Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Jeg har funnet en kvinne i utlandet - tanker om utfordringene?


Anbefalte innlegg

Jeg leste denne tråden for en tid tilbake - mener å huske at du på et tidspunkt fortalte at hun er utdannet.

Har hennes utdanning verdi innenfor våre landegrenser? Har din i hennes? Antagelig faktorer som er verdt å vurdere nå.

 

Jeg har en bekjent som kom til norge og fant ut at ingenting av hans kompetanse eller skole var gjeldende i norge så han ble nødt til å starte utdanning på nytt for å ha en mulighet i norsk arbeidsliv.

 

Nå da aldri han noe om hvorvidt han hadde studiegjeld fra før - men kjedelig å ta opp nytt lån på x antall hundre tusen spenn og tapt inntekt om man an

Allerede har gjort det én gang. Vil dette bli en issue som vil lage humler på et senere tidspunkt.

 

 

(Skulle skrive humper, men autocorrect insisterte på humler, så da ble det det. Ingenting er mer irriterende enn humler i kjærlighetslivet)

Endret av Invader Zim
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Har du tid og økonomi til det, så vil jeg anbefale å oppholde deg hos henne en stund for å teste forholdene. Jeg antar at det er mye lettere for deg å forflytte deg rundt på kort varsel, enn det er for henne. Du kan kanskje til og med dra til hennes land uten visum?

 

Poenget er å ikke binde seg for kraftig i starten. Det dummeste jeg ser i min "krets" (nordmenn med asiatiske koner), er de som forlover seg på ferie og skaffer forlovelsesvisum i løpet av bare noen måneder. Hvor mange er det som egentlig vet at de vil gifte seg med noen etter så kort tid? Det er å gamble stort å ta det store steget så tidlig i forholdet. Det er heller ikke bare bare for henne å flytte hjem igjen om forholdet skulle ta slutt. Dette er en stor avgjørelse. Som sagt, mye lettere for deg å flytte hjem til Norge, enn for henne å flytte ut av Norge, om forholdet skulle vise seg å ikke være sundt. De aller fleste forhold varer jo ikke mer en maks et par år uansett, uavhengig av nasjonaliteter.

 

Det var dette jeg gjorde. Har nå bodd her i 5 år. Hvert sammen med min kjæreste i snart 4 år, samboere i 2 av dem. For meg føles det ikke lenger som et stort steg å skulle ta henne med til Norge, da jeg allerede er veldig komfertabel i forholdet. Vi drar på ferie til Norge i 3 uker for å feire jul med familien min, og skal gifte oss på nyåret. :) Vi har ikke lyst til å gifte oss her nede, fordi skillsmisser er ulovlig. Jeg har jo ikke tenkt til å skille meg, men det er lov å være litt realistisk og fornuftig.

 

Ja, du har rett i at det er lettere for meg. Jeg trenger ikke visum, men jeg kan være her i maks seks måneder per kalenderår uten visum. Så sett bort fra minst én reise jeg må ta ut av landet i løpet av den tiden, kan jeg være her sammenhengende fra nå og helt til slutten av juni.

 

Hvis jeg er her så lenge, kan jeg fortsatt ha penger igjen. Og da har jeg kanskje funnet ut av om vi kan satse på forholdet.

 

Oppmuntrende å høre at forholdet i utlandet fungerer for deg!

 

Jeg leste denne tråden for en tid tilbake - mener å huske at du på et tidspunkt fortalte at hun er utdannet.

Har hennes utdanning verdi innenfor våre landegrenser? Har din i hennes? Antagelig faktorer som er verdt å vurdere nå.

 

Jeg har en bekjent som kom til norge og fant ut at ingenting av hans kompetanse eller skole var gjeldende i norge så han ble nødt til å starte utdanning på nytt for å ha en mulighet i norsk arbeidsliv.

 

Nå da aldri han noe om hvorvidt han hadde studiegjeld fra før - men kjedelig å ta opp nytt lån på x antall hundre tusen spenn og tapt inntekt om man an

Allerede har gjort det én gang. Vil dette bli en issue som vil lage humler på et senere tidspunkt.

 

 

(Skulle skrive humper, men autocorrect insisterte på humler, så da ble det det. Ingenting er mer irriterende enn humler i kjærlighetslivet)

 

Hun har en type service- og lederutdanning som trolig tilsvarer en bachelorgrad. Jeg har en mastergrad innenfor økonomi. Så begge våre utdanninger er rimelig universelle og kan nok brukes både her og der. De største utfordringene med tanke på jobb vil nok være nettverk og språk. Her snakker nesten ingen engelsk og spansken min er fortsatt for dårlig til at jeg ville fått jobb med den. I Europa tror jeg det ville vært lettere siden man i større grad kan klare seg uten det lokale språket i en del større byer og jeg har venner som kunne hjulpet oss mange steder.

 

Jeg håper forholdet vårt vil inneholde minimalt med humler!

 

Anonymous poster hash: e0a92...69f

Lenke til kommentar

Det er et problem, ja.

 

Aner ikke hva slags utdanningsystem de har i landet til TSs forelskelse, men det er ikke uvanlig at Norge ser på utenlandske bachelor-grader som VGS-studiekompetanse, og utenlands master som en norsk bachelor.

 

Min kommende kone har også en bachelor fra universitet, men jeg tviler sterkt på at den blir tatt hensyn til på jobbmarkedet i Norge.

Lenke til kommentar

Aner ikke hva slags utdanningsystem de har i landet til TSs forelskelse, men det er ikke uvanlig at Norge ser på utenlandske bachelor-grader som VGS-studiekompetanse, og utenlands master som en norsk bachelor.

 

Og det er egentlig urkomisk med tanke på at det er det norske skolesystemet som henger langt etter alle andre. En norsk mastergrad er nesten ikke verdt en tøddel utenfor Norge.

 

Anonymous poster hash: 15af0...dae

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Og det er egentlig urkomisk med tanke på at det er det norske skolesystemet som henger langt etter alle andre. En norsk mastergrad er nesten ikke verdt en tøddel utenfor Norge.

 

Anonymous poster hash: 15af0...dae

Ja, min erfaring/ kompisers erfaring er at norges universitet ligger i en helt anna liga enn utenlandske.. Under altså!

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Problemet til han jeg refererte til var, etter hva han fortalte ikke at kompetansen som sådan ikke var universell nok, men at arbeidsgivere i Norge ikke anså hans utdanningsinstitusjon fra det landet han kom fra som "gyldige"

 

Okei. Sånn sett kan det bli et problem, ja. Kanskje spesielt i Norge har arbeidsgivere en aversjon mot å ansette kandidater med utdanning fra utlandet eller utdanninger de ikke kjenner til. Og de fleste norske arbeidsgivere kjenner vel ikke til en eneste utdanningsinstitusjon i Latin-Amerika.

 

Anonymous poster hash: e0a92...69f

Lenke til kommentar

 

Okei. Sånn sett kan det bli et problem, ja. Kanskje spesielt i Norge har arbeidsgivere en aversjon mot å ansette kandidater med utdanning fra utlandet eller utdanninger de ikke kjenner til. Og de fleste norske arbeidsgivere kjenner vel ikke til en eneste utdanningsinstitusjon i Latin-Amerika.

 

Anonymous poster hash: e0a92...69f

 

 

stemmer. 

Hvis dere begge er relativt høyt utdannet så bør det antagelig være et tema dere tar opp nå tidlig i forholdet.

En løsning er selvfølgelig hvis en av dere er villig til å la den andre bo gratis/rimelig under utdanning for å bygge på sin kompetanse i et nytt marked, men det er litt tidlig å "skrive under" på noe slikt etter bare en "flørt".

 

Then again - som jeg har sagt tidligere, jeg hadde vært lykkelig som kvegfarmer i kongo sålenge jeg hadde det godt med kjæresten og guttene. Folk er dog forskjellige, og spesielt utdannede er antagelig kjær både posisjon og lønn iom at man åpenbart allerede har tilfredstilt ambisjoner for å komme dit =)

Lenke til kommentar

Ja. Går det så langt som at vi bestemmer oss for å etablere oss sammen, er det slik jeg ser det naturlig å ha felles økonomi i så stor grad at den som har inntekt støtter den andre hvis det er nødvendig i en periode. Men jeg håper og tror at det løser seg til slutt. Folk får jo jobb, til og med i andre land enn sitt eget, selv om man må være forberedt på at det ikke er lett.



Anonymous poster hash: e0a92...69f
Lenke til kommentar
  • 1 år senere...
Gjest b29a1...376

Oppdatering: Vi er fortsatt sammen.

Jeg var stort sett i hjembyen til kjæresten i et halvt år etter at jeg startet denne tråden. Mens jeg var der, fikk jeg et jobbtilbud jeg takket ja til og dro tilbake til Norge. Kjæresten har vært på har vært på besøk i noen uker to ganger. Vi diskuterer fortsatt fremtiden og er blitt enige om at vi skal avklare i løpet av 2020 om vi skal gifte oss. I så fall kommer får vi henne til Norge permanent på familieinnvandring.

Det er selvfølgelig kjipt at det går lang tid mellom hver gang vi ser hverandre nå. Men selv om vi gjerne skulle sett hverandre oftere, går avstanden som regel greit. Vi utnytter tiden godt når vi er sammen og vi har god kontakt på meldinger og videosamtaler i mellomtiden.

I forhold til noe av det jeg sa i det første innlegget her, er vi blitt mye bedre kjent. Det innebærer at jeg også har oppdaget noen av sidene hennes som er litt mindre ideelle enn det man først ser når man er forelsket. Men det tror jeg ikke er unormalt. Jeg er jo ikke bare lett å være sammen med hele tiden, jeg heller. I hovedsak er inntrykket mitt av henne fortsatt det samme og vi har det fortsatt fint sammen på tross av omstendighetene.

Anonymous poster hash: b29a1...376

Lenke til kommentar
Gjest b29a1...376

Jeg ser at jeg nå har en annen poster hash. Det har jeg ingen god forklaring på, men jeg kan jo gjette på at det henger sammen med at forumet er blitt oppdatert siden jeg postet her sist. Uansett hva det er, er jeg trådstarter.

Anonymous poster hash: b29a1...376

Lenke til kommentar

Hyggelig at dere er sammen ennå.

Helt ærlig tror jeg ikke jeg ville tatt med meg noe kone til Norge, jeg har sett for mange eksotiske koner som mistrives her. Men så er jeg ikke så fan av norsk kultur selv, etter flere år i utlandet – det er kanskje enklere om man ikke har den ulempen.

Endret av Aiven
  • Liker 1
Lenke til kommentar
On 1/16/2020 at 4:08 AM, Guest b29a1...376 said:

Oppdatering: Vi er fortsatt sammen.

Jeg var stort sett i hjembyen til kjæresten i et halvt år etter at jeg startet denne tråden. Mens jeg var der, fikk jeg et jobbtilbud jeg takket ja til og dro tilbake til Norge. Kjæresten har vært på har vært på besøk i noen uker to ganger. Vi diskuterer fortsatt fremtiden og er blitt enige om at vi skal avklare i løpet av 2020 om vi skal gifte oss. I så fall kommer får vi henne til Norge permanent på familieinnvandring.

Anonymous poster hash: b29a1...376

Jeg ville vært litt forsiktig å ta med henne til Norge. Tar du med henne til Norge blir det først et år med venting for visum, hun må lære seg norsk og så må hun trolig skaffe seg en ny norsk utdanning. En eller annen gang så vil hun sikkert ha barn og da blir det enda mer tid vekk fra arbeidsmarkedet. I denne perioden kan hun føle seg ensom og meningsløs og økonomien deres vil være svak.

Du sa du ønsket å bo i et annet europerisk land. Hva med å flytte til Spania? Med hennes utdanning og språk så burde hun gli rett inn i arbeidsmarkedet, og du burde klare å finne jobb et eller annet sted i Spania. Selv om inntektene er lavere i Spania så kan dere kompansere med å ha 2 inntekter. En ekstra fordel er at familiegjenforening etter EU-regler er mye enklere, billigere og raskere.

Personlig er jeg gift med en kineser. Vi bodde et halvår i Danmark for å gå rundt norsk familiegjenforening og ca 3 år i Norge. Vi hadde det ok, men vi koste oss ikke i Norge. Jeg hadde ikke et stort nettverk, hun klarte ikke å finne nye venner, hun likte ikke maten, vi hatet det kalde været og vi mener begge at norsk oppdragelse lærer opp barn til å bli late, kortsiktige og alt for fokusert på ting som har ingenting å si. Blant mine venner i Oslo så er det ingen som har fått barn eller vurderer å få barn og jeg merket en del barnefientlige holdninger fra folk.

Så vi flyttet tilbake Kina og bosatte oss der. Et mye hyggeligere sted å oppdra barn, varmt og godt vær og hun har et stort nettverk. Jeg har vært her i nesten 2 år og angrer ikke. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Energien og stjernetegnene har alt å si. Hvordan står det til med dét? ^^ Det er hva som vil påvirke forholdet over tid, om det blir harmoni eller friksjon. Ja, og deres forståelse av dette da, og om begge jobber for å forstår hverandres eventuelle ulikheter. Ellers er alle på jorda egentlig i slekt, så alt er fritt.

Endret av Taurean
Lenke til kommentar
Gjest b29a1...376
Camlon skrev (På 16.1.2020 den 23.45):

Jeg ville vært litt forsiktig å ta med henne til Norge. Tar du med henne til Norge blir det først et år med venting for visum, hun må lære seg norsk og så må hun trolig skaffe seg en ny norsk utdanning. En eller annen gang så vil hun sikkert ha barn og da blir det enda mer tid vekk fra arbeidsmarkedet. I denne perioden kan hun føle seg ensom og meningsløs og økonomien deres vil være svak.

Du sa du ønsket å bo i et annet europerisk land. Hva med å flytte til Spania? Med hennes utdanning og språk så burde hun gli rett inn i arbeidsmarkedet, og du burde klare å finne jobb et eller annet sted i Spania. Selv om inntektene er lavere i Spania så kan dere kompansere med å ha 2 inntekter. En ekstra fordel er at familiegjenforening etter EU-regler er mye enklere, billigere og raskere.

Personlig er jeg gift med en kineser. Vi bodde et halvår i Danmark for å gå rundt norsk familiegjenforening og ca 3 år i Norge. Vi hadde det ok, men vi koste oss ikke i Norge. Jeg hadde ikke et stort nettverk, hun klarte ikke å finne nye venner, hun likte ikke maten, vi hatet det kalde været og vi mener begge at norsk oppdragelse lærer opp barn til å bli late, kortsiktige og alt for fokusert på ting som har ingenting å si. Blant mine venner i Oslo så er det ingen som har fått barn eller vurderer å få barn og jeg merket en del barnefientlige holdninger fra folk.

Så vi flyttet tilbake Kina og bosatte oss der. Et mye hyggeligere sted å oppdra barn, varmt og godt vær og hun har et stort nettverk. Jeg har vært her i nesten 2 år og angrer ikke. 

Vi har snakket om det. Jeg ser på UDIs sider at den forventede behandlingstiden for en søknad om familiegjenforening er betydelig kortere for kjæresten min enn for eksempel for kinesiske statsborgere. Men hun er klar over at det vil ta lang tid å lære seg norsk og komme inn på arbeidsmarkedet, og at hun må gjøre noe annet med tiden sin en stund først. Jeg er opptatt av at hun skal være forberedt på det, og av at vi skal ha en plan hvis hun velger å komme, nettopp for å unngå at hun mistrives.

Jeg har også foreslått å flytte til Spania. Men kjæresten er ikke interessert i Spania. Hun liker Norge og hun legger dessuten vekt på stabilitet og tryggheten i at jeg allerede har en fast og god jobb, at Norge og arbeidsmarkedet her generelt er stabilt og trygt når man først er på innsiden, samt at vi vil bo relativt nærme familien min. Ellers hadde jeg gjerne prøvd meg i for eksempel Spania.

Jeg oppfatter det slik at kjæresten kan komme til Norge og oppholde seg her mens vi venter på søknaden om familiegjenforening da hun har en universitetsutdanning. Men om nødvendig, kunne også EØS-veien vært mulig for oss ved at vi bor i Sverige og jeg pendler til jobben i Norge en stund.

Fint at du trives i Kina.

Taurean skrev (På 17.1.2020 den 3.09):

Energien og stjernetegnene har alt å si. Hvordan står det til med dét? ^^ Det er hva som vil påvirke forholdet over tid, om det blir harmoni eller friksjon. Ja, og deres forståelse av dette da, og om begge jobber for å forstår hverandres eventuelle ulikheter. Ellers er alle på jorda egentlig i slekt, så alt er fritt.

Det har jeg ingen tro på.

Anonymous poster hash: b29a1...376

Lenke til kommentar

Vi bodde sammen i ett år mens vi ventet på papirer, hun var på turistvisum og jeg bodde her fast (pga EØS-avtale mellom Norge og Spania). Det gikk fint det, vi dro frem og tilbake til USA hver tredje måned (hvor jeg kan oppholde meg inntil 3 mnd. på turistvisum). Selve prosessen tok ikke ett år, men vi måtte først gifte oss, finne en advokat, og vi hadde egentlig ikke noe voldsomt hastverk.

Arbeidsmarkedet i Spania er bra, og lønn for yrker som ingeniør og innen IT er ikke så mye lavere enn Norge (jeg driver eget firma, men kona mi jobber innen IT og tjener rundt 45 000 EUR/år - som er lavere enn Norge, men ikke skrekkelig lavt mtp. at levekostnader, bortsett fra bolig, er lavere her). 

Jeg tror uansett det at vi begge er utlendinger her skal få mye av æren for at ting fungerer såpass bra mellom oss. Vi må begge lære mye nytt, og har samme utfordringene. Jeg kunne nok bodd i USA, siden jeg har jobbet der tidligere og trives - men kan ikke se for meg at hun hadde trivdes i Norge.

Behandlingstiden her, etter at vi hadde lagt frem 'marriage certificate', bankkontoutskrift, registrering på at vi bor her, forsikring mm. var rundt 2 uker etter at vi møtte på politistasjonen -- dvs fra vi leverte inn papirene til EU-plastkortet var i postkassen - men de sa at det kunne ta opp til 6 mnd. Det viktigste var å vise at vi hadde midler til å forsørge oss, siden hun ikke kunne søke jobb før hun hadde visum og skatte-ID. 

Endret av n0mad
  • Liker 3
Lenke til kommentar
On 10/21/2018 at 9:21 PM, AnonymDiskusjon said:

 

Okei. Sånn sett kan det bli et problem, ja. Kanskje spesielt i Norge har arbeidsgivere en aversjon mot å ansette kandidater med utdanning fra utlandet eller utdanninger de ikke kjenner til. Og de fleste norske arbeidsgivere kjenner vel ikke til en eneste utdanningsinstitusjon i Latin-Amerika.

 

Anonymous poster hash: e0a92...69f

Start eget firma da vel, så blir det dere som velger hvem som skal ansettes.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...