Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Når alle kortene du har fått utdelt er dårlige, hva gjør du da?


Lik

Anbefalte innlegg

Skal sjekke ut boka. Takk for tips, tror kanskje jeg har hørt om den, men unngått å kjøpe den pga den teite tittelen.... Men det sies jo at man ikke skal dømme boken etter omslaget. 

 

Nå har det seg slik at jeg har ikke god personlighet heller, så da er jeg kommet like langt. Jeg er hverken intelligent eller varm, og jeg er ikke snillere enn andre. Så jeg er lost case egentlig. :p

 

Jeg føler meg ikke som alle andre, og det er på et negativt plan. Føler jeg skiller meg ut, samtidig som jeg ikke gjør det. Når jeg går på butikken kan jeg tenke at andre ser på meg fordi jeg er stygg, kler meg dårlig, er rar og lignende, men samtidig kan jeg noen ganger føle at ingen ser meg og at jeg bare er usynlig. Det varierer. 

 

Føler selv at jeg ikke tenker slik fordi jeg syns det er enkelt, mer fordi det er kjent og normalt. Det er helt vanlig for meg å tenke slik. Jeg kan tenke sinnssyke nedsettende vonde tanker om meg selv uten å felle en tåre. Det er hverdagslig. Akkurat like hverdagslig som jeg pusser tennene før jeg legger meg og vasker meg på hendene etter jeg har vært på do. Rutiner, vaner, det vanlige... Å slutte å tenke slik om meg selv er som å skulle slutte å vaske hendene etter å ha vært på do. Sånn seriøst. Jeg blir kvalm om jeg sier til meg selv at jeg er en god person, er pen osv. For det er en eneste stor løgn og jeg kan i det minste la være å lyve til meg selv. 

 

Er vell ganske obvious at jeg er kranglete på dette punktet og jeg ser at det virker som om jeg ikke er innstilt på å gjøre en jævla dritt med noe som helst, og bare hate meg selv til det tar livet av meg. Nå starter jeg jo snart opp med en ny behandlingsmetode for personlighetsforstyrrelsen. Det er krevende som faen for det er så rart å sitte der å si at dette er noe jeg må fikse, at det jeg tenker ikke er sant, når det føles så vanvittig ekte. 

 

Merka det godt på jobb i dag. Har en kollega som er et par år yngre enn meg. Fin, søt og koselig jente. Kjempe flink er hun også. Vi satt å prata sammen om noe jobbrelatert og plutselig slo det mot meg som en knyttneve at fy faen så pen hun er, og med ett ble jeg flau og skamfull. Slutta å smile osv og slutta egentlig å prate også for følte alt jeg sa plutselig var teit og dumt og ja. Dette skjer veldig ofte i møte med andre kvinner. Og det er uansett hvordan de ser ut også. 

Ja, ikke døm den boken der etter "omslaget" (les: tittel) fordi den er ikke en klisjé-selvhjelpsbok, dette her er god bok som går på kognitive teknikker som ofte blir brukt i behandling, og så kan både fungere som veiledning til pasienten, og som til inspirasjon for psykologer og sikkert også psykiatere. Er bok skrevet av en amerikansk psykiater. Boken tar for seg teknikker mot depresjon, angstmestring, i tillegg er et kapittel dedikert til spesfikt dødsangst, samt sinnemestring. Jeg har brukt boken aktivit i forbindelser med kurs jeg har hatt innen psykisk helse. Kjøp boken. Les den og benytt deg av teknikkene, gjerne diskuter oppgavene sammen med en behandler. Da fortjener du jo definitivt skryt for å aktivt engasjere deg i behandlingsprosessen, og det er noe du definitivt kommer til å tjene på. Å bli bedre psykisk er arbeid, men det er verdt innsatsen man legger inn. 

 

Du har en personlighetsforstyrrelse. Det kan forklarer jo hvorfor tankene dine er så sterke. Men det er "bare" tanker. Ikke alt man tenker er sant, selv om du er overbevist om at det er sant. Det er helt tullete å si til seg selv ting man ikke tror på, for som du sier, du tror ikke på dem. Det du med behandler må gjøre er gå litt i dybden på hvorfor du tenker som du gjør, hvor sterk du tror på tanken, og om finnes alternative måter å tenke på. (Her kommer trippelkolonneteknikken godt med f.eks. - referer nå til boken jeg anbefaler)  

 

Noen av tingene som du ikke liker med deg selv er jo ting som går an å gjøres noe med. F.eks. det at du hevder du kler deg stygt. Selg de stygge klærne, og invester heller i fine plagg, gjerne etter rådgivning. Det finnes jo f.eks. folk som jobber med styling og som er eksperter på hvordan å kle seg bra. Og det kan gjøre mye positivt for selvfølelsen. I tillegg finnes det flust av masse gratis tips på nettet med hvordan kle seg flatterende for sin kroppsfigur osv. 

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Ja, ikke døm den boken der etter "omslaget" (les: tittel) fordi den er ikke en klisjé-selvhjelpsbok, dette her er god bok som går på kognitive teknikker som ofte blir brukt i behandling, og så kan både fungere som veiledning til pasienten, og som til inspirasjon for psykologer og sikkert også psykiatere. Er bok skrevet av en amerikansk psykiater. Boken tar for seg teknikker mot depresjon, angstmestring, i tillegg er et kapittel dedikert til spesfikt dødsangst, samt sinnemestring. Jeg har brukt boken aktivit i forbindelser med kurs jeg har hatt innen psykisk helse. Kjøp boken. Les den og benytt deg av teknikkene, gjerne diskuter oppgavene sammen med en behandler. Da fortjener du jo definitivt skryt for å aktivt engasjere deg i behandlingsprosessen, og det er noe du definitivt kommer til å tjene på. Å bli bedre psykisk er arbeid, men det er verdt innsatsen man legger inn. 

 

Du har en personlighetsforstyrrelse. Det kan forklarer jo hvorfor tankene dine er så sterke. Men det er "bare" tanker. Ikke alt man tenker er sant, selv om du er overbevist om at det er sant. Det er helt tullete å si til seg selv ting man ikke tror på, for som du sier, du tror ikke på dem. Det du med behandler må gjøre er gå litt i dybden på hvorfor du tenker som du gjør, hvor sterk du tror på tanken, og om finnes alternative måter å tenke på. (Her kommer trippelkolonneteknikken godt med f.eks. - referer nå til boken jeg anbefaler)  

 

Noen av tingene som du ikke liker med deg selv er jo ting som går an å gjøres noe med. F.eks. det at du hevder du kler deg stygt. Selg de stygge klærne, og invester heller i fine plagg, gjerne etter rådgivning. Det finnes jo f.eks. folk som jobber med styling og som er eksperter på hvordan å kle seg bra. Og det kan gjøre mye positivt for selvfølelsen. I tillegg finnes det flust av masse gratis tips på nettet med hvordan kle seg flatterende for sin kroppsfigur osv. 

Jeg tror jo på det jeg selv tenker om meg. Om ikke hadde jo jeg ikke vært syk. Hvorfor jeg tenker som jeg gjør vet jeg jo allerede, jeg har jo tenkt slik hele livet og det er hovedsaklig fordi jeg aldri har følt meg spesiell. Aldri følt meg god i noe. Har alltid vært den som ikke strekker til. Har søsken som blir beundret mer, blir sett opp til mer, blir mer trodd på osv. Det høres enkelt ut men det er neimen ikke enkelt å vite at man står bakerst når det kommer til alt her i verden. En god porsjon selvinnsikt gjør jo også at jeg ser at jeg er svært uheldig hva personlighet og utseende angår, og i samfunnet vårt nå til dags er utseende viktig. 

 

Joda, noen av tingene kan gjøres noe med. Jeg brukte å kle meg bedre før. Fikk konstant skryt og komplimenter for stilen min. Der og da trodde jeg naturligvis ikke på det og bare lot det fare, viktigste var at jeg følte meg greit. Nå har jeg kommet til det punktet hvor jeg syns jeg er så stygg at jeg vil ikke kle meg ordentlig. Tar jeg på meg klærne jeg brukte å gå i før så føler jeg meg bare rar. Joggebukse og hettegenser gjemmer meg litt bort, samtidig er det jo helt ok å gå i når det kommer til komfort... Føler jeg meg fin? Langt ifra, men jeg føler meg ikke fin om jeg tar på meg en fin kåpe og støvletter heller. For jeg er ikke sånn lenger. Jeg har tapt meg skikkelig. Ordne håret mitt orker jeg ikke for da må jeg stå å se på meg selv i speilet en stund. Da begynner jeg bare å gråte. Samme gjelder å sminke seg. Jeg sminka meg her forleden, brukte 10 minutter og jeg var helt ødelagt etterpå (og følte meg enda styggere enn før jeg sminka meg så det hjalp ikke og jeg har ikke tenkt å prøve igjen heller). Jeg har mye sminke, neglelakk og slike ting fordi jeg tidligere elsket å styre med sånt. Syntes det var gøy å sminke meg, prøve ut ulike stiler, lakke neglene og dulle med meg selv. Nå hater jeg det mer enn noe annet. Når jeg pusser tennene kan jeg ikke se i speilet og se hvor jeg pusser, for igjen, jeg blir så lei meg. 

 

Det har nådd et helt nytt level dette selvhatet, det er faktisk så ille at jeg kan gå flere dager uten å dusje også selv om jeg skal f.eks på jobb. Det er ganske nytt, for vanligvis har jeg vært opptatt av å være ren og lukte godt, men hva faen er poenget tenker jeg. Folk syns jeg er frastøtende uansett så om jeg lukter litt er ikke det noe stress... 

Lenke til kommentar

Er en bok jeg leste tidligere som jeg vil anbefale trådstarter. Den heter på norsk : "Tenk deg glad". Litt synd med den norske klisjetittelen, for den boken er virkelig bra. Er konkrete tips på hvordan endre tankemønstre.

 

Når det kommer til utseende så må jeg også si at god personlighet - enda så klisje det høres ut - er viktigere. Fordi det er så mange jenter (og gutter) som er som er så like hverandre at de blir skikkelig kjedelige. Er sånn "samlebåndspene", som at de er laget på en slags "fabrikk" og for meg fremstår de som falske. Mange av disse fremstår som ekle mennesker, fordi de virker lite genuine, selvsentrerte og selvgode. At de vet de er deilige. Jeg synes det er ubehagelig å være rundt slike mennesker. Da kommer du veldig langt med å være ekte, snill og varm, og utstråle det så mye du kan. Intelligens er også ganske sexy, spør du meg. Å ha dype samtaler med noen så befriskende.

 

Dype samtaler om hva?  :wee:

 

 

Noen av tingene som du ikke liker med deg selv er jo ting som går an å gjøres noe med. F.eks. det at du hevder du kler deg stygt. Selg de stygge klærne, og invester heller i fine plagg, gjerne etter rådgivning. Det finnes jo f.eks. folk som jobber med styling og som er eksperter på hvordan å kle seg bra. Og det kan gjøre mye positivt for selvfølelsen. I tillegg finnes det flust av masse gratis tips på nettet med hvordan kle seg flatterende for sin kroppsfigur osv.
 
Sikkert mange gode tips du kom med i det innlegget. Men følte for å kommentere en ting. Og det er klær i norske butikker. Det er så mye mørke plagg, gjerne i mørke blå dystre farger atte. Dessuten så synes jeg at det er en gjenganger at visse tekstilmønstre går igjen i klær for aldrende kvinner. Hva pokker skal man kle seg som en aldrende kvinne for, altså den stilen. Her synes jeg at mange norske kleskjeder er gørr kjedelige.
 
Nå er ikke jeg spesiellt inn i det med kvinneklær. Men jeg er i et forhold så jeg har vært med på noen shoppingturer med henne. Så litt har jeg dannet meg inntrykk..
 
Kle dere i litt spreke og lette farger, er mitt råd. Er det en ting som funker på mannebein, så er det det visuelle. Og da kommer jo også klær inn i bildet.
Endret av G
Lenke til kommentar

Nå har det seg slik at jeg har ikke god personlighet heller, så da er jeg kommet like langt. Jeg er hverken intelligent eller varm, og jeg er ikke snillere enn andre. Så jeg er lost case egentlig. :p

 

 

Vet du hva jeg seriøst synes at du bør gjøre. Emigrere et par år til litt sydligere strøk der de er varmere. Da blir du også varmere. Det smitter. Når man kan føle seg vel etter 2 uker i syden, så må det jo gjøre underverker på 2 års tid.

 

 

Merka det godt på jobb i dag. Har en kollega som er et par år yngre enn meg. Fin, søt og koselig jente. Kjempe flink er hun også. Vi satt å prata sammen om noe jobbrelatert og plutselig slo det mot meg som en knyttneve at fy faen så pen hun er, og med ett ble jeg flau og skamfull. Slutta å smile osv og slutta egentlig å prate også for følte alt jeg sa plutselig var teit og dumt og ja. Dette skjer veldig ofte i møte med andre kvinner. Og det er uansett hvordan de ser ut også.
 
Kanskje det ikke er mann du vil ha?  ;)
 
Du vet, et lesbisk par kan vel snurre til seg en mann akkurat når de måtte ønske. En "hver" manns drøm er vel å få seg en blowjob og lek med et par damer samtidig  :yes:
Da får du det beste i fra begge verdener egentlig? (nei, men kanskje..)
 
 

Ordne håret mitt orker jeg ikke for da må jeg stå å se på meg selv i speilet en stund. Da begynner jeg bare å gråte. Samme gjelder å sminke seg. Jeg sminka meg her forleden, brukte 10 minutter og jeg var helt ødelagt etterpå (og følte meg enda styggere enn før jeg sminka meg så det hjalp ikke og jeg har ikke tenkt å prøve igjen heller). Jeg har mye sminke, neglelakk og slike ting fordi jeg tidligere elsket å styre med sånt. Syntes det var gøy å sminke meg, prøve ut ulike stiler, lakke neglene og dulle med meg selv. Nå hater jeg det mer enn noe annet. Når jeg pusser tennene kan jeg ikke se i speilet og se hvor jeg pusser, for igjen, jeg blir så lei meg.
 
Slapp av. Snart har alle en slik sminke-applikator enhet :p
 
Du vet fra filmen "The Fifth Element" med Leeloo's opplevelse med øyesminkeapplikatordingsen :roll:
Omtrent 18 sekund ut i dette klippet:
 
 
Endret av G
Lenke til kommentar

Uansett hvilken film du følger med på, så anbefaler jeg å følge med på energiene i stjernetegnene til skuespillerne. Og ditt eget stjernetegn/din egen energi. Dette er alltid mye viktigere enn utséendet. Det er jenter/damer jeg har møtt med energi jeg har lyst til å kaste meg over, og likedan som jeg har hatt lyst til å frastøte, dette er uavhengig av utseendet. Det er energien som teller mest, det sier jeg alltid. Det gjelder meg selv også. Noen ganger føler jeg meg i form, og da "tiltrekker" jeg meg flere enn jeg gjør i dager jeg føler meg i dårlig form. Da når liksom ingen inn.

 

Denne  formen for å kommunisére med andre mennesker tror jeg er universell, og går forbi både intelligens, emosjoner og utséendet, og rett på sjel.

 

Så; Utvikle sjela di! Dette påvirker de tre andre også!! Mange som har enhver av de tre andre, som glemmer sjela, og som blir forferdelige mennesker!!!

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg føler meg ikke som alle andre, og det er på et negativt plan. Føler jeg skiller meg ut, samtidig som jeg ikke gjør det. Når jeg går på butikken kan jeg tenke at andre ser på meg fordi jeg er stygg, kler meg dårlig, er rar og lignende, men samtidig kan jeg noen ganger føle at ingen ser meg og at jeg bare er usynlig. Det varierer. 

Føler selv at jeg ikke tenker slik fordi jeg syns det er enkelt, mer fordi det er kjent og normalt. Det er helt vanlig for meg å tenke slik. Jeg kan tenke sinnssyke nedsettende vonde tanker om meg selv uten å felle en tåre. Det er hverdagslig. Akkurat like hverdagslig som jeg pusser tennene før jeg legger meg og vasker meg på hendene etter jeg har vært på do. Rutiner, vaner, det vanlige... Å slutte å tenke slik om meg selv er som å skulle slutte å vaske hendene etter å ha vært på do. Sånn seriøst. Jeg blir kvalm om jeg sier til meg selv at jeg er en god person, er pen osv. For det er en eneste stor løgn og jeg kan i det minste la være å lyve til meg selv. 

 

Er vell ganske obvious at jeg er kranglete på dette punktet og jeg ser at det virker som om jeg ikke er innstilt på å gjøre en jævla dritt med noe som helst, og bare hate meg selv til det tar livet av meg. Nå starter jeg jo snart opp med en ny behandlingsmetode for personlighetsforstyrrelsen. Det er krevende som faen for det er så rart å sitte der å si at dette er noe jeg må fikse, at det jeg tenker ikke er sant, når det føles så vanvittig ekte. 

 

Merka det godt på jobb i dag. Har en kollega som er et par år yngre enn meg. Fin, søt og koselig jente. Kjempe flink er hun også. Vi satt å prata sammen om noe jobbrelatert og plutselig slo det mot meg som en knyttneve at fy faen så pen hun er, og med ett ble jeg flau og skamfull. Slutta å smile osv og slutta egentlig å prate også for følte alt jeg sa plutselig var teit og dumt og ja. Dette skjer veldig ofte i møte med andre kvinner. Og det er uansett hvordan de ser ut også. 

 

Ja, det var det jeg prøvde å få frem (jeg synes det er vanskelig å sette ord på det). Det er enklere å fortsette som før fordi det er kjent. I tillegg til dette måtte jeg innrømme at jeg har kastet bort mye tid. Og det var jo ikke noe kjekt.

 

Det rare er egentlig hvorfor jeg valgte å bli bedre. Det begynte på samme måte som jeg antar at det startet. Jeg stod i gangen en dag, og like før jeg åpnet døren for å gå ned trappene. Så bare bestemte jeg meg for at "nå skal jeg finne ut av alt som er galt med meg, JEG bestemmer når jeg skal bli bedre!". 

 

Det gledelige nyheten var at nå skulle jeg ta ansvar for at jeg skulle bli bedre. Det ikke så gledelige nyheten var at "jeg skulle finne ut av alt som var galt med meg" (jeg kunne godt klart meg uten den delen). Men det er klart, jeg var ikke vant til å ta vare på meg selv. Så det er ikke så rart at jeg var litt klønete i min formulering. 

 

Har du har et klart bilde av hvor du ender opp, hvis du fortsetter som før?

Lenke til kommentar

Ja, det var det jeg prøvde å få frem (jeg synes det er vanskelig å sette ord på det). Det er enklere å fortsette som før fordi det er kjent. I tillegg til dette måtte jeg innrømme at jeg har kastet bort mye tid. Og det var jo ikke noe kjekt.

 

Det rare er egentlig hvorfor jeg valgte å bli bedre. Det begynte på samme måte som jeg antar at det startet. Jeg stod i gangen en dag, og like før jeg åpnet døren for å gå ned trappene. Så bare bestemte jeg meg for at "nå skal jeg finne ut av alt som er galt med meg, JEG bestemmer når jeg skal bli bedre!". 

 

Det gledelige nyheten var at nå skulle jeg ta ansvar for at jeg skulle bli bedre. Det ikke så gledelige nyheten var at "jeg skulle finne ut av alt som var galt med meg" (jeg kunne godt klart meg uten den delen). Men det er klart, jeg var ikke vant til å ta vare på meg selv. Så det er ikke så rart at jeg var litt klønete i min formulering. 

 

Har du har et klart bilde av hvor du ender opp, hvis du fortsetter som før?

Vet ikke hvor jeg ender opp jeg. Bitter og gammel eller død, er vell de to tilstandene det står mellom, om jeg fortsetter som før. Døden er jo garantert, uansett hva, men hadde jo håpet at jeg selv ikke skal bestemme når det slutter.. 

 

Det som plager meg mest er at jeg ofte mister troen på å bli frisk. En dag kan jeg være kjempe motivert og gjøre alt i min makt for at ting skal gå fremover, den andre dagen gir jeg faen og tenker at jeg takler ikke livet uansett, den tredje dagen er det på'an igjen med supermotivasjon og den fjerde dagen så har jeg falt av lasset. I dag har vært en kjempe dag, for eksempel. Jeg har gått tur i skog og mark, spist en sunn og god middag, sett en serie jeg liker og slappa av. Er optimist i skrivende stund, selv om jeg for nøyaktig 1 time siden nesten grein meg ihjel fordi jeg hater meg selv så fælt. Ah, elsker stabilitet... :p

Endret av Lik
Lenke til kommentar

Vet ikke hvor jeg ender opp jeg. Bitter og gammel eller død, er vell de to tilstandene det står mellom, om jeg fortsetter som før. Døden er jo garantert, uansett hva, men hadde jo håpet at jeg selv ikke skal bestemme når det slutter.. 

 

Det som plager meg mest er at jeg ofte mister troen på å bli frisk. En dag kan jeg være kjempe motivert og gjøre alt i min makt for at ting skal gå fremover, den andre dagen gir jeg faen og tenker at jeg takler ikke livet uansett, den tredje dagen er det på'an igjen med supermotivasjon og den fjerde dagen så har jeg falt av lasset. I dag har vært en kjempe dag, for eksempel. Jeg har gått tur i skog og mark, spist en sunn og god middag, sett en serie jeg liker og slappa av. Er optimist i skrivende stund, selv om jeg for nøyaktig 1 time siden nesten grein meg ihjel fordi jeg hater meg selv så fælt. Ah, elsker stabilitet... :p

 

Så du vet at det finnes en vei ut. Så spennende da! Hvem vet hvor dette kan lede hen? 

Lenke til kommentar

Alle mine kort må være 2ere.

Mobbet hele grunnskolen,og hele videregående.

Droppet ut pga det og at jeg var skolelei.

Skulket mye.

 

Ble satt i et tiltak hvor jeg skulle.jobbe med det samme jeg hadde gått lei av på videregående.

Så det droppet jeg.

Så ble jeg gående hjemme i 7-8 år uten å gjøre noe.

Gamet mye, mye på nettet.

 

Min mor begynte på anti depresiver da jeg var 14 år.

Og min får og hun skiltes rundt da. Hun begynte nok tidligere på de oullrbe,men de skiltes da jeg var 14.

Hun hadde vært utro mens hun var på rehab.

 

Så ble hun sammen med han fyren, og vi 3 brødre måtte besøke henne i den dritt leiligheten.

Etterhvert endte det og dårlig, at han slo henne.

 

Så var hun på rehab på os, fant en fyr der som hun giftet deg med.

Endte med at hun begynte med dop.

Ikke gøy å besøke de.

Endte med at Jan slo henne.

 

Og nå bor våres mor på andre siden av landet.

 

For snart 2 år siden døde våres far av kreft.

Siden har jeg bodd med de brødrene.

Det fungerer veldig dårlig.

 

Yngste bror har finne problemer.

Og stresser når vi nevner å flytte.

Han hadde en episode igår, hvor han ramponerte leiligheten. Knuste ting, kastet sjokoladekake røre utover kjøkkengulvet, ødelagte noen blomster.

Truet med å kaste ting på meg.

Osv.

Det endte med at jeg brøt sammen og la meg på gulvet på gangen og grein mye.

Tilslutt reiste jeg meg i sinne og kastet en eske som lå ved meg inn mot stuen og det knuste noe oppi der.

Jeg har ikke sinne problemer, problemene mine relatert til sånt er han broren min.

Han har som sagt vært sånn siden han ble tenåring.

 

Og han sa igår at han hadde tatt selvmord, men vil ikke fordi få får vi andre to mer penger.

Det er bare noe han sier fordi han er en drittunge.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Alle mine kort må være 2ere.

Mobbet hele grunnskolen,og hele videregående.

Droppet ut pga det og at jeg var skolelei.

Skulket mye.

 

Ble satt i et tiltak hvor jeg skulle.jobbe med det samme jeg hadde gått lei av på videregående.

Så det droppet jeg.

Så ble jeg gående hjemme i 7-8 år uten å gjøre noe.

Gamet mye, mye på nettet.

 

Min mor begynte på anti depresiver da jeg var 14 år.

Og min får og hun skiltes rundt da. Hun begynte nok tidligere på de oullrbe,men de skiltes da jeg var 14.

Hun hadde vært utro mens hun var på rehab.

 

Så ble hun sammen med han fyren, og vi 3 brødre måtte besøke henne i den dritt leiligheten.

Etterhvert endte det og dårlig, at han slo henne.

 

Så var hun på rehab på os, fant en fyr der som hun giftet deg med.

Endte med at hun begynte med dop.

Ikke gøy å besøke de.

Endte med at Jan slo henne.

 

Og nå bor våres mor på andre siden av landet.

 

For snart 2 år siden døde våres far av kreft.

Siden har jeg bodd med de brødrene.

Det fungerer veldig dårlig.

 

Yngste bror har finne problemer.

Og stresser når vi nevner å flytte.

Han hadde en episode igår, hvor han ramponerte leiligheten. Knuste ting, kastet sjokoladekake røre utover kjøkkengulvet, ødelagte noen blomster.

Truet med å kaste ting på meg.

Osv.

Det endte med at jeg brøt sammen og la meg på gulvet på gangen og grein mye.

Tilslutt reiste jeg meg i sinne og kastet en eske som lå ved meg inn mot stuen og det knuste noe oppi der.

Jeg har ikke sinne problemer, problemene mine relatert til sånt er han broren min.

Han har som sagt vært sånn siden han ble tenåring.

 

Og han sa igår at han hadde tatt selvmord, men vil ikke fordi få får vi andre to mer penger.

Det er bare noe han sier fordi han er en drittunge.

Dette var trist å lese. Stor klem til deg... 

 

Jeg orker snart ikke mer. Livet er ikke for meg ass. 

Lenke til kommentar

Hei!

 

Kan jeg spørre om hvor gammel du er? 20-åra, 30-åra, 40-åra osv?

 

Hvis du må velge én av to, hva er du minst fornøyd med; Ansiktet eller kroppen?

 

Har du noen form for deformasjoner? (Ekstrem pukkelrygg, store skjevheter i ansikt, mangler lemmer etc)

 

Hilsen en som har slitt en del med utseende selv, men som ikke gjør det lengre

 

Anonymous poster hash: f47bf...639

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Hei!

 

Kan jeg spørre om hvor gammel du er? 20-åra, 30-åra, 40-åra osv?

 

Hvis du må velge én av to, hva er du minst fornøyd med; Ansiktet eller kroppen?

 

Har du noen form for deformasjoner? (Ekstrem pukkelrygg, store skjevheter i ansikt, mangler lemmer etc)

 

Hilsen en som har slitt en del med utseende selv, men som ikke gjør det lengre

 

Anonymous poster hash: f47bf...639

20 åra. 

 

Misfornøyd med begge, klarer ikke velge. Både ansiktet og kroppen er like ille. Blir som å velge mellom pest og kolera. 

 

Hele meg er en eneste stor deformasjon. Jeg ser rar ut sammenlignet med alle andre kvinner, så noe er det jo. 

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...