Jump to content

Recommended Posts

Andre spørsmål som melder seg knyttet til alt dette inkluderer: Hvordan kan vi forstå det å tro at det finnes lovende muligheter i fremtiden? Er dette også en form for tro på noe ukjent? Hva er en fornuftig holdning å innta i forhold til noe totalt ukjent?

Share this post


Link to post

Slik jeg ser det, nei. Det er ganske sedvanlig taktikk blant religiøse det å snakke om at dersom man ikke har et religiøst anker så forsvinner alt av mening og betydning. Men det er bare vås.

 

En påstand uten begrunnelse. Det er forøvrig mange selvutnevnte ateister som er helt enig i meningsløsheten uten Gud:

 

Jean-Paul Sartre:

Life has no meaning a priori. Before you come alive, life is nothing; it’s up to you to give it a meaning, and value is nothing else but the meaning you give. 

 

Lawrence Krauss: 

We are more insignificant than we ever could have imagined

 

Richard Dawkins: 

The universe we observe has precisely the properties we should expect if there is, at bottom, no design, no purpose, no evil and no good, nothing but blind, pitiless indifference. DNA neither knows nor cares. DNA just is. And we dance to its music.

 

Bertrand Russell:

...even more purposeless, more void of meaning, is the world which Science presents for our belief. Amid such a world, if anywhere, our ideals henceforward must find a home. That man is the product of causes which had no prevision of the end they were achieving; that his origin, his growth, his hopes and fears, his loves and his beliefs, are but the outcome of accidental collocations of atoms; that no fire, no heroism, no intensity of thought and feeling, can preserve an individual life beyond the grave; that all the labours of the ages, all the devotion, all the inspiration, all the noonday brightness of human genius, are destined to extinction in the vast death of the solar system, and that the whole temple of Man's achievement must inevitably be buried beneath the debris of a universe in ruins -- all these things, if not quite beyond dispute, are yet so nearly certain, that no philosophy which rejects them can hope to stand. 

Only within the scaffolding of these truths, only on the firm foundation of unyielding despair, can the soul's habitation henceforth be safely built. 

 

Susan Blackmore (I nylig dialog med Jordan Peterson): 

Nothing matters. It's all empty and meaningless. This is how the world is. Get used to it.

 

Alex Rosenberg: 

- What is the purpose of the universe? 

There is none. 

- What is the meaning of life? 

Ditto. 

- Why am I here? 

Just dumb luck. 

What is the difference between right and wrong, good and bad? 

There is no moral difference between them. 

Why should I be moral? 

Because it makes you feel better than being immoral. 

Is abortion, euthanasia, suicide, paying taxes, foreign aid, or anything else you don’t like forbidden, permissible, or sometimes obligatory? 

Anything goes. 

Does history have any meaning or purpose? 

It’s full of sound and fury, but signifies nothing.

 

 

Vi legger mening og betydning inn i ting selv, og det har vi alltid gjort, religiøse også.

 

Å legge mening og betydning inn i ting selv handler jo bare om subjektive interesser, gleder eller smak, men det betyr jo bare at det egentlig ikke finnes noen mening. Det er jo bare selvbedrag å konstruere noe inn i ting når det ikke er noe der i virkeligheten. Det blir å late som om noe har mening, men det er bare å lure seg selv.

Enkelte ateister forkaster Gud som ikke noe mer enn eventyr. Angivelig ser man Gud som en selv-konstruert mytisk krykke for å trøste dem som ikke er villige til å møte de nakne realitetene. Ironisk nok opptrer disse ateistene som blinde for sin egen selv-konstruerte mening. Men det blir verre. For mens man bare antar at Gud er eventyr, så kan man faktisk vite at man selv har konstruert sitt eget menings-eventyr. 

 

Atheism is a fairy tale for people afraid of the light

John Lennox

 

Å henvise til en gud for moralske holdepunkter blir den ultimate formen for subjektiv moral.

 

Dersom moralske verdier var forankret i den guddommelige vilje. Hvis Gud bare konstruerte hva som er rett og galt vilkårlig, så ville jeg vært enig. Moralske verdier ville da bare være vilkårlige erklæringer fra Gud. Men Guds kommandoer er ikke (og kan ikke) være vilkårlige. Gud har ikke bare en hvilken som helst mening uttrykt gjennom sin vilje. Moralen er forankret i Gud selv, i Guds natur, og Gud kan ikke forandre sin natur. Gud er evig, ontologisk ultimat. Hans kommandoer er uttrykk for hans vilje, men forankret i den guddommelige natur. Det er ikke noe utenfor Gud som får ham til å handle på en bestemt måte. Snarere er det bare slik Gud er.

 

 

Er det noe i dette?

 

Ja

 

 

Jeg oversatte denne artikkelen av W.L. Craig (forelest her) til Norsk. Den svarer ikke direkte på spørsmålet, men den er relatert til mye:

 

Livets absurditet uten Gud

William Lane Craig

 

Hvorfor, gitt ateisme, livet ikke har noen ultimat mening, verdi, eller hensikt, og hvorfor dette ståstedet er ulevelig.

 

 

Nødvendigheten av Gud og udødelighet

Mennesket, skriver Loren Eiseley, er den kosmiske foreldreløse. Han er den eneste skapningen i universet som spør, «Hvorfor?». Andre dyr har instinkter til å guide dem, men mennesket har lært å stille spørsmål. «Hvem er jeg?» spør mennesket. «Hvorfor er jeg her? Hvor går jeg?” Siden opplysningstiden, når han kastet av seg religionens lenker, har mennesket forsøkt å svare på disse spørsmålene uten referanse til Gud. Men svarene som kom tilbake var ikke forfriskende, men mørke og forferdelige. «Du er det tilfeldige bi-produktet av naturen, et resultat av materie pluss tid pluss sjanse. Det er ingen grunn til din eksistens. Alt du møter er døden.»

 

Det moderne mennesket trodde at når han hadde blitt kvitt Gud, så hadde han befridd seg fra alt som undertrykte og kvalte ham. I stedet oppdaget han at ved å drepe Gud, så hadde han også drept seg selv. For hvis det ikke er noen Gud, da blir menneskets liv absurd.

Hvis Gud ikke eksisterer, da er både mennesket og universet uunngåelig dømt til døden. Mennesket, likesom alle biologiske organismer, må dø. Med ingen håp om udødelighet fører menneskets liv bare til graven. Hans liv er kun en gnist i det uendelige mørket, en gnist som dukker opp, flimrer, og dør for alltid. Derfor må alle stå ansikt til ansikt med hva teologen Paul Tillich har kalt "trusselen om ikke-væren". For selv om jeg nå vet at jeg eksisterer, at jeg er i live, vet jeg også at jeg en dag ikke lenger vil eksistere, at jeg ikke lenger vil være til. Denne tanken er svimlende og truende: å tro at den personen jeg kaller "meg selv", vil slutte å eksistere, at jeg ikke vil være til mer!

 

Jeg husker første gang min far fortalte meg at jeg en dag ville dø. På en eller annen måte hadde tanken bare aldri slått meg som barn. Da han fortalte meg det, ble jeg fylt av frykt og uutholdelig tristhet. Og selv om han gjentatte ganger prøvde å forsikre meg om at dette var langt unna, syntes ikke det å bety noe. Enten før eller senere, det ubestridelige faktum var at jeg ville dø og ikke være til mer, og tanken overveldet meg. Etterhvert, likesom oss alle, vokste jeg opp med å bare akseptere faktumet. Vi lærer oss alle å leve med det uunngåelige. Men barnets innsikt forblir sant. Som den franske eksistensialisten Jean-Paul Sartre observerte, flere timer eller flere år utgjør ingen forskjell når du har mistet evigheten.

 

Enten det kommer før eller senere er prospektet av døden og trusselen om ikke-være en forferdelig skrekk. Men jeg møtte en student en gang som ikke følte denne trusselen. Han sa at han hadde blitt oppdratt på gården og var vant til å se at dyrene ble født og døde. Døden var bare naturlig for ham - en del av livet, så å si. Jeg ble fortumlet over hvor forskjellige våre to perspektiver på døden var og fant det vanskelig å forstå hvorfor han ikke følte trusselen av ikke-være. År senere tror jeg at jeg fant svaret mitt ved å lese Sartre. Sartre observerte at døden ikke er truende så lenge vi ser det som døden til den andre, fra et tredjepersons perspektiv, så å si. Det er først når vi internaliserer det og ser på det fra førstepersonperspektivet - "min død: jeg kommer til å dø" - at trusselen om ikke-være blir ekte. Som Sartre påpeker, antar mange aldri dette førstepersonperspektivet midt i livet; man kan til og med se på ens egen død fra tredjepersonens perspektiv, som om det var døden til en annen eller til og med et dyr, slik min venn gjorde. Men den ekte eksistensielle betydningen av min død kan bare verdsettes fra førstepersonperspektivet, i det jeg innser at jeg kommer til å dø og for alltid opphøre å eksistere. Mitt liv er bare et øyeblikks overgang ut av glemselen og inn i glemselen.

 

Også universet står overfor døden. Vitenskapsmenn forteller oss at universet utvider seg, og alt i det vokser lenger og lenger fra hverandre. Når det gjør det, vokser det kaldere og kaldere, og energien blir oppbrukt. Før eller siden vil alle stjernene brenne ut og all materie kollapse til døde stjerner og svarte hull. Det vil ikke være noe lys i det hele tatt; det vil ikke være noen varme; det vil ikke være noe liv; bare likene av døde stjerner og galakser, evig ekspanderende inn i det uendelige mørket og de kalde fordypningene av rommet – et univers i ruiner. Så ikke bare er livet til hver enkelt person fordømt; hele menneskeheten er fordømt. Det er ingen flukt. Det er intet håp.

 

 

Livets absurditet uten Gud og udødelighet

Hvis det ikke er noen Gud, da er mennesket og universet fordømt. Likesom fanger dømt til døden venter vi på vår uunngåelige henrettelse. Det er ingen Gud, og det er ingen udødelighet. Og hva er konsekvensen av dette? Det betyr at livet i seg selv er absurd. Det betyr at det livet vi har er uten ultimat betydning, verdi eller hensikt. La oss se på hver av disse.

 

 

Ingen ultimat mening uten udødelighet og Gud

Hvis hver enkelt person slutter å eksistere når han dør, hvilken ultimat mening kan da bli gitt til hans liv? Betyr det virkelig noe om han en gang eksisterte i det hele tatt? Hans liv kan være viktig relativt til visse andre hendelser, men hva er den ultimate betydningen av noen av disse hendelsene? Hvis alle hendelsene er meningsløse, hva kan da være den ultimate betydningen av innflytelse på noen av dem? Til syvende og sist utgjør det ingen forskjell.

 

Se på det fra et annet perspektiv: Vitenskapsmenn sier at universet har sin opprinnelse fra en eksplosjon kalt "Big Bang" for rundt 13 milliarder år siden. Anta at Big Bang aldri hadde skjedd. Anta at universet aldri hadde eksistert. Hvilken ultimat forskjell hadde det utgjort? Universet er dømt til å dø uansett. Til slutt utgjør det ingen forskjell om universet noen gang eksisterte eller ikke. Derfor er det uten ultimat betydning.

 

Det samme gjelder for menneskeheten. Menneskeheten er et dømt løp i et døende univers. Fordi menneskeheten før eller siden vil opphøre å eksistere utgjør det ingen ultimat forskjell om den noen gang eksisterte. Menneskeheten er dermed ikke mer betydningsfull enn en sverm av mygg eller en binge med griser, for deres ende er akkurat den samme. Den samme blinde kosmiske prosessen som hostet dem opp i første omgang, vil før eller siden sluke dem alle igjen.

 

Og det samme er sant for hver enkelt person. Vitenskapsmannens bidrag til avansementet av menneskelig kunnskap, doktorens forskning for å lindre smerte og lidelse, diplomatens innsats for å sikre fred i verden, ofrene til gode mennesker overalt for å forbedre menneskeheten - alle disse kommer til ingenting. Dette er det moderne menneskets skrekk: fordi han slutter i ingenting, er han ingenting.

 

Men det er viktig å se at det ikke bare er udødelighet mennesket trenger hvis livet skal være meningsfylt. Ren varighet av eksistens gjør ikke den eksistensen meningsfull. Hvis mennesket og universet kunne eksistere for alltid, men hvis det ikke var noen Gud, ville deres eksistens fortsatt ikke hatt noen ultimat betydning. For å illustrere: Jeg leste en gang en science-fiction historie hvor en astronaut ble etterlatt på en ufruktbar klump av stein fortapt i verdensrommet. Han hadde med seg to medisinglass: et som inneholdt gift, og det andre en drikk som ville få ham til å leve evig. Innseende sin vanskelighet gulpet han ned giften. Men da, til hans forskrekkelse, oppdaget han at han hadde drukket feil medisinglass - han hadde drukket drikken for udødelighet. Og det betydde at han nå var forbannet til å eksistere for alltid - et meningsløst, uendelig liv. Nå - hvis Gud ikke eksisterer, er våre liv akkurat slik. De kunne fortsatt og fortsatt og fremdeles være fullstendig uten mening. Vi kunne fortsatt spørre om livet, "hva så?". Så det er ikke bare udødelighet mennesket trenger hvis livet skal være av ultimat betydning; han trenger Gud og udødelighet. Og hvis Gud ikke eksisterer, da har han ingen av delene.

 

Mennesket i det tjuende århundret kom til å forstå dette. Les «Waiting for Godot» av Samuel Beckett. Under hele dette stykket fortsetter to menn med triviell samtale mens de venter på at en tredje mann skal komme, noe han aldri gjør. Våre liv er slik, sier Beckett; vi dreper bare tid ventende – på hva, vi vet ikke. I en tragisk skildring av mennesket skrev Beckett et annet stykke hvor gardinen åpner seg og avslører en scene som er full av søppel. I tretti lange sekunder sitter publikum å stirrer i stillhet på det søppelet. Deretter lukkes gardinen. Det er alt.

 

De franske eksistensialistene Jean-Paul Sartre og Albert Camus forsto også dette. Sartre portretterte livet i sitt stykke «No Exit» som helvete - den siste linjen i stykket er ordene av resignasjon, "Well, let's get on with it." Videre skriver Sartre andre steder om "kvalmen" av eksistens. Camus så også livet som absurd. På slutten av sin korte roman «The Stranger», oppdager helten til Camus, i et glimt av innsikt, at universet ikke har noen mening og det er ingen Gud til å gi det en.

 

Og slik, hvis det ikke er noen Gud, blir livet i seg selv meningsløst. Mennesket og universet er uten ultimat betydning.

 

 

Ingen ultimat verdi uten udødelighet og Gud

Hvis livet ender ved graven, da spiller det ingen rolle om man har levd som en Stalin eller som en helgen. Siden ens skjebne er ultimat urelatert til ens oppførsel kan man også bare leve som man vil. Som Dostoyevsky uttrykte det: "Hvis det ikke er noen udødelighet så er alle ting tillatt." På dette grunnlaget har en skribent som Ayn Rand helt rett i å rose dyder som egoisme. Lev fullstendig for selvet; ingen holder deg ansvarlig! Faktisk ville det være tåpelig å gjøre noe annet, for livet er for kort til å spille det bort ved å handle ut av hva som helst annet enn ren egeninteresse. Selvoppofrelse for en annen person ville være dumskap. Kai Nielsen, en ateistisk filosof som forsøker å forsvare etikkens levedyktighet uten Gud, innrømmer til slutt,

 

 

Vi har ikke vært i stand til å vise at fornuft krever det moralske synspunktet, eller at alle virkelig rasjonelle personer, ubedratt av myte eller ideologi, ikke trenger å være individuelle egoister eller klassiske amoralister. Fornuft beslutter ikke her. Bildet jeg har tegnet for deg er ikke behagelig. Refleksjon over det deprimerer meg. . . . Ren praktisk fornuft, selv med en god kunnskap om faktaene, vil ikke føre deg til moral. 

 

 

Men problemet blir enda verre. For uavhengig av udødelighet, hvis det ikke er noen Gud, da kan det ikke finnes noen objektive standarder for rett og galt. Alt vi konfronteres med er, i Jean-Paul Sartre's ord, det nakne, verdiløse faktum av eksistens. Moralske verdier er enten kun uttrykk for personlig smak eller biprodukter av sosio-biologisk evolusjon og kondisjonering/tilpasning. I en verden uten Gud, hvem kan si hvilke verdier som er riktige og hvilke som er gale? Hvem skal dømme at verdiene til Adolf Hitler er underlegne de til en helgen? Konseptet moral mister all mening i et univers uten Gud. Som en moderne ateistisk etiker påpeker, "å si at noe er galt fordi... det er forbudt av Gud, er... helt forståelig for enhver som tror på en lovgivende Gud. Men å si at noe er galt. ... selv om ingen Gud eksisterer til å forby det, er ikke forståelig... " "Konseptet moralsk forpliktelse [er] uforståelig bortenfra idèen om Gud. Ordene forblir, men deres betydning er borte." I en verden uten Gud kan det ikke være noe objektivt rett og galt, bare våre kulturelle og personlige relative, subjektive bedømmelser. Dette betyr at det er umulig å fordømme krig, undertrykkelse, eller forbrytelse som ondt. Man kan heller ikke rose brorskap, likestilling, og kjærlighet som godt. For i et univers uten Gud eksisterer ikke godt og ondt - der finnes bare det nakne verdiløse faktum av eksistens, og det er ingen til å si at du har rett, og jeg tar feil.

 

 

Ingen ultimat hensikt uten udødelighet og Gud

Hvis døden står med åpne armer på slutten av livets sti, hva er da målet med livet? Er det hele alt forgjeves? Er det ingen grunn for livet? Og hva med universet? Er det fullstendig meningsløst? Hvis dets skjebne er en kald grav i fordypningene av verdensrommet må svaret være ja, det er meningsløst. Det er ikke noe mål, ingen hensikt for universet. Søppelet av et dødt univers vil bare fortsette å ekspandere og ekspandere - for alltid.

 

Og hva med mennesket? Er det ikke noen hensikt i det hele tatt for menneskeheten? Eller vil det simpelthen ebbe ut en dag, fortapt i glemselen av et likegyldig univers? Den engelske forfatteren H. G. Wells forutså et slikt prospekt. I sin roman The Time Machine reiser Wells’ tidsreisende karakter langt inn i fremtiden for å oppdage menneskets skjebne. Alt han finner er en død jord, benådet av noen få lav- og mosedotter, omkretsende en gigantisk rød sol. De eneste lydene er vindens drag og den milde krusningen av havet. "Utover disse livløse lydene," skriver Wells, "var verden stille. Stille? Det ville være vanskelig å formidle stillheten av det. Alle menneskehetens lyder, sauenes breking, fuglenes skrik, insekters summing, klangen som utgjør bakgrunnen i våre liv - alt det var over." Og så returnerte Wells’ tidsreisende. Men til hva? – bare til et tidligere punkt på det meningsløse draget mot glemselen. Da jeg som ikke-kristen først leste Wells’ bok, tenkte jeg: "Nei, nei! Det kan ikke ende på den måten!" Men hvis det ikke er noen Gud, vil det ende slik, om en liker det eller ei. Dette er virkeligheten i et univers uten Gud: det finnes ikke noe håp; det er ingen hensikt.

 

Det som er sant for menneskeheten som helhet er sant for hver enkelt av oss individuelt: vi er her til ingen hensikt. Hvis det ikke er noen Gud er ikke vårt liv kvalitativt forskjellig fra en hund’s. Som den gamle forfatteren av forkynneren sa det: "For det går mennesket som det går dyrene, den ene som den andre: Begge skal dø, samme livsånde har de alle. Mennesket har ingen fortrinn framfor dyrene. For alt er forgjengelig. Alle går til det samme sted. Alle er kommet av støv og skal bli til støv igjen."(Forkynneren 3: 19-20). I denne boken, som leses mer som et stykke moderne eksistensialistisk litteratur enn en bok fra bibelen, viser forfatteren det nytteløse av nytelse, rikdom, utdanning, politisk berømmelse og ære i et liv dømt til å ende i død. Hans dom? "Alt er tomhet... ja, alt er bare tomhet." (1:2). Hvis livet ender ved graven, da har vi ingen ultimat hensikt for å leve.

 

Men mer enn det: selv om det ikke endte i døden ville livet uten Gud fortsatt være uten hensikt. For mennesket og universet ville da være enkle tilfeldighetsulykker, skjøvet inn i eksistens uten grunn. Uten Gud er universet et resultat av en kosmisk ulykke, en sjanseeksplosjon. Det er ingen grunn for dets eksistens. Når det gjelder mennesket, er han en «freak of nature» - et blindt produkt av materie pluss tid pluss sjanse. Mennesket er bare en klump slim som utviklet rasjonalitet. Som en filosof har sagt det: "Menneskelig liv er montert på en umenneskelig pidestall og må klare seg alene i hjertet av et stille og sinnesløst univers." 

 

Det som er sant for universet og den menneskelige rase er også sant for oss som individer. Hvis Gud ikke eksisterer, da er du bare en uplanlagt utstøtning av naturen, skjøvet inn i et hensiktsløst univers for å leve et hensiktsløst liv.

 

Så hvis Gud ikke eksisterer, betyr det at mennesket og universet eksisterer til ingen hensikt - siden enden av alt er døden - og at de ble til uten hensikt, siden de bare er blinde produkter av tilfeldighet. Kort sagt, livet er helt uten grunn.

 

Forstår du den graverende seriøsiteten ved alternativene foran oss? For hvis Gud eksisterer, da er det håp for mennesket. Men hvis Gud ikke eksisterer er alt vi sitter igjen med fortvilelse. Forstår du hvorfor spørsmålet om Guds eksistens er så vitalt for mennesket? Som en forfatter slående har sagt det, "Hvis Gud er død, da er mennesket dødt også."

 

Dessverre oppfatter ikke mesteparten av menneskeheten dette faktumet. De fortsetter videre som om ingenting har forandret seg. Jeg minnes Nietzsches’ historie om galningen som tidlig om morgenen braste inn på markedsplassen, med lykt i hånden, gråtende: "Jeg søker Gud! Jeg søker Gud!" Siden mange av de som stod rundt omkring ham ikke trodde på Gud fremprovoserte han mye latter. "Gikk Gud seg bort?" hånte de ham. "Eller gjemmer han seg? Eller kanskje han har dratt på en reise eller emigrert!" Slik skrek de og lo. Deretter ,skriver Nietzsche, snudde galningen seg midt iblandt dem og gjennomboret dem med øynene sine

 

 

"Hvor er Gud?" ropte han: "Jeg skal fortelle dere. Vi har drept ham - du og jeg. Vi er alle hans mordere. Men hvordan har vi gjort dette? Hvordan var vi i stand til å drikke opp havet? Hvem gav oss svampen til å tørke bort hele horisonten? Hva gjorde vi da vi avlenket denne jorden fra sin sol? Hvorhen går det nå? Bort ifra alle soler? Stuper vi ikke kontinuerlig? Bakover, sidelengs, fremover, i alle retninger? Er det noe opp eller ned igjen? Forviller vi oss ikke, som gjennom et uendelig ingenting? Føler vi ikke pusten av tomt rom? Har det ikke blitt kaldere? Er ikke natt og mer natt kommende hele tiden? Må ikke lanterner tennes om morgenen? Hører vi ikke noe enda av støyen fra gravarbeiderne som begraver Gud? . . . Gud er død. . . . Og vi har drept ham. Hvordan skal vi, mordere av alle mordere, trøste oss selv? 

 

 

Folkemengden stirret på galningen i stillhet og forbauselse. Til slutt knuste han lanternen sin i bakken. "Jeg har kommet for tidlig," sa han. "Denne voldsomme hendelsen er fortsatt på vei - den har ennå ikke nådd menneskenes ører." Menneskene forstod ennå ikke virkelig konsekvensene av hva de hadde gjort ved å drepe Gud. Men Nietzsche spådde at en dag ville folk innse implikasjonene av deres ateisme; og denne erkjennelsen ville innlede en alder av nihilisme - ødeleggelsen av all mening og verdi i livet.

 

De fleste reflekterer fortsatt ikke over konsekvensene av ateisme, og så, som folkemengden på markedsplassen, går de uvitende på sin vei. Men når vi skjønner, som Nietzsche, hva ateisme impliserer, da presser hans spørsmål hardt mot oss: hvordan skal vi, mordere av alle mordere, trøste oss selv?

 

 

Ateismens praktiske umulighet

Omtrent eneste løsningen ateisten kan tilby er at vi møter absurditeten av livet og lever i modighet. Bertrand Russell, f.eks, skrev at vi må bygge våre liv på "det faste fundamentet av urokkelig fortvilelse." Bare ved å erkjenne at verden virkelig er et forferdelig sted kan vi lykkes med å akseptere livet. Camus sa at vi ærlig bør erkjenne livets absurditet og deretter leve i kjærlighet til hverandre.

 

Det grunnleggende problemet med denne løsningen er imidlertid at det er umulig å leve konsekvent og lykkelig innenfor et slikt verdenssyn. Hvis man lever konsekvent, vil man ikke være lykkelig; hvis man lever lykkelig, er det bare fordi man ikke er konsekvent. Francis Schaeffer har forklart dette poenget godt. Det moderne mennesket, sier Schaeffer, bor i et to-etasjers univers. I den nederste etasjen er den avgrensede verden uten Gud; her er livet absurd, som vi har sett. I den øvre etasjen er mening, verdi og hensikt. Nå bor det moderne mennesket i den nederste etasjen fordi han tror at det ikke finnes noen Gud. Men han kan ikke leve lykkelig i en slik absurd verden; derfor utøver han fortløpende trossprang inn i den øverste etasjen for å bekrefte mening, verdi og hensikt, selv om han ikke har noen rett til det, siden han ikke tror på Gud.

 

La oss se igjen da, på hver av de tre områdene hvor vi så at livet var absurd uten Gud, for å vise hvordan mennesket ikke kan leve konsekvent og lykkelig med sin ateisme.

 

 

Meningen med livet

Først, området av mening. Vi så at uten Gud har livet ingen mening. Likevel fortsetter filosofer å leve som om livet har mening. For eksempel argumenterte Sartre at man kan skape mening for sitt liv ved å velge å følge en bestemt handlingskurs. Sartre valgte selv Marxismen.

 

Nå - dette er helt inkonsekvent. Det er inkonsekvent å si at livet er objektivt absurd og -deretter si at man kan skape mening for sitt liv. Hvis livet er virkelig absurd, da er mennesket fanget i den nedre etasjen. Å forsøke å skape mening i livet representerer et sprang til den øvre etasjen. Men Sartre har ikke noe grunnlag for dette spranget. Uten Gud kan det ikke være noen objektiv mening i livet. Sartre's program er faktisk en øvelse i selvbedrag. Sartre sier egentlig: "La oss late som om universet har mening." Og dette er bare å lure oss selv.

 

Poenget er dette: hvis Gud ikke eksisterer, da er livet objektivt meningsløst; men mennesket kan ikke leve konsekvent og lykkelig vitende at livet er meningsløst; så for å være lykkelig later han som om livet har mening. Men dette er, selvsagt, fullstendig inkonsekvent - for uten Gud er mennesket og universet uten noen ekte betydning.

 

 

Verdi av livet

Vend nå til problemet som har med verdi å gjøre. Her er hvor de mest åpenbare inkonsekvensene skjer. Først av alt er ateistiske humanister totalt inkonsekvent i å holde de tradisjonelle verdiene av kjærlighet og brorskap. Camus har med rette blitt kritisert for å inkonsekvent holde både livets absurditet og etikken av menneskelig kjærlighet og brorskap. De to er logisk inkompatible. Bertrand Russell var også inkonsekvent. For selv om han var en ateist, var han en frittalende sosial kritiker, som fordømte krig og restriksjoner på seksuell frihet. Russell innrømmet at han ikke kunne leve som om etiske verdier bare var et spørsmål om personlig smak, og at han derfor fant sine egne oppfatninger "utrolige". "Jeg vet ikke hva løsningen er", innrømmet han." Poenget er at hvis det ikke finnes noen Gud, da kan ikke objektivt rett og galt eksistere. Som Dostoyevsky sa, "Alt er tillatt."

 

Men Dostoyevsky viste også at mennesket ikke kan leve på denne måten. Han kan ikke leve som om det er helt greit for soldater å slakte uskyldige barn. Han kan ikke leve som om det er greit for diktatorer som Pol Pot å utrydde millioner av sine egne landsmenn. Alt i ham roper ut for å si at disse handlingene er gale - virkelig gale. Men hvis det ikke er noen Gud, kan han ikke det. Så han gjør et trossprang, og bekrefter verdier allikevel. Og når han gjør det, avslører han utilstrekkeligheten av en verden uten Gud.

 

Skrekkeligheten av en verden blottet for verdi ble brakt hjem til meg med ny intensitet for noen år siden da jeg så på en BBC-TV-dokumentar kalt "The Gathering." Det handlet om gjenforeningen mellom overlevende av Holocaust i Jerusalem, hvor de gjenoppdaget tapte vennskap og delte sine erfaringer. En kvinnefange, en sykepleier, fortalte om hvordan hun ble gjort til gynekologen ved Auschwitz. Hun observerte at gravide kvinner ble gruppert sammen av soldatene under ledelse av Dr. Mengele og huset i den samme brakken. Noe tid gikk, og hun la merke til at hun ikke lenger så noen av disse kvinnene. Hun gjorde forespørsler. "Hvor er de gravide kvinnene som ble plassert i den brakken?" "Har du ikke hørt?" kom svaret. "Dr. Mengele brukte dem til viviseksjon."

 

En annen kvinne fortalte om hvordan Mengele hadde bundet opp brystene hennes, slik at hun ikke kunne amme barnet sitt. Doktoren ville lære hvor lenge et spedbarn kunne overleve uten næring. Desperat forsøkte denne stakkars kvinnen å holde barnet sitt levende ved å gi det biter av brød gjennomdynket i kaffe, men til ingen nytte. Hver dag mistet barnet vekt, et faktum som ble ivrig overvåket av Dr. Mengele. En sykepleier kom da i all hemmelighet til denne kvinnen og sa til henne: "Jeg har ordnet en måte for deg å komme deg ut herfra, men du kan ikke ta babyen din med deg. Jeg har tatt med en morfininjeksjon som du kan gi til barnet ditt for å ende dets liv." Da kvinnen protesterte var sykepleieren insisterende: "Hør, babyen din kommer til å dø uansett. Redd deg selv i det minste." Og så tok moren livet av sin egen baby. Dr. Mengele var rasende da han lærte om dette fordi han hadde mistet sin eksperimentelle prøve, og han lette blant de døde for å finne barnets kasserte lik, slik at han kunne få en siste veiing.

 

Mitt hjerte var rasert av disse historiene. En rabbi som overlevde leiren oppsummerte det greit da han sa at i Auschwitz var det som om det eksisterte en verden hvor alle de ti budene var reversert. Menneskeheten hadde aldri sett et slikt helvete.

 

Hvis Gud ikke eksisterer, så er på en måte vår verden Auschwitz: det er ingen absolutt rett og galt; alt er tillatt. Men ingen ateist, ingen agnostiker, kan leve konsekvent med et slikt syn. Nietzsche selv, som proklamerte nødvendigheten av å leve utover godt og ondt, brøt med sin mentor Richard Wagner nettopp over saken omkring komponistens antisemittisme og høyrøstede Tyske nasjonalisme. Lignende - Sartre, skrivende i kjølvannet av den Andre Verdenskrig, fordømte antisemittisme, erklærende at en doktrine som fører til utryddelse ikke bare er en mening eller et spørsmål om personlig smak, av lik verdi som motsetningen. I sitt viktige essay "Eksistensialisme er humanisme", strever Sartre forgjeves for å unnslippe motsigelsen mellom hans fornektelse av guddommelige forhåndsetablerte verdier og hans hastige ønske om å bekrefte verdien av menneskelige personer. Slik som Russell, kunne han ikke leve med implikasjonene av hans egen fornektelse av etiske absolutter.

 

Et andre problem er at hvis gud ikke eksisterer og det ikke er noen udødelighet, da går alle onde handlinger ustraffet, og alle offer gjort av gode mennesker går ubelønnet. Men hvem kan leve med et slikt synspunkt? Richard Wurmbrand, som har blitt torturert for sin tro i kommunistiske fengsler, sier:

 

 

Ateismens grusomhet er vanskelig å tro når mennesket ikke har tro på belønning av godt eller straff av ondt. Det er ingen grunn til å være menneskelig. Det er ingen tilbakeholdenhet fra dypene av ondskap som er i mennesket. De kommunistiske torturistene sa ofte: "Det er ingen Gud, ingen heretter, ingen straff for ondskap. Vi kan gjøre hva vi ønsker." Jeg har til og med hørt en torturist si: "Jeg takker Gud, på hvem jeg ikke tror, at jeg har levd til denne timen når jeg kan uttrykke alt det onde i mitt hjerte." Han uttrykte det i utenkelig brutalitet og tortur påført fangene.

 

 

Og det samme gjelder for selvoppofrende handlinger. For et antall år siden hendte en fryktelig luftkatastrofe midt-vinters hvor et fly som forlot flyplassen i Washington, D.C., knuste inn i en bro, som strekker seg over Potomac-elva, kastende passasjerene ned i det isete vannet. Når redningshelikoptrene kom var oppmerksomheten fokusert mot en mann som igjen og igjen dyttet den dinglende taustigen til andre passasjerer, heller enn å bli trukket til sikkerhet selv. Seks ganger lot han stigen gå videre. Da de kom igjen var han borte. Han hadde fritt gitt sitt liv for at andre kunne få leve. Hele nasjonen vendte øynene mot denne mannen i respekt og beundring for den uselviske og gode handlingen han hadde utført. Og likevel, hvis ateisten har rett, var ikke denne mannen nobel - han gjorde det dummeste som er mulig. Han burde ha gått for stigen først, skubbet andre bort hvis nødvendig for å overleve. Men å dø for andre han ikke engang kjente, å gi opp hele den korte eksistensen han noensinne ville ha – for hva? For ateisten kan det ikke være noen grunn. Og likevel reagerer ateisten, som resten av oss, instinktivt med ros for denne mannens uselviske handling. Faktisk vil man sannsynligvis aldri finne en ateist som lever konsekvent med sitt system. For et univers uten moralsk ansvarlighet og blottet for verdi er ufattelig grusomt.

 

 

Hensikt med livet

Til slutt, la oss se på problemet med hensikt i livet. Den eneste måten de fleste mennesker, som fornekter hensikt i livet, lever lykkelig, er enten ved å dikte opp en eller annen hensikt, som beløper seg til selvbedrag, som vi så med Sartre, eller ved å ikke følge sine synspunkt til dets logiske konklusjoner. Ta for eksempel problemet med døden. Ifølge Ernst Bloch er den eneste måten det moderne mennesket lever i møte med døden, ved å underbevisst låne den troen på udødelighet som hans forfedre holdt, selv om han selv ikke har noe grunnlag for denne troen, siden han ikke tror på Gud. Ved å låne restene av en tro på udødelighet, skriver Bloch; "det moderne mennesket føler ikke den kløften som ustanselig omgir ham, og den vil definitivt sluke ham til slutt. Gjennom disse restene redder han sin følelse av selv-identitet. Gjennom dem oppstår inntrykket at mennesket ikke går til grunne, men bare at verden en dag har innfallet av å ikke lenger vises for ham." Bloch konkluderer, "Dette ganske grunne motet fester på et lånt kredittkort. Det lever fra tidligere håp og den støtten de en gang hadde sørget for." Det moderne mennesket har ikke lenger noen rett til den støtten, siden han avviser Gud. Men for å leve hensiktsrettet, gjør han et trossprang for å bekrefte en grunn for å leve.

 

Vi finner ofte den samme inkonsistensen blant dem som sier at mennesket og universet kom til å eksistere uten grunn eller hensikt, men bare ved tilfeldighet. Ute av stand til å leve i et upersonlig univers der alt er et produkt av blind sjanse, begynner disse personene å tilskrive personlighet og motiver til de fysiske prosessene selv. Det er en bisarr måte å snakke på og representerer et sprang fra den nedre til den øvre etasjen. For eksempel begynner Francis Crick halvveis gjennom sin bok The Origin of the Genetic Code å stave naturen med en stor "N", og snakker andre steder om naturlig utvalg som "flink" og som "tenkende" om hva den vil gjøre. Fred Hoyle, den engelske astronomen, tilskriver selve universet Guds kvaliteter. For Carl Sagan fyller "Kosmos", som han alltid staver med en stor forbokstav, åpenbart rollen som en Guds-erstatning. Selv om alle disse personene bekjenner å ikke tro på Gud, smugler de inn en Guds-erstatning gjennom bakdøren fordi de ikke orker å leve i et univers hvor alt er sjanse-resultatet av upersonlige krefter.

 

Og det er interessant å se mange tenkere bedra sine synspunkter når de blir presset til sine logiske konklusjoner. For eksempel har visse feminister hauset en storm av protest over Freudiansk seksuell psykologi fordi det er sjåvinistisk og nedverdigende for kvinner. Og noen psykologer har bukket under og revidert sine teorier. Nå – dette er totalt inkonsekvent. Hvis Freudiansk psykologi virkelig er sant, da spiller det ingen rolle om det er nedverdigende for kvinner. Du kan ikke forandre sannheten fordi du ikke liker hva den leder til. Men folk kan ikke leve konsekvent og lykkelig i en verden hvor andre personer blir devaluert. Likevel, hvis Gud ikke eksisterer, da har ingen noen verdi. Bare hvis Gud eksisterer kan en person konsekvent støtte kvinners rettigheter. For hvis Gud ikke eksisterer, dikterer naturlig utvalg at mannen av arten er den dominante og aggressive. Kvinner ville ikke noe mer hatt rettigheter enn en kvinnelig geit eller kylling har rettigheter. I naturen er hva som helst som er, det som er riktig. Men hvem kan leve med et slikt syn? Tilsynelatende ikke engang Freudianske psykologer, som bedrar sine teorier når de presses til deres logiske konklusjoner.

 

Eller ta den sosiologiske atferd-behaviorismen til en mann som B. F. Skinner. Dette synspunktet leder til den sorten samfunn forutsett i George Orwell’s 1984, hvor staten kontrollerer og programmerer tankene til alle. Hvis Skinner's teorier er riktige, så kan det ikke være noen innvendinger mot å behandle mennesker som rottene i Skinner’s rotteboks, hvor de løper gjennom labyrintene, lokket fremover vha mat og elektriske støt. Ifølge Skinner er alle våre handlinger determinerte uansett. Og hvis Gud ikke eksisterer, kan ingen moralsk innvending reises mot denne typen programmering, for mennesket er ikke kvalitativt forskjellig fra en rotte, siden begge bare er materie pluss tid pluss sjanse. Men igjen, hvem kan leve med et slikt dehumaniserende syn?

 

Eller til slutt, ta den biologiske determinismen til en mann som Francis Crick. Den logiske konklusjonen er at mennesket er som alle andre laboratorieprøver. Verden var forferdet da den lærte at nazistene, i leirer som Dachau, hadde brukt fanger til medisinske forsøk på levende mennesker. Men hvorfor ikke? Hvis Gud ikke eksisterer, kan det ikke finnes noen innvendinger mot å bruke mennesker som forsøkskaniner. Enden av denne visen er befolkningskontroll hvor de svake og uønskede blir drept for å lage plass til de sterke. Men den eneste måten vi konsistent kan protestere på denne oppfatningen er om Gud eksisterer. Bare hvis Gud eksisterer kan det være hensikt i livet.

 

Det moderne menneskets dilemma er dermed virkelig fryktelig. Og så langt han fornekter Guds eksistens og objektiviteten av verdi og hensikt, forblir dette dilemmaet ubefridd for det "postmoderne" mennesket også. Faktisk er det nettopp bevisstheten om at modernismen uunngåelig utgjør absurditet og fortvilelse som utgjør kvalen til postmodernismen. På en måte er postmodernisme bare bevisstheten om modernitetens konkurs. Det ateistiske verdenssynet er utilstrekkelig for å opprettholde et lykkelig og konsistent liv. Mennesket kan ikke leve konsekvent og lykkelig, som om livet til syvende og sist var uten mening, verdi eller hensikt. Hvis vi forsøker å leve konsistent innenfor det ateistiske verdenssyn, vil vi finne oss dypt ulykkelige. Hvis vi i stedet klarer å leve lykkelig, er det bare ved å tildele løgn til vårt verdenssyn.

 

Konfrontert med dette dilemmaet, strever mennesket patetisk etter noen muligheter for å unnslippe. I en bemerkelsesverdig tale til the American Academy for Science Advancement i 1991 argumenterte Dr. L.D. Rue, konfrontert med det moderne menneskets knipe, dristig, at vi bedrar oss selv ved hjelp av en slags "Nobel Løgn" til å tro at vi og universet fortsatt har verdi. Hevdende at "Lærdommen av de siste to århundrene er at intellektuell og moralsk relativisme er den dyptgående situasjonen", Dr. Rue grubler over at konsekvensen av en slik erkjennelse er at ens søken etter personlig helhet (eller selvoppfyllelse) og søken etter sosial koherens blir uavhengige av hverandre. Dette er fordi ved relativismens synspunkt blir søket etter selvoppfyllelse radikalt privatisert: hver person velger sitt eget sett med verdier og mening. Hvis vi skal unngå «galehus-alternativet», hvor selvoppfyllelse blir forfulgt uavhengig av sosial koherens, og det "totalitære alternativet", hvor sosial koherens blir pålagt på bekostning av personlig helhet, da har vi ikke annet valg enn å omfavne en viss Nobel Løgn som vil inspirere oss til å leve utover egoistiske interesser og dermed oppnå sosial koherens. En Nobel Løgn "er en som bedrar oss, narrer oss, pålegger oss utover egeninteresse, utover ego, utover familie, nasjon, [og] rase." Den er en løgn fordi den forteller oss at universet er stappet med verdi (som er en stor fiksjon), fordi den gjør et krav på universell sannhet (når det ikke er noen), og fordi den forteller meg at jeg ikke skal leve for selv-interesse (som er åpenbart falskt). "Men uten slike løgner, kan vi ikke leve."

 

Dette er den fryktelige dommen deklarert over det moderne mennesket. For å overleve må han leve i selvbedrag. Men selv «Nobel Løgn»-alternativet er til slutt ubrukelig. For å være lykkelig må man tro på objektiv mening, verdi og hensikt. Men hvordan kan man tro på de Noble Løgnene mens man samtidig tror på ateisme og relativisme? Jo mer overbevist du er om nødvendigheten av en Nobel Løgn, jo mindre er du i stand til å tro på den. Som en placebo, fungerer en Nobel Løgn bare på de som tror at det er sannheten. Når vi først har gjennomskuet fiksjonen, da har Løgnen mistet sin makt over oss. Således, ironisk nok, kan ikke den Noble Løgnen løse den menneskelige vanskeligheten for noen som har sett den vanskeligheten.

 

Nobel Løgn-alternativet fører derfor i beste fall til et samfunn der en elitistisk gruppe opplyste bedrar massene for deres eget gode, ved å opprettholde den Noble Løgnen. Men da, hvorfor skal de av oss som er opplyste følge massene i deres bedrag? Hvorfor skulle vi ofre selv-interesse for en fiksjon? Hvis den store lærdommen av de siste to århundrene er moralsk og intellektuell relativisme, hvorfor (hvis vi kunne) late som om vi ikke kjenner denne sannheten og leve på en løgn i stedet? Hvis man svarer, "for samfunnets koherens", kan man legitimt spørre hvorfor jeg skulle ofre min egeninteresse for samfunnets koherens? Det eneste svaret relativisten kan gi er at sosial koherens er i min egeninteresse - men problemet med dette svaret er at egeninteresse og interessene til flokken ikke alltid sammenfaller. Dessuten, hvis jeg (utav egeninteresse) bryr meg om sosial koherens, er det totalitære alternativet alltid åpent for meg: glem den Noble Løgnen og oppretthold sosial koherens (så vel som min selv-oppfyllelse) på bekostning av den personlige helheten til massene. Rue ville utvilsomt betrakte et slikt alternativ som motbydelig. Men her ligger hunden begravet. Rue’s dilemma er at han åpenbart dypt verdsetter både sosial koherens og personlig helhet for deres egen del; med andre ord er de objektive verdier, som ifølge hans filosofi ikke eksisterer. Han har allerede hoppet til den øvre etasjen. Nobel Løgn-alternativet bekrefter dermed hva den benekter, og således tilbakeviser seg selv.

 

 

Suksessen av Bibelsk Kristendom

Men hvis ateisme svikter i denne forbindelse, hva med bibelsk kristendom? Ifølge det kristne verdenssynet eksisterer Gud, og menneskets liv ender ikke ved graven. I oppstandelseskroppen kan mennesket glede seg over evig liv og fellesskap med Gud. Bibelsk kristendom leverer derfor de to betingelsene som er nødvendige for et meningsfylt, verdifullt og hensiktsfylt liv for mennesket: Gud og udødelighet. På grunn av dette kan vi leve konsekvent og lykkelig. Således lykkes bibelsk kristendom nøyaktig hvor ateismen bryter sammen.

 

 

Konklusjon

Nå - jeg vil gjøre det klart at jeg ennå ikke har vist at den bibelske kristendommen er sann. Men det jeg har gjort er å tydelig legge ut alternativene. Hvis Gud ikke eksisterer, så er livet forgjeves. Hvis bibelens Gud eksisterer, så er livet meningsfylt. Bare det andre av disse to alternativene gjør at vi kan leve lykkelig og konsekvent. Derfor synes det for meg at selv om bevisene for disse to alternativene var helt like, bør en rasjonell person velge bibelsk kristendom. Det synes for meg positivt irrasjonelt å foretrekke død, nytteløshet og ødeleggelse over liv, meningsfullhet og lykke. Som Pascal sa har vi ingenting å tape og uendelig å vinne.

 

 

Edit: La til noe tekst som var falt ut

Edited by Fustasjeopphengsforkobling

Share this post


Link to post
Annonse

Kan vi ikke tro på noe som vi ikke har noen forestilling om hva er? Hva hvis jeg tror at det eksisterer noe mer enn alt det jeg opplever, at dette kanskje er veldig interessant, bare at jeg i min nåværende posisjon ganske enkelt ikke har noe som helst kjennskap til det ogderfor heller ikke har noen forestilling om det. La oss for eksempel si at jeg tror på "Gud". Og la oss si at jeg definerer dette ordet for å betynoe som er uendelig, noe som er evigvarende og derfor alltid har eksistert, og noe som er superintelligent og bevisst på nivåer som er mye mer avansert enn noen av nivående jeg tilfeldigvis har opplevd. La oss si at jeg tror på noe sånt. Vil ikke noe sånt nødvendigvis være fullstendig ukjent? Vil ikke noe sånt per definisjon være hinsides alle forestillingene og ideene og antagelsene om det? Da vil jo enhver formening jeg måtte ha om hva dette totalt ukjente "noe mer" kunne være, antagelig være totalt irrelevante, fordi jeg uansett ikke har den fjerneste peiling på hva det kan være. Og vet at jeg ikke har peiling. Fordi jeg tror på en type ide som allerede i utgangspunktet av ideen så og si, definerer seg selv utenfor alt det her, og definerer seg selv som noe totalt ukjent i forhold til alt det her. Er ikke alt dette klare eksempler på at vi faktisk kan "tro" på at noe kan eksistere samtidig som vi ikke har den fjerneste forestilling om HVA det som eksisterer hinsides alt vi kjenner til? Det er en slags tro som er åpen for alle muligheter i alle retninger.  

Hvis du tror på en gud som er uendelig og hinsides og blablabla har du jo en forestilling om dette "noe mer". Kan man virkelig tro på for eksempel en uendelig gud uten å ha en formening om hva en gud og uendelighet er? Har man ikke det blir jo alt dette bare tomme begreper.

  • Like 1

Share this post


Link to post

En påstand uten begrunnelse. Det er forøvrig mange selvutnevnte ateister som er helt enig i meningsløsheten uten Gud:

 

Jean-Paul Sartre:

 

 

Life has no meaning a priori. Before you come alive, life is nothing; it’s up to you to give it a meaning, and value is nothing else but the meaning you give.

Lawrence Krauss:

 

We are more insignificant than we ever could have imagined

Richard Dawkins:

 

The universe we observe has precisely the properties we should expect if there is, at bottom, no design, no purpose, no evil and no good, nothing but blind, pitiless indifference. DNA neither knows nor cares. DNA just is. And we dance to its music.

Bertrand Russell:

 

...even more purposeless, more void of meaning, is the world which Science presents for our belief. Amid such a world, if anywhere, our ideals henceforward must find a home. That man is the product of causes which had no prevision of the end they were achieving; that his origin, his growth, his hopes and fears, his loves and his beliefs, are but the outcome of accidental collocations of atoms; that no fire, no heroism, no intensity of thought and feeling, can preserve an individual life beyond the grave; that all the labours of the ages, all the devotion, all the inspiration, all the noonday brightness of human genius, are destined to extinction in the vast death of the solar system, and that the whole temple of Man's achievement must inevitably be buried beneath the debris of a universe in ruins -- all these things, if not quite beyond dispute, are yet so nearly certain, that no philosophy which rejects them can hope to stand.

Only within the scaffolding of these truths, only on the firm foundation of unyielding despair, can the soul's habitation henceforth be safely built.

Susan Blackmore (I nylig dialog med Jordan Peterson):

 

Nothing matters. It's all empty and meaningless. This is how the world is. Get used to it.

Alex Rosenberg:

 

- What is the purpose of the universe?

There is none.

- What is the meaning of life?

Ditto.

- Why am I here?

Just dumb luck.

What is the difference between right and wrong, good and bad?

There is no moral difference between them.

Why should I be moral?

Because it makes you feel better than being immoral.

Is abortion, euthanasia, suicide, paying taxes, foreign aid, or anything else you don’t like forbidden, permissible, or sometimes obligatory?

Anything goes.

Does history have any meaning or purpose?

It’s full of sound and fury, but signifies nothing.

 

Å legge mening og betydning inn i ting selv handler jo bare om subjektive interesser, gleder eller smak, men det betyr jo bare at det egentlig ikke finnes noen mening. Det er jo bare selvbedrag å konstruere noe inn i ting når det ikke er noe der i virkeligheten. Det blir å late som om noe har mening, men det er bare å lure seg selv.

Enkelte ateister forkaster Gud som ikke noe mer enn eventyr. Angivelig ser man Gud som en selv-konstruert mytisk krykke for å trøste dem som ikke er villige til å møte de nakne realitetene. Ironisk nok opptrer disse ateistene som blinde for sin egen selv-konstruerte mening. Men det blir verre. For mens man bare antar at Gud er eventyr, så kan man faktisk vite at man selv har konstruert sitt eget menings-eventyr.

 

Atheism is a fairy tale for people afraid of the light

- John Lennox

 

 

Dersom moralske verdier var forankret i den guddommelige vilje. Hvis Gud bare konstruerte hva som er rett og galt vilkårlig, så ville jeg vært enig. Moralske verdier ville da bare være vilkårlige erklæringer fra Gud. Men Guds kommandoer er ikke (og kan ikke) være vilkårlige. Gud har ikke bare en hvilken som helst mening uttrykt gjennom sin vilje. Moralen er forankret i Gud selv, i Guds natur, og Gud kan ikke forandre sin natur. Gud er evig, ontologisk ultimat. Hans kommandoer er uttrykk for hans vilje, men forankret i den guddommelige natur. Det er ikke noe utenfor Gud som får ham til å handle på en bestemt måte. Snarere er det bare slik Gud er.

 

 

 

Ja

 

 

Jeg oversatte denne artikkelen av W.L. Craig (forelest her) til Norsk. Den svarer ikke direkte på spørsmålet, men den er relatert til mye:

 

 

Edit: La til noe tekst som var falt ut

Det er svært uvitenskapelig å påstå at universet og tilværelsen er meningsløs. Eller at universitet er uintelligent eller uten bevissthet. Den korrekte konklusjonen pr i dag er at vi vet ikke. Vi vet mye, men på langt nær nok til å konkludere. Kampen om suverenitet mellom vitenskapen og religionen er ikke interessant på dette området, da vitenskapen ikke vet og religionen bare tror. Hva slags debatt er det? Ofte flaut å høre på viss du har interesse for både vitenskap og religion. Begge parter både prater forbi hverandre og driter seg ut.

 

Viss universitetet er uintelligent og uten bevissthet. Så kan man ikke påstå at det er hverken meningsfullt eller meningsløst. Begge deler blir da like feil. For begge deler har da kun med hva du som menneske tenker å føler og ingenting med universet å gjøre som sådan. Universet bare er, og ferdig med det. Skal en være ekstra pirkete, så blir det også feil. For ordet 'er' betyr noe som bare gir mening for deg som menneske. Order 'er' har heller ingenting med universet å gjøre som sådan

 

 

Krauss:

 

We are more insignificant than we ever could have imagined

 

Settingen ovenfor er lite intelligent. At vi er ubetydelige med tanke på hvor stort universet er og hvor lenge det har eksistert har ingen betydning på noen som helst måte. Det eneste er at du føler deg liten når du tenker på det. Tror ikke Karuss mener at universet føler at vi er ubetydelige, så hva mener han? At vi burde føle oss små og ubetydelige? Føle ydmykhet kanskje? Uansett, med mindre universet er intelligent og har bevissthet, så er dette en tanke som kun betyr noe fordi du er et menneske som tenker og føler og har dermed ingenting med universet å gjøre.

Han lager en setning som ikke er sann og får deg til å føle noe rundt tilværelsen. Samme som religion blir beskyldt for å gjøre

Edited by Anatman

Share this post


Link to post

Hvis du tror på en gud som er uendelig og hinsides og blablabla har du jo en forestilling om dette "noe mer". Kan man virkelig tro på for eksempel en uendelig gud uten å ha en formening om hva en gud og uendelighet er? Har man ikke det blir jo alt dette bare tomme begreper.

 Da har jeg bare en forestilling om hva det IKKE er, men angående hva det faktisk er så forblir det totalt blankt og åpent i alle retninger. Tomme begreper? Kanskje. Men kanskje er det nettopp tomheten som gjør det meningsfulle på den måten de er meningsfulle. Hva syns du om ordet "ukjent"? Er "ukjent" et meningsløst ord? Hva med "potensiale"? På en måte er de totalt tomme, og likevel brukes disse ordene i mange situasjoner. Jeg tror nå at det foregår samtaler inni husene i nabolaget. Kanskje jeg syns dette også er en interessant innsikt å kontemplere over. Samtidig har jeg ingen forestilling om hva samtalene er. Det at jeg ikke har en forestilling om det, har ingen sammenheng med en reell tomhet i selve samtalene, men kommer bare av at jeg tilfeldigvis ikke kjenner til dem. Så hva mener du, er "ukjent" et totalt meningsløst ord som er tomt for ethvert innhold?

Edited by Mindwheeel

Share this post


Link to post

Hvis du tror på en gud som er uendelig og hinsides og blablabla har du jo en forestilling om dette "noe mer". Kan man virkelig tro på for eksempel en uendelig gud uten å ha en formening om hva en gud og uendelighet er? Har man ikke det blir jo alt dette bare tomme begreper.

Hvordan vil du beskrive farger til en som har vært blind hele livet?

 

Religion handler om hvem vi er dypest sett. Du kan ikke gå dit for du er der allerede. Du kan ikke se det fordi du er det. Et øye kan ikke se seg selv.

Alle beskrivelse av dette må bare tolkes som vage henvisninger av noe som ikke kan beskrives.

Share this post


Link to post

En interessant påstand jeg har hørt flere ganger i den siste tiden, blant annet fra Jordan Peterson, er at alle mennesker egentlig er religiøse. 

 

---------------------------------

 

Det han tillater seg å gjøre der er en så provoserende idiotisk brain-fart at det bekrefter mannen som kvasi-intellektuell.

  • Like 2

Share this post


Link to post

Mer enn hva som noensinne er målt av noe menneske, og som vi i vår erfaring definerer som "fysisk"? Absolutt! Selv om jeg ikke vet om jeg er religiøs så skal jeg definitivt underskrive på den. Går du utfra at det vi regner som fysisk og som har blitt målt av mennesker, representerer totaliteten av alt som faktisk eksisterer, eller går du utfra at det eksisterer mer?

For øyeblikket vet vi ikke mer enn hva vitenskapen er sikker på.   Annet blir mer eller mindre sikkert, basert på vitenskapens teorier.

Share this post


Link to post

 

Mennesket har nok en iboende natur til å tro på en makt. Ateist har ofte kalt dette "universet", og tillegger profetiske kvaliteter til vitenskapsmenn. Spesiellt kanskje Einstein. Mens tvilere ser E=mc2 som en absurditet, og mener noe transcendentalt må være makten.  Som jo passer et logisk argument. Så har du andre igjen som rett og slett bare fulger Shaytan, som er en idoldyrker, atlså det vi kaller polyteisme.

 

I dag har vi også "kvantevitenskap", hvor man snakker om dual states, og quantum void potential. Det er nok der "vitenskapen" er, mens "a wavefunction of the universe", er vel like absurd for resten av oss.

 

(Som jo var E=mc2 engang. "Energi/Bevegelse = materie". Altså ting beveger seg av seg selv. Som jo er veldig simpleminded. Og oppsiktsvekkende at "vitenskap" baserer seg på slikt.)

Edited by Nit-0.0

Share this post


Link to post

Argumentet er at hele menneskesamfunnet er grunnleggende religiøst, i den forstand at vi oppfører oss som om det skulle eksistere en objektiv virkelighet hinsides det vi kan se og forstå, vi oppfører oss som at det finns større muligheter for innsikt og forståelse og intelligens enn det vi har opplevd til nå, og vi oppfører oss som at DETTE BETYR NOE.

 

Alle, både ateister og religiøse baserer alt på 3 antagelser som vi verken kan bevise eller motbevise.

Det å anta noe som ikke kan bevises eller motbevises er på sett og vis kjernen i det som angår tro. Men ikke at vi har noe valg i dette, vi må anta disse 3 tingene for så bygge vårt verdensbilde og kunnskap som en følge av dem.

 

Antagelsene er:

1. Universet eksisterer.

2. Man kan lære ting fra og om universet.

3. Modeller (ting vi lærer) med prediktive egenskaper veier tynger enn modeller uten prediktive egenskaper.

 

Dette er noe alle antar, det er irrelevant om folk har tenkt over det eller ikke, sinnet vårt bygger på at dette er sant.

 

Men det religiøse gjør i motsetning til ateister, er å lage et unntak for spesifikke modeller om universet som ikke er hentet fra universet, ting uten prediktive egenskaper, veies høyere enn modeller med prediktive egenskaper. Og det hele rettferdiggjøres som FAITH og er et kravene for at en religion skal være en religion.

 

Og det er først her man definere og skiller ikke-religiøse fra religiøse.

 

Resten av innlegget ditt ser ut til å gli over til noe Descartes shit som jeg ikke helt forstår hvor du vil hen med, og det er viklet sammen med ting om evolusjonsteorien og sosiale dynamiske psykologiske konsepter.

 

Modellene vi benytter oss av for å lære ting om universet, de betyr noe ja. Sosiale og personlige modeller og konstruksjoner som etikk, moral, opplevelser og følelser betyr noe ja, det betyr noe nettopp for menneskene som mener at det betyr noe. Så ja, så klart mange mennesker vil si at livet har en verdi, fordi de føler at livet deres er verdt alt for dem, at familie, venner, byen, kommunen, landet, jorden og solsystemet vårt har en verdi for oss som befinner oss der.

I et totalt objektivt perspektiv så er ikke noe av dette verdt noe som helst, men so what.. Vi er subjektive vesener som vil overleve og føle og ha det godt. Vi er egoistiske og det er helt greit.

 

Men seriøst Mindwheel, hva er greia med å velge ut de dypeste topicene som finnes og maltraktere det med ulike konsepter i et stort virvar.. 

Hva er meningen, eller hva vil du oppnå med tråder som dette?

 Personlig lærdom? Rettferdiggjøre personlige antagelser? 

Leter du rundt etter ting du synes er hardt og svelge, og blir halvveis overbeist av konklusjonen til forfatteren bak konseptet og legger det ut her for å få forståelse om det? Eller hva er greia.. I dont get you man  :roll:

 

Dette er så dypt filosofisk at jeg får migrene av det.

  • Like 1

Share this post


Link to post

En interessant påstand jeg har hørt flere ganger i den siste tiden, blant annet fra Jordan Peterson, er at alle mennesker egentlig er religiøse. 

 

 

Det han tillater seg å gjøre der er en så provoserende idiotisk brain-fart at det bekrefter mannen som kvasi-intellektuell.

 

Peterson sier ikke alle mennesker, men han maler likevel veldig bredt. Han sier f.eks. at de fleste som påstår at de er ateister ikke er det, og at det dreier seg om hvordan de lever og handler. Fordi de ikke konsekvent lever ut sin ateisme, men følger nedstammingen fra det jødisk-kristne livssynet. De fleste antakelig uten å være klar over det. De gir altså bare "lip-service" til ateisme, men i praksis lever de ikke som om det er sant.

 

Her demonstreres poenget når Peterson arresterer Susan Blackmore på det.

 

Det er bl.a. dette artikkelen til WL Craig som jeg la ut ovenfor viser. Noen utdrag:

 

...Hvis man lever konsekvent, vil man ikke være lykkelig; hvis man lever lykkelig, er det bare fordi man ikke er konsekvent. Francis Schaeffer har forklart dette poenget godt. Det moderne mennesket, sier Schaeffer, bor i et to-etasjers univers. I den nederste etasjen er den avgrensede verden uten Gud; her er livet absurd, som vi har sett. I den øvre etasjen er mening, verdi og hensikt. Nå bor det moderne mennesket i den nederste etasjen fordi han tror at det ikke finnes noen Gud. Men han kan ikke leve lykkelig i en slik absurd verden; derfor utøver han fortløpende trossprang inn i den øverste etasjen for å bekrefte mening, verdi og hensikt, selv om han ikke har noen rett til det, siden han ikke tror på Gud.

 

...Vi så at uten Gud har livet ingen mening. Likevel fortsetter filosofer å leve som om livet har mening. For eksempel argumenterte Sartre at man kan skape mening for sitt liv ved å velge å følge en bestemt handlingskurs. Sartre valgte selv Marxismen.

 

Nå - dette er helt inkonsekvent. Det er inkonsekvent å si at livet er objektivt absurd og -deretter si at man kan skape mening for sitt liv. Hvis livet er virkelig absurd, da er mennesket fanget i den nedre etasjen. Å forsøke å skape mening i livet representerer et sprang til den øvre etasjen. Men Sartre har ikke noe grunnlag for dette spranget. Uten Gud kan det ikke være noen objektiv mening i livet. Sartre's program er faktisk en øvelse i selvbedrag. Sartre sier egentlig: "La oss late som om universet har mening." Og dette er bare å lure oss selv.

 

...Bertrand Russell var også inkonsekvent. For selv om han var en ateist, var han en frittalende sosial kritiker, som fordømte krig og restriksjoner på seksuell frihet. Russell innrømmet at han ikke kunne leve som om etiske verdier bare var et spørsmål om personlig smak, og at han derfor fant sine egne oppfatninger "utrolige". "Jeg vet ikke hva løsningen er", innrømmet han." Poenget er at hvis det ikke finnes noen Gud, da kan ikke objektivt rett og galt eksistere. Som Dostoyevsky sa, "Alt er tillatt."

 

Men Dostoyevsky viste også at mennesket ikke kan leve på denne måten. Han kan ikke leve som om det er helt greit for soldater å slakte uskyldige barn. Han kan ikke leve som om det er greit for diktatorer som Pol Pot å utrydde millioner av sine egne landsmenn. Alt i ham roper ut for å si at disse handlingene er gale - virkelig gale. Men hvis det ikke er noen Gud, kan han ikke det. Så han gjør et trossprang, og bekrefter verdier allikevel. Og når han gjør det, avslører han utilstrekkeligheten av en verden uten Gud.

 

 

Friedrich Nietzsche så også dette:

 

 

 

Have you not heard of that madman who lit a lantern in the bright morning hours, ran to the market place, and cried incessantly: "I seek God! I seek God!" -- As many of those who did not believe in God were standing around just then, he provoked much laughter. Has he got lost? asked one. Did he lose his way like a child? asked another. Or is he hiding? Is he afraid of us? Has he gone on a voyage? emigrated? -- Thus they yelled and laughed.

 

The madman jumped into their midst and pierced them with his eyes. "Whither is God?" he cried; "I will tell you. We have killed him -- you and I. All of us are his murderers. But how did we do this? How could we drink up the sea? Who gave us the sponge to wipe away the entire horizon? What were we doing when we unchained this earth from its sun? Whither is it moving now? Whither are we moving? Away from all suns? Are we not plunging continually? Backward, sideward, forward, in all directions? Is there still any up or down? Are we not straying, as through an infinite nothing? Do we not feel the breath of empty space? Has it not become colder? Is not night continually closing in on us? Do we not need to light lanterns in the morning? Do we hear nothing as yet of the noise of the gravediggers who are burying God? Do we smell nothing as yet of the divine decomposition? Gods, too, decompose. God is dead. God remains dead. And we have killed him.

 

"How shall we comfort ourselves, the murderers of all murderers? What was holiest and mightiest of all that the world has yet owned has bled to death under our knives: who will wipe this blood off us? What water is there for us to clean ourselves? What festivals of atonement, what sacred games shall we have to invent? Is not the greatness of this deed too great for us? Must we ourselves not become gods simply to appear worthy of it? There has never been a greater deed; and whoever is born after us -- for the sake of this deed he will belong to a higher history than all history hitherto."

 

Here the madman fell silent and looked again at his listeners; and they, too, were silent and stared at him in astonishment. At last he threw his lantern on the ground, and it broke into pieces and went out. "I have come too early," he said then; "my time is not yet. This tremendous event is still on its way, still wandering; it has not yet reached the ears of men. Lightning and thunder require time; the light of the stars requires time; deeds, though done, still require time to be seen and heard. This deed is still more distant from them than most distant stars -- and yet they have done it themselves.

 

It has been related further that on the same day the madman forced his way into several churches and there struck up his requiem aeternam deo. Led out and called to account, he is said always to have replied nothing but: "What after all are these churches now if they are not the tombs and sepulchers of God?"

 

[source: Friedrich Nietzsche, The Gay Science (1882, 1887) para. 125; Walter Kaufmann ed. (New York: Vintage, 1974), pp.181-82.]

Share this post


Link to post

jeg tror på julenissen, du tror ikke på julenissen vi alle tror alle på noe, å ikke tro er fortsat tro

 

Julenissen er det faktisk "intelligente" som tror tror på. Basert på Adam de tror ga de sopp som de ble "gud" av. En veldig obtus gud, dog kun en shamanisk myte, blandet med filosofi.

  • Like 1

Share this post


Link to post

 Da har jeg bare en forestilling om hva det IKKE er, men angående hva det faktisk er så forblir det totalt blankt og åpent i alle retninger. Tomme begreper? Kanskje. Men kanskje er det nettopp tomheten som gjør det meningsfulle på den måten de er meningsfulle. Hva syns du om ordet "ukjent"? Er "ukjent" et meningsløst ord? Hva med "potensiale"? På en måte er de totalt tomme, og likevel brukes disse ordene i mange situasjoner. Jeg tror nå at det foregår samtaler inni husene i nabolaget. Kanskje jeg syns dette også er en interessant innsikt å kontemplere over. Samtidig har jeg ingen forestilling om hva samtalene er. Det at jeg ikke har en forestilling om det, har ingen sammenheng med en reell tomhet i selve samtalene, men kommer bare av at jeg tilfeldigvis ikke kjenner til dem. Så hva mener du, er "ukjent" et totalt meningsløst ord som er tomt for ethvert innhold?

En ukjent ha da? Person? Et tall? Og potensiale for hva?  Hvis en ukjent ikke har noen egenskaper som for eksempel å være noens far, en type sopp eller noe som lurer i skyggene er det bare et tomt begrep.

Hvordan vil du beskrive farger til en som har vært blind hele livet?

 

Religion handler om hvem vi er dypest sett. Du kan ikke gå dit for du er der allerede. Du kan ikke se det fordi du er det. Et øye kan ikke se seg selv.

Alle beskrivelse av dette må bare tolkes som vage henvisninger av noe som ikke kan beskrives.

Skal du beskrive farger må du ramse opp de egenskapene fargene har. For eksempel at grønn er fargen på gress og at grå er en kjedelig farge. Når du skal beskrive en farge spiller det ingen rolle om vedkommende du forklarer den til er blind eller ikke. Skal fargene ha noe mening må de ha egenskaper på samme måte som at begrepet gud må ha egenskaper for at det ikke skal være et tomt begrep. Religion defineres ofte som troen på det overnaturlige. Skal noen kalle meg religiøs må de da ha en formening om hva det overnaturlige er for noe og jeg må tro på noe som passer med dette.

Share this post


Link to post

En ukjent ha da? Person? Et tall? Og potensiale for hva? Hvis en ukjent ikke har noen egenskaper som for eksempel å være noens far, en type sopp eller noe som lurer i skyggene er det bare et tomt begrep.

Skal du beskrive farger må du ramse opp de egenskapene fargene har. For eksempel at grønn er fargen på gress og at grå er en kjedelig farge. Når du skal beskrive en farge spiller det ingen rolle om vedkommende du forklarer den til er blind eller ikke. Skal fargene ha noe mening må de ha egenskaper på samme måte som at begrepet gud må ha egenskaper for at det ikke skal være et tomt begrep. Religion defineres ofte som troen på det overnaturlige. Skal noen kalle meg religiøs må de da ha en formening om hva det overnaturlige er for noe og jeg må tro på noe som passer med dette.

Hva mener du med å ramse opp egenskapene til farger? Farger er jo bare fager

Share this post


Link to post

Peterson sier ikke alle mennesker, men han maler likevel veldig bredt. Han sier f.eks. at de fleste som påstår at de er ateister ikke er det, og at det dreier seg om hvordan de lever og handler. Fordi de ikke konsekvent lever ut sin ateisme, men følger nedstammingen fra det jødisk-kristne livssynet. De fleste antakelig uten å være klar over det. De gir altså bare "lip-service" til ateisme, men i praksis lever de ikke som om det er sant.

 

Her demonstreres poenget når Peterson arresterer Susan Blackmore på det.

 

Den eneste som arresteres her er Peterson og det på scenen som en naturlig følge av at han klarte å lire av seg noe så provoserende søkt. Med tanke på fornærmelsen som ligger i beskyldningene så syntes jeg det var ett klart og sindig svar ifra Matt Dillahunty som bekreftet logikkbristen fint.

 

Peterson vs Dillahunty, May 2018

 

Siden alle er jo egentlig ateister slik som meg, og det gjelder deg også om du så måtte tro noe annet...

Syntes rimelig?

Edited by Thoto79

Share this post


Link to post

En ukjent ha da? Person? Et tall? Og potensiale for hva? Hvis en ukjent ikke har noen egenskaper som for eksempel å være noens far, en type sopp eller noe som lurer i skyggene er det bare et tomt begrep.

Skal du beskrive farger må du ramse opp de egenskapene fargene har. For eksempel at grønn er fargen på gress og at grå er en kjedelig farge. Når du skal beskrive en farge spiller det ingen rolle om vedkommende du forklarer den til er blind eller ikke. Skal fargene ha noe mening må de ha egenskaper på samme måte som at begrepet gud må ha egenskaper for at det ikke skal være et tomt begrep. Religion defineres ofte som troen på det overnaturlige. Skal noen kalle meg religiøs må de da ha en formening om hva det overnaturlige er for noe og jeg må tro på noe som passer med dette.

En kan feks gi en veldig utfyllende beskrivelse av en person, men selve personen finnes jo ikke. Person er bare et samlebegrep for alle egenskapene som beskriver personen.

 

Hvordan vil du beskrive at du er en egen bevissthet, utenom min, på en måte som er overbevisende? Viss du ikke kan det, mener du at jeg skal konkludere med at du ikke har din egen bevissthet?

 

Det er jo vanlig å tro at alle andre er bevisste på samme måte som en selv. Selv om det ikke finnes snev av bevis for dette.

Edited by Anatman

Share this post


Link to post

Hva mener du med å ramse opp egenskapene til farger? Farger er jo bare fager

Er det ikke fargenes ulike egenskaper som gjør dem til farger? Øyne er selvsagt en god måte å gjøre seg bevisst farger og sette dem sammen til bilder, men det er ikke den eneste.

 

En kan feks gi en veldig utfyllende beskrivelse av en person, men selve personen finnes jo ikke. Person er bare et samlebegrep for alle egenskapene som beskriver personen.

 

Hvordan vil du beskrive at du er en egen bevissthet, utenom min, på en måte som er overbevisende? Viss du ikke kan det, mener du at jeg skal konkludere med at du ikke har din egen bevissthet?

 

Det er jo vanlig å tro at alle andre er bevisste på samme måte som en selv. Selv om det ikke finnes snev av bevis for dette.

Om "person er bare et samlebegrep for alle egenskapene som beskriver personen" så kan man vel si at personen finnes om man observerer disse egenskapene i et annet menneske?

 

Et "bevis" på at det finnes bevisstheter utenom din egen kan jo være at du får svar på forumpostene dine. Hvis ingen andre var bevisste postene dine, hvordan skulle vi da kunne svare deg?

Share this post


Link to post

Er det ikke fargenes ulike egenskaper som gjør dem til farger? Øyne er selvsagt en god måte å gjøre seg bevisst farger og sette dem sammen til bilder, men det er ikke den eneste.

 

Om "person er bare et samlebegrep for alle egenskapene som beskriver personen" så kan man vel si at personen finnes om man observerer disse egenskapene i et annet menneske?

 

Et "bevis" på at det finnes bevisstheter utenom din egen kan jo være at du får svar på forumpostene dine. Hvis ingen andre var bevisste postene dine, hvordan skulle vi da kunne svare deg?

Farger skapes i øyet og i hjernen. De finnes ikke der ute i den virkelige verden. https://no.m.wikipedia.org/wiki/Farge

 

Man kan si det, men det gjør det ikke mer virkelig. Vi tror det er virkelig fordi vi er opplært til å tro det. Akkurat som at penger har verdi fordi alle er enige om a de har det. Vi tenker ikke over det, men sånn er det

 

Viss en datamaskin kan svare deg, tror at den er bevisst da? Kanskje ikke?

Men viss den så ut som et menneske, som i feks West World, så hadde du trodd det var et menneske som hadde en bevissthet lik din. Det vil si en følelse av å være inni et bestemt hode. Hvordan kan du vite at vi andre har den følelsen? Du kan jo spørre, men hvordan vet du at de snakker sant?

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...