Rett til sykemelding som ufør?

[AnonymDiskusjon]

Hvis man er 100% uføretrygdet, kan man likevel få sykemelding hvis det trengs?

Hvis man ikke føler seg i stand til å delta i feks et arrangement, sammenkomst o.l.

Anonymous poster hash: ef6f3...d53

[Morromann]

Sykemelding fra hva da? Jeg forstår ikke spørsmålet. Er du i jobb? Har du gradert uføretrygd? Hvis man har gradert uføre samt jobb har man rett til sykepenger tror jeg.

[krikkert]

"Sykemelding" er flere forskjellige fenomener. De aller fleste mennesker tenker på det som den blanketten legen fyller ut som dokumenterer at fravær fra et arbeidsforhold skyldes sykdom og som samtidig fungerer som sykepengesøknad, det berømte skjemaet NAV 08-07.04 (med del A, del B, del C, og del D). De aller fleste tror at "sykemelding = sykepenger", noe som ikke helt stemmer.

 

Men ingenting er i veien for at leger skriver attester om sykdom også i andre forhold. Det kan f.eks. være en attest til retten om at du er for syk til å møte og forklare deg.

[Dubious]

Er man 100% ufør så er det jo bare å si at en ikke kan komme.

Stoler de ikke på en frivillig uten sykemelding så hadde ikke jeg giddet delta på noen arrangementer

[krikkert]

Det er ikke alle som tar "jeg kan ikke komme, jeg er ufør". Domstolene, for eksempel.

 

Uførhet betyr bare at det offentlige har erklært at du er ute av stand til å forsørge deg selv ved inntektsgivende arbeid. Det betyr ikke i seg selv at du er invalid.

[Taurean]

Hva mener du, har du uføretrygd basert på forpliktelser? Trodde ikke sånt forekom. Kan du bli tvunget på arrangementer av NAV selv med uføretrygd? Finnes det ingen beskyttelse for de svakeste i det hele tatt?

[AnonymDiskusjon]

Tenkte på hvis jeg ikke føler for å gå i en komfimasjon eller sånne ting.
Føler jeg ikke blir trodd, hvis jeg ikke har papirer på en grunn.

Anonymous poster hash: ef6f3...d53

[Morromann]

 

Tenkte på hvis jeg ikke føler for å gå i en komfimasjon eller sånne ting.

Føler jeg ikke blir trodd, hvis jeg ikke har papirer på en grunn.

 

Anonymous poster hash: ef6f3...d53

 

 

Vel, det er da helt frivillig om du vil gå på konfirmasjon eller ikke og ikke noe du behøver å bruke tid på legekontorer for. Det er bare å si til de som arrangerer konfirmasjonen at du er dårlig og ikke kan komme. Du har ikke noen øvrige forpliktelser til det.

Endret 28. mars 2019 av Morromann

[Sampson]

 

Tenkte på hvis jeg ikke føler for å gå i en komfimasjon eller sånne ting.

Føler jeg ikke blir trodd, hvis jeg ikke har papirer på en grunn.

 

Anonymous poster hash: ef6f3...d53

 

 

Tenkte du å dokumentere sykemelding for å melde avbud på en konfirmasjon? Eller føler du deg bare tryggere ved å ha det dokumentert for deg selv?

 

Uansett er det ikke noe å bruke legens tid på, men det er kanskje noe du burde snakket med noen om.

[Taurean]

Hvis du må leve med fundamental mistillit, så er jeg trist på dine vegne. Vet godt hvordan det er.

 

Du må være rasjonell, og tro på det du argumenterer med. Hvis det dreier seg om konfirmasjon, så kan du spørre hvorfor du skal måtte delta i konfirmasjon, hvis dere ikke går til kirka på søndager, ber bord-, aftens- og sengebønn, leser fra bibelen regelmessig, taler i tunger og sike ting regelmessig. Hvis du ikke får rasjonelle motsvar, vet du at du har rett.

 

Man skal ikke la seg tvinge av sosial stigmatisering, tvang basért på frykt igjen basért på vag sosial stigmatisering.

 

Gjør litt research, finn ut av hvorfor ting er som de er, og ta egne valg.

 

Hvis de truer med å kaste deg ut, ville jeg vurdert å undersøke rettigheter og autoriteter å ta kontakt med. Å leve med fundamental mistillit av nærmeste rollemodeller, å føle at man må bevise hver minste lille ting man gjør, er virkelig slitsomt å leve med.

[Anonymous821]

 

Tenkte på hvis jeg ikke føler for å gå i en komfimasjon eller sånne ting.

Føler jeg ikke blir trodd, hvis jeg ikke har papirer på en grunn.

 

Anonymous poster hash: ef6f3...d53

Er det ikke enklere å bare si at du har omgangssyken, da er det ingen som vil ha deg der uansett

[AnonymDiskusjon]

Hvis du må leve med fundamental mistillit, så er jeg trist på dine vegne. Vet godt hvordan det er.

 

Du må være rasjonell, og tro på det du argumenterer med. Hvis det dreier seg om konfirmasjon, så kan du spørre hvorfor du skal måtte delta i konfirmasjon, hvis dere ikke går til kirka på søndager, ber bord-, aftens- og sengebønn, leser fra bibelen regelmessig, taler i tunger og sike ting regelmessig. Hvis du ikke får rasjonelle motsvar, vet du at du har rett.

 

Man skal ikke la seg tvinge av sosial stigmatisering, tvang basért på frykt igjen basért på vag sosial stigmatisering.

 

Gjør litt research, finn ut av hvorfor ting er som de er, og ta egne valg.

 

Hvis de truer med å kaste deg ut, ville jeg vurdert å undersøke rettigheter og autoriteter å ta kontakt med. Å leve med fundamental mistillit av nærmeste rollemodeller, å føle at man må bevise hver minste lille ting man gjør, er virkelig slitsomt å leve med.

 

De i familien vil bare fnyse om jeg prøver på sånt. De mener du bør kunne stille for dine nærmeste, og at annet er pjatt og vrangvilje bare, fordi jeg vil slippe for jeg er alene og liker ikke være med folk. Enkelte hører dårlig også, og presser meg til å gjenta og syns jeg snakker tull.

 

Det føles vondt og vanskelig og de får meg til å føle meg ynkelig. Hvis jeg har sykemelding, føler jeg at jeg kan vise til saklig grunn, og da føler jeg meg mer vel med det selv hvertfall.

 

Anonymous poster hash: ef6f3...d53

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Tenkte på hvis jeg ikke føler for å gå i en komfimasjon eller sånne ting.

Føler jeg ikke blir trodd, hvis jeg ikke har papirer på en grunn.

 

Hei, TS. 

 

Om du ikke føler for å gå i en komfimasjon er dette opp til deg, og du trenger selvsagt ingen sykemelding for å ikke gå. Folkene du skal gå dit for har overhode ikke noen grunn eller krav på å vite slike ting om ditt liv. Det du gjør er å fortelle dem at du ikke har mulighet til å komme. Mer enn det trenger du ikke fortelle. 

 

De i familien vil bare fnyse om jeg prøver på sånt. De mener du bør kunne stille for dine nærmeste, og at annet er pjatt og vrangvilje bare, fordi jeg vil slippe for jeg er alene og liker ikke være med folk. Enkelte hører dårlig også, og presser meg til å gjenta og syns jeg snakker tull.

Det føles vondt og vanskelig og de får meg til å føle meg ynkelig. Hvis jeg har sykemelding, føler jeg at jeg kan vise til saklig grunn, og da føler jeg meg mer vel med det selv hvertfall.

 

Dette her er pis, TS. Du skal ikke tollerere slikt. Du er en voksen person som selv bestemmer over deg selv. Hva familien din mener er likgyldig. Om jeg var i den situasjonen selv så hadde jeg vel egentlig bare valgt å drite i familien, da det overhode ikke skal være sånn at du føler det presset. Hvilken familie er det? 

Endret 29. mars 2019 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Neonex]

Jeg ser hvor du vil hen, men mener virkelig du bør tenke litt på legene og andres ve og vel. Dagens leger er MEGET overarbeidet. Det er selvfølgelig dumt at du ikke er helt topp i formen, men om du ikke vil gå, synes jeg du bør klare å si dette på en tydelig måte til dine nærmeste, fremfor å måtte ta av en lege sin tid (og kanskje dermed også andre pasienters tid) for å kunne "ha noe å slå i bordet med".

 

Dette synes jeg er litt i samme gate som at ungdommene må ta av legenes tid mtp å dokumentere sykdom knyttet til fravær - unødvendig. (Håper og regner med legene nå har laget ferdige standardmaler for "syke" skoleelever, slik at de hvertfall bare trenger å printe ut et ferdig dokument og signere og datere, men aner ikke). 

 

Når min familie virkelig har mast om noe og jeg i litt irritert tonefall har spurt dem om de kan slutte å mase, så har jeg alltid opplevd at de gir seg. Det må da gå an å si "jeg føler meg virkelig dårlig, og kan derfor ikke komme".

[Morromann]

Trådstarter:jeg har full forståelse og empati med din sak; men som andre her påpeker så vil det være å kaste bort en leges tid å gå til dem med dette; og det vil stjele tid fra pasienter som i motsetning til deg virkelig trenger å møte legen. Men slik tråden nå har utviklet seg og hva det her egentlig diskuteres er nok ikke Juss det rette forumet å poste dette på da det er mer en diskusjon om sosiale aspekter ved livet.

Endret 29. mars 2019 av Morromann

[Taurean]

 

De i familien vil bare fnyse om jeg prøver på sånt. De mener du bør kunne stille for dine nærmeste, og at annet er pjatt og vrangvilje bare, fordi jeg vil slippe for jeg er alene og liker ikke være med folk. Enkelte hører dårlig også, og presser meg til å gjenta og syns jeg snakker tull.

 

Det føles vondt og vanskelig og de får meg til å føle meg ynkelig. Hvis jeg har sykemelding, føler jeg at jeg kan vise til saklig grunn, og da føler jeg meg mer vel med det selv hvertfall.

 

Anonymous poster hash: ef6f3...d53

 

 

Trist å lese at du har det sånn. Jeg føler du bør stå på egne føtter. Foreldre kan ikke tvinge barn til å gjøre ditt og datt kun basert på sosial stigmatisering og personlige overbevisninger. Du bør bare si til dem at jeg blir dessverre ikke med, beklager hvis det sårer dere, jeg føler bare ikke for å bli med. Hvis de bruker manipuleringstaktikker, eller særlig hvis de bruker vold, så bør du ta rede på dine rettigheter, og -vurdere- å ta kontakt med offentlige etater. Det er en hard verden for barn og ungdom som sliter. Men hvis du holder ut, fokusérer på sunn fornuft og holder deg i skinnet, så og si, så vil du få det bedre når du blir 18 år og myndig. Det verste man kan gjøre som barn er å rote seg borti narkotika og feil mennesker, det kan henge med lenge i voksenlivet.

 

Bare husk at alt blir bedre med årene, du vil finne mennesker som gidder å ta deg seriøst, og gi deg tvilen til gode. Dyrk din sans for sunn fornuft og ikke la dem fortelle deg hva du skal tenke. Det er ikke bare du som skal fortjene deres respekt, de skal også fortjene din. Begynn å still spørsmålstegn ved alt de sier og gjør også.

[skripis]

For å si det litt hardt og brutalt: dersom du er redd for hva andre tenker og mener om deg, så vil det absolutt gjøre ting verre om du fremskaffer en legeerklæring for å gå i konfirmasjon.

 

Nå kjenner jeg ikke din situasjon, men hvis det er så uaktuelt å gå i konfirmasjon/sosiale sammenhenger som du forteller, er kanskje ikke sykemelding/legeattest det du trenger. Finn noen å snakke med, en venn, nær familie eller psykolog/terapeut som du stoler på, og få de til å hjelpe med dialogen med familien.