Sannheten om Barnevernet.

[hekomo]

Jaså? Jeg siterer fra dommen i sak 2822//16 (min utheving):

Ingenting av dette endrer det faktum at retten ga BV medhold i omsorgsovertakelse. Det var mangelen på samvær BV ble dømt for. Prøv igjen.

[hekomo]

Det er en årelang indoktrinert filosofi i dette landet at det er staten som skal oppdra barna våre, ikke foreldrene. Da går det som det går når byråkratiet skal være klar til å gripe inn over de minste overtredelser.

Nei, det stemmer ikke. Tvert imot har selv udugelige foreldre et ekstremt rettsvern. Det er foreldre som skal oppdra barna, med mindre de er uegnet til det. Det er dette som ligger til grunn for alt.

 

Jeg skjønner ikke poenget med å dikte slik du gjør her. Det er ingen som har tatt til orde for at staten skal overta oppdragelsen av alle barn.

[clink]

De som havner hos barnevernet har gjerne store problemer fra før uansett. Men de klarer seg bedre hos barnevernet enn hvis de måtte blitt hos uegnede foreldre.

Du forsvarer BV på autopilot, virker det som.

 

Du kan umulig ha fulgt med de sinnsyke sakene som er blitt brettet ut på FB. Saker så gale at folk med rettferdighetssans og kapasitet bidrar til hjelp på fritid.

 

Eksempler er saken Beate og ....husker ikke navnet (mor og datter), hvor faren meldte fra om "problemer" med dyresex og pedoforhold mot egen datter. Hele åpebart beskytter BV faren og skaper store problemer for mor og datter som har spilt med åpne kort. Helt umulig å forstå BVs reaksjon og handlinger. Mor og barn er nå på skjult sted og Rune Fardal samt foreldrene blogger om saken.

Emma og Beate er navnene...kom på det.

Ingar Grøndahl ("grunnlovsforkjemperen") er en av de andre som har laget intervju med mor/datter.

 

Dennis Bowen-saken hvor BV har tatt 4 barn fra dem fordi foreldrene (Bowen) har varslet om sin tidligere arbeidsgiver.

Det er åpenbart at barna er tatt som hevn på varslingen, som handler om statlig drevet korrupsjonsbedrift.

Dennis Bowen har krasse uttalelser om de involverte i trakasseringen og terroren mot ham og kona, men det er ikke rart for terroren er ekstrem. Hundrevis av politifolk har rent ned dørene deres og systemets kartell-medarbeidere gjør alt for ødelegge for Bowen.

Saken viser utvilsomt stort kameradderi i systemet (rettsystem, BV, politi - you name it).

 

Begge disse sakene er som sagt nærmest åpne fordi de blogger om alt de klarer for å beskytte seg selv og informere omverdenen.

 

Anbefaler alle å søke opp disse sakene og lære om galskapen i styre og stell (BV og rettsaparat og alt rundt). Det er groteske forhold som man ikke tror før man hører om dem, og media er ingen hjelp.

[hekomo]

Jeg forsvarer ikke BV på autopilot. Jeg har tvert imot vært meget kritisk til hvordan de er altfor tilbakeholdne og passive i mange saker, og lar foreldre få for mange sjanser. Dette stemmer også overens med det man hører fra barnevernsbarnas interessorganisasjon: At det tok altfor lang tid før de ble reddet fra foreldrene.

 

Saker "brettet ut på FB" har ingen troverdighet. Dette er tungt psykisk syke mennesker som dikter opp historier og legger sin ensidige fortelling ut i grupper fulle av barne- og barnevernshatere.

[AnonymDiskusjon]

I følge overskriften, så er sannhenten kort og godt at altfor mange barn lever i mishandling og grov svikt uten å bli ivaretatt.

I tillegg så er det lagt opp til feil bruk of offentlige penger til private aktører som tjener stor profitt på tjenester til offentlig omsorg på ulike områder.

 

Paranoide konspirasjonsteorier om at folk i barnevernet tjener penger på barn osv. vet heldigvis oppegående mennesker er tull. De som kommer med slikt tull får legge fram noen fakta, så vil dette bli en skandale av dimensjoner i ekte riks media.

 

Dessverre er det alltid en viss kjerne mennesker som surrer seg inn i falske nyheter og svada på Facebook osv. Altså blottet for evne til kildekritikk.

 

At det finnes private aktører som burde bli sparket hard bak er det ikke tvil om, aktører som lurer staten med å late som at det gis en god tjeneste.

Anonymous poster hash: 45131...b55

[Mephisto-]

Jeg har bare et innspill å komme med;

 

Barnevernet "tar" ikke barn fra foreldre. De fremmer en sak, det er retten som avgjør om barnet skal bli "tatt" eller ikke. 

[hekomo]

Det må i utgangspunktet gjennom fylkesnemnda, og kan tas videre til domstolen. Men det kan også gjøres hastevedtak der omsorgsovertakelsen går til nemnda i etterkant.

[Corp Por]

Jeg har i utgangspunktet lite tillit til offentlig ansatte og den "moderne pedagogikk" hvor det utelukkende skal handle om positiv forsterkning, barn gis så sterke rettigheter at foreldre fratas muligheten til å disiplinere.

 

Jeg er bekymret for om små hendelser kan kulminere i en uproporsjonalt kraftig reaksjon fra en slik etat.

 

Selv oppsøker vi "profesjonell" hjelp fra det offentlige ifbm "adferdsproblemer" og etter noen få møter er mitt inntrykk tydelig på at deres metoder er ineffektive og de er svært kritiske til disiplinering uansett hvor mildt. Selv å heve stemmen er likestilt med barnemishandling iflg vår saksbehandler. Dette da fra en jentunge tidlig i tjueårene uten egne barn og all sin kunnskap fra skolebøker.

 

Jeg antar det er slike mennesker som i stor grad er med på å ta slike valg og det skremmer meg litt. Vi har en glad gutt med små problemer ifht sosialisering og jeg ser ikke på det som noe annet enn positivt at han får tilrettelagt oppfølging i barnehagen for å bedre lære seg å omgås andre også der, men tanken som ligger bak i hodet er om dette kan senere tolkes som et rødt flagg hos en hypotetisk senere utredning - typ; "ja, vi ser at mor har vært innlagt på klinikk i sin ungdom, barnet hadde "adferdsproblemer" i barnehagen, barnet "måtte" ha ny oppfølging på barneskolen. Konklusjon; barnet må ha det fælt hjemme.

(Delvis oppdiktet for å bruke som eksempel)

 

Dette regner jeg med at er paranoid fra min side, men det er vanskelig å vite når man hører slik skremselspropaganda.

 

Selv har jeg kun sett alvorlig omsorgssvikt hvor barnevernet ikke griper inn hvor de burde. To eksempler av disse har jeg sett - ett av hvilke hvor begge foreldre var alkohol og tunge rusmisbrukere og barnet ble igjennom hele oppveksten vitne til en mor som var jevnlig kanon full, bevisstløs og ruset, bankey opp av fremmede menn de midlertidig bodde hos osv.

 

I begge eksemplene er foreldrene helt ifra seg fordi livet er så urettferdig og alle er ute etter å ta dem. De inntar offerrollen uansett hvor ansvarlige de selv er for evt vanskeligheter. De uttaler seg sterkt og høyt mens etatene antagelig ikke lar seg høre fra pga profesjonalitet og taushetsplikt.

 

Slike mennesker tror man ofte på i begynnelsen - inntil man lærer dem å kjenne og innser at mennesket er fullstendig klin kokos og i realiteten er en stormende narsisist med kun seg selv i tankene mens barna kommer i 2,3, eller 5 rekke.

 

Når man har erfart at slike mennesker eksisterer i søkk og kav så blir det utrolig vanskelig å kunne tro på slike "blogger"-info

 

Så jeg tviler sterkt på at det egentlig er så mye å kritisere og kritikken mest er forvridd fakta eller ren oppspinn.

[hekomo]

Jeg har i utgangspunktet lite tillit til offentlig ansatte og den "moderne pedagogikk" hvor det utelukkende skal handle om positiv forsterkning, barn gis så sterke rettigheter at foreldre fratas muligheten til å disiplinere.

Problemet er at all forskning viser at "disiplinering" slik du tenker på det ikke er formålstjenlig. Ja, man skal være bestemt og konsekvent, men det skal gjøres på en god måte. Man skal ikke kjefte.

 

Men når er vi alle mennesker, og det er klart det er umulig å være 100% behersket til enhver tid og følge rådene til punkt og prikke. Men bare det å være oppmerksom på at å heve stemmen, kjefte, osv. ikke bidrar til å oppdra et trygt, selvsikkert barn med frisk psyke og gode holdninger. Ikke minst at man innser når man har gått over streken, og går inn for å "reparere" (for eksempel "mamma ble veldig sint nå fordi... det var dumt og mamma angrer på at hun ble så sint og ropte..." osv.).

 

Selv oppsøker vi "profesjonell" hjelp fra det offentlige ifbm "adferdsproblemer" og etter noen få møter er mitt inntrykk tydelig på at deres metoder er ineffektive og de er svært kritiske til disiplinering uansett hvor mildt. Selv å heve stemmen er likestilt med barnemishandling iflg vår saksbehandler. Dette da fra en jentunge tidlig i tjueårene uten egne barn og all sin kunnskap fra skolebøker.

Hun har sannsynligvis med seg det siste av fagkunnskap om dette, og derfor bør dere lytte. Fagfolk har ganske god oversikt over hvilke metoder som er best for å oppdra et veltilpasset barn, og det viser seg tilfeldigvis at fysisk avstraffelse og roping/kjefting tvert imot gir uønsket effekt.

 

Det høres voldsomt ut men ja, det å heve stemmen kan regnes for å være en "mild" form for mishandling. Mishandling er et sterkt ord, men tenk på hva som skjer når du hever stemmen. Barnet blir redd. Du påfører barnet frykt. Dette er skadelig for barnet. Foreldrene skal være det tryggeste barnet vet om, så når det som skal være det tryggeste i verden blir skummelt så er det ikke bra for barnet.

 

Det betyr ikke at barnet blir nervevrak av at man hever stemmen en gang i blant, men det betyr at man skal være bevisst på at det ikke er hensiktsmessig å gjøre det. Og som nevnt over, har man først mistet kontrollen og endt med å heve stemmen, så bør man prøve å reparere i etterkant.

 

For du er vel enig i det at å bevisst skremme et barn ikke er en god måte å oppdra det på?

 

Jeg antar det er slike mennesker som i stor grad er med på å ta slike valg og det skremmer meg litt. Vi har en glad gutt med små problemer ifht sosialisering og jeg ser ikke på det som noe annet enn positivt at han får tilrettelagt oppfølging i barnehagen for å bedre lære seg å omgås andre også der, men tanken som ligger bak i hodet er om dette kan senere tolkes som et rødt flagg hos en hypotetisk senere utredning - typ; "ja, vi ser at mor har vært innlagt på klinikk i sin ungdom, barnet hadde "adferdsproblemer" i barnehagen, barnet "måtte" ha ny oppfølging på barneskolen. Konklusjon; barnet må ha det fælt hjemme.

(Delvis oppdiktet for å bruke som eksempel)

 

Dette regner jeg med at er paranoid fra min side, men det er vanskelig å vite når man hører slik skremselspropaganda.

Nettopp. Skremselspropagandaen påvirker folk, og det er derfor håper at du utviser kildekritikk og ikke tror blindt på BV-haterne som beveger seg som skadedyr fra forum til forum for å spre den falske informasjonen sin.

 

Det med å oppdra barn er ikke enkelt. Ingen vil klare å være 100% behersket til enhver tid, aldri heve stemmen, aldri gjøre noe man angrer på. Og barnet har heller ikke vondt av å se at mamma og pappa faktisk også har følelser. Det er greit at det renner over av og til (så lenge man ikke tyr til fysisk avstraffelse eller grovere former for psykisk fold), så lenge man i etterkant prøver å reparere relasjonen.

 

Barn blir mentalt friske av omsorg og kjærlighet. De tar skade av å bli skremt eller utsatt for fornedrende handlinger av de som skal være det tryggest i verden for dem.

[Corp Por]

Jeg er tilsynelatende mer reflektert og har en mye mer nyansert metode mot mine barn enn hva jeg har sett i disse menneskene.

 

Mine metoder er demonstrativt mindre traumatiske mot mitt barn enn metodene denne konkrete behandleren anbefaler.

Deres metoder høres fine ut på papiret og er gode hvis målet er å ikke ta standpunkt og fraskrive ansvar, men mine har gang på gang vist seg å være effektive.

 

Jeg ser på barn Som forskjellige personer og vurderer selv våre egne barn til å ha store forskjeller i både evner og toleranser, men jeg er allikevel sjeldent villig til å arrogant formane at mitt tankesett hverken er den eneste eller den beste.

Erfaring har allikevel vist meg at der deres metoder feiler så fungerer min.

Dette bekymrer meg da når det tilsynelatende er disse arrogante menneskene som lager rapportene - rapporter som jeg antar i verste tilfelle kan kulminere i noe alvorlig.

 

Vi fulgte en "instruks" med vårt første barn vdr soving og soverutiner. Denne instruksen ble gitt av samtlige i møte med helsevesenet og ga oss betydelige vanskeligheter med familielivet generelt.

Ikke før samtale med damas fastlege som var en godt voksen dame fikk jeg støtte til å avvise disse moderne metodene og ta i bruk "tradisjonelle" metoder alá fermi.

Det tok noen få dager å rette problemet når man tok av silkehanskene og alle fikk det bedre.

 

Vi har jo ingen alvorlige problemer i vår familie, men vi tar ting alvorlig, setter oss inn i situasjonene og prøver å løse disse på best mulig måte, men da flere ganger kommer disse menneskene med metoder som over lang tid har liten til ingen effekt og hvor jeg tidvis frykter at mangelen på fungerende tiltak er til skade for mitt barn.

 

Handlingslammelsen jeg da til nå har sett (dog våre problemer har vært veldig små og blitt tatt tak i tidlig) gjør at jeg mister tiltro til det offentlige og deres metoder.

 

 

Jeg har da en mistanke om det er disse silkehanskene og oversiagnostiseringen som fører til at så mange unge blir nærmest hjelpesløse voksne hvor alle sliter fordi de ikke blir utfordret og verdsatt for det de mestrer når de mestrer det.

 

Jeg er ikke uenig i at positiv forsterkning er bra - problemet jeg ser er bare at de som idag virker til å dra i trådene er mennesker som utelukkende fokuserer på dette uten evne til å betrakte andre synsvinkler. Innimellom så er det nok noen fornuftige som lener seg på reell erfaring og ser begge sider da jeg har truffet på et par av disse i mitt møte med ppt og helsevesen, men disse har vært eldre damer som selv sier de tar den nye pedagogikk med en klype salt.

 

Med saksbehandleren jeg tidligere refererte til så hadde jeg en lengre samtale hvor jeg brukte et konkret eksempel og hvordan hun mente man burde gå frem. Hennes svar kunne ikke vært mer unnvikende og hennes beskrivelse kunne ikke vært mer diffus. Det var som å høre på en politiker når jeg ba om konkrete råd i en konkret situasjon.

 

Så selv om jeg regner med at de fleste som er offer for "urimelig" behandling av slike etater helt og holdent er skyld i det selv, så begynner jeg å lure når jeg ser hvordan disse saksbehandlerne tilsynelatende ikke involverer seg eller har et genuint ønske om å hjelpe.

 

Kort sagt så er instruksen

"Du skal holde fast barnet, men ikke holde fast". Det blir falske ord og sammenlignbart med en politimann som legger en mann i bakken med kvelertak, men kaller det en "trygghetsklem" for å "roe ned" personen.

Endret 17. april 2019 av Invader Zim

[hekomo]

Jeg er tilsynelatende mer reflektert og har en mye mer nyansert metode mot mine barn enn hva jeg har sett i disse menneskene.

Det kommer an på hva du mener med "metode". Hvis denne metoden innebærer fysisk eller psykisk mishandling så er det ikke mer nyansert og er bare ødeleggende.

 

Mine metoder er demonstrativt mindre traumatiske mot mitt barn enn metodene denne konkrete behandleren anbefaler.

Deres metoder høres fine ut på papiret og er gode hvis målet er å ikke ta standpunkt og fraskrive ansvar, men mine har gang på gang vist seg å være effektive.

På hvilken måte innebærer det å ikke ta standpunkt og fraskrive ansvar?

 

Jeg ser på barn Som forskjellige personer og vurderer selv våre egne barn til å ha store forskjeller i både evner og toleranser, men jeg er allikevel sjeldent villig til å arrogant formane at mitt tankesett hverken er den eneste eller den beste.

Erfaring har allikevel vist meg at der deres metoder feiler så fungerer min.

Barn er forskjellige, men det er likevel grunnprinsipper for hvordan barn reagerer på ulike stimuli.

 

Nå vet jeg ikke metodene dine, men bare fordi det tilsynelatende virker, så betyr det ikke at det ikke er skadelig. For eksempel vil det å gi et barn juling tilsynelatende gjøre det med mergjørlig, men det eneste som skjer er at barnet blir ødelagt inni seg, og sannsynligvis vokser opp som psykopat.

 

Vi fulgte en "instruks" med vårt første barn vdr soving og soverutiner. Denne instruksen ble gitt av samtlige i møte med helsevesenet og ga oss betydelige vanskeligheter med familielivet generelt.

Ikke før samtale med damas fastlege som var en godt voksen dame fikk jeg støtte til å avvise disse moderne metodene og ta i bruk "tradisjonelle" metoder alá fermi.

Det tok noen få dager å rette problemet når man tok av silkehanskene og alle fikk det bedre.

Dette blir for vagt. Jeg vet ikke hva slags metoder du snakker om her.

 

Vi har jo ingen alvorlige problemer i vår familie, men vi tar ting alvorlig, setter oss inn i situasjonene og prøver å løse disse på best mulig måte, men da flere ganger kommer disse menneskene med metoder som over lang tid har liten til ingen effekt og hvor jeg tidvis frykter at mangelen på fungerende tiltak er til skade for mitt barn.

Du sa nettopp at det fungerte så fantastisk fint, men så sier du likevel at barnet har problemer. Oops.

 

Med saksbehandleren jeg tidligere refererte til så hadde jeg en lengre samtale hvor jeg brukte et konkret eksempel og hvordan hun mente man burde gå frem. Hennes svar kunne ikke vært mer unnvikende og hennes beskrivelse kunne ikke vært mer diffus. Det var som å høre på en politiker når jeg ba om konkrete råd i en konkret situasjon.

Dette sier ingen verdens ting om saken. Jeg skjønner ikke poenget med å skrive det engang. Man kan ikke bedømme noe ut ifra det du skriver her.

 

Kort sagt så er instruksen

"Du skal holde fast barnet, men ikke holde fast". Det blir falske ord og sammenlignbart med en politimann som legger en mann i bakken med kvelertak, men kaller det en "trygghetsklem" for å "roe ned" personen.

Eh, hva? Hva mener du med "holde fast men ikke holde fast"? I hvilken kontekst? Hva er målet med dette?

[Corp Por]

Det er den generelle tilnærmingen deres til de fleste problemstillinger vi har tatt som er vag og diffus som jeg skriver.

 

Du sier jeg er for vag, men jeg nevner tydelig fermi.

 

Jeg lurer også på hva som menes med å holde fast men ikke holde fast men det var umulig å få et svar. Problemstillingen omhandlet et utagerende barn som angriper og jeg synes ikke vold er en god løsning, men saksbehandler foreslo å bryte med barnet - men ville ikke kalle en spade for en spade og endte derfor med å gjenta svada hver gang jeg forsøkte å få en beskrivende uttalelse.

 

Min metode består av å klappe i hendene og heve stemmen, til hvilket barnet kommer ut av "hysteriet" lenge nok til at jeg klarer å få fokuset over til at vi kan snakke sammen om at det er lov å være sint osv.

 

Jeg har sett andre "kosebryte" med barnet og det tar lang tid med bryting før barnet er utslitt av den fysiske kampen og bryter sammen i gråt. Barnet er da trist i lang tid i motsetning til min måte som er over på sekunder og barnet raskt blir tilsnakkende og leker videre.

 

Jeg mener derfor at deres metode her er mer nedverdigende, mer skremmende og tar i bruk mer vold enn min i praksis og jeg synes det er vondt å se på.

 

Men på papiret høres det veldig enkelt og ryddig ut - sålenge man slipper å beskrive detaljene rundt og bare kan snakke rundt grøten. Man tar da ikke ansvar.

 

Og vdr problemer og ikke problemer så trodde jeg at jeg hadde uttrykt meg.

Du trenger ikke å bli ufyselig.

 

Det jeg mente er at de problemene vi har stort sett handler om vanlige faser barn går igjennom så jeg har ikke erfaring med alvorlige forstyrrelser. Men jeg har en kjæreste som er veldig hypp på denne moderne tilstanden hvor alt skal overanalyseres og overdiagnostiseres så hun er rask med å involvere "proffe" og selv om jeg selv har et mer avslappet forhold til slikt så ser jeg ikke på slikt som direkte skadelig, selv om erfaring nå begynner å få meg til å helle i den retning.

Endret 18. april 2019 av Invader Zim

[hekomo]

Du sier jeg er for vag, men jeg nevner tydelig fermi.

Som er?

 

Jeg lurer også på hva som menes med å holde fast men ikke holde fast men det var umulig å få et svar. Problemstillingen omhandlet et utagerende barn som angriper og jeg synes ikke vold er en god løsning, men saksbehandler foreslo å bryte med barnet - men ville ikke kalle en spade for en spade og endte derfor med å gjenta svada hver gang jeg forsøkte å få en beskrivende uttalelse.

Det er ikke vold å holde fast et barn for å f.eks. hindre det fra å angripe noen.

[Corp Por]

Som er?

 

 

Det er ikke vold å holde fast et barn for å f.eks. hindre det fra å angripe noen.

Fermi er metoden hvor man lar barn skrike en begrenset periode for å venne barnet til å sove igjennom natten.

Denne metoden er demonstrativt fungerende men den er ikke i tråd med den moderne tankegang hos det offentlige.

 

Vold er å bruke fysisk makt mot andre.

At "den andre siden" velger å gjemme sin maktbruk med semantikk.

[slagelsedt]

Jeg har bare et innspill å komme med;

 

Barnevernet "tar" ikke barn fra foreldre. De fremmer en sak, det er retten som avgjør om barnet skal bli "tatt" eller ikke. 

 

Det er ikke sant. Når barnevernet fremmer en sak, så er det til Fylkesnemda i første omgang. Der får de medhold i 95 prosent av sakene hvert eneste år i Norge. Barnevernet har undersøkelsesplikt i alle saker, og det er ikke ofte at de undersøker sakene de får inn i forkant før de foretar akuttvedtak og fremmer saken i Fylkesnemda. Det lønner seg å vite hva man snakker om først . 

[slagelsedt]

De som havner hos barnevernet har gjerne store problemer fra før uansett. Men de klarer seg bedre hos barnevernet enn hvis de måtte blitt hos uegnede foreldre.

Det er heller ikke sant. Det er mange normale familier som får bekymringer på seg og barna blir tatt uten grunn. Her trenger ikke jeg å gå til egen sak en gang for å si det . Jeg er involvert i flere saker i året hvor vi møter barnevernansatte som nekter å snakke med barna de har tatt på akuttvedtak. Grunnen til at det gjerne blir konflikt med Barnevernet og foreldrene er fordi at barna blir ignorert. Da blir foreldrene barnas eneste talerør. Jeg har vært inne i flere saker hvor jeg har måttet snakke barnas sak mot Barnevernet og påpeke for dem hvilke lover de har brutt - med vilje ettersom det gjerne er de samme barnevernkontorene rundt i Norges land. Og da er det Barnevernets ansvar at familien har fått sår som aldri vil gro helt. De har fått erfaringer de ikke skulle hatt, og spesielt barna er utrygge på grunn av Barnevernets uansvarlige handlinger. 

[slagelsedt]

Som er?

 

 

Det er ikke vold å holde fast et barn for å f.eks. hindre det fra å angripe noen.

 

Er det ikke vold å holde et barn fast som ønsker å rømme fra for eksempel voldelige hjem? For så å tvinge de tilbake til uegnede hjem, fosterhjem, institusjoner som utsetter barna for dette. Jeg har sett mange argumentere for at man skal ta barn fra normale og uskyldige foreldre med anklager om vold, for så at de skal plasseres i fosterhjem. Med argumentet barnets beste. Når barna da forteller om vold og overgrep der så blir de ikke tatt på alvor. 

 

[slagelsedt]

Jeg forsvarer ikke BV på autopilot. Jeg har tvert imot vært meget kritisk til hvordan de er altfor tilbakeholdne og passive i mange saker, og lar foreldre få for mange sjanser. Dette stemmer også overens med det man hører fra barnevernsbarnas interessorganisasjon: At det tok altfor lang tid før de ble reddet fra foreldrene.

 

Saker "brettet ut på FB" har ingen troverdighet. Dette er tungt psykisk syke mennesker som dikter opp historier og legger sin ensidige fortelling ut i grupper fulle av barne- og barnevernshatere.

Det er akkurat det du gjør. Her viser du en ensidig holdning til at Barnevernet skal forsvares mens barna skal ignoreres. Saker på Facebook har troverdighet selv om du ikke liker det. Her er det både barn, tidligere barnevernsbarn, foreldre og øvrige familier som forteller om sine opplevelser i detalj. Alle skal bli sett og hørt. Og mange av disse har vunnet frem med sine saker fordi at sakene deres er i offentligheten. Da er de nok ikke psykisk syke alle sammen, selv om du beskylder dem for det. Det er ikke greit å diagnotisere mennesker du ikke kjenner. Minner om en sak på TV2 hvor Barnevernet brukte en falsk diagnose for å ta tvillinger fra et ungt par. Det er ikke god folkeskikk. 

 

 

 

[LoddeCatto]

Her er en interessant artikkel om barnevernet og deres utfordringer: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/ngEnwm/Hva-er-sannheten-om-det-norske-barnevernet--Geir-Kjell-Andersland

 

Personlig er jeg for at vi skal ha et barnevern i Norge som ivaretar barn sikkerhet men det bør bel kanskje komme noen endringer i måten de jobber på,

[Psykake]

Jeg har aldri hørt om en eneste oppegående person som har mistet omsorgen for barnet sitt.

Det er alltid ensidede historier i media med triste fjes. Som regel helt uforståelige til hvordan barnevernet ble koblet inn. Så de står der og blottlegger barnet sitt for hele Norge, bare det viser at man ikke er helt oppegående.

Så undersøker man personene litt nøyere. Finner mye som tilsier at personen absolutt ikke burde ha omsorgen for et barn, for å si det mildt.

 

Mulig jeg kun har funnet de mest ekstreme tilfellene når jeg gikk i sømmene, men det var foreldre som fremsto som helt uskyldige i media, men som det viste seg at faren hengte opp postere i nærmiljøet hvor det sto at diverse personer i det offentlige og det lokale næringslivet var medlemmer av en pedofilring. Postere med fullt navn og bilde.

Jeg fant en soundcloud hvor nevnte far la ut drøssevis med lydklipp hvor han hørtes helt fjern ut og hadde en preken med konspirasjonsteorier.

Lydopptak av samtaler når politiet var på razzia.

 

Denne personen kunne ikke forstå at barnevernet ble koblet inn. Helt blottet for selvinnsikt og virkelighetsans.

Endret 18. april 2019 av Psykake