Mistrives i papparollen

[Gjest e830b...de0]

Jeg har to flotte barn i barnehagealder. De er blide, gode, smarte og morsomme. De har et trygt hjem med en nær storfamilie som elsker de, og de har ressurssterke foreldre. De er glad i hverandre, og har mange venner i en veldig god barnehage. De har en fantastisk mamma som gjør masse spennende med de av ulike aktiviteter. 

Også har de meg. En far som prøver, men som kjeder seg av å være med barna. En far som gruer seg til ferier fordi da er det 24/7, som blir mer sliten av helger enn hverdager. Jeg er så lei av hvor tungvint alt er. Å bruke 20 minutter på å komme seg ut i bilen, eller kontinuerlig tilbereding og opprydding fra måltider. Lei av å bruke timesvis på å få ungene i seng. 

De første 18 månedene var nok tyngst med begge barn, før det var det så lite meningsfull kontakt og respons. Nå er det hyggelige øyeblikk som jeg ikke vil være foruten. Koselig stunder innimellom hvor man får til en kobling og en ro mellom kaoset. Jeg leser at det er de øyeblikkene som gjør det verdt alt strevet. Sånn opplever ikke jeg det. 

Jeg er trist fordi jeg føler jeg bare må "holde ut" til de blir større - uten at jeg vet når de blir "store nok". Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg føler de fortjener mer av pappaen sin. Jeg føler meg kynisk som "kalkulerer" fordelene og ulempene mot hverandre. 

Det er tungt og oppleves tabu å snakke om. Jeg har åpenbart "gjort dette mot meg selv". Selv om det er allmennt kjent at småbarnsfasen er slitsom, og det kan man selvsagt fleipe litt om.. 

Det går selvsagt i bølger avhengig av søvn, utvikling hos barna og mange andre faktorer, men det har vart i snart 5 år. Jeg er ikke vandt til å ha problemer jeg ikke selv kan finne ut av og fikse. Er det noen som har råd? Hva har hjulpet dere som har vært i samme situasjon? Hvor fikk dere hjelp?  Jeg har vanskelig for å søke hjelp fordi jeg vet det er mye jobb, og fordi jeg ikke har trua på at det virker.

Er det kontakt med helsestasjonen eller fastlege som er nødvendig? Hva blir prosessen da?

Anonymous poster hash: e830b...de0

[agvg]

Er nok ikke spesielt uvanlig og føle dette, i de livene vi i dag lever er det fryktelig mye stress, tidsklemmer og ikke minst får man idealene fremvist for seg hele tiden så man tror det er slik alle har det, som regel fremstilles det og ha små barn som en evig rosa lykketilstand i de fleste tilfeller. Som du opplever er det ikke helt slik, men det blir bedre og bedre og plutselig en dag merker du at de greier seg mer selv. Er vel liten trøst i min post men jeg vil råde deg og holde ut, blande inn det offentlige for slike problemer bør du unngå av forskjellige grunner.

[Corp Por]

Jeg ville vært veldig forsiktig med å oppsøke hjelp fra en offentlig instans. Alt du sier kan og vil bli brukt imot deg. Jeg ville vært forsiktig med fastlege også.

Hvordan er familielivet ellers?

[logaritmemannen]

Har du vurdert å gå ned i arbeidstid, f.eks. til 80 %? Det vil kanskje ikke løse alle problemene dine, men da får du åtte timer ekstra hver uke på å gjøre noe annet, stresse mindre, drive med noe hobbyer etc.

[Poutine Gravy]

Lol. Kunne nesten ha skrevet dette selv. 

Ikke finn deg hobbyer som ungene ikke kan ta del i, da blir det værre. 

Jeg har kuttet ut mine hobbyer og begynte med Lego(Technic). Jeg bygger og guttene leker og så fikser jeg det de ødelegger. 

 

 

[Camlon]

37 minutes ago, logaritmemannen said:

Har du vurdert å gå ned i arbeidstid, f.eks. til 80 %? Det vil kanskje ikke løse alle problemene dine, men da får du åtte timer ekstra hver uke på å gjøre noe annet, stresse mindre, drive med noe hobbyer etc.

Du tror Kona vil akseptere at han går ned i stilling for å dyrke sine hobbyer?

@DiskusDød har et godt råd. Du bør dyrke hobbyer som du kan gjøre sammen med barna. Han nevnte f.eks. lego. En annen ting jeg liker å gjøre er å sole meg i varmen og være i bassenget (bor ikke i Norge og her er det varmt) og ikke overaskende så liker barna mine det også ?

[Gjest Slettet+6132]

La ungene være mye hos tante i helgene eller lei barnevakt når det er mulig. Om ikke for alltid, så for en periode.

Dra på alt du kan av seminarer.

Ikke snakk med fastlege eller annet kvalifisert personell, som nevnt tidligere i tråden.

Det kan være lett å glemme at mange gjerne skulle gitt alt de eier for å være i din situasjon.

[nacario]

Tøft at du tør å ta det opp. Sånn umiddelbart det du kan gjøre er å finne mer rom til egentid, avtal dette med mor, eller om dere to har behov for mer tid dere to imellom (hvis d er slik at dere er i forhold). Hver alder har sitt fokus, men jo eldre de blir dess mer tid vil du få for deg selv.

Som du selv sier setter du også pris på tiden med barna, hadde du vært uten barn ville du hatt mer fri, men også dette savnet? 

Men alle må lage sin egen sti, min mening er at det er en illusjon at barnefamilien er senteret av lykke og meningen med voksenlivet. Samtidig er det mange fordeler med den livsstilen fremfor alternativene.

[Gjest e830b...de0]

1 hour ago, agvg said:

Er nok ikke spesielt uvanlig og føle dette, i de livene vi i dag lever er det fryktelig mye stress, tidsklemmer og ikke minst får man idealene fremvist for seg hele tiden så man tror det er slik alle har det, som regel fremstilles det og ha små barn som en evig rosa lykketilstand i de fleste tilfeller. Som du opplever er det ikke helt slik, men det blir bedre og bedre og plutselig en dag merker du at de greier seg mer selv. Er vel liten trøst i min post men jeg vil råde deg og holde ut, blande inn det offentlige for slike problemer bør du unngå av forskjellige grunner.

Jeg snakket med kona om dette igår, og dette argumentet hjelper liksom lite. Jeg vet ikke hvor enden på denne tunnelen er, og hvis det er sånn for alle betyr jo det enten at jeg takler det dårligere, eller at "alt er dritt". Ingen av de hjelper meg. Som sagt har det nå vart lenger enn jeg hadde trodd, så jeg er liksom bekymret for at det ikke snur.

 

1 hour ago, Corp Por said:

Jeg ville vært veldig forsiktig med å oppsøke hjelp fra en offentlig instans. Alt du sier kan og vil bli brukt imot deg. Jeg ville vært forsiktig med fastlege også.

Hvordan er familielivet ellers?

Hvorfor ville du vært forsiktig med å oppsøke hjelp? Barna har et trygt og godt hjem.

Familielivet ellers? Det overskygges forsåvidt av stresset. Det er som sagt fine øyeblikk, og trykket "letter" så fort ungene er i seng - selv om det da fort nærmer seg egen leggetid.

 

43 minutes ago, logaritmemannen said:

Har du vurdert å gå ned i arbeidstid, f.eks. til 80 %? Det vil kanskje ikke løse alle problemene dine, men da får du åtte timer ekstra hver uke på å gjøre noe annet, stresse mindre, drive med noe hobbyer etc.

Det er vanskelig. Både på grunn av familiesituasjonen, vi har gjort oss veldig avhengig av min inntekt. Jeg har stilling der det er vanskelig å jobbe deltid.

 

30 minutes ago, DiskusDød said:

Lol. Kunne nesten ha skrevet dette selv. 

Ikke finn deg hobbyer som ungene ikke kan ta del i, da blir det værre. 

Jeg har kuttet ut mine hobbyer og begynte med Lego(Technic). Jeg bygger og guttene leker og så fikser jeg det de ødelegger. 

Kan prøve å finne noe i de baner, ikke dumt forslag det. 

 

Anonymous poster hash: e830b...de0

[Gjest e830b...de0]

 

4 minutes ago, Camlon said:

Du tror Kona vil akseptere at han går ned i stilling for å dyrke sine hobbyer?

@DiskusDød har et godt råd. Du bør dyrke hobbyer som du kan gjøre sammen med barna. Han nevnte f.eks. lego. En annen ting jeg liker å gjøre er å sole meg i varmen og være i bassenget (bor ikke i Norge og her er det varmt) og ikke overaskende så liker barna mine det også ?

Ja det er et godt forslag. Og ja, det ville kona akseptert. Hun er heller ikke tjent med at jeg har det sånn her, og vil gjerne hjelpe.

 

4 minutes ago, Nidar2 said:

La ungene være mye hos tante i helgene eller lei barnevakt når det er mulig. Om ikke for alltid, så for en periode.

Dra på alt du kan av seminarer.

Ikke snakk med fastlege eller annet kvalifisert personell, som nevnt tidligere i tråden.

Det kan være lett å glemme at mange gjerne skulle gitt alt de eier for å være i din situasjon.

Vi har en del barnevakt, men kunne sikkert vært flinkere til å utnytte den tiden. Av og til føles det som om det gjør ting værre. Eksempelvis hadde kona tatt med ungene på hyttetur 2 dager i ferien så jeg fikk snekret litt her hjemme. Helt utrolig hvor mye man rekker i løpet av 24 timer uten unger. Jeg savner de, og livet er "tomt" her hjemme uten. Det er godt når de kommer tilbake, men det tar ikke lang tid før vi "er i gang" igjen.

Jeg vet mange misunner livet vårt. Økonomisk trygghet, flott hus, vakre og snille barn osv osv. Likevel opplever jeg det tøft, og det underbygger egentlig mer håpløshet og dårlig samvittighet. "Hvis ikke jeg har det bra nå, hva skal da hjelpe"..

 

5 minutes ago, nacario said:

Tøft at du tør å ta det opp. Sånn umiddelbart det du kan gjøre er å finne mer rom til egentid, avtal dette med mor, eller om dere to har behov for mer tid dere to imellom (hvis d er slik at dere er i forhold). Hver alder har sitt fokus, men jo eldre de blir dess mer tid vil du få for deg selv.

Som du selv sier setter du også pris på tiden med barna, hadde du vært uten barn ville du hatt mer fri, men også dette savnet? 

Men alle må lage sin egen sti, min mening er at det er en illusjon at barnefamilien er senteret av lykke og meningen med voksenlivet. Samtidig er det mange fordeler med den livsstilen fremfor alternativene.

Ja vi er nødt til å gjøre flere små grep som i alle fall kan lette litt på trykket i perioder. 

Anonymous poster hash: e830b...de0

[Gjest e830b...de0]

Tusen takk for alle svar folkens. De leses med omhu!

Anonymous poster hash: e830b...de0

[Camlon]

4 minutes ago, Guest e830b...de0 said:

Hvorfor ville du vært forsiktig med å oppsøke hjelp? Barna har et trygt og godt hjem.

Du bør unngå å oppsøke hjelp fordi mest sannsynlig vil du få ingen hjelp og du kan risikere at du blir rapportert.

Om barnevernet skulle komme på besøk så må du spille rollen "perfekt far". Om du er sliten nå så kommer du ihvertfall til å bli sliten hvis du må håndere alt stresset og beskymringene som kommer med en undersøkelse.

Men flott at du føler du har nå en plan. Lykke til videre med papparollen.

[Gjest b4116...f07]

Jeg er far til en datter som nå snart er 10 mnd..det meste du sier føler jeg også. 

Alt handler om å holde ut til ungen sover.. 

Jeg sa lenge jeg ikke skulle ha barn, men så skjedde det plutselig.. håper det blir bedre 

Anonymous poster hash: b4116...f07

[logaritmemannen]

Camlon skrev (3 minutter siden):

Du bør unngå å oppsøke hjelp fordi mest sannsynlig vil du få ingen hjelp og du kan risikere at du blir rapportert.

Om barnevernet skulle komme på besøk så må du spille rollen "perfekt far". Om du er sliten nå så kommer du ihvertfall til å bli sliten hvis du må håndere alt stresset og beskymringene som kommer med en undersøkelse.

Men flott at du føler du har nå en plan. Lykke til videre med papparollen.

Jaha? Er det et reellt scenario at man blir rapportert i slike tilfeller? 

[Gjest Slettet+6132]

Glemte å nevne at ekstrajobb kan være lurt, særlig om den også er av interesse for deg. Det holder deg mer unna familien og du nevnte at dere var avhengig av din inntekt.

Kanskje andre fedre i barnehagen føler det på samme måte, og at det er mulig med overnatting på rundgang for å få litt mer egentid.

[Camlon]

1 minute ago, logaritmemannen said:

Jaha? Er det et reellt scenario at man blir rapportert i slike tilfeller? 

Han vil isåfall ikke bli rapportert for å være lite interessert i å leke med barna, men for noe annet.

Å bli rapportert etter å ha oppsøket hjelp er ikke unormalt. Leger og andre ansatte har en plikt å rapportere om de mistenker at noe er galt og det er langt ifra alle mistanker som stemmer med virkeligheten.

[Gjest Slettet+6132]

logaritmemannen skrev (1 minutt siden):

Jaha? Er det et reellt scenario at man blir rapportert i slike tilfeller? 

Det kommer nok an på saksbehandler, og det kan bli brukt mot deg senere i feks. en skilsmisse eller hva det måtte være.
IKKE del ting med legen eller annet "kvalifisert" personell uansett hva det måtte være. Forsikringsselskap og andre kan se seg nødt til å snoke i disse papirene en gang i fremtiden. Hvilke følger dette får er det ingen som aner pr. i dag. ALT du sier vil bli notert, og svært ofte misforstås enkelte utalelser og slike rapportere vil inneholde graverende feil.

[Skandinav]

Jeg har hatt mange og lange samtaler om dette med flere fedre. Som det er sagt tidligere i tråden, er dette mer vanlig enn man skulle tro. Det varierer mellom midlertidig utmattelse for noen, til et varig problem for andre.
Du er altså ikke alene med ditt opplevde problem. Dette er, tro meg, også veldig vanlig hos kvinner. Imidlertid dreier det seg oftest om praktisk utmattelse.
Det kan høres ut som et merkelig råd, men den beste hjelpen får du hos familievernet/familierådgivningen. Selv om du er godt reflektert, er det veldig sannsynlig at det er andre underliggende faktorer du enten ikke har identifisert, eller som du fortrenger, som sterkt bidrar til din situasjon. Noen sesjoner med en familieterapeut vil bidra til selvrefleksjon som oftest bidrar til at du går i riktig retning.

[Poutine Gravy]

Dere som nevner på sende bort ungene for å få egentid kan ikke ha unger. 

Man må først trives med å være sammen med barna sine før man sender de bort. Å ha noen dager fri og så å få ungene tilbake vil bare forsterke følelsene med å mistrives.

Jeg og samboeren har hatt et døgn uten unger på over 3 år nå. Vi har ingen som kan passe dem.

Trives med å være sammen med ungene er viktigst. Dette er ikke lett hvis man har masse kule interesser som aldri blir noe av pga ungene. Legg ALT på pause i noen få år. Jeg har ikke klart det. Og har vært og kan bli irritert pga for lite egentid med mine interesser eller ting som jeg vil gjøre rundt i huset. Men det er ikke mange år igjen så ser jeg ikke ungene mine så mye for da er de ute med kamerater etc. Da får jeg masse tid meg selv.

 

 

[Skandinav]

Camlon skrev (4 minutter siden):

Å bli rapportert etter å ha oppsøket hjelp er ikke unormalt. Leger og andre ansatte har en plikt å rapportere om de mistenker at noe er galt og det er langt ifra alle mistanker som stemmer med virkeligheten.

Opplysningsplikten hos helsepersonell er stadfestet i helsepersonellovens § 33.
Det finnes ingenting ved situasjonen som TS beskriver som ville gi helsepersonell mistanke om behov for tiltak fra barnevernet, herved frafaller meldeplikten.