Gå til innhold

Hvordan fant du ut hva du ville jobbe med?


Anbefalte innlegg

Hvordan fant du ut hva du ville jobbe med? Fortell gjerne om veien dit, tanker rundt prosessen, hva du jobber med osv. Alt som du kan komme på egentlig.

 

Litt om meg selv: Jeg utdannet meg som bilmekaniker, men fant ut etter 2 år at jeg ikke takler stresset rundt dette. Stresset førte til enda mer angst og humørsvinginger. Jeg fikk vondt i brystkassa daglig pga dette. Jeg prøver nå å finne ut hva jeg vil jobbe med, det er viktig for meg at det er noe jeg kan intressere meg for, sånn at jeg får enda en motiverende faktor. Problemet er at jeg har absolutt ikke peiling på hva jeg vil jobbe med i det hele tatt. Det er tusenvis av forskjellige ting man kan finne på, det er til å bli svimmel av.

 

Tenkte derfor å poste dette. Kanskje du tenker på en helt annen måte enn det jeg gjør, og at det er noe der jeg kan implementere i min egen tankegang.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Jeg er utdannet som automatikkmekaniker. Det begynte med at jeg ville bli flymekaniker på ungdomsskolen, men vonde tunger snakket meg bort fra det da jeg hadde startet på videregående, så jeg tenkte jeg kunne bli elektriker siden jeg allerede gikk elektrofag og synes elektrisitet var spennende.

Etter en runde med utplassering i bedrift skjønte jeg at elektriker var ganske kjedelig for min del. Jeg kunne gå videre på mekaniske fag og bli noe som het industrimekaniker, ordet hørtes spennende ut, så slik ble det.

Det viste seg at det også ikke var noe for meg. Da sto jeg igjen med én mulighet uten å måtte rykke tilbake til start. Det var automatikkmekanikerfaget.

Det elsket jeg og det gjør jeg fortsatt 12 år etter at jeg ble ferdig med skolen.

 

Igrunn er det stort sett flaks at jeg havnet i yrket mitt, for jeg hadde virkelig ikke peiling på hva det handlet om.

Nå er jeg ferdig med teknisk fagskole i tillegg til at jeg tok fagbrev som elektriker. Så det er vel trygt å si at jeg ikke angrer på valget og at det kommer til å bli lenge til jeg finner meg et annet yrke av egen fri vilje.

Lenke til kommentar

Jeg har utdanning innen informasjonsteknologi. At jeg begynte her, var fordi "data er kult, liker å spille dataspill, og liker ikke å jobbe med mennesker".

 

Jeg var usikker på om jeg gjorde det rette valget flere ganger ila. mitt utdanningsløp. Det gikk faktiske personer som var riktig opptatt av teknologi som lå flere kilometer foran meg på den faglige delen. Jeg kom meg utrolig nok gjennom, helt på snittet. Jeg søkte jobb i ca. tre måneder før jeg utrolig nok fikk meg en jobb innen fagfeltet (som tro det eller ei, ikke er enkelt her jeg bor, spesielt ikke for nyutdannede).

Jeg føler at karrieren tok fart rett etter jeg startet i jobb, akkurat som at IT ble gøy og spennende nå. Jeg har nå jobbet i over fem år, og jobbet meg oppover i selskapet, skiftet stilling to ganger siden jeg startet, og trives greit.

Jeg setter iblant spørsmålstegn ved at jeg gjorde det rette. Det er ekstremt mye press i denne bransjen, for at "ting skal fungere". Jeg er en person med høy smerteterskel for stress og uro, men etter ansvar og utfordringer har hopet seg opp, merker jeg fysisk ubehag som kommer av stressfaktorer iblant.

Lenke til kommentar

Ein av dei mest effektive måtane å snevre inn sitt framtidige yrke på, er ved å prøve ut litt forskjellig, også dei yrka som du trur du ikkje vil like. Alternativt snakke om arbeidskvardagen med personar som har andre yrker.

 

Slik som eg ser det så står du ovanfor to valg dersom du ikkje vil fortsette å jobbe med det som du er utdanna som:

1) Kaste utdanninga til sides for å forsøke å finne eit heilt nytt fagfelt som du finner motiverande.

2) Gjere det beste utav det du har, og sjå om du kan finne andre arbeidsoppgåver innanfor utdanninga.

 

Alternativ 1 er nok det som i størst grad fører til at du får finne deg ei heilt anna nisje, men samtidig det som krever mest av deg.

 

Alternativ 2 er det enklaste alternativet for å snu din dårlege opplevelse. Kan det f.eks. være eit alternativ å undervise i faget ditt? Videreutdanne deg på økonomi og bli takstmann for bilskader? Eller liknande justeringar av yrket som fortsatt har bilmekanikarkunnskapen som grunnlag?

 

 

 

 

Med tanke på at det var stresset som bilmekanikar som knekte deg og ikkje yrket i seg sjølv, så bør du spørre deg om det var yrkesstresset eller stresset på arbeidsplassen som var problemet. Har du all bilmekanikererfaring frå den same arbeidsplassen?

Kan eit bytte av arbeidsplass være ei løysning?

Stress vil du finne i alle yrker, det store spørsmålet er om det er eit positivt stress og om arbeidsplassen handterer stresset på ein god måte med å ikkje ilegge meir arbeidsoppgåver enn arbeidstakaren klarer å gjennomføre innanfor tidsfristen.

Du vil kjenne på tidspresset og kjenne at du ikkje får gjort alt som du vil om du jobbar som sjukepleiar, vektar eller butikkmedarbeidar også.

Lenke til kommentar

Interessant tema, ja. Skal prøve å fatte meg i korthet.

 

For min del var min far håndverker, så jeg følte det var naturlig for meg å prøve å velge noe i samme retning. Det gikk bra en god stund, men mange faktorer var ikke som de skulle. For å finne svar på hvorfor alt gikk skeis, nå 15 år senere, er enkelt nok at det kommer ned til

 

1) Økonomisk romslighet i hjemmet/familien, og på den aktuelle arbeidsplassen.

 

2) Personlighetsforskjeller i famile, nære relasjoner, og viktige jobbrelasjoner, og hvor heldig man er med dette lotteriet.

 

3) Hvor godt man er blitt forberedt til arbeidslivet, blitt pratet med om jobb og karriere, og fått råd og støtte av nære relasjoner. Dette innebærer også hvor godt man har blitt lært opp til å bli kjent med egen personlighet, om man er rask, treg, grundig, empatisk, analytisk, hva enn det er, før man velger yrke. Selvsagt er dette noe man finner litt ut av med erfaring, men hvis man ikke får mulighet eller sjans til å reflektere -noe- over dette, så kan det komme som en stor reaksjon senere i voksenlivet. At man jobber mot sin egen personlighet.

 

I mitt tilfelle var ingen av disse kategoriene ideelle. Så da blir det ned til ren viljestyrke hvor lenge man klarer å holde ut. 50/50-regelen i livet: 50% er ytre faktorer, hvor mye dritt man må hanskes med for å oppnå mål, 50% er ens egen viljestyrke og hvor mye dritt man klarer å holde på skuldrene før man gir opp.

 

Prøvde meg også i mange andre forskjellige yrker, lager/logistikk og truck i mange år, men vært uheldig med miljøer igjen. Det er ikke nok å være hardtarbeidende, hyggelig, omgjengelig, trivelig og pliktoppfyllende. Se punkt 2 igjen.

 

 

 

En fjerde skjult faktor er jo at, nå er det jo også sånn at arbeidsmarkedet forandrer seg veldig. Mer og mer automatiseres. De som har penger snurper igjen pengesekken og vanlige ansatte må kunne mye mer enn tidligere. Så det er rett og slett ikke så lett å finne seg jobb lenger som det var. Dette mener jeg er statens ansvar å rydde opp i.

 

En femte faktor som er et resultat av dette, er at vi ikke lærer i skolen å tenke over det her. Vi lærer ikke å ha et forhold til arbeid, karriere, penger og økonomi. Det er bare en skjult norm og stigmatisering om at hvis man ikke har en jobb, så er man en verdiløs snyltende igle på samfunnet, og ikke en skjult ressurs som bare ikke har funnet sin plass. Folk er redde for å tenke kollektivt. En av mine største verdier i årene jeg har jobbet har vært at min skatt er med på å holde noen i en svakere samfunnsposisjon enn meg selv i live. Og jeg har ikke dømt noen for å ikke ha jobb, for jeg forstår hvordan samfunn og økonomi henger sammen. Det er ikke alltid jobb nok til alle, dette er en konstant prosess.

 

Dette er -statens- ansvar, å få denne lærdommen inn i skolen. Men siden det ikke er det, så har jeg måtte tenke ut alt dette selv, og deler det uoppfordret. Så må du ikke ha dårlig samvittighet for ikke å ha funnet din plass. Men så klart, så lenge du har vilje og styrke til å prøve, så burde du prøve å velge en ny retning og gi alt i noen år. Først og fremst for din egen selvrespekts del, og også for altruismens og solidaritetens del, for å inspirere andre til å gjøre det samme. Dét har også vært en stor del av grunnen til at jeg har prøvd gang på gang, selv om det har vært vanskelig i familien og ellers. Men jobb er ikke krig, man skal ikke jobbe seg ihjel. Dét er heller ikke etisk riktig. Jobb er noe man gjør fordi samfunnet trenger det, og det er ikke nødvendig per i dag å jobbe seg ihjel for at samfunnet skal gå rundt.

 

Særlig ikke når det er så utrolig mye skjevfordeling i form av uærlige og uetiske skjevfordelinger i økonomiverdenen. Bloggere, youtubere, idrettsutøvere og andre slike grupper kan tjene seg rike på tull og tøys, slippe å gjøre ett eneste arbeidslag for seg selv og resten av slekta for all fremtid, mens andre må bygge og vedlikeholde huset for dem. For meg er dette en stor skjevfordeling, som staten må gjøre noe med, men de gjør ikke noe med det, fordi slike grupper jo betaler skatt. Så lenge man betaler skatt, så er man liksom fritatt for all stigmatisering. Dette er meget selvmotsigende og uetisk for meg. Så lenge man klarer å bygge seg opp en stor nok sum penger, så er man fritatt. Det er ikke rettferdig.

 

Men til tross, om å velge ny retning er å løse bøker og velge studieretning, eller å kaste seg ut i et arbeidsmarked via å begynne på bunnen, kanskje gjennom vikarbyrå, må alle velge selv. Man kan være heldig, finne riktig miljø og fagstoff som passer ens personlighet.

Lenke til kommentar

Jeg var innom elektriker, IKT-drifter og systemutvikler, før det så gikk i retning regnskap(sfører), og det er her jeg er nå. Denne bransjen er i stor endring p.g.a. IT og IFRS (ny regnskapsstandard), så jeg tror nok at jeg skal få nok utfordringer her.

 

Ønsker man meningsfylt interessant arbeid må man først bli kjent med seg selv: "Hvem er du? Og hva ønsker du deg?" Dette er dessverre ikke spørsmål du klarer å svare på øyeblikkelig. Det kan ta flere år ..

Lenke til kommentar

Har egentlig aldri funnet det ut! Jeg har en jobb i dag og trives helt greit med det, men om det er dette jeg virkelig vil jobbe med? Tja. Tror ikke det, men jeg vet ikke hva som skulle vært drømmejobben heller.

 

Jobben i dag er en altmuligstilling med brukerstøtte, opplæring, webutvikling og salg.

Endret av :utakt
Lenke til kommentar

Tok samfunnsag paa videregaaende. Ville saa bli ingenioer og tok matte/fysikk og kjemi aaret etter. Jobbet ett aar som assistenlaerer samtidig som jeg reiste en god del aaret etter dette.

 

Utdannet petroleumsingenioer og innen geologi.

 

Jobbet som ingenioer offshore.

 

Flyttet utenlands, ble gift, mistet jobben.

 

Maatte finne meg noe aa gjoere. Ikke noe arbeidsmarked her, og man faar ikke dagpenger naar man bor utenlands. Laerte saa programmering og markedsfoering, og startet for meg selv innen dette. Det er det jeg driver med naa i dag.

Endret av n0mad
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Gjest Slettet-YQ8U8xbZ

En fjerde skjult faktor er jo at, nå er det jo også sånn at arbeidsmarkedet forandrer seg veldig. Mer og mer automatiseres. De som har penger snurper igjen pengesekken og vanlige ansatte må kunne mye mer enn tidligere. Så det er rett og slett ikke så lett å finne seg jobb lenger som det var. Dette mener jeg er statens ansvar å rydde opp i.

 --

 --

Særlig ikke når det er så utrolig mye skjevfordeling i form av uærlige og uetiske skjevfordelinger i økonomiverdenen. Bloggere, youtubere, idrettsutøvere og andre slike grupper kan tjene seg rike på tull og tøys, slippe å gjøre ett eneste arbeidslag for seg selv og resten av slekta for all fremtid, mens andre må bygge og vedlikeholde huset for dem. For meg er dette en stor skjevfordeling, som staten må gjøre noe med, men de gjør ikke noe med det, fordi slike grupper jo betaler skatt. Så lenge man betaler skatt, så er man liksom fritatt for all stigmatisering. Dette er meget selvmotsigende og uetisk for meg. Så lenge man klarer å bygge seg opp en stor nok sum penger, så er man fritatt. Det er ikke rettferdig.

 

 

Kan du utdype hva du ønsker at staten skal gjøre her?

 

Verden går fremover og ting blir mer automatisert. Mener du at staten skal holde tilbake Norske selskaper og tvinge dem til å ansette mennesker slik at de ikke lengre er konkurransedyktig og ender med å gå konkurs?

 

Hvorfor er det galt at bloggere, youtubere og idrettsutøvere tjener penger, og hvorfor i all verden skal staten gjøre noe som helst for å stoppe dem? i så fall hva?

Lenke til kommentar

Kan du utdype hva du ønsker at staten skal gjøre her?

 

Verden går fremover og ting blir mer automatisert. Mener du at staten skal holde tilbake Norske selskaper og tvinge dem til å ansette mennesker slik at de ikke lengre er konkurransedyktig og ender med å gå konkurs?

 

Hvorfor er det galt at bloggere, youtubere og idrettsutøvere tjener penger, og hvorfor i all verden skal staten gjøre noe som helst for å stoppe dem? i så fall hva?

 

1) Én faktor er å opprettholde et arbeidsmarked selv der det automatiseres, av kulturelle og psykologiske grunner, sånn at man opprettholder en menneskelig kontakt til yrkeslivet. En annen faktor knyttet til den første er borgerlønn og planøkonomi. Hvis alle hadde fått borgerlønn, så kunne mange jobbet med slike yrker uten det konkurransekjøret som er i dag. Da ville det blitt mer som arbeidslivet er ment til å være, som selv staten skriver: Sunt for fysisk og psykisk helse. Det kan ikke være sunt sånn som det er i dag, med så utrolig mye sykemeldinger og uføretrygdede. Noe må kunne gjøres bedre.

 

Å få inn psykologi og økonomi som fag i barne- og ungdomsskolene er en tredje faktor. Livsmestring ble nevnt i små lag på NRK for to dager siden. Det blir spennende å finne ut hva de skal lære om. Håper ikke jeg får høre mer om "power posing", for da tror jeg at jeg tar meg en todagers drikkekur ^^

 

2) Nei. Hele verden må innføre borgerlønn, fjerne konkurransepress, samle hele verden under ett flagg, sånn at alle jobber for ett felles mål. Fjern press. Konkurranser er der kun for å opprettholde makt hos rike. ALLE burde være rike. Det burde være mer likhet enn det er i dag. Og med borgerlønn og planøkonomi er det mange som argumenterer for at alle ville blitt like -fattige-. Men jeg mener det motsatte, alle blir like -rike-. Ingen er tjent med at noen få inkludert slekta og barna deres skal leve som grever med alle livets muligheter åpne for seg hele livet, og alle andre må leve med smuler, ekstrem disiplin for å overleve og ingen til få muligheter uten å vie hele livet sitt til noe. Rike trenger ikke å vie livet sitt til noe som helst, bankene og fattige (gjennom renter) gjør jobben for dem.

 

3) Dette er noe man kun forstår om man har stått i et høystress yrke i noen år (noen uker hvis man bryr seg), har kjent på kroppen hvordan det er å virkelig -jobbe- for pengene, gjerne under tvang av staten, og uten familiær støtte. Når man så leser om "artister" og slike grupper du nevnte som tjener millioner på millioner på bare -bullshit-, når man selv bryter rygg og helse for å tjene 13 000 etter skatt i måneden, da krever det ikke mye jobb for hjernen å forstå noe som er fullstendig feil hele økonomistrukturen i samfunnet.

 

Så da har jeg tenkt mye i voksenlivet på hvorfor etikk og moral ikke får spille en større rolle for de som bestemmer ressursforvaltning? Hvorfor er det mulig å tjene så utrolig mye penger på noe så verdiløst, når andre som opprettholder samfunnet med nyttige jobber, som for eksempel bygg, helse, fabrikk, logistikk og sjåfør, må ta til takke med lønninger som per i dag omtrent kun er nok til å få en vanlig husholdning til å gå rundt? Med mindre man vil bruke hele/selge fritiden sin på å skrive detaljert budsjett. Som vi heller ikke drilles til i barne- og ungdomsskolen. Dette er også noe jeg har lurt på, hvorfor vi ikke lærer noe som helst om budsjett og finans i skolen.

 

 

 

Så alt dette er ting vi burde lære å reflektere over før vi i det hele tatt skulle bli tvunget til å velge karriereretning. Men siden vi ikke gjør det, blir det så utrolig mye friksjoner og interessekonflikter mellom mennesker i alle samfunnslag, helt ned til familier. Noe jeg igjen mener er uetisk, og veldig trist, når det kunne vært gjort så mye lettere for alle.

 

Hvis man velger feil i dag, kan man risikere at markedet ikke finnes om 20 år, så kan man bli tvunget til å velge et yrke man ikke har forutsetning for å takle eller bli god i, og så blir man dømt av samfunnet for å være "lat og udugelig". Selv om man har viet hele sitt tidligere liv til et yrke. Har også lest i en avisartikkel at vår kjære nåværende arbeidsminister har uttalt at i fremtiden, kan slike grunner (husker ikke ordbruken) ikke vil gi grunn til statlig støtte.

 

Samfunnet er et kollektiv, og ingen er sterkere enn det svakeste leddet. Derfor har jeg kommet frem til at ordtak en professor skrev i en artikkel om etikk en gang, at et samfunn måles ikke i Brutt NasjonalProdukt, men i hvordan man behandler de svakeste. Å kutte livsgrunnlag til folk uten jobb er å drepe sine egne. Det vil jeg aldri støtte.

Lenke til kommentar

Jobber som Blikkenslager og Taktekker, har fagbrev i begge deler, samt mesterbrev!

 

Valget av yrke fallt naturlig etter å ha vært med min far(som også var blikkenslager) på jobb fra jeg var ca 10 år, fikk tidlig interesse for faget, å det å jobbe fysisk har alltid vært en stor greie for meg. Jeg har også alltid hatt en god sosial tilknyttning til folk innenfor bransjen, da jeg er oppvokst med de, angrer absolutt ikke på valget jeg tok!

 

Driver i dag som selvstending, å har gjort det i snart 6 år!

 

"Jobb er ikke lengre en jobb, når du liker det du driver med"

Lenke til kommentar

Takk for alle svar. Jeg fant en jobb som jeg begynner i neste uke. Det var veldig inspirerende å lese om dere :)

Det var en bedrift oppe ved meg som trengte folk, så jeg spurte om en omvisning og intervju. Miljøet er bra, ok betalt og under 30 min reisetid, så dette blir bra. Oldschool eier som tar seg bryet med å kjenne alle han ansetter. Det er også veldig mye forskjellige folk ifra forskjellige land, så engelsk er språket som skal brukes, dette passer meg ypperlig da jeg foretrekker å ha samtaler i engelsk selv om jeg er født og oppvokst i Norge.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Hvordan fant du ut hva du ville jobbe med?

 

Ble forelsket i datamaskiner som barn tidlig på 80'tallet og programmering har vært en hobby helt siden jeg fikk skrapet sammen nok penger til en C64.  Foreldrene og diverse lærere mente jeg burde sikte mot revisor eller noe bank-relatert for "det var der penger/fremtid i".  Rett før universitetet byttet jeg retning fra matematikk/økonomi til matematikk/datalogi og det angrer jeg ikke et sekund på.  Først etter jeg fikk pratet med andre datalogi-studerende skjønte jeg at det formentlig var mulig å leve av det jeg altid har hatt som hobby. 

Lenke til kommentar

Takk for alle svar. Jeg fant en jobb som jeg begynner i neste uke. Det var veldig inspirerende å lese om dere :)

Det var en bedrift oppe ved meg som trengte folk, så jeg spurte om en omvisning og intervju. Miljøet er bra, ok betalt og under 30 min reisetid, så dette blir bra. Oldschool eier som tar seg bryet med å kjenne alle han ansetter. Det er også veldig mye forskjellige folk ifra forskjellige land, så engelsk er språket som skal brukes, dette passer meg ypperlig da jeg foretrekker å ha samtaler i engelsk selv om jeg er født og oppvokst i Norge.

Kult å høre! masse lykke til :)

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Hvordan fant du ut hva du ville jobbe med? Fortell gjerne om veien dit, tanker rundt prosessen, hva du jobber med osv. Alt som du kan komme på egentlig.

 

Litt om meg selv: Jeg utdannet meg som bilmekaniker, men fant ut etter 2 år at jeg ikke takler stresset rundt dette. Stresset førte til enda mer angst og humørsvinginger. Jeg fikk vondt i brystkassa daglig pga dette. Jeg prøver nå å finne ut hva jeg vil jobbe med, det er viktig for meg at det er noe jeg kan intressere meg for, sånn at jeg får enda en motiverende faktor. Problemet er at jeg har absolutt ikke peiling på hva jeg vil jobbe med i det hele tatt. Det er tusenvis av forskjellige ting man kan finne på, det er til å bli svimmel av.

 

Tenkte derfor å poste dette. Kanskje du tenker på en helt annen måte enn det jeg gjør, og at det er noe der jeg kan implementere i min egen tankegang.

Jeg blir selv veldig forvirret av alle mulighetene jeg har, og det er vanskelig å bestemme seg for hva en skal bli! Tenker hele tiden at "når jeg blir voksen skal jeg bli.....", men jeg er jo voksen nå, og har fortsatt ikke funnet ut hva jeg skal bli! 

 

Men jeg er litt der hvor jeg sånn halvveis har funnet min vei. Jeg vet jeg vil jobbe med mennesker. Det kan høres litt overraskende ut ettersom jeg er en einstøing, men for meg er sosialisering gjennom jobb bra nok. Jeg har jobbet som pleieassistent innad eldreomsorgen i mange år og det er noe jeg trives med. Å være til hjelp og utøve omsorg er utrolig fint! Jeg begynte å jobbe der fordi moren min jobber innen helsevesenet, så tenkte jeg ville prøve det jeg også. Følte med en gang at jeg passet inn, og har dermed bestemt meg for å gå en slik vei. Nå vet jeg ikke om jeg vil bli sykepleier eller helsefagarbeider enda, men jeg håper å snart komme i gang med utdanningen. Jeg er også veldig glad i å jobbe turnus, jeg tror ikke jeg hadde taklet en sittestillende kontorjobb, 8 til 16 mandag til fredag. 

 

Jeg tror det er viktig å tenke på hva du liker å gjøre, hva du interesserer deg for og lignende. Om du ikke interesserer deg for noe spesielt (slik som meg), hva kan du ser for deg at du kan like? Siden du er bilmekaniker kan det være at du er glad i å jobbe med hendene, og da er jo alternativene mange. Snekker, elektriker, maskinist enten på land eller til havs, rørlegger og lignende. Har du noen spesielle interesser som du kan knytte til et yrke? For å ta meg selv som eksempel, jeg er interessert i mennesker og har dermed lyst å jobbe med mennesker. Men jeg liker også å f.eks lese, men kunne ikke tenkt meg å skrive en bok selv eller jobbe med ting som involverte å lese og analysere bøker. Som hobby er det gøy, men som levebrød nei. 

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

På ungdomsskolen var jeg oppsatt på å bli jagerpilot, men nedsatt syn satt en effektiv stopper på det. Tenkte dermed at hvis jeg ikke fikk fly flyet så kunne jeg i det minste mekke på det og siktet meg inn på flymekaniker. På den tiden var det kun to linjer i landet som hadde flyfag - Sola og Bodø. I og med at jeg er fra Stavanger var det valget enkelt, men pga et helt gjennomsnittlig karaktersnitt kom jeg ikke inn på Sola. Stod på andre eller tredjeplass på venteliste i Bodø og hadde nok kommet inn der dersom jeg hadde gått for det, men jeg var rett og slett ikke moden nok til å flytte for meg selv i den alderen.

 

Fortsatte derfor uten mål og mening på elektro og ble elektriker uten noen klar plan på hvorfor. Det bare ble sånn, rett og slett. Etter en tid fikk jeg høre om rov (fjernstyrt miniubåt) og tenkte at det måtte være drømmejobben. Fikk etterhvert en stilling innen rov i nordsjøen og stortrivdes, men etter hvert som tiden går forandrer seg man og det var ikke lenger drømmejobben. 12 år etter min første tur offshore gikk jeg ut fra UiS som elektroingeniør. Nå er jeg avdelingsleder innen bygg og anlegg, men sitter å kikker på finn etter noe annet.

 

Moralen med dette? Man endrer seg gjennom hele livet og man trenger ikke finne «drømmejobben». Etter hvert som tiden går finner man andre ting man ønsker å prøve. Søk på jobber som virker sånn passe interessante der og da. Om det er der du jobber om 1,3,5 eller10 år er ikke så farlig - der ordner seg uansett?

 

Lykke til!

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...