Jump to content
Guest 5db06...060

Ingen venner på 8 år, svært depressiv..

Recommended Posts

Guest 5db06...060

Det er gått 8 siden jeg tabbet meg ut og gjorde underslag der jeg stjal fra privatpersoner på jobb. Bor i et lite lokalsamfunn og kuttet ut alle mine tidligere venner pga. skammen av det jeg gjorde. I tillegg så jeg at det var ingen empati å få hos mine tidligere venner da de ikke skjønte hvilken desperat situasjon jeg var i på den tiden. Var avhengig...

I tillegg var vennene mine ikke gode venner, de var mer fyllevenner der limet i vennskapene var alkohol. Etter at jeg sluttet å drikke hadde man plutselig ingenting til felles med de. Så har per idag faktisk ikke en eneste venn bortsett fra min kjæreste, som jeg har vært sammen med i 1,5 år.

Endte med at jeg isolerte meg i mitt eget hus, noe jeg har gjort de siste 8 årene. Tør den dag idag ikke gå på butikken i bygda fordi jeg er redd noen skal stoppe meg og spørre hvordan det går, akkurat som om de faktisk bryr seg liksom... Det blir liksom mer som en plikt for dem å stoppe meg på butikken å snakke siden man hadde bekjentskap før i tiden. Slike situasjoner gjør meg kvalm, og derfor reiser jeg 1 time hver vei for bare å få handlet mat på en annen matbutikk. Fikk ny jobb utenbys for 3 år siden og har kommet meg tilbake i arbeidslivet igjen, men føler meg til tider svært deprimert. Har kjærest som vet at jeg ikke har venner, og hun har godtatt det, men føler likevel en tomhet der. Har vanskelig for å få nye venner.. Vanskelig for å bryte isen. Er egentlig veldig sjenert.

 

 

Noen som har tips til hvordan jeg kan komme over denne depresjonen?

Anonymous poster hash: 5db06...060

Share this post


Link to post

Ok, min venn.

Dette blir ikke et langt og utfyllende svar.

Du er veldig ærlig og snill. Du legger hjertet ditt på bordet. Så jeg skal ikke være bøddelen og ta frem øksen.


Lytt til meg.

 

Det virker svært sterkt for meg som at du er en veldig sterk person. Du bor i lokalbygda enda. Det virker for meg som at du ikke har veldig lyst til å flytte vekk. Det virker for meg som at du har lyst til å prøve å bygge broer, fremdeles. Dette er noe som det står svært høy respekt av for meg.


1) Har du et yrke? 2) Har du en inntekt? 3) Har du en kjæreste, et forhold?


Det virker for meg som at du har mye viljestyrke i hodet og hjertet ditt. Dette er noe jeg vil på det sterkeste prøve å preservere og bygge på ... ikke å bryte ned.

Du virker som en veldig sterk person. Hvis du er ærlig med meg, så vil jeg være så ærlig jeg kan med deg.

Share this post


Link to post
Gjest 5db06...060 skrev (12 timer siden):

Det er gått 8 siden jeg tabbet meg ut og gjorde underslag der jeg stjal fra privatpersoner på jobb. Bor i et lite lokalsamfunn og kuttet ut alle mine tidligere venner pga. skammen av det jeg gjorde. I tillegg så jeg at det var ingen empati å få hos mine tidligere venner da de ikke skjønte hvilken desperat situasjon jeg var i på den tiden. Var avhengig...

I tillegg var vennene mine ikke gode venner, de var mer fyllevenner der limet i vennskapene var alkohol. Etter at jeg sluttet å drikke hadde man plutselig ingenting til felles med de. Så har per idag faktisk ikke en eneste venn bortsett fra min kjæreste, som jeg har vært sammen med i 1,5 år.

Endte med at jeg isolerte meg i mitt eget hus, noe jeg har gjort de siste 8 årene. Tør den dag idag ikke gå på butikken i bygda fordi jeg er redd noen skal stoppe meg og spørre hvordan det går, akkurat som om de faktisk bryr seg liksom... Det blir liksom mer som en plikt for dem å stoppe meg på butikken å snakke siden man hadde bekjentskap før i tiden. Slike situasjoner gjør meg kvalm, og derfor reiser jeg 1 time hver vei for bare å få handlet mat på en annen matbutikk. Fikk ny jobb utenbys for 3 år siden og har kommet meg tilbake i arbeidslivet igjen, men føler meg til tider svært deprimert. Har kjærest som vet at jeg ikke har venner, og hun har godtatt det, men føler likevel en tomhet der. Har vanskelig for å få nye venner.. Vanskelig for å bryte isen. Er egentlig veldig sjenert.

 

 

Noen som har tips til hvordan jeg kan komme over denne depresjonen?

Anonymous poster hash: 5db06...060

Jeg bare tenker at når de tidligere vennene dine som du sier spør deg om hvordan de har det som om de bryr seg, så kan det jo være at de faktisk bryr seg også da? Det er litt sånn på små steder at alle kjenner alle men at i hvert fall noen bryr seg om andre også.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Annonse

Du må se deg seg i speilet først. At du velger å kjøre 1 time kvar vei, istedenfor si "jo, takk, eg har det bra, enn du" er ikkje helt riktig, vil eg si. 
Du ANTAR at dere har ingenting til felles. Du ANTAR at folk ikkje bry seg om deg i det hele tatt. SLUTT med det.

Du blir ikkje bestevenn med noen i løpet av sekunder. Dere spør kvarandre "korleis går det" i løpet av noen uker/månader. Du kan svare ærlig og litt meir utfyllende "fikk problemer med bilen" eller "kjæresten ønskjer vi skal gå fjelltur", osv. Da finner du raskt ut at du har mye til felles med folk rundt deg og at folk faktisk bryr seg. Du finner raskt ut av folk er flink å tilgi og se at du har forandret deg. Gi folk sjansen. Gi deg selv sjansen. Lykke til!

  • Like 1

Share this post


Link to post

Vet at dette ikke er lett å tro på, men folk glemmer. Det er ingen som i dag, 8år senere, går rundt å dømmer deg for den feilen du gjorde for 8år siden.  

Folk flest har nok med seg selv. 

Edited by Psykake

Share this post


Link to post
Guest b1fe1...49d

Hadde flytta. 

Anonymous poster hash: b1fe1...49d

Share this post


Link to post
Guest 5db06...060
Psykake skrev (På 21.5.2020 den 12.37):

Vet at dette ikke er lett å tro på, men folk glemmer. Det er ingen som i dag, 8år senere, går rundt å dømmer deg for den feilen du gjorde for 8år siden.  

Folk flest har nok med seg selv. 

Ute på bygda glemmer ikke folk. Folk vil ikke betro seg til meg på samme måte lenger fordi jeg har merkelappen "tyv", "uærlig" på meg. Jeg lurte mange mennesker over tid, og det vil være vanskelig å gjenskape den tilliten jeg hadde før.

Dessuten kan jeg ærlig si at jeg er bitter. Jeg er bitter fordi jeg ikke hadde venner som faktisk stilte opp for meg når jeg trengte det som mest. Jeg har hele livet visst at jeg aldri hadde en skikkelig bestevenn eller nære venner som faktisk stilte opp for meg no matter what, men det ble likevell et sjokk når alle tok avstand fra meg når det hele skjedde. Det var sårende, selv om jeg i manges øyne ikke var et offer..

 

Gjest b1fe1...49d skrev (På 21.5.2020 den 20.52):

Hadde flytta. 

Anonymous poster hash: b1fe1...49d

 

Tror kanskje det er det som må til for å kunne føle meg "fri" igjen. Føler meg fanget i et lokalsamfunn der jeg ikke kan være meg selv. Når jeg sier det mener jeg at jeg var en partyløve før, men har etterhvert sluttet helt å drikke, og da ser folk på deg annerledes og kanskje litt kjedelig. Jeg har forandret meg til det negative i deres øyne. Da blir jeg aldri tatt inn i varmen igjen hos de gamle folka fordi de er en gjeng som fester hver helg.

Anonymous poster hash: 5db06...060

Share this post


Link to post

Jeg hadde også flyttet. Og jeg tror aldri du ville angret på det
Men om du fremdeles sitter i samme bygd om 8 år med de samme tankene... og nærmere selvmord, ja da har du deg selv å takke.

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...