Autoritære foreldre

[Gjest 8c67e...c2e]

Jeg blir noen ganger nedstemt og i dårlig humør etter å ha vært på besøk til mine foreldre. Jeg er en voksen mann men behøver allikevel input fra foreldregenerasjonen. 

Hva kan jeg gjøre for ikke å få så vonde følelser etter at jeg har vært på besøk til de?

Anonymous poster hash: 8c67e...c2e

[aomt]

4 minutes ago, Guest 8c67e...c2e said:

Jeg blir noen ganger nedstemt og i dårlig humør etter å ha vært på besøk til mine foreldre. Jeg er en voksen mann men behøver allikevel input fra foreldregenerasjonen. 

Hva kan jeg gjøre for ikke å få så vonde følelser etter at jeg har vært på besøk til de?

Anonymous poster hash: 8c67e...c2e

It´s not you, it´s them. Det er slik de er og ingenting du får gjort med det. Ikkje ta det personlig

[Taurean]

Er nettopp igjennom en periode selv nå hvor jeg revurderer alt av familiesituasjonen, særlig med foreldre. Har levd med det du beskriver hele voksenlivet. Har tålt veldig mye dritt og tatt mange kuler bare for å være snill. Det nærmer seg punktet nå hvor jeg vurderer å ta en prat med dem og si det jeg mener, at hvis det kommer én eneste liten sarkastisk kommentar til, så har vi ikke så mye mer å snakke om. Kommer også til å ta opp en del ting som har såra meg opp igjennom, som for eksempel bare fått kjeft når ting har gått galt og aldri en positiv kommentar når noe har gått bra. For eksempel, så mye kjeft når man ikke har jobb, og når man får seg en jobb, så får man høre at man nå må bevise for dem at man klarer å stå i jobben over tid. Og jeg er empatisk for at de aldri har fått noe positivt av sine foreldre, men da burde de se på det som en gyllen sjanse til å bryte den negative sirkelen med sine barn. I tillegg til å ha tålt mye urettferdig, har jeg gitt dem positive kommentarer når det har skjedd noe bra med -dem-. Men dét har de liksom tatt for gitt, føles det som, eller det kan virke som de ikke bryr seg i det hele tatt om ros. Akkurat som at de ikke har noen respekt for meg i det hele tatt.

Så punktet er egentlig nådd for mange år siden.

 

Hvis du skal være fri i psyken din, så er du nødt til å finne indre styrke til å ta et oppgjør. Du kan i det minste si at dessverre så orker du ikke mer negativ innflytelse. Hvis de ser på deg som bortskjemt, kommer med kallenavn og sånne ting, så kan du bare si at det får de bare værsågod å tenke, og at du dessverre har for mye klasse og empati til å komme med mobbende kallenavn tilbake. Om du skal svare eller ikke får bli opp til deg, men det bør være på sin plass å si da at ingen, -ingen- som helst, vil kunne bli sterk og givende når man har en nær familiekrets som er konstant trakasserende, sarkastisk, undertrykkende og direkte slemme, særlig over lang tid. For at noen skal vokse seg sterk, må de ha næring og positivitet. Så kan du avslutte med at hvis de vil, så kan de ta kontakt, men da har de værsågod å vise litt respekt heretter. Ellers er det poengløst.

 

Frihet i psyken er nr 1 hvis du skal fungere i verden. Hvis du må bekymre deg konstant om at de du egentlig skal kunne stole mest på i livet, som nærmeste familie, hele tiden skal komme med stikkbemerkninger og undertrykking, og aldri støtter deg i noe du vil, da går det ikke an å fungere i noe som helst.

Det er naturlig å tenke at "huff, er jeg virkelig så slem at jeg vurderer å kutte dem ut?". Men dét er en del av manipulasjonen. Du har aldri lært å verdsette deg selv. For å bryte den effekten, kan du spørre deg om du ville latt dine barn leve med sånne familieforhold. Hvis svaret er nei, så har du ingen grunn til å være skamfull for å vurdere å bryte med dem, eller i det minste pålegge krav om respekt for videre kontakt.

 

Én siste mellomvei du kan vurdere, som jeg i det minste har begynt å ta, er å ikke godta én eneste liten stikkbemerkning til, uten å tydelig vise at du er misfornøyd. Jeg er forsiktig med å gjøre dette, for det kan bare føre til at man dras inn i unødvendige kriger og "war of attrition", utmattelseskrig, altså krig i hvem som tåler mest dritt. Noe som bare fører til destruktivitet for alle involverte. For manipulative sjeler vil -alltid- finne en grunn til å trykke deg ned på, selv om du har aldri så rett i din sak. Det viktigste for dem er å vinne, ikke nødvendigvis å gjøre det som er riktig etisk eller på andre måter. Derfor er det ofte like greit å bare ikke svare, men registrére hva som skjer, og heller ta det opp igjen hvis du bestemmer deg for en konfrontasjon.

 

Det er jo egentlig synd på sånne mennesker, for de er jo egentlig dypt deprimerte og har gitt opp håpet. Men det er ikke barnas jobb å redde foreldrene sine. Det er en umulig oppgave. De må gå sine egne veier og finne sine løsninger. Dét må du også gjøre, fri fra manipulasjon og undertrykking. Så det er egentlig en naturlig utvikling, og derfor mener jeg det ikke er galt å tenke sånn. Det hadde vært naturlig å ville fortsette familieforholdet hvis de var positive, ærlige og oppbyggende. Men tydeligvis er ikke dét hva du opplever.

 

Ett siste poeng, som blir alternativt og som du kan se bort fra om du vil, er å prøve å finne ut hvilke stjernetegn de er. For min del, så hjelper det å vite hvilken energi alle rundt meg er, for det forklarer mye av deres holdning og adferd. Og dét gjør det egentlig lettere for meg å forklare og vite hvorfor er som det er og har vært. Jeg (og DEM) har bare vært uheldig med energiene, over lang tid, og det har ført til uheldige psykologiske virkninger. Ubalanse fremfor balanse og disharmoni fremfor harmoni. Så kan man bare velge å ta litt avstand med god samvittighet, og heller bare bli med på nødvendige sammenkomster og tilstelninger og være så positiv man orker under de situasjonene, gi dem dét man har av positivt overskudd. Fortsette å være en positiv influens så mye man klarer. Men ellers, så lar man bare alt være som det er og fokusérer på seg og sitt, og IKKE søker råd fra dem, men heller fra energier man harmoniserer bedre med. For meg har dette vist seg å stemme veldig bra i mitt liv. I perioder jeg har holdt meg unna over tid, så har jeg følt at jeg har klart å fokusere livet inn i retningen jeg vil. Har jeg brukt mye tid rundt dem, så føler jeg at jeg blir ubalansert og ufokusert, at de skal detaljstyre meg i retningen -de- vil. Dette bestemmer man selv. Men det er jo ikke lett når man aldri lærer noe om livet eller noe som helst, noe sted, og særlig ikke i skolen. Men heldigvis er det et fritt samfunn, så man kan bestemme selv hvem man vil ha rundt seg, dét gjelder familie også.

[Gaea]

Hvorfor føler du deg nedstemt og i dårlig humør? Skyldes det kommentarer, handlinger eller begge deler? Sier du ifra til dem? Setter du grenser? 

[Nyidag]

Har vært gjennom det der. Uansett hvor gammel jeg ble så kom jeg hjem for å bli pepra med hvor feil jeg levde livet mitt. Jeg har stått i maset mens foreldrene har blitt eldre og til slutt døde den ene. Det eneste jeg tenker på nå i ettertid er, så godt det var å ha foreldre som virkelig brydde seg. Når mine foreldre ble eldre handlet det om å få kontroll både på seg selv og alle rundt seg.

[Taurean]

Nyidag skrev (På 15.1.2020 den 23.12):

Har vært gjennom det der. Uansett hvor gammel jeg ble så kom jeg hjem for å bli pepra med hvor feil jeg levde livet mitt. Jeg har stått i maset mens foreldrene har blitt eldre og til slutt døde den ene. Det eneste jeg tenker på nå i ettertid er, så godt det var å ha foreldre som virkelig brydde seg. Når mine foreldre ble eldre handlet det om å få kontroll både på seg selv og alle rundt seg.

Så å bare høre hva man gjør feil, er å bry seg? Kanskje det var derfor du "levde feil"? Kanskje du hadde fått det 1000 ganger bedre hvis du fikk litt ros og støtte av og til i stedet for?

Barn og ungdom må læres til å stå i sitt eget liv og takle utfordringer selv. De kan få hjelp hvis de spør.

Endret 19. januar 2020 av Taurean