Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Fortapt i samboerskap


Gjest 29a5e...9ea

Anbefalte innlegg

Gjest 29a5e...9ea

Hei,

Jeg skriver dette i fortvilelse og usikkerhet, i håp om at å dele med noen vil få meg til å fungere litt bedre i hverdagen.

Jeg er en mann på 24 år og har de siste 4-5 årene vært i et forhold og nesten like lenge vært samboer med en jevnalder jente. Jeg har ikke erfaringer fra tidligere forhold før dette. Grunnen til at jeg har endt opp her i et desperat forsøk på råd fra medmennesker er at jeg har innsett at jeg har latt forholdet ta komplett styring over mitt liv.

Som sikkert alle forhold startet det med at jeg var blind av forelskelse og såg dermed glatt forbi røde flagg underveis (sikkert også grunnet manglende erfaring). Samboeren min har alltid hatt et temperament i andre enden av skalaen sammenlignet med meg selv. Denne ulikheten kombinert med min evne til tilpasning har ført til at mye av hennes sterke reaksjoner på tilsynelatende trivielle ting har gått utover meg. I retrospekt ser jeg at det har vært slik hele veien.

Jeg har hatt tanken om at dette ikke er sunt for meg i bakhodet i godt over ett år, men har også vært for feig til å tørre å snakke om det. Tanken om å snakke om det har blitt overkjørt av redselen for hvordan hun ville reagere.

Jeg har nå innsett at jeg fortjener er bedre liv og har dermed bedt henne flytte ut av leiligheten min. Hun har akseptert det og ser for tiden etter en hybel. Hun lovte å bli bedre og beklaget seg og nærmest ba sin bønn for å slippe å flytte.

Så her sitter jeg med en med ødelagt selvfølese, selvrespekt og selvtillit og er full av anger. Jeg er rimelig sikker på at hun kommer til å mistrives i ett kollektiv og jeg føler meg helt skyldig i det. Jeg har ikke klart å si at vi må slå opp men heller bo fra hverandre til sommeren og så eventuelt revurdere.

Om du fortsatt leser trenger jeg egentlig bare tilbakemelding på om jeg har gjort det rette. 

Anonymous poster hash: 29a5e...9ea

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Du gjorde det rette ved å slå opp og be henne flytte ut. Bra du oppdaget de røde flaggene før dere evt giftet dere eller fikk barn sammen. 

Du bryr deg, det er derfor du kjenner på de følelsene du gjør, men du er ikke skyldig i en evt fremtidig mistrivsel i et kollektiv, og det kan til og med tenkes at det er eller blir godt for henne å bo i kollektiv.  

Håper du klarer å stå ved avgjørelsen du tok, for jeg synes det var klokt.  

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Gjest 29a5e...9ea
18 minutes ago, GiaMahan said:

Du gjorde det rette ved å slå opp og be henne flytte ut. Bra du oppdaget de røde flaggene før dere evt giftet dere eller fikk barn sammen. 

Du bryr deg, det er derfor du kjenner på de følelsene du gjør, men du er ikke skyldig i en evt fremtidig mistrivsel i et kollektiv, og det kan til og med tenkes at det er eller blir godt for henne å bo i kollektiv.  

Håper du klarer å stå ved avgjørelsen du tok, for jeg synes det var klokt.  

Takk for godt svar! Jeg prøver å overbevise meg selv om akkurat det du poengterer, og det var i grunn ikke noe problem før jeg hoppet i det. Det er nok situasjonen som skygger for mine egentlige tanker.

Enn så lenge lever hun i håpet at hun får flytte tilbake og jeg enn så lenge ikke klart å være noe med direkte enn å si at vi får se når sommeren kommer (dvs når kontrakten hennes for hybelen hun har søkt på løper ut). Dette selv om jeg per nå ikke klarer å se for meg at det blir en realitet. Jeg holder henne nok i narr der, men jeg kom meg utenom det følte jeg.

Selv har jeg planer om å komme meg til fastlegen og videre i terapi forhåpentligvis for å få hjelp med tankene.

Anonymous poster hash: 29a5e...9ea

Lenke til kommentar

Kort og godt: du gjorde det rette. Som noen sa til meg en gang - "er det noe tvil, så er det ikke noe tvil". Litt enkelt sagt, samtidig som det er essensen. 

Forstår hun selv at hun har et for høyt temperament for deg? Og er dette noe hun vil jobbe med? Hvis ja, så kanskje det finnes en mulighet i framtida.

MEN, du gir ikke så mange detaljer, så går den ødelagte selvfølelsen, -respekten og -tilliten på at hun har sagt/gjort ting eller at du ikke klarte forholdet? Hvis sistnevnte, så er det ganske vanlig når man har investert mye i et forhold.  Du kommer til å se tilbake på dette som erfaring. Og det kommer til å gå bedre. Uansett, så har du nå lært deg hva du IKKE vil ha. 

Avstand er det beste for dere begge to slik du beskriver situasjonen. Du har gjort det rette ?

Lenke til kommentar
Gjest 29a5e...9ea skrev (1 time siden):

Takk for godt svar! Jeg prøver å overbevise meg selv om akkurat det du poengterer, og det var i grunn ikke noe problem før jeg hoppet i det. Det er nok situasjonen som skygger for mine egentlige tanker.

Enn så lenge lever hun i håpet at hun får flytte tilbake og jeg enn så lenge ikke klart å være noe med direkte enn å si at vi får se når sommeren kommer (dvs når kontrakten hennes for hybelen hun har søkt på løper ut). Dette selv om jeg per nå ikke klarer å se for meg at det blir en realitet. Jeg holder henne nok i narr der, men jeg kom meg utenom det følte jeg.

Selv har jeg planer om å komme meg til fastlegen og videre i terapi forhåpentligvis for å få hjelp med tankene.

Anonymous poster hash: 29a5e...9ea

Ikke la henne leve i håpet, vær tydelig på at det er helt over. Det vil bare forlenge vonde følelser for dere begge to. Stå heller i de harde følelsene nå også vit at det blir bedre med tiden for dere begge to :)

Lenke til kommentar
Gjest 29a5e...9ea
1 hour ago, panzerwolf said:

Forstår hun selv at hun har et for høyt temperament for deg? Og er dette noe hun vil jobbe med? Hvis ja, så kanskje det finnes en mulighet i framtida.

MEN, du gir ikke så mange detaljer, så går den ødelagte selvfølelsen, -respekten og -tilliten på at hun har sagt/gjort ting eller at du ikke klarte forholdet?

Hun ble etter en dag med tenking veldig klar på at hun såg hvordan hennes temperament hadde vært destruktivt. Hun ville jobbe mye med det. Alt jeg kunne si at det var bra men at jeg likevel trengte å være alene fremover.

 

Det destruktive kom av ting hun har gjort/sagt i løpet alle årene. Jeg vil ikke gå i noe særlig detalj bortsett fra at det har vært handlinger jeg ikke ser på som normal oppførsel i de gitte situasjonene. Min løsning når det skjedde var å være stille og aksepetere det.

1 hour ago, GiaMahan said:

Ikke la henne leve i håpet, vær tydelig på at det er helt over. Det vil bare forlenge vonde følelser for dere begge to. Stå heller i de harde følelsene nå også vit at det blir bedre med tiden for dere begge to :)

Du har nok rett i det... Og jeg vet det innerst inne selv... Jeg må bare klare å fatte mot til det nå siden jeg allerede har gitt inntrykk for at det ikke er 100% over. Skutt meg selv litt i foten der ja...

Anonymous poster hash: 29a5e...9ea

Lenke til kommentar

Du er en 24 år gammel mann, noe som betyr at du i løpet av de nærmeste årene skal inn i den beste fasen av livet ditt.

Nå skal du bygge opp igjen selvtilliten din gjennom å dyrke hobbyer, treninger og arbeid. Jeg mener det er direkte skadelig å være i et langvarig fast forhold for oss menn når vi er i alderen 18-28. Man går glipp av ekstremt mye selvutvikling. Å inngå et eksklusivt forhold med en kvinne er for oss menn et gigantisk offer, ofte totalt ødeleggende for ambisjoner og for eksempel karriere innen idrett.

Å få henne ut av livet ditt vil være et første steg på veien mot å bli en sterkere og mer maskulin og egenrådig mann. 

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...