Fant igjen et godt ordtak. Noe å tenke på for alle?

[Skadeskutt90]

Hei. Hadde egentlig skrevet et veldig langt innlegg, (Bipolar 2, på vei inn i hypomani og alt for overivrig nå) om hvordan jeg fant dette ordtaket, hva det gjorde med meg, hvordan jeg glemte det igjen, kom med tydelige eksempler fra mitt liv hvor jeg har vært fastlåst og på stedet hvil i mange år fram til at jeg med hjelp av ulike hjelpere, mye tid og modning og det som fikk meg til å virkelig skjønne det, dette ordtaket. Det ble som noe jeg på sett og vis visste, men ikke ville eller turte å ta tak i. Det var lettere å fortsette å sitte fast og ikke komme noen vei. Å være hjelpeløs, hjelpetrengende og fullstendig fortapt. Trodde jeg da.

 

Bostedsløs, rusavhengig som følge av psykisk sykdom og traumer, ikke fungerende som forelder eller arbeidstaker, ikke noe håp eller positivt i livet, ikke noen mulighet til å være sosial, ikke kjæreste, alt som vil ødelegge alt som en retraumatiserende rettsak, en annen liten rettsak på grunn av noe jeg dessverre har gjort feil i den virkeligheten jeg levde i, behandlingsappeeat som mener jeg maksimalt vil kunne klare 50% jobb i framtiden, Nav som ikke er interessert i å innvilge ufør enda og ja. Et stort nett av vanskelige problemer og utfordringer. Hindringer og denne lammelsen det gav meg. Kunne ikke gjøre noe for ingenting rukket seg.

 

Men jeg begynte å tenke hardt og lenge. Og så en dag så jeg bildet av ordtaket i albumet mitt igjen. Det gav mening.

 

"Hemmeligheten bak å komme seg videre, er å starte. Hemmeligheten bak å starte, er å bryte opp den store overveldende oppgaven i små håndterlige oppgaver. For deretter å umiddelbart starte på den første." - Mark Twain.

 

Når alt blir så stor og overveldende så er det vanskelig å gjøre noe særlig. Det er det virkelig. Livet hadde stoppet opp på alle måter.

 

Men så begynte jeg å sortere og dele opp alt sammen med til ting jeg kunne gjøre med en gang. Jeg ønsker meg sterkt hund. Så sendte melding til oppdretter. Ble satt på valpeliste. Må jo ha bolig da, men hadde mistet oversikt over økonomi og måtte undersøke hva jeg hadde råd til. Tok meg ti minutter å se hvor mye penger jeg har til rådighet og hvor jeg må legge meg på markedet. Skal på visning i morgen. Når jeg får bolig går hund i orden. Jeg kan begynne å trappe opp omsorg for barna mine, jeg kan ha besøk, jeg har mitt eget sted å være stolt av. Når jeg klarer å snu det med rettsaken om til en oppgave jeg skal utføre som flere bolker i én oppgave hvor bearbeiding er en av de for å kunne legge det bak seg. Oppreisningen jeg vil kunne legge i neste boligkjøp om et par år, men mest av alt den rettslige bekreftelsen på alvorlighetsgraden. Når tiltalte sitter inne trenger jeg jo ikke tenke på hvordan boligen er i forhold til sikkerhet så det igjen letter jo på skuldrene. Med alt dette på plass har jeg langt mindre bekymringer. Jeg begynner å bevege meg videre mentalt. Klarer å se hvor destruktiv og ødeleggende jeg har vært for meg selv. Ser resultater. Noen ganger går det ikke som planlagt, en del er mye fram i tid, men ved å fokusere på disse små stegene som er å komme i gang, så ser en jo mange resultater kjapt. Jeg har ved disse små hverdagstingene kanskje kjent på mindre håpløshet og smerte? Jeg tørr å jobbe skikkelig med meg selv for et bedre liv. For å komme videre. Lite sosialt nettverk. Begynne med å sende en sms? Tørre det lille steget? Gradvis og planlagt nettverksbygging. Som har sine positive ringvirkninger som at jeg får noen lyspunkt i livet. Så de verste periodene hvor jeg ikke vil leve livet mer, så klarer jeg kanskje holde ut. Klare å sende melding eller oppsøke hjelp. Bare dette lille første steget. Fordi jeg hadde opplevd noe smått positivt sosialt sett. Selv om jeg enda bare har 1 venn i byen som IKKE ruser seg. De har jeg kuttet kontakt med. Poenget er vel tydelig. Alt sto i stampe. Psykisk, fysisk, materielt, sosial osv. Osv. Alt! Det som gjorde at ballen begynte å røre på seg, det var at jeg tenkte godt over egen situasjon. Sorterte hver ting for seg selv slik at ikke ting satt sånn fast i hverandre.

 

 

Vet veien min er årelang, men kanskje jeg klarer å holde på motet og styrken nå? Framfor å bare ville gi opp å leve.

 

Er så vant til å tenke hindringer framfor hvordan jeg kan gjøre dette for å komme i gang. Komme meg videre. At det vil kreve mye bevisst tenkning for å holde meg i gang nå. Men om jeg får bolig i boks snart og et sted å begynne å øve på å være noe annet enn syk og ødelagt på institusjon så kanskje. Bare kanskje jeg til slutt vil komme dit jeg aldri trodde var mulig. Et verdig og greit nok liv. Som ikke er så vondt og feil og bare ikke verdt det.

 

Men dette kan jo brukes enten det er små eller store ting. Om det gjelder å kjøpe julegaver eller endre på hele livet sitt. Eventuelt karierrempl. Med planlegging og overkommelige begynnelser på delmål slik at man ikke bare blir sittende i ro. Ja da tror jeg man kan komme mye lenger.

 

Håper jeg. Jeg satser hele livet mitt på at jeg er i en god prosess nå. I startgropa ja, men at jeg er i gang.

Endret 26. februar 2019 av Skadeskutt90

[Pliscin]

Et "ordtak" som jeg har tenkt på når ting hoper seg opp, er et jeg leste en plass, men det er ikke et ordtak, bare et slags motto. Det var angående religion og lød som følger: "Kristendom, når livet er for stort, eller for lite.".

 

Det minner meg på en balansegang i livet, og det å ha noe å lene seg på i tykt og tynt. Religion tar ofte for seg de store spørsmålene, og de store følelsene. Det er noe mange kjenner seg igjen i, spesielt når livet blir for stort. Men den andre enden av skalaen er også interessant, det handler om å jekke seg ned, og få jording når man føler seg stor og svever høyt. Man er hverken det ene eller det andre, men situasjoner i livet får det til å føles slik. Blir man revet med av følelsene, uten å ha et forankringspunkt, så kan det føre til onde ting, i begge retninger.

 

Det høres nesten ut som om jeg er religiøs nå, men det er jeg ikke. Men jeg syntes og synes religion kan brukes som et verktøy for de som behøver det, så lenge det ikke blir hjernevasking. Det er en balansegang der også.

[Dufen]

Et "ordtak" som jeg har tenkt på når ting hoper seg opp, er et jeg leste en plass, men det er ikke et ordtak, bare et slags motto. Det var angående religion og lød som følger: "Kristendom, når livet er for stort, eller for lite.".

 

Det minner meg på en balansegang i livet, og det å ha noe å lene seg på i tykt og tynt. Religion tar ofte for seg de store spørsmålene, og de store følelsene. Det er noe mange kjenner seg igjen i, spesielt når livet blir for stort. Men den andre enden av skalaen er også interessant, det handler om å jekke seg ned, og få jording når man føler seg stor og svever høyt. Man er hverken det ene eller det andre, men situasjoner i livet får det til å føles slik. Blir man revet med av følelsene, uten å ha et forankringspunkt, så kan det føre til onde ting, i begge retninger.

 

Det høres nesten ut som om jeg er religiøs nå, men det er jeg ikke. Men jeg syntes og synes religion kan brukes som et verktøy for de som behøver det, så lenge det ikke blir hjernevasking. Det er en balansegang der også.

Dette var det mest sobre, saklige og ydmyke innlegget jeg noensinne har lest på forumet! +^∞