Blir du påvirket av corona-tiden?

[TheDarkSycamore - SCM]

Hvilken grad påvirker Corona-tiden deg? Blir du deppet, går du inni en sinnslidelse eller påvirker ikke det deg i det hele tatt?

Nå snakker jeg om generelt om man ikke har sett så mye på nyhetene eller ikke. La oss snakke om corona plagene som vi plager mest med, hvis man sliter med det da.

Alltids greit å snakke om slike problemer, for å kunne lufte litt ut. ?

Endret 2. april 2020 av TheDarkSapling - SCM

[Seen]

Jeg har meldt meg opp som privatist denne våren, og planen var å bruke de karakterene til å søke høyere utdanning i høst. Nå kan planene bli forskjøvet ett helt år om de ikke Oslo kommune finner en løsning. Bruker mye tid på å legge de tankene bort, slik at jeg får lest mest mulig i tilfelle det faktisk blir eksamen. Har allerede fått beskjed om at alt i april er avlyst.

Ellers er det kjipt at alle må holde avstand. Er i utgangspunktet ikke supersosial men merker at det er vanskelig å ikke omgås med mennesker slik jeg pleier.

[nacario]

Har statlig trygg jobb, men lange kjedelige dager pga begrenset oppgaver. Driver å dater ei men her går ting 2-3 x saktere pga corona-avstand/føringer. Ganske deppa over at sats er stengt, men klarer meg forsåvidt med de manualene jeg har. Ellers spent på å se når norge åpner opp, sikkert ut i mai, og godt mulig vil vi få en boom med smitte etter dette når kyrne er løs + spent hvordan alt vil påvirke oss langsiktig økonomisk

Nå er tiden for selvrealisering. Dessv er jeg blitt lei pc spilling med åra, driver å lærer meg gitar nu så helgene går rundt.

Endret 4. april 2020 av nacario

[Skandinav]

Jeg hadde ikke tenkt å klage, men siden du spør..
Det påvirker meg i negativt. Jeg er påført et onde som ikke er en konsekvens av hvilke valg jeg som person har tatt i livet. Dette "ondet" er først og fremst frihetsberøvelsen. 

[Emsal]

Jobbe til 21 på kvelden og 11.5 timers arbeidsdager på onsdager og lite fritid er ikke så gøy ellers går alt annet som vanlig.

[Emile the rat]

Jeg er veldig sosial som person, og selvfølgelig savner jeg å treffe folk på vanligmåten, MEN jeg velger å se på dette positivt  

Jeg har hjemmekontor, så jobben går som vanlig. På fritiden går det mye i gaming nå, som er en fin måte å holde kontakten med venner på. 

Så selv om man må holde seg inne, så går det overraskende greit. Må bare være kreativ å finne andre måter å treffes på og være sosial digitalt.

I tillegg får man god tid til å se en serie, lese en bok, lære seg noe nytt, musikk, pusse opp. Tenker det viktigste er å være positiv, synes det egentlig er egositisk å klage, når vi faktisk har det så greit i denne tiden. Lider ingen nød, må bare tenke litt annerledes  

 

[TheDarkSycamore - SCM]

Emile the rat skrev (21 timer siden):

Jeg er veldig sosial som person, og selvfølgelig savner jeg å treffe folk på vanligmåten, MEN jeg velger å se på dette positivt  

Jeg har hjemmekontor, så jobben går som vanlig. På fritiden går det mye i gaming nå, som er en fin måte å holde kontakten med venner på. 

Så selv om man må holde seg inne, så går det overraskende greit. Må bare være kreativ å finne andre måter å treffes på og være sosial digitalt.

I tillegg får man god tid til å se en serie, lese en bok, lære seg noe nytt, musikk, pusse opp. Tenker det viktigste er å være positiv, synes det egentlig er egositisk å klage, når vi faktisk har det så greit i denne tiden. Lider ingen nød, må bare tenke litt annerledes  

 

Det er jo forovid sant det. ? Men det finnes folk som faktisk sliter, både barn og voksner. Jeg har jo forsåvid mine egne utfordringer. ? Men en ting jeg ikke er enig i er at du nevner at det er egoistisk i å klage. Det er det ikke, for de som faktisk sliter, har ikke noe valg. Det bare er sånn til de får hjelp. 

[Emile the rat]

TheDarkSapling - SCM skrev (På 5.4.2020 den 15.00):

Det er jo forovid sant det. ? Men det finnes folk som faktisk sliter, både barn og voksner. Jeg har jo forsåvid mine egne utfordringer. ? Men en ting jeg ikke er enig i er at du nevner at det er egoistisk i å klage. Det er det ikke, for de som faktisk sliter, har ikke noe valg. Det bare er sånn til de får hjelp. 

Jeg er selv i risikogruppen og har familie i risikogrupper, derfor mener jeg det er egoistisk å klage på trivielle ting som mange gjør. Mange som klager for at de ikke kan gå ut på byen, eller at  det går på bekostning av det sosiale. Eller så er det folk som klager over at de ikke får dra på hytte, eller fordi barna må være hjemme. Det er denne klagingen jeg mener er egoistisk.

Har forståelse for at denne pandemien byr på utfordringer, ikke det jeg sier  

[Gjest 18520...868]

Jeg har det ikke bra hvis jeg skal være ærlig.

Største problemet er kuttene i helsehjelp som jeg og mange andre folk har fått kjenne på vanskene/konsekvensene av.

Litt mindre problem, dog ikke ubetydelig, er manglende hjelp eller opplysning om hvordan skaffe hjelp til å sende post, hente pakker og å hente medisiner på apoteket dersom man er i karantene eller hjemmeisolasjon.

 

Anonymous poster hash: 18520...868

[Gjest 18520...868]

Det tredje problemet er smittefrykten og manglende smittevernutstyr for en selv og for smittepersonell som gjør at mange er redd for å ta kontakt med helsevesenet selv om de blir anbefalt det eller har tilbud/mulighet til det.

Anonymous poster hash: 18520...868

[Corp Por]

Jeg opplever Corona tilstandene som svært belastende. Mor til felles barn bruker Corona og barna som våpen mot meg, sannsynligvis i et forsøk på å fremprovosere en reaksjon som skal brukes mot meg.

Jeg opplever at alle instanser som er ment til å hjelpe situasjoner hvor en forelder bruker barna til å angripe den andre er stengt og systemet har fullstendig sviktet.

Ellers har jeg hjemmekontor og situasjonen ville ellers vært ganske hyggelig da jeg fint klarer meg selv og det ville vært en drømmesituasjon normalt sett å kunne jobbe hjemmefra og ha tid til å leke med ungene imellom øktene. Dessverre er resultatet at jeg har alt for mye tid der jeg sitter og sliter med følelsen av maktesløshet i en fastlåst situasjon.

[henrikwl]

Jeg har det etter alle objektive kriterier veldig bra; jeg har en jobb hvor jeg kan jobbe hjemmekontor og den er foreløpig veldig trygg. Jeg er også i utgangspunktet hjemmekjær og trives normalt sett godt med å slapp av hjemme.

Men det er forskjell på å være isolert fordi en velger det og fordi en må. Jeg begynner å kjenne at jeg savner det å kunne ta en tur på kino eller restaurant; jeg savner det å spise lunsj sammen med kollegene mine og besøke venner og kjente. Og det usikre med hele situasjonen er jo et bakteppe som blir stadig vanskeligere å unngå å forholde seg til.

Så, alt i alt: stort sett bra, men jeg kjenner at det begynner å røyne på litt.

[simen929]

Samboer er permittert, jeg er delvis permittert (80%). Min mor har jobbet voldsomt mye overtid som renholder på sykehjem og legevakt hvor testing av covid-19 foregår. Endte opp med at hun ble smittet og hun ligger nå i respirator. Hun er 60, så jeg vil anta at hun har relativt stor sannsynlighet for å klare seg. 

Også selvfølgelig som alle andre meget lei av å gå hjemme. I tillegg er det ekstremt vanskelig å ikke kunne besøke sine nærmeste på sykehus når de er alvorlig syk.