Jump to content
kokkoman

Jeg klarer ikke å ta et valg - livskrise

Recommended Posts

Hei! 

Jeg har rotet meg inn i et dilemma av de sjeldne:
Jeg og kjæresten min har vært sammen i 6 år og har en sønn sammen. Hun er i bunn og grunn god som gull, og er en god mamma. Det siste året har jeg følt på at kjærligheten har dabbet av. Det er heller ikke første gang jeg har følt på det. Dette har jeg prøvd å snakke med kjæresten min om. Sammen har vi prøvd å fikse dette, men uten hell. Vi har nå en pause i forholdet. 

 

Før pausen startet ble jeg kjent meg ei ny jente. Det endte med full forelskelse, og kan sies å være "nådestøtet" til at meg og kjæresten tok en pause. Ca. en måned inn i pausen hadde jeg sex med hun andre, og følelsene bare vokser og vokser og vokser. Dagen etter at vi hadde hatt sex våknet jeg opp kvalm som bare det. Samvittigheten tok knekken på meg, så jeg ringte kjæresten min å fortalte alt sammen og beklagde meg. Hun ble naturlig nok lei seg, men tryglet meg om å komme tilbake til henne. (Å fy faen, tårene renner akkurat nå).

 

Om to måneder er både jeg, "kjæresten" min og den andre jenta nyutdannet, og livet begynner på ordentlig. Hovedproblemet er: kjæresten min og sønnen min flytter uansett til hjembyen, som forøvrig også er min hjemby. Hun andre blir boende så og si på samme plass som jeg studerer nå, der jeg også har det største nettverket med venner. Jeg vet så inderlig at sønnen min trenger pappaen sin, men det er ingen garanti for at pappaen, altså jeg, kommer til å fungere hvis jeg ender opp med et liv i bitterhet. 

 

Denne krisen suger all energi ut av meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. I tillegg kommer hele familien min sikkert til å bli skuffet over meg. 

 

Jeg har derfor laget en liste med positive og negative sider for valget jeg må ta.

 

Hjembyen min med sønnen min:

Positiv: får vært der for sønnen min, får familien min rundt meg, potensielt fikse det gamle forholdet

Negativ: potensielt liv i bitterhet dersom det ikke blir noe mer med den nye jenta, rustent vennenettverk, liten bygd der alle vet hvem jeg er (noe jeg hater tanken på)

 

Bli værende med den nye jenta:

Positiv: får bli bedre kjent med hun, har gode venner rundt meg, fått jobbtilbud, større mulighet for privatliv

Negativ: får ikke sett sønnen min så mye (omtrent 4 timers kjøretur), potensielt bitter familie, ingen garanti for at det nye forholdet fungerer

 

Har dere noen tanker rundt dette dilemmaet? Jeg må snart ta et valg, og jeg blir uvel av tanken på dette. 

Share this post


Link to post

Det korte svaret er at ingen har noen garantier i livet. Du har diagnostisert situasjonen din riktig. Men hva er det riktige valget å ta?

 

Du har allerede mer eller mindre brutt tillitsforholdet til sin gamle partner ved å ha intime relasjoner med ny bekjentskap. Og jeg klarer ikke å være uenig med det at du ikke fungerer som far hvis du er bitter og forholdet ikke fungerer.

 

Du skriver dere har prøvd å fikse det uten hell. Hvis dette har vært et helhjertet forsøk over lengre tid, uten at det har kommet noen ny gnist, så føler jeg at dere har gjort det som bør gjøres og det er ikke så mye mer å prøve der.

 

Angående bitter familie, så føler jeg at det er litt lite forståelsesfullt av dem å dømme deg så hardt. Man kan ikke alltid rå over hvordan man føler. Så hvis de dømmer deg hardt, og dette ikke endrer seg over tid (litt forståelsesfull skal man jo være), så har du lært at de har lite moralsk slingringsmonn, og da har du all rett til å føle seg fritatt fra deres fordømmelse.

 

Angående sønnen, så blir det kanskje mindre tid, men da blir det kvalitetstid når dere først -er- sammen. Jeg ville nok heller gjort det på den måten fremfor å leve uten mulighet til å være tilnærmet en beste versjonen av meg selv. Du tar riktige valg for deg selv, basert på de riktige følelsene, så smitter dette over på sønnen. Lever du i motbakke, med krangling og friksjoner i forholdet, vil dette også smitte over på sønnen.

 

Jeg ville bare vært 100% sikker på at jeg virkelig har prøvd alt som skal prøves før jeg avslutter forholdet for godt. Kanskje samtaleterapi kan være noe, få noen nye idéer, kanskje løsningen ikke er så langt unna som man tror.

Share this post


Link to post

Prioriter sønnen din. Forstår hun ikke det så tidlig i forholdet vil du ikke være med henne i utgangspunktet når du har en sønn. 

Edit: Det høres ut som om du heller har lyst til å bli i studentbyen, men venner, kjærester kommer og går.. Sønnen din vil for alltid huske dette. Du kan banne på at han vokser opp med viten om at faren valgte dame over han. 

Edited by BuffyAnneSummers
  • Like 2

Share this post


Link to post

Tusen hjertelig takk for svar. Det hjelper. 

 

Den nye damen har vist stor forståelse for at jeg er så usikker, hun har til og med luftet tanken på å flytte til hjembyen min. Men vi har snakt om det, og det er altfor tidlig for henne å ta et slikt valg. Hun har hatt en ekstremt vanskelig oppvekst, og er svært knyttet til sin familie og venner, så jeg har egentlig ikke lyst å ødelegge det stabile og trygge for henne. 

 

Jeg er utrolig redd for hva sønnen min vil si om dette i framtiden HVIS jeg velger ham bort. Men som sagt så bor jeg ikke på den andre siden av verden, og jeg tror det hadde gått greit dersom jeg for eksempel hadde tilbragt tid sammen med ham en helg eller to i måneden (det er snakk om en fire timers kjøring, noe som ikke er et problem for min del). I tillegg har den gamle kjæresten min/eksen/kall det hva du vil, familie her vi studerer nå. Så da hadde jeg også fått sett ham noen ekstra ganger i året. Jeg utdanner meg selv til noe innenfor barn, og jeg vet hvor viktig det er for barn å ha begge foreldrene til stede. Jeg har det skikkelig vondt for tiden med tanke på framtiden. Magefølelsen sier at jeg bør bli. Og som Taurean sier så kan jeg ikke være 100% god pappa hvis jeg lever i bitterhet. 

 

Jeg og eksen har prøvd mye, men det har ikke hjulpet. Ingen gnist, ingen tid sammen, ikke noe sexliv (kanskje en gang i måneden hvis jeg var heldig) og så videre. Jeg opplever det mer som et venne- eller tillitsforhold, noe jeg har svekket betydelig med tanke på min affære. 

Jeg er så langt nede nå at jeg aner ikke hva jeg skal gjøre av meg. 

Share this post


Link to post

Om to måneder er både jeg, "kjæresten" min og den andre jenta nyutdannet, og livet begynner på ordentlig. Hovedproblemet er: kjæresten min og sønnen min flytter uansett til hjembyen, som forøvrig også er min hjemby. Hun andre blir boende så og si på samme plass som jeg studerer nå, der jeg også har det største nettverket med venner. Jeg vet så inderlig at sønnen min trenger pappaen sin, men det er ingen garanti for at pappaen, altså jeg, kommer til å fungere hvis jeg ender opp med et liv i bitterhet.

Dette er bare et forsøk på å rettferdiggjøre overfor deg selv at det er greit å stikke fra sønnen din for en dame du ikke engang vet om du vil være på talefot med om seks måneder.

 

Du er forelsket. Greit nok. Men sønnen din er sønnen din. Du blir ikke langt unna sønnen din på grunn av en midlertidig forelskelse.

 

Hvis du blir bitter fordi du ikke får din nye flamme så må du jobbe med deg selv. Ikke skyv sønnen din foran deg.

Edited by hekomo
  • Like 3

Share this post


Link to post

Hun har hatt en ekstremt vanskelig oppvekst

Vel, der har du svaret ditt. Don't put your dick in crazy. Varselbjellene ringer allerede nå.

  • Like 1

Share this post


Link to post

Tusen hjertelig takk for svar. Det hjelper. 

 

Den nye damen har vist stor forståelse for at jeg er så usikker, hun har til og med luftet tanken på å flytte til hjembyen min. Men vi har snakt om det, og det er altfor tidlig for henne å ta et slikt valg. Hun har hatt en ekstremt vanskelig oppvekst, og er svært knyttet til sin familie og venner, så jeg har egentlig ikke lyst å ødelegge det stabile og trygge for henne. 

 

Jeg er utrolig redd for hva sønnen min vil si om dette i framtiden HVIS jeg velger ham bort. Men som sagt så bor jeg ikke på den andre siden av verden, og jeg tror det hadde gått greit dersom jeg for eksempel hadde tilbragt tid sammen med ham en helg eller to i måneden (det er snakk om en fire timers kjøring, noe som ikke er et problem for min del). I tillegg har den gamle kjæresten min/eksen/kall det hva du vil, familie her vi studerer nå. Så da hadde jeg også fått sett ham noen ekstra ganger i året. Jeg utdanner meg selv til noe innenfor barn, og jeg vet hvor viktig det er for barn å ha begge foreldrene til stede. Jeg har det skikkelig vondt for tiden med tanke på framtiden. Magefølelsen sier at jeg bør bli. Og som Taurean sier så kan jeg ikke være 100% god pappa hvis jeg lever i bitterhet. 

 

Jeg og eksen har prøvd mye, men det har ikke hjulpet. Ingen gnist, ingen tid sammen, ikke noe sexliv (kanskje en gang i måneden hvis jeg var heldig) og så videre. Jeg opplever det mer som et venne- eller tillitsforhold, noe jeg har svekket betydelig med tanke på min affære. 

Jeg er så langt nede nå at jeg aner ikke hva jeg skal gjøre av meg. 

Det at du velger sønnen din betyr ikke nødvendigvis at du må velge eksen også. Hva sier nye damen til å prøve langdistanse til det blir mer seriøst og så ta det derfra? Hvorfor er det ikke hun du kan møte ett par ganger i måneden i helgene og sånt? Når barn er små så vet du også hvor viktig mamma er, så besøkene dine med sønnen din blir veldig korte hvis du bare skal på besøk ett par ganger i måneden. Når han blir eldre og du kan ha sønnen din hos deg så hadde jeg sagt at det er mer fritt frem, for da er han ikke så avhengig av mor lenger. 

Share this post


Link to post

Den nye damen har vist stor forståelse for at jeg er så usikker, hun har til og med luftet tanken på å flytte til hjembyen min. Men vi har snakt om det, og det er altfor tidlig for henne å ta et slikt valg. Hun har hatt en ekstremt vanskelig oppvekst, og er svært knyttet til sin familie og venner, så jeg har egentlig ikke lyst å ødelegge det stabile og trygge for henne.

 

Men du vil ødelegge det trygge og stabile for sønnen din, samt ta familien hans (deg, i hvert fall) bort fra ham? Hvorfor, så han kan få det likt som hun dama du dater nå når han blir voksen?

 

Anonymous poster hash: b51e2...cab

  • Like 1

Share this post


Link to post

Jeg vil også råde deg til å velge barnet ditt, Ts som de andre skriver her inne. Kjærester kan komme og gå men relasjonen til barnet ditt må alltid komme først. Ser at andre har nevnt langdistanseforhold og muligheten til å prøve det ut i en periode. Snakk med damen om hva hun tenker om det.

 

Lykke til.

Share this post


Link to post

Tusen hjertelig takk for svar. Det hjelper. 

 

Den nye damen har vist stor forståelse for at jeg er så usikker, hun har til og med luftet tanken på å flytte til hjembyen min. Men vi har snakt om det, og det er altfor tidlig for henne å ta et slikt valg. Hun har hatt en ekstremt vanskelig oppvekst, og er svært knyttet til sin familie og venner, så jeg har egentlig ikke lyst å ødelegge det stabile og trygge for henne. 

 

Jeg er utrolig redd for hva sønnen min vil si om dette i framtiden HVIS jeg velger ham bort. Men som sagt så bor jeg ikke på den andre siden av verden, og jeg tror det hadde gått greit dersom jeg for eksempel hadde tilbragt tid sammen med ham en helg eller to i måneden (det er snakk om en fire timers kjøring, noe som ikke er et problem for min del).

 

Da burde det gå greit å kjøre fire timer andre veien også for å se dama. To uker er mye lenger tid for barn enn for voksne, så sønnen din vil ha mer behov for en viss frekvens på oppfølgingen enn en kjæreste bør ha.

 

Det er ikke slik at du ødelegger noe hvis den nye dama flytter fra byen sin. Hvis hun er åpen for det, klarer hun fint å ta det valget selv.

 

Uansett er det ikke slik at dette først og fremst trenger å være et valg mellom to damer. Det høres ut som du opplever at forholdet til kjæresten din er over. Greit nok. Men det betyr ikke at du må bli boende flere timer fra sønnen din. Det er jo ikke ham du slår opp med hvis du slår opp med kjæresten.

Share this post


Link to post

Dette er et kort svar siden jeg ikke har lest alt du skriver i detalj, men prioriter sønnen din.

Hva når forholdet med den nye kjæresten din dabber av slik det gjorde med din nåværende? Hva da?

 

Sønnen din bør være det viktigste i livet ditt nå. Når du har sjansen til å være der for sønnen din og stille opp for ham, så synes jeg du skal gjøre det. Om samlivet ikke er bra med moren, så trenger dere ikke leve sammen selv om du flytter.

 

 

Share this post


Link to post

Ungen kommer til å huske. Lenge. Han skal bli både skolealder, fjortis og voksen. Bærer han masse nag til deg allerede nå kan du glemme et fornuftig forhold senere. Den jenta kan det jo like godt bli slutt med om 2 måneder.

Share this post


Link to post

Enig med mye av det dere sier.

Jeg velger sønnen min. Så får heller flammen følge etter dersom det føles rett for henne. 

Igjen... takk!

Edited by kokkoman
  • Like 6

Share this post


Link to post

Har du ett realistisk forhold til det og være sammen og ha barn sammen? Vil tro særdeles mange foreldre opplever forholdet nærmeste som en administrativ enhet som oppdrar barn. At forholdet blir ganske kjedelig og lite spennende sier seg selv, hva forventer du av ett langvarig forhold? Det vil jo aldri ha samme spenning som det hadde eller når man møter noe nytt.

  • Like 1

Share this post


Link to post

Enig med mye av det dere sier.

Jeg velger sønnen min. Så får heller flammen følge etter dersom det føles rett for henne. 

Igjen... takk!

 

Jeg synes alltid det er vanskelig og er forsiktig med å gi råd til folk om det kan påvirke deres livssituasjon dramatisk, men akkurat her tror jeg nok du gjør rett valg.

 

Ikke bare det - men jeg tror 'flammen' din vil respektere deg mer om du tar dette valget i stedet for å bli igjen med henne når sønnen din flytter hjem. Er forholdet deres sterkt nok begge veier så vil dere greie avstanden i hvert fall for en periode. Og kanskje finner hun ut at hun flytter til deg etterhvert også?

 

Lykke til! :) 

Share this post


Link to post

Enig med mye av det dere sier.

Jeg velger sønnen min. Så får heller flammen følge etter dersom det føles rett for henne. 

Igjen... takk!

Bra. Godt valg. Husk at det å være nær sønnen din ikke betyr at du må være sammen med eksen.

 

Og ja, jeg tror din nye flamme bare vil like deg enda bedre fordi det viser at du er ansvarlig kar med ryggrad. Men så spørs det om dere kan få et forhold til å fungere på avstand da.

Edited by hekomo

Share this post


Link to post

Jeg ville valgt barnet. Her har du et livslangt ansvar da du ble far. For mitt vedkommende er det ikke en gang å vurdere. 

Edited by slagelsedt
  • Like 1

Share this post


Link to post

Svaret kan være så mangt her TS.

 

Alt avhenger av hvordan moren til sønnen din er. Er hun en god person som ikke vil deg vondt? eller er hun av typen som ønsker å sverte deg.

 

Min bror sin livssituasjon:

Han jobber på oljeplattform.. 3 på, 2 av, men det er fortsatt 6 timer unna familien, og han har en sidejobb som gjør at han jobber mandag-onsdag i de 2 ukene han er av.  Som betyr at han har fra tors-søn i de 2 ukene er med familien sin. Ungene er selvsagt i bhg og skole på dagtid.. Så i realiteten er han bare med ungene etter kjernetid i bhg og etter skolen til de legger seg.

dama er forståelsesfull og hjelper til der hun kan også.. Selv er hun i 100% arbeid.

Ungene hans har ingen "issues" og er de kuleste barna du kan få. De har familie rundt seg uansett hvis de ønsker og de vet godt at pappa ikke er borte for alltid. Han bare jobber veldig mye. Og han stiller opp på alt han kan når han først er hjemme. ( ja det er krevende, men for å opprettholde alt må mye jobb til )

 

 

Min situasjon:

Fikk barn med en dame, vi var ilag 6/7 år. Ungen var 2 år når vi gikk hver vår vei. Hun flyttet tilbake til hjembyen da hun ikke hadde råd til å bo der vi bodde. Jeg jobber i familiebedrift og var litt låst, samt jeg ville ikke flytte.

Vi var fortsatt venner og hun prøvde aldri å sverte meg på noen som helst måte, Jeg kjørte 3 timer hver fredag etter jobb for å være med hun i helgene og på hverdagene var jeg med min andre kjæreste. Lot det seg gjøre var hun med hun også, men var mye helgejobbing og bla bla så det ble ikke en vane før senere. Vi har nå barn selv sammen og ungene trives godt ilag.

Dattera mi sa hun savnet meg mye, men at hun alltid gledet seg til helgen fordi da kom jeg og bonusmammaen. Hun er idag 18 og er sjeleglad for hvordan vi løste alt. Hun bor 50/50 på papir, men egentlig som hun selv vil. Hun trenger jo pause fra oss foreldre også ^^

Hun vokste også opp til å forstå at vi er som vi er. 

 

Jeg er veldig fornøyd med hvordan barna mine er, hvor forståelsefulle de har vært fra ung alder og ikke minst hvor oppegående de er.

Dette ser jeg også hos min bror sin familie.. Og der ser ungene pappaen sin relativt lite.

 

Men igjen.. Det avhenger av miljøet rundt ungen din.  DU kan og burde fortsette å gjøre alt for å møte ungen din.  Det er ingen unnskyldning å droppe en helg fordi du har eksamen nesten uke og må lese... Det kan du gjøre etter ungen har lagt seg om kvelden, Det krever mer av deg pga alt dette, men du er ikke den første og vil heller ikke være den siste.

 

Lykke til :)



Anonymous poster hash: ae50b...e17
  • Like 1

Share this post


Link to post

Enig med mye av det dere sier.

Jeg velger sønnen min. Så får heller flammen følge etter dersom det føles rett for henne. 

Igjen... takk!

 

Veldig voksent og modent valg. Når en har barn er det det viktigste du har i livet. Er det ekte kjærlighet så respekterer din nye flamme valget ditt og går med på et avstandsforhold. Masse lykke til :) 

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...