likevel skjedde det igjen(selvmordforsøk)
Setter pris på svar, råd og innsikt.

[Alexander4840]

Jeg har prøvd å få han med på Gaming med meg, noe han har vurdert på egenhånd før, så jeg pusher for det, lurer på om han ikke burde sitte i sine egne tanker for mye, nå for tiden.

[Peppep]

Jeg ville ha ringt til Mental Helses hjelpetelefon (116 123) for råd. De har mye erfaring med hva som fungerer og ikke fungerer å si/gjøre i slike situasjoner, og svarer også på spørsmål fra pårørende.

Umiddelbart tenker jeg at jeg hadde gjort det samme som deg. Du kan ikke tvinge ham til å motta hjelp, det viktigste er å tilby hjelp og være tilgjengelig - som du har gjort. Vet ikke om det er lurt, men tror kanskje jeg hadde sagt at ja, det er en byrde å plutselig skulle ha en kompis boende hos meg. Men det er det verdt. Tilbudet kommer jo fordi det er verdt den byrden for en venn. Og i tillegg hadde det vært hyggelig, det er ikke enten en byrde eller noe trivelig, det kan fint være begge deler. Hva hadde han gjort hvis situasjonen var snudd?

[Taurean]

Når det har gått så langt, så kan det være vanskelig å få noen ut av det. Det er et integrert psykososialt problem, og når det involverer familie, så er det enda vanskeligere. Personen har ikke lyst til å bryte med familien, og dette har vært der siden dag 1.

Helsevesenet har ikke kapasitet til å gjøre noe med det. De må mest sannsynlig bruke tvang, og jeg vet ikke hvor langt inne det sitter for dem. De kan ikke gå inn og bryte miljøet for personen, og så tilby et trygt miljø med beskyttelse mot det tidligere miljøet.. jeg har ikke hørt om noe sånt, kanskje annet enn barnevernet, men der er det jo også kontroverser.

Når det har kommet så langt, så mener jeg at det eneste som nytter er å være hands-on.. altså at man slåss mot miljøet for personen og lede personen ut av det og inn i et tryggere miljø. Og opprettholde den støtten over lang tid, kanskje resten av livet. Du tilbyr en vei ut, og det er ekstremt bra gjort. Det er bare ikke sikkert han tar den sjansen. Han trenger noen som kan stå opp for han mot psykopatene.

Men så var det dét med å innse sine begrensninger da .. å stå i en sånn kamp med en person kan kreve mer enn man orker. Så å tilby en vei ut som du gjør nå, er kanskje det eneste du får gjort.

Det er bare et veldig vanskelig problem. Folk bestemmer ikke hvem de er født til .. og når man er født inn i giftige psykososiale miljøer, så er det ikke sikkert en virkelig genuin venn kan redde en ut av det en gang. Man skal ha økonomi og ressurser til å tilby en trygg havn over lang tid. Det er ikke sikkert staten gjør det, for de tar ikke psykisk helse seriøst nok, trist som det er.

Så du må bestemme deg for om du skal virkelig involvere deg i livet hans og få han ut av det. Det er jo etiske grenser også, om man klarer det eller ikke, så vil man kanskje slite med selvbebreidelse også. Men jeg mener at hvis man tror man kan, hvis det er en genuin venn, og virkelig har lyst, så bør man prøve. Men det blir opp til deg.

[Alexander4840]

Taurean skrev (54 minutter siden):

Men så var det dét med å innse sine begrensninger da .. å stå i en sånn kamp med en person kan kreve mer enn man orker. Så å tilby en vei ut som du gjør nå, er kanskje det eneste du får gjort.

Jeg tror jeg orker det meste, det eneste jeg er redd for er at han prøver å ta selvmord her hos meg, og om det traumatiserer meg, men jeg vil prøve uansett. 

Prøvde å ringe 116 123, etter 7 min kø ringte kompisen, han var forsåvidt munter, og vi snakker veldig åpent om alt dette, jeg innrømte etter å ha spurt om han syns det funker å prate med psykolog at ''jeg var redd for å si noe feil, men når du alt har prøvd på selvmord er det vel lite som kan gå feil retning''. 

Endret 4. november 2020 av Alexander4840

[Taurean]

Alexander4840 skrev (1 time siden):

Jeg tror jeg orker det meste, det eneste jeg er redd for er at han prøver å ta selvmord her hos meg, og om det traumatiserer meg, men jeg vil prøve uansett. 

Prøvde å ringe 116 123, etter 7 min kø ringte kompisen, han var forsåvidt munter, og vi snakker veldig åpent om alt dette, jeg innrømte etter å ha spurt om han syns det funker å prate med psykolog at ''jeg var redd for å si noe feil, men når du alt har prøvd på selvmord er det vel lite som kan gå feil retning''. 

Ja .. det er jo en sjans for det også. Men da tok du i hvert fall steget og gav han en sjans. Det er bra å forberede psyken på alle eventualiteter, men så klart ikke regne med at det verst tenkelige skal skje. At han fremdeles slåss og kommuniserer med deg, er et bra tegn.

Ja det er riktig sagt det. Det er så vanskelig å vite hva som er riktig å si og gi råd om når det kommer til psykologer og terapeuter. De gir ofte veldig nøytrale og velmenende råd, men når det kommer til ren emosjonell og moralsk støtte, så skjermer de seg veldig, for de skal ikke bli emosjonelt involvert hos pasientene. Dette kan føre til større problemer hos pasientene, som ofte nettopp trenger det. Det har vært programmer på nrk om det her, at unge som tar selvmord føler de ikke blir hørt av behandlere. Nå skal jeg ikke diskutere personlige meninger for mye her, men jeg mener det er et massivt ansvarssvik av staten at vi ikke lærer mer om det her i tidlig skole. At det er viktig å bygge nettverk og ha venner en stoler på. For staten kommer ikke til å gi den støtten. For de tenker bare på penger og budsjett.

Så det er genialt at du bryr deg. Det kan hende det går helt bra. At han bare trenger et vennlig og nøytralt miljø uten negativ påvirkning fra foreldre og slekt hele tiden. At han og kanskje du bygger mer nettverk over tid om det trengs, ingen vet hva fremtiden bringer.

Oppdater hvis du føler for det, men så klart ingen krav. Jeg svarer alltid. Når det kommer til akkurat det her, så har jeg litt erfaring, for jeg går igjennom noe lignende selv.

Endret 4. november 2020 av Taurean

[AnnonymG]

Først vil jeg si TS at du er en god kamerat og har utrolig gode intensjoner for din venn. Men, du må passe på deg selv oppi dette. Hva enn din kamerat finner på å gjøre - så vil det aldri være noe du kunne forhindret. Alle mennesker velger selv sine handlinger. Den eneste måten å få mennesker kontrollert på, er å låse dem inne for alltid - og det kan man ikke. 

Din kamerat har nok en tilstand som krever lang utredning og behandling. Det første budet må være å kontakte fastlegen slik at kameraten din kan henvises videre til psykiatrien for å få nødvendig helsehjelp. Fastlegen kan også legge kameraten din inn på tvang om han står i fare for å ta livet sitt - men dette er oftest i akutte situasjoner.

Det er nok ikke så mye du kan gjøre, annet enn å være en god kamerat. Jeg ser du prøver å ta ansvar, men husk at din kamerat velger selv hvilke handlinger han utfører. En så syk person vil nok ikke komme i et positivt stemningsleie uten at det er lagt god profesjonell hjelp til bunn. Hvis kameraten din kommer til legen og åpner opp om problemet sitt, så er mye gjort. Fastlegen har et stort faglig ansvar for å ivareta din kamerats helse. Fastlegen sender aldri en voksen mann med blod i avføring rett hjem uten henvisning til kreftutredning, ei sender fastlegen ikke pasienter hjem uten oppfølging som står i fare for å ta livet sitt. 

[Gjest a9c7d...381]

Selvmordsforsøk er et rop om hjelp, for de som virkelig vil dø er "forsøk" aldri inne i bildet.

Han kan gå rett til privat psykolog om det offentlige sitter på hendene.

Anonymous poster hash: a9c7d...381

[Fenrisúlfr]

Hvis du faktisk er interessert i å la han bo hos deg en stund kan du prøve og gjøre det litt mer på sparket, da har han ikke tid til og sitte å overtenke og avlyse. Kan jo foreslå at han f.eks tar oppvasken, støvsuger eller noe annet praktisk som er lett hjemme hos deg, så han føler han bidrar litt. Å komme seg vekk letter noe voldsomt på trykket i topplokket for min del når jeg er i de dypeste dalene. 

Når jeg er i de dypeste dalene og selvmordstankene kommer luskende hjelper det VELDIG og høre at noen er glad i meg. 

[Kampsport]

Alexander4840 skrev (6 timer siden):

Hei, vi har vært venner i flere år, og har holdt kontakten mens vi bor i forskjellige byer.
I de siste månedene har han fortalt meg at han forsøkte å begå selvmord, flere ganger, jeg prøver å forstå hvorfor, og sier at han skal ringe meg om han får slike tanker igjen, det sa han at han skulle, men så skjedde det igjen nylig.

Hva gjør jeg? Helsevesenet vet om det, men han blir ikke henvist videre.
Han sier han ikke har mange venner, at familien er fæl mot han, og at livet bare er vondt, men at jeg er en av de nærmeste, han ringer ofte, men likevel hender det at han ringer like etter ett uhell, medisin-overdose eller selvmordforsøk.
Jeg har sagt han kan bo hos meg en stund, men det har blitt avlyst 2 ganger, og siste gangen nå sa han at han ikke vil være en byrde, hvor jeg sier jeg setter pris på vennskapet, å prate med han, og at han er den jeg prater mest og nærmest med, likevel skjedde det igjen(selvmordforsøk)
Setter pris på svar, råd og innsikt.

Vanskelig, sliter og med tanker (som ganske mange i alle aldre i Norge gjør faktisk). Du virker som en god venn, fryktlig at familien hans er stygge mot han, sannsynligvis forstår de IKKE hva han sliter eller hvor mye. Neste gang du tilbyr og han sier at han kanskje ikke vil være til bry, så kan du jo si at du savner å være sammen som venner og det ikke er noe stress. Personlig er det når jeg er alene og kveldene er lange og mørke, kveldene blir til netter.
Si han må komme over å være hos deg/eller du drar til han og dere finner på ting. Snakker fra personlig erfaring det jeg sier. Jeg har ikke mange venner å velge å gå med, men jeg setter alltid pris på tilbud folk kommer med om det er kveldstid eller dagtid. Hva har dere av felles hobby og interesser? Gå turer og snakke kan være veldig bra. Det er noe annet å snakke med en venn enn en psykolog, lege osv.

Om dere er inne å ser film, spiller så har ikke det nødvendigvis noe å si så lenge han og har det gøy og dere koser dere. Men å komme ut blant folk kan hjelpe. Få han til å føle seg viktig, at han bidrar med noe og hjelper DEG (selv om du ikke nødvendigvis trenger det),  har aldri prøvd å tatt livet mitt, så har ikke erfaring om det, men tipper det er lurt å spørre men ikke alltid direkte hvorfor (finn en tid det passer å snakke om det) Nevn det vanlige med at du og de som bryr seg om han kommer til å ha det veldig vondt resten av deres liv om han tar sitt eget liv. Har personlig mistet to brødre, hvor den ene tok selvmord.
For meg går det ikke, men folk kan ha nytte når det går så langt fra å være en tanke til å bli ett forsøk, å medikamere seg på antipsykotiske midler o.l.

Det var det jeg kom på nå i farta, ønsker dere masse lykke til, vet det er forbannet vanskelig.

[Blesten_i_vesten]

Gjest a9c7d...381 skrev (På 5.11.2020 den 3.08):

Selvmordsforsøk er et rop om hjelp, for de som virkelig vil dø er "forsøk" aldri inne i bildet.

Han kan gå rett til privat psykolog om det offentlige sitter på hendene.

Anonymous poster hash: a9c7d...381

Hvor har du denne påstanden fra?

Endret 9. november 2020 av Blesten_i_vesten

[Gjest 56c12...573]

Gjest a9c7d...381 skrev (På 5.11.2020 den 3.08):

Selvmordsforsøk er et rop om hjelp, for de som virkelig vil dø er "forsøk" aldri inne i bildet.

Han kan gå rett til privat psykolog om det offentlige sitter på hendene.

Anonymous poster hash: a9c7d...381

Det er vanskelig å gjennomføre et selvmord og selv om man mislykkes i å ta livet sitt så betyr ikke det at man IKKE ville dø. Heller at ens menneskelige instinkt slo inn og satte en stopper for det. 

En jævlig drøy og kunnskapsløs påstand av deg, som du på ingen måte klarer å begrunne - nettopp fordi det er feil. Leser man mellom linjene i det du skriver så mener du at man ikke skal ta selvmordsforsøk på alvor, for vedkommende vil ikke klare å ta sitt liv uansett, ettersom forsøket ikke ble endelig. Trusler om selvmord derimot, det kan være et rop om hjelp. Hjelp meg nå eller så dør jeg. Det er selvsagt. 

Anonymous poster hash: 56c12...573

[nomore]

Gjest a9c7d...381 skrev (På 5.11.2020 den 3.08):

Selvmordsforsøk er et rop om hjelp, for de som virkelig vil dø er "forsøk" aldri inne i bildet.

Han kan gå rett til privat psykolog om det offentlige sitter på hendene.

Anonymous poster hash: a9c7d...381

Du har naturligvis de som "prøver" som et rop om hjelp. Det det betyr ikke at alle som ikke "lykkes" er et rop om hjelp.