Gå til innhold

Hva lytter du til for tiden?


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Mer tidlig Yes, og denne gang går ferden i retning av Time and a Word (1970), og kombinasjon av stororkester, prog og diverse coverlåter pluss nytt materiale utgjør et ganske så, tja, frustrerende album.

Antar at bandet ønsket å vise litt "muskler" med sin oppfølger, og da passer det jo utmerket å smelle til med et mindre orkester for å virkelig utgjøre ei "forskjell". Minuset er at den slags blir nær parodisk, tidlig ut og høres mer hjemme i en episode av Bonanza eller et dusin cheesy b-film westerns, enn på et rockealbum.

Der forgjengeren faktisk hadde flere solide og fengende låter, og som viste tidvis lovende og positive takter, fremstår Time and a Word som ei seig graut med for mye svære og kreative innspill og ideer, men mangelen på gode melodier og det at bandet fortsatt var i en meget tidlig fase, som snart kom til å få et viktig tilskudd med gitarist Steve Howe, men anno 1970 var de fortsatt ei meget lang vei unna de kommende prog rock tungtvekterne de kom til å bli kjent for.

Må si jeg er skuffet. Ikke enormt, men gikk vel inn med kanskje litt for store forhåpninger, og tross nok et latterlig albumcover (er noe Spinal Tap over disse tidlige pre-Roger Dean album designene) og lovende omtale (via et klistremerke på coveret):

"The 1970 Orchestral Masterpiece" 

Yeah, right. De hadde rett i at skiva kom i 1970 og at man får mye orkester, men "mesterverk"? Den må de lenger ut på jordet med.

Musikken er aldri direkte gyselig, men for mye all over the place og ikke et eneste spor utgjør et såpass positivt inntrykk som hva forgjengeren hadde å by på, så dette albumet er et av ytterst få 70-talls Yes plater som definitivt ikke er noe vits i å beholde videre, om en da ikke er total die hard tilhenger, og bare må ha alt av bandet i hylla.

Det er kanskje ikke helt nede på Tormato (1978) nivået, og mulig man er litt vel snill når en jo vet hva som lå i vente rundt neste hjørnet, men er nok det nest svakeste Yes albumet jeg har vært borti, og ender så med kun en gjennomgang og føler det er mer enn tilstrekkelig og gir det så ei:

4/10

Lenke til kommentar
:utakt skrev (12 timer siden):

Har aldri vært noe spesielt fan av U2, men på låta "City of Blinding Lights" gjør de mye riktig! Fin oppbygning og digg refreng. 

Forsøkte meg på noen av deres tidligere 80-talls utgivelser i vinter, og kom vel dessverre raskt frem at blant et par meget flotte og fine enkeltspor, så var gjengangeren ofte det at de også bød opp til altfor mye fyllmasse liggende klemt mellom de overlegent bedre sporene, og i de fleste tilfellene så hadde man jo hørt disse utallige ganger tidligere, da fra radio og div innslag i film, tv osv. 

Likevel, live skiva Live: Under Blood Red Sky (1983) falt godt i smak, og fanget opp et langt mer energisk og spennende band, enn hva man var innom på et par av de tidligere 80-talls skivene deres. Bare så synd at den live skiva virket å være nokså "kuttet", visstnok 1/3 av konserten som endte opp på CDen man hørte, og der dessverre et par direkte gyselige enkeltsport (Bono med sin litt for brautende tilværelse) kan fort bli litt vel mye, og gjorde at den aldri helt nådde lenger enn ei sterk terningkast 4.

Var forrige uke (eller var det uka før det igjen?) innom ei Best Of: 1980-1990 (1998) der jo ville scoret sterkere på ratingen, men da min utgave kom med ei ekstra bonus disc, fylt med diverse demoer, b-sider og annet uutgitt materiale (mest for hardcore fansen, vil jeg tro) så klarte jeg ikke å bli for overbegeistret.

Men disc 1 var meget sterk, og byr jo opp til ei imponerende rekke med hits og velkjente (antageligvis for mange, nær ihjelspilte hits) og skal nok forsøke å dra frem resten av U2 skivene man eier, da utover høsten.

How to Dismantle an Atomic Bomb ble kjapt handlet inn i høst 2004, og lyttet mye til den, der og da, og så ble det liksom ikke noe mer. Inntrykket var at nevnte City of Blinding Lights sto igjen som et av de store høydepunktene og skal bli spennende å se an om man er like imponert som tilbake i 2004, ved et par gjenhør. 

Lenke til kommentar

Brad Fiedel - Terminator 2: Judgment Day (1991)

Var tidligere i år innom filmmusikken fra originalen, også den gang mesteparten fra komponist Brad Fiedel, samt da litt forskjellige pop-rock artister, men likte helt klart best The Definitive Edition (1994) der samlet i hop så og si alt av instrumentale bidrag fra Fiedel, og skippet poplåtene. 

7 år senere kom jo en langt mer påkosta og eksplosiv oppfølger, som jo med sine overlegne spesial effekter og budsjett satte ei helt ny standard for hvordan den moderne actionfilmen skulle se ut for 90-tallet, men der jeg må si at lyden, eller rettere sagt musikken/soundtracket er ikke i nærheten av å matche den første. Det er noe "tynt" og ganske så generisk over hva som man får i retur, og hvor ytterst få spor har noe særlig av melodi og stemning gående, annet enn veldig mye av de samme gjentagende "rytmene" og klart, det passer jo selvsagt utmerket i hop med filmens tempo og stil, men det å sitte å høre gjennom hele skiva for seg selv, spor for spor. Vel, det er liksom ikke like imponerende som det å se filmen. 

Det kjølige, gufne men likevel stemningsfulle bidraget til originalen, var virkelig noe for seg selv, men hadde jo også noen nydelige og neddempede stunder, hvor Fiedel ga rom til å gi lytteren/seerne mulighet til å få pustet litt ut, og den slags er meget sjeldent å spore på oppfølgeren. Og igjen, det er klart nok helt bevisst, men blir nå likevel raskt lei av de mange skarpe og skjærende lydene, og for mye av og på, og hver gang det er tegn til en fin liten melodi (Desert Suite er en av disse) er snart rett over i mye det samme som tidligere og senere.

I hop med filmen er nok denne type musikk og lyder/effekter utmerket (ikke sett filmen på for lang tid, men vet jeg burde gjøre noe med det) men å sitte å bare høre soundtracket hele veien ut, det blir aldri det helt store, om en da ikke elsker slike 40 sekunder med melodi, stopp, lyd effekter, stopp, melodi, stopp, melodi, stopp osv og da tar jeg heller ei runde eller 10 med det langt mer varierende, melodiøse og minneverdige original soundtracket, selv om det muligens høres noe mer "datert" og "billig" ut i forhold til 2erns mer teatralske lydbilde.

5/10

Likevel, hovedgrunnen til at man kjøpte CDen tilbake i vår 2001, og eneste grunn til at den fortsatt har blitt værende i samlingen, skyldes jo ene og alene det nydelig siste sporet, der stadig gir meg frysninger. Bare så synd de 80-90 prosent av resten av skiva er milevis unna den slags kvalitet:

 

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

Clannad - Macalla (1985)

Enda et impulskjøp, og et der ble gjort i forbindelse med den flotte balladen In a Lifetime hvor den godeste Bono bidrar, og må si at han gjør ei fremragende innsats her, og den hørte man jo første gang på Celtic Circle Vol.1 (2003), der ga mersmak på den type fine og behagelige pop-låter. Men utenom den, samt det at artisten Enya var vel også et medlem i Clannad en gang i tiden, så er resten av bandets musikk, nærmest ukjent terreng, vel, om en da utelukker Theme Harry's Game, som jo har medvirket i utallige filmer og tv-produksjoner. 

Et annet kjært navn å finne igjen på Macalla er jo saksofonisten Mel Collins, og slikt gjør jo at man får ei viss forhåpning om at dette kan bli noe lovende ut av alt sammen.

Den stemningsfulle åpneren Caislean Óir høres mistenkelig kjent ut, mulig man har hørt den før, ikke umulig, mens The Wild Cry er litt av og på, men saksen til Mel er alltids et pluss. 

Closer to Your Heart fortsetter litt i samme slengen som Wild Cry, ei små-anonym og avdempet pop-låt, der av og til forsøker å "trøkke" litt i med gitar, men blir brutalt avbrutt av gyselige og cheesy synther, før nevnte 80-talls hit (med Bono som gjestevokalist) gjør sin inntreden, og minner meg litt om noe Sting kunne ha levert på samme tid.

Selv om stemmen til Bono er noe jeg aldri helt får til å sitte, med tanke på U2, så fungerer han meget godt i hop med sine landsmenn i Clannad, dette er virkelig flott musikk og han klemmer godt til og mest sannsynlig albumets soleklare høydepunkt.

Det er vel bare å innse at dette ikke blir noen "fest" av oppløftende og kjappe "party-låter", og det var jeg vel i grunn klar over, men i mindre doser så er ikke dette å forakte, og den meget avslappende og fine Almost Seems (Too Late to Turn) byr opp til den type musikk en kanskje forventet mer av, og skuffer så absolutt ikke.

Indoor blir som ei iskald dusj rett etter ei så flott låt, med enda ei dose av horrible og fæle synther som "setter stemningen" helt feil i mine ører, og åpenbart at bandet forsøker litt for hardt å kjøre pop-soundet fullt ut, men synes ikke det passer dem så godt.

Ei skive som jeg godt kan høre, en gang i blant, i likhet med lignende artister og musikk som Enya osv, pent men må ha det litt på avstand og ikke for mye på en og samme tid, da det kan fort bli for "mye".

Kanskje ei skive/musikk som egner seg best om en skal dra frem eller forsøke seg på Ringenes Herre bøkene, og i hop levende lys, noe godt å spise/drikke på, et varmt pledd og ja, den slags på regntunge og gufne høstkvelder.

Men, alt i alt så er dette ganske så ujamn plate, et par flotte og fengende spor, en del tamme og direkte anonyme, samt noen som er lettere irriterende, grunnet fæl bruk av synther. 

Tror jeg lander på ei snill:

5/10 (igjen)

 

Lenke til kommentar

Høsten er her, og alltid forbundet den som et egnet tidspunkt å dra frem Kate Bush sine album, og var jo smått innom henne for en kort tid tilbake, da via den tidvis imponerende samleren The Whole Story (1986), der antageligvis kom som et resultat av damens kanskje
aller største suksess med klassikeren Hounds of Love (1985), men The Red Shoes (1993) tror jeg man knapt nok har vært innom, hvert fall ikke på ei mindre evighet.

Innser tidlig ut, via den ikke fullt så "imponerende" og litt vel oppløftende pop-låta Rubberband Girl, at her kan det hende at en må stålsette seg for ei potensiell nedtur, og med tanke på hvordan albumåpneren avslutter det, en smertefull sådan.

Det hjelper da lite på å følge opp ei så fartsfylt og irriterende åpner, når fortsettelsen blir et nærmere 4 minutter langt gjesp, og så er det jommen meg rett inn i ei "morsom" latin-dreven danse-låt, og joda, dette er lover alt annet enn bra.

Mulig jeg må begynne å rydde plass i Kate Bush hylleseksjonen også, for denne kan da ikke overleve? Om så, må noe utrolig skje, og det veldig snart, for dette er bare fælt og vondt å høre på.

Og deja-vu, ny vuggevise og blir det så fulgt øyeblikkelig opp av ei ny "artig" låt? 

Får bare trøste meg med det at denne skiva ikke ble introduksjonen min til musikken hennes, for da vet jeg ikke om man ville giddi å tatt seg bryet så tidlig ut, med å sjekke ut resten av albumene hun har laget.

Smått utrolig at talenter som Prince, Clapton og Michael Kamen medvirker, men hvor deres bidrag har blitt av i denne gyselig smørja, ja, det er ikke godt å si. 

Nei, dette var bare trist, og ikke en eneste låt som ville fått innpass på hennes kanskje mest "middelmådige" utgivelse, Lionheart (1978), eller slik man husker den som, og selv om ikke alt er fullstendig grusomt, så er dette definitivt ingen Bush skive jeg vil verken se eller høre videre i heimen, og blir så med en meget skuffende:

3,5/10

Lenke til kommentar

The Human League - The Very Best Of (2003)

Ei samler som man nærmest helt hadde glemt bort, men ble vel raskt handlet inn tilbake i sommer 2005 og det "store"  80-talls innkjøpet, som jo kom skyldes svensk tv som sendte 80-talls musikk, dokumentarer, konserter, filmer osv, hele natten ut i forbindelse med Live 8 konserten og varmet dagen derpå opp med Live Aid. 

Uansett, for min del var det nok britisk synth pop, new romantic og new wave artistene og låtene som satte dypest spor og inntrykk, og joda, det ble mang ei stygg bomkjøp den sommeren, men The Human League og skiva Dare (1981) var ei øyeblikkelig suksess, mens de to forgjengerne Reproduction (1979) og Travelogue (1980) fremsto som godt og blandet.

Denne samleren gjør det nok klokt i å begynne med bandets aller største og beste singler, der man gyver rett ut i synth-klassikere som:

Don't You Want Me, Love Action (I Believe in Love), Open Your Heart og The Sound of the Crowd

alle fra Dare perioden og det er noe med hele den unike og friske kombinasjonen av banebrytende musikkproduksjon og ekstremt fengende melodier, der bare passer helt utmerket i hop med det futuristiske og kjølige disco-synth preget bandet beveget seg mot, da etter at den originale og noe mer eksperimentelle besetningen ble brutt opp og halvparten ble om til å forme Heaven 17 og mens gjenstående medlem Phil Oakey hyret inn noen unge skolejenter samt talentet til produsent Martin Rushent, og vips, så skrev de pop historie med klassikeren Dare (1981).

Dessverre, som med så utallige mange samlere, så gjør også denne tabben i å gå fra 4 perler, rett over i total middelmådighet, og det synd den ikke stokket litt om på låt utvalget og startet heller opp med de aller tidligste Human League låtene, fremfor å spare dem helt til slutt, for de som eventuelt er helt nye for denne gruppa vil muligens bare gi opp lenge før den tid, etter et såpass drastisk fall i kvalitet som da de 4 første og fantastiske synth perlene, til mer "varierende" kvalitet.

Mirror Man er jo et skrekkeksempel på hvor hardt og fort bandet falt, da på så kort tid. Gyselig, bare, uff nei glem det. Høres ut som ei hvilken som helst overprodusert britisk pop-sviske fra midten av 80-tallet og der forsøker å høres "frisk" ut ved å ha et litt mer "amerikanisert" lydbilde gående, men de feiler på alt og alle måter. At denne kom ut i 1982, et år (knapt nok det) etter Dare er jo smått utrolig å tenke tilbake på. Klart, produksjonen og hjelpen til Rushent var nok umulig å gjenoppdage, og de rota seg bort i mye fæle og overproduserte ting og tang utover.

Verste av alt, dette var bare starten på ei lang og vond elendighet med grufulle singler, og et band som famlet mer og mer, og når de først begynte å få teken på singelformatet igjen, og Oakey fikk tilbake Dare sveisen sin, ja da var jo tiåret ferdig.

Så kommer den ultra-cheesy (Keep Feeling) Fascination der hvert fall er noe mer givende enn forgjengeren, mest grunnet at den er i mine ører mest kjent fra GTA: Vice City soundtracket, men selv da er den vond å høre etter de 4 første sporene.

Så skjer det saker og ting, The Lebanon ankommer med høyreiste og gnissende gitar og vitner om et band som hvert fall forsøker å henge med i tiden, antageligvis sett og hørt hva andre britiske band som U2 og Simple Minds har fått utrettet i mellomtiden, og selv om de bandene klart aldri var så mye synth dominert som Human League, så var de ikke helt på ukjent terreng på tidlig 80-tallet med den slags. 

Human League derimot takler dessverre ikke jobben med å både være seriøse/røffe og fengende, for selv om det er en klar oppjustering fra de to forrige singlene, så er det fint lite av sjarm og melodi igjen i retur, men de skal nå ha for forsøket.

Life On Your Own går rett i glemmeboka og er nok den veikeste og mest intetsigende låta jeg har hørt til nå fra bandet. Hva i huleste drev de med i mellomtiden fra Dare og, vel resten av 80-tallet?

Så skjer heldigvis noe igjen, for her kommer en der egentlig ikke er noen Human League låt, men ei Giorgio Moroder og Phil Oakey samarbeid gjennom den flotte Together in Electric Dreams fra 1984, der var vel også tittelkuttet til filmen ved samme navn, da om et trekant drama mellom to naboer og en kjærlighets syk computer. Låta har jo et klassisk feel-good Moroder preg gående, og tror Oakey og han jobbet sammen mer, men denne låta løfter øyeblikkelig samleren, og det var jaggu meg på høy tid.

Louise er nok skivas mest avdempende og skjøre øyeblikk, og det passet i grunn fint med bandet, særlig vokalbiten. Husker Oakey nevnte noe om at den låta var en av Liam Gallaghers favoritter som ung, og at Phil fikk "sjokk" når han fikk høre dette fra Liam ved en senere anledning, da inntrykket han hadde av rockerne på 90-tallet (sikkert mest image-relatert og musikkpressen) var at de avskydde alt som hadde med "typisk" 80-talls musikk, og synthesizere, og hendte jo fra tid til annen at band ville skryte uhemmet i bookleten på CDene om at de aldri benyttet synther, trommemaskiner eller andre "maskin" drevne instrumenter, for å liksom vise hvor "ekte" de var, i forhold til de som "feiget" ut og "solgte seg" til maskinene.

Human er ei nydelig ballade, hvor bandet endelig fikk tak i noen skikkelig produsenter (Jimmy Jam og Terry Lewis), som for hvert fall ei kort tid fikk bidratt i å løfte Human League tilbake på toppen av hitlistene. Oakey og damene hans synger meget bra og melodien, stemningen er til og ta og føle på, og, nei, ei skikkelig 80-talls klassiker det her.

Heart Like a Wheel er kanskje bandets aller beste låt siden Dare eraen, og nesten 8 år tok det før de greide å kverne ut ei såpass flott og fengende synth-pop låt, der føles ut som et friskt pust og riktig retning for gruppa, og har ei mer energisk og dansevennlig lydbilde gående enn tidligere og det passet dem utmerket. 

Om skiva bare hadde skippet de senere og dølle 90 og tidlig 00-talls låtene, så ville jeg kanskje vært noe mer snill med den totale ratingen, men rett skal være rett og selv om det er hyggelig å få avsluttet likevel, med 2 stykk tidlig og mer "primitiv" utgave av Human League, så skulle jeg ønsket de kom helt i starten, fremfor til sist.

Uansett, de iskalde og små-gufne 70-talls Human League låtene har et langt råere og mindre "glamorøst" lyd over seg, men hinter likevel om ting som skal komme.

Alt i alt, ei godkjent samler, en del gull, noe tull og annet skvip man greit kan bare skippe seg raskt forbi, men har man de 3 første skivene og denne Best Of utgaven i heimen, så har man vel mest sannsynlig det man trenger å ha av bandet.

6/10

 

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

Huff og mere huff, hva i... holdt du på med på tampen av 80 og store deler av 90-tallet med, David Bowie?

Har ofte lest folk som bruker skiva Let's Dance (1983) som ei slags skyteskive for alt som gikk galt etter ei nær plettfri gullrekke med klassikere på 70-tallet, men så fæl var den vel ikke.
Lenge siden jeg var innom den, men husker nå flere fine enkeltlåter, noe jeg må si er vanskelig, (selv med lupe) å registrere på hva som fulgte med Tonight (1984) og Never Let Me Down Again (1987), som man jo var innom i sen høst 2016, og der ble det delt ut bunnkarakter til begge, samt at man jo var uheldig å la ørene få lide ekstra mye, da via møkka skiva Tin Machine.

Forrige uke dro jeg frem 1.Outside (1995) som visstnok dreide seg om et konseptalbum-cyber-space opplegg, men hvor musikken var dessverre meget skuffende og tidvis fæl/irriterende, og lite hjalp det ikke på at man senere prøvde jo ut Earthling (1997), og tross av den var noe mer "overkommelig", kan jeg ikke fatte å begripe at en stor del av fansen hans mener at disse to står seg ut langt bedre enn nevnte La oss Danse.

Så jeg får snart ta å få sjekket ut den igjen, for alt virker å være bedre enn sen 80 og store deler av 90-talls Bowie skivene.

I dag går enda ei Bowie CD ut av heimen, og turen er kommet til Black Tie White Noise (1993) som var vel ment å være et brautende og svært "comeback" for legenden, men nei, tror jeg gir meg nå med 90-talls Bowie, og prøver heller ut tidlig 00-tallet og deretter beveger seg bakover fra 1983 og til 70-tallet, for her vet jeg nå at man har masse godbiter liggende på vent.

Nå har jeg torturert øregangene nok for denne gang, og dette er ei brutal lærepenge og medisin, for en som sikkert handlet inn for mye av "alt" på en gang, fra en artist man forsøkte å ha alt av i samlingen, men tok seg ikke bryet med å gå litt grundigere til verks, høre litt på skivene før de ble handlet inn osv.
Men igjen, mer plass i hyllene, og har fått nedjustert Bowie kolleksjonen betraktelig den siste tiden.

Alltid trist med storheter som Bowie, Kate Bush osv, som leverer to såpass svake og direkte fæle album i 1993, men heldigvis kan en alltids glede seg over hvor utrolig mye flott og stor musikk de har laget. Men nei, Black Tie White Noise er av typen som egentlig burde holdt mer enn nok med ei lytt og så rett i søpla med deg, men så er ikke David Bowie en hvem som helst, og da blir det jo gjerne en lytt ekstra, da for å hvert fall prøve å høre etter om det er ei eller to noenlunde okei låter her, som en da kan ha overhørt, men det var det altså ikke.

Denne, Never Let Me Down Again og Tin Machine prosjektet er nok Bowie trioen med lyd fra helvete, hvert fall i mine ører. At folk kan finne på å gi disse makkverkene nærmest full pott på ratingstigen, terningkast osv, må jo være 
de som gir absolutt alt terningkast 6, eller så finnes det terninger der ute med kun tallet 6 og intet mer på dem.

2/10

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar
XtaZ skrev (11 minutter siden):

For litt over ett år siden så oppdaget jeg GUNSHIP og The Midnight med noen ukers mellomrom, og siden da har alle albumene stått på shuffle og spilt omtrent hver eneste dag, og jeg er fortsatt ikke litt lei.

Interessante og lovende musikk, og selv om Gunship er ukjent terreng (til nå), så er jo en animert Tim Cappello (tøft) og bruken av saksofon noe der alltid lysner opp hverdagen. 

Men har jo nylig stiftet kjennskap med The Midnight, og hvor spesielt:

Collateral

Er ei jeg øyeblikkelig falt for (klart, hjalp godt på med ei ung og heit Linda Hamilton og hele den tøffe Tech-Noir scenen i bakgrunn) men også at melodien minnet meg så mye om Terminator komponist Brad Fiedels bidrag i Fright Night (1985) og spesielt da Love Theme, som jeg vil tippe at The Midnight sikkert har hentet noe inspirasjon fra.

Av andre "nye" oppdaget syntwave/80-talls retro musikk, har jeg falt litt for At 1980 og spesielt låta Missing You. Hjelper igjen på at man får ei ung og flott Elisabeth Shue å lene øya på i samme slengen.

Oppløftende og fengende feel-good musikk, og er såpass mye der ute, at blir umulig å gå gjennom alt, men prøver fra tid til annen og oppdage nye potensielle favoritter. 

Lenke til kommentar

Music from the Television Series - Miami Vice (1985)

Fortsetter Vice stemningen fra forrige ukes re-visitt med det komplette Vice City: Soundtracket (2002), men denne gang er det originalen fra åttitallet, og denne noe ujamne og litt skuffende tv-samleren virker å være et klassisk "hasteprodukt", utgitt i håp om å melke mest mulig, på noe som ikke var garantert å bli en varig suksess på tv-skjermen (tror det var først med sesong 2 av Miami Vice virkelig ble et pop-fenomen) men musikken, stilen, fargene og alt jeg forbinder med showet er tilstede i 1984-85 og sesong 1, og hvor antageligvis mesteparten av låt-bidragene fra denne CDen er hentet fra.

Håper på langt mer fra Jan Hammer, men i stedet en del blir det mest pop-låter og et par Hammer instrumentaler, her og der. 

Åpnes med det klassiske tv-themet, som senere (sikkert for å fylle på mest mulig) et gjenhør i en noe lenger og bedre utgave. 

Glenn Frey og Smuggler's Blues dukket jo også opp på Vice City soundtracket, mens hans andre bidrag her, You Belong To the City er en herlig klassiker, fra første dobbelt-episoden fra sesong 2, hvor da Sonny Crockett vandrer ensomt rundt i New York bys neonlyste gater, og saksen brøler ut i bakgrunnen. Denne scenen ble herlig parodiert i ei episode av Married With Children, hvor Al og naboen hans vandrer rundt i gatene, og ler alltid godt av den type parodiske innslag fra det herlige showet.

Igjen, her er nok fokuset lagt mest til rette for de svære og populære navnene og artistene, Glenn Frey, Chaka Khan, Phil Collins og Tina Turner. Ikke noe galt i det, men det var jo en som som mer eller mindre skapte lyden av showet, og så mye man gjerne forbinder med 80-talls Miami by, og det er jo Jan Hammer. Så at han kun får et par innhopp, her og der, er jo i grunn litt synd. 

Men han ville få sin "hevn", der Crockett's Theme ble en enorm suksess, og sørget for at hans egne Escape from Television (1987) ble en storselger og man fikk utallige Miami Vice relaterte CD utgivelser i årene som fulgte, men der nå ting var lagt mer til rette for den overraskende suksessen til Hammer, og ikke de mange kjente pop-navnene.

Selv om den svære instrumental-hiten nevnt ovenfor ikke er med her, så får man likevel 2 meget solide Vice instrumentaler, der gir greit et hint om ei fin blanding av det eksotiske og spennende raske party-livet, men ikke minst også dets langt mer farlige natteliv i Miami, og hvor speiselt Evan (og episoden med samme navn) står igjen som en av de aller sterkeste fra sesong 1 og denne skiva.

Flashback fremhever Hammers mer neddempede, flotte og "svevende" romantiske sound, der på sett og vis er som ei fin hint i retning av hva som skulle komme med den mer oppløftende Crockett's Theme. Har man sett et par av seriens episoder, treffer også melodien litt ekstra hardt, da man jo vet hva som hender og slikt har selvsagt litt å si.

Herlig 80-talls chill-out der likevel greier å holde interessen oppe, ved å stadig bringe inn noe nytt, og mens Chase lever greit opp til sitt navn, her er det tempofylt og ei heftig og intens melodi, der er bedre egnet til raske biljakter i Miamis gater eller båt jakter, enn rolig og stemningsfull bakgrunns musikk.

Evan som nevnt tidligere, er helt klart Hammer på sitt aller beste, og står igjen som ei oppbyggende og ganske så mørk og dyster, men hele veien ut, drivende og flott melodi som jo nærmest eksploderer ut ei fantastisk avslutning, og er et meget passende theme, da for en av showets aller mest interessante og hjemsøkte karakterer, der jo etterlot seg et stort inntrykk i episoden med samme navn.

Denne CD samleren er derimot meget middels, og ville raskt vært løftet flere hakk, om Hammer fikk mer plass, og luket ut et par av de mindre imponerende pop-bidragene (Khan og Turner sine, spesielt), mens Grandmaster Melle Mel og Vice er bare parodisk fælt å høre på.

På den annen side, så er jo den ikoniske In the Air Tonight av Phil Collins scenen fra pilot episoden også en viktig, (meget sådan) grunn til å at denne sikkert solgte såpass godt.

Alt i alt, langt fra noe must, men er man fan av serien og musikken/stemningen, vil en nok greit plukke opp et par favoritter, men er man mest glad i Jan Hammer, så blir det nok noe skuffende og anbefales nok heller å forsøke å lete opp den overlegne boksen/samleren: Miami Vice: The Complete Collection (2002)

5/10

 

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

Faith No More - Introduce Yourself  (1987)

Var litt spent på å høre gjennom denna, for selv om man på forhånd var fullt klar over at albumet ble til før ei ung Mike Patton overtok som vokalist og frontfigur, så føles det tidlig ut noe rart å høre den heller "søvnige" vokalen til Chuck Mosley, men likevel etter et par runder på replay, så synes jeg ikke dette var så fælt.

Uvant, ja, men slettes ikke dårlig, og musikken hinter jo om ting som skal komme. Energiske saker, og sparker ganske godt fra seg, med mye tøffe gitarriff og soloer, bassing og synther, og hvor spor som Faster Disco, Anne's Song, We Care A Lot og Blood er alle meget sterke sanger her.

Liker godt komboen av de mer lekende og frekke funk-rockerne og den mer stemningsfulle synth-hard rock preget, som jo går igjen på flere av sporene, og hadde vært interessant å hørt gjennom om disse er å oppsøke med Patton på vokal.

Ei skive som sikkert ville egnet seg godt som party-plate, litt utpå kvelden/nattetid, og tja, beholdes men tvilsomt en som får like tung gjenhør på anlegget som de senere skivene til bandet.

Uansett, stort sett ålreit musikk, og langt mer enn først "fryktet". Så ender til slutt opp med ei snill:

5,5/10

 

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

To nye og meget fine favoritter av Synthwave artistene The Midnight og Ollie Wride & Sunglasses Kid:

Arcade Dreams

Aldri fått sett filmen The Wizard (1989) før, men veldig lyst, og ikke noe mindre etter denne solide musikkvideoen, og The Midnight bare fortsetter å lesse på med imponerende og nydelig musikk.

Stranger Love

Igjen ei fin, avslappende og stemningsfull sang, perfekt å bare chille til, og igjen, opplasteren vet å finne velegnede bilder til musikken, og her det jo ei ung Drew Barrymore som pryder bildet.

Lenke til kommentar

Within Temptation - The Silent Force (2004)

Sent på 90-tallet/tidlig 2000 vokste det frem en ny metalsjanger; "symfonisk metal". Svulstige, pompøse greier frontet av en kvinnelig vokalist. Finske Nightwish ble raskt yndlingene innen sjangeren, men det var jo også mange andre band som drev med liknende musikk. Blant annet nederlandske The Gathering og Within Temptation ble lagt merke til. 

En kompis inviterte meg med på konsert da Within Temptation var ute på turne for "The Silent Force". Jeg kunne ikke skryte på meg at jeg kjente noe særlig til bandet, men jeg sjekket ut et par låter og sa at jeg var med. 

Jeg angret ikke på det, for å si det sånn.

Det er såpass mange år siden at jeg husker ikke konserten i detalj lenger. Det jeg derimot husker er det sinnssyke trøkket fra scenen, og den klokkeklare stemmen til vokalist Sharon den Adel. Jeg husker svakt at hun sto fremst på scenen i en overdådig kjole og så ut som en slags eventyrdronning. Det var så perfekt levert at det kan ikke beskrives. Jeg kunne ingen av låtene, men det spilte ingen rolle for alle rundt meg kunne jo alle tekstene. Det var allsang og hoiing fra første til siste tone, jeg hadde helt gåsehud der jeg sto. 

Sånn i ettertid måtte jeg jo sjekke ut plata de turnerte for. Kritikerne ser ut til å ha likt forgjengeren ("Mother Earth") bedre, "The Silent Force" fikk litt kommentarer på at bandet begynte å bli for kommersielle, uten at jeg kan si det plager meg noe. Skiva er litt ujevn, de fyrer av mye av kruttet tidlig på skiva og det dabber litt underveis (eller kanskje det bare er fordi låtene er ganske like og man blir litt lei etterhvert..?), men det er solide saker det her. Det er gode melodier, det er smakfull orkestrering som støtter oppunder bandet på akkurat de riktige stedene, og den vokalisten da ... når hun kliner til så holder du kjeft og lytter.  

Jeg fulgte bandet litt videre, men når de begynte å samarbeide med folk som Xzibit og tydeligvis var villige til å gjøre hva som helst for å bli stjerner så mistet jeg interessen. Musikken ble ganske platt også. 

Men, "The Silent Force" spiller jeg enda. Og tenker tilbake på den konserten. Wow.

Høydepunkter: "See Who I Am", "Jillian", "Stand My Ground", "Forsaken", "Aquarius", "It's the Fear"

8/10 (konsert: 10/10) 

 

 

Endret av :utakt
  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar
:utakt skrev (51 minutter siden):

Sent på 90-tallet/tidlig 2000 vokste det frem en ny metalsjanger; "symfonisk metal". Svulstige, pompøse greier frontet av en kvinnelig vokalist. Finske Nightwish ble raskt yndlingene innen sjangeren, men det var jo også mange andre band som drev med liknende musikk.

Var såvidt innom denne genren rundt omkring 2002-03, men stoppet vel i grunn med Nightwish, og kom aldri skikkelig i gang, eller videre. Ikke det at jeg mislikte/hatet musikken, men grungen og alternativ rock tok opp stadig mer av tiden, og jeg sleit med å kombinere finne plass der og da, til utallige genrer, særlig når særlig Nirvana alene opptok ekstremt mye plass og tid i hverdagen min.

Angrer egentlig litt på at jeg ga bort et par av Nightwish skivene, der spesielt skiva Century Child (2002) falt godt i smak, og hvor åpneren Bless the Child kom med ei herlig blanding av drama, pompøsitet og heftige rytmer/melodier, og skal se om jeg ikke kan finne igjen denne, for ligger stadig vekk i bruktsjapper til nærmest ingenting.

En av grunnene til at akkurat denne plate fra Nightwish satte seg, var vel også hele Ringenes Herre manien i 2001-03, og pleide å lese i bøkene og lytte til band som Nightwish, og er noe Lord of the Rings aktig over albumcoveret, som kanskje ikke er noen tilfeldighet.

 

Lenke til kommentar

Når verden blir normal igjen har jeg litt lyst til å oppleve Nightwish live. De fikk ny vokalist for noen år siden, nederlandske Floor Jansen (hva er det med nederlendere og denne musikkstilen?!), og hun er altså en frontfigur av en annen verden. Bra show er det og.

Dette er hvordan du åpner en konsert. 

 

 

Endret av :utakt
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Har blitt en god porsjon CDer som har fått kjørt seg i helgen, men dessverre ytterst få som gjorde særlig til positivt utslag, der spesielt Public Image Ltd skiva This Is What You Want, This Is What You Get (1984) og Ol Dirty Bastard - Nigga Please (1999) må være noe av det aller mest elendige og irriterende ørene mine har blitt utsatt på veldig lenge, grusomt og i grunn veldig kjipt, da jeg har veldig sansen for både Dirty Doggy Bastard og Johnny Rotten, men de to albumene nærmest trampa jeg i vilt raseri ned i søpla.

Fant vel også greit ut av death metal (hvert fall Obituary) og skiva The End Complete (1992) ikke var helt mine greie. Ikke dårlig, men tvilsomt noe som kommer særlig innpå meg, og ser liten vits i å "late" som man liker noe, der gir meg null og niks i retur.

Hadde en derimot langt mer givende gjenhør med samlere Substance: 1987 (1987) av New Order, og hvor man sist gjorde "tabben" med å inkludere bonus discen (CD utgaven) der jo inneholdt ei haug med b-sider, instrumentaler og uutgitte saker, og den trakk dessverre ned den totale ratingen fra den overlegent bedre Side 1, der inneholdt en imponerende liste over hits gjennom 80-tallet. 

Denne gang bestemte jeg men kun for å fokusere på Side 1 (LP utgaven) og da ble det en langt snillere rating, og joda, New Order som singelband kontra albumband, er et helt annet "monster", for studio skivene deres har dessverre vært fint lite å juble over (i mine ører da) og aldri skjønt hypen rundt dem, da det er for mye fyllkalk mellom de virkelig gode sporene, og hjelper fint lite når de ofte utelater de klassiske singlene attpåtil.

Hadde også ei annen New Order samler i hylla, da under navnet International (2003), men denne var heller ei skuffende og små-blanda sak, der største irritasjonen var at en av bandets soleklart beste verker, (The Perfect Kiss) var nå i ei forkortet versjon, og mens i stedet ble det altfor mye fyll og middelmådig skvip som fikk ufortjent mer oppmerksomhet, og nei, skal man ha ei New Order samler, så er det Substance, og sånn er det med den saken.

Så om jeg må absolutt kun velge ei, og kun ei av utallige New Order singel klassikere, så faller nok valget greit på den fantastiske låta The Perfect Kiss og der musikkvideoen på nesten 11 minutter, er jo så gjennomført erketypisk 80-talls man bare kan komme, og kanskje ikke så rart, da regien var gjort av selveste Jonathan Demme.

Men av en eller annen grunn får man jo en følelse av at John Hughes og hans utallige tenåringsfilmer har jo en viss innflytelse i videoens stemning og preg, og tror også den dukket opp i en eller flere av hans filmer. 

Her går det i alt fra froskelyder til heftig og tøff bassspilling fra Peter Hook, og er nok en av de musikkvideoene som greit oppsummerer det aller meste jeg elsker med 80-tallet og New Order.

 

Lenke til kommentar
:utakt skrev (På 12.9.2020 den 16.29):

Dette er hvordan du åpner en konsert. 

Heftige saker det der ja, meget "annerledes" enn det lille jeg har vært innom av tidligere Nightwish låter, men mulig bandet høres langt mektigere/råere ut live (selvfølgelig sjeldent noe "sjokk" i rocke og metall verden). Uansett, virker som fansen fikk et solid show for penga sine. 

Lenke til kommentar

George Michael - Older (1996)

Fant i dag frem ei skive man hadde nærmest helt glemt bort at en eide, men i det jeg så coveret innså man at den ble nok raskt handlet inn under ei tur til Danmark i 2003-04, og i grunn mest fordi den inneholdt 1-2 spor man likte godt fra George Michael, men så bar det raskt ut i glemselens verden med den.

Skiva Older er slettes ikke dårlig, nei.
Den starter opp med ei flott og imponerende åpnings trio, der hitene Jesus To A Child er jo ei nydelig låt som huskes godt fra MTV og midten av 90-tallet, mens den kanskje største singelen eller hiten fra denne platen er jo den funky og tøffe Fastlove, som har holdt seg meget godt den også, og er vel langt mer tiltenkt dansegulvet. Men den sterkeste av disse 3, kommer da gjennom den av neddempede og stemningsfulle jazzlignende tittelkuttet, som er kanskje den der best hinter om hvordan resten av albumet vil komme til å fortsette videre.

Og så følger kjapt opp den heftige, små-funky og stilige Spinning the Wheel, og jeg vet at jeg har hørt denne før, men helt glemt både navn og låt, men ble vel mer ei slags mindre radio-hit, enn stor video hit i sin tid.

Går man inn og forventer raske, dansevennlige og tøffe melodier og party-musikk ala Fastlove, så vil en nok bli noe skuffa, for dette er jo langt mer et solid og gjennomført voksent jazz-pop album, der neddempet stemning er noe som virker å gå igjen, men skulle nå selv gjerne hørt et par til av samme stil som Fastlove, for det kan bli noe vel mye rolige nattklubb bidrag her, selv om det passer George Michael sin stemme meget bra, så faller jeg litt av på slutten.

Men denne skiva kom vel også ut etter ei ganske så "hektisk" periode, med mye smerte og sinne bakom seg for George Michael, med både rettsaker mot eget plateselskap samt private tragedier og annet, men nei, et tidvis veldig flott pop album, som jo har holdt seg godt musikalsk, og får se om jeg ikke kan forsøke å sjekke ut litt mer av den godeste George Michæl som CD utgaven omtaler han som.

 

Lenke til kommentar
Frank.N.Steen skrev (På 10.9.2020 den 18.30):

Faith No More

Tok en liten titt i hyllen for å se hva jeg egentlig hadde på cd av Faith No More og jeg mangler bare "We care al lot" (1985) "Live at Brixton Acadamy" (denne hadde jeg på kassett dog) (1991)  og "Sol Invictus" (2015) 
Lyttet til "Angel Dust" (1992) og det er altfor lenge siden denne fylte øregangene mine! Etter som jeg fulgte progresjonen til bandet album for album da jeg var yngre er det veldig vanskelig å velge et favorittalbum, jeg må lytte mer og oftere til disse.
 

Endret av dengelgen
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...