Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Når ungdommen begynner å skulke skolen


Anbefalte innlegg

Hei.

 

Jeg er pappa til en tenåring som går på videregående og har begynt å skulke litt. Han har en litt vanskelig periode der hvor det sosiale ikke funker og liker seg ikke der lenger. Det hører til historien at han har en kjæreste med samme tendenser. 

 

Jeg prøver å lære ham å stå i det og ikke gi opp når ting blir litt vanskelig. Jeg har sterk mistanke om at hvis man lærer seg å trekke seg unna når det blir litt vanskelig i stedet for å face utfordringene så er det starten på en skummel løpebane som gjør ham ut av stand til å takle fremtidige vanskelige situasjoner på en god måte. 

 

Dessverre så sliter jeg litt med å få mammaene med på denne tankegangen og dermed så unngår både de og han meg, og de lar ham skulke. 

 

Er jeg helt på jordet her? Hvis ikke - noen gode råd?

 

Fortvilet pappa

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Josh Shipp har mange gode innspill til å prate med ungdommer som har det litt vanskelig på ulike nivå.

 

https://youtu.be/Uojw0sSD0gg

 

Det er en vanskelig situasjon når de begynner å skulke skolen, så det gjelder å få dem til å tenke selv og se konsekvensene av de valgene som de tar. En god samtale hvor du stiller de riktige spørsmålene og lar dem få tenke og svare, så kommer gradvis ned til kjernen av problemet.

 

Som tenåringsfar selv, så av egen erfaring er det fornuftig å ta kontakt med skolen og få dem med i prosessen på ett tidlig tidspunkt.

Endret av LabWeiler
Lenke til kommentar

Ungdom og unge voksne må få lov til å bestemme litt selv. Det som er viktig her, er at du opprettholder et tillitsnivå til han. Du må holde døren åpen. Ikke press for hardt, for da lukker du døren, du gjør det umulig for han å komme til deg hvis det er et -virkelig- problem.

 

Dette blir en av livets tester for deg, å våge å gi litt slipp, og samtidig ha tillit. Så lenge du lar han få vite at hvis det er et virkelig problem, så kan han prate med deg, så bør det gå bra.

 

Har du pratet noe med han om 10, 20 og 50 år frem i tid? Om han har noen ambisjoner eller noen jobber i kikkerten? Hvis ikke, så kan du jo prøve å printe ut noen jobbannonser og kanskje noen vikarbyråer og prøve å sette han på den tanken, så han får bygd opp selvtilliten sitt via å prøve seg litt i arbeid. Må ikke presse for hardt, bare å sette han på tanken er nok.

 

Vel, det blir mine vage tips. Jeg er helt sikker på at det ordner seg.

Endret av Taurean
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg tror det er viktig å huske på at hverdagen for en ungdom er veldig annerledes i dag enn den var for deg. For tjue-tredve år siden var det mulig å gå andre veier enn gjennom skolen dersom det ikke funket, det er i realiteten ikke tilfelle lenger. Når man kommer opp i videregåendealder begynner man å bli sitt eget menneske på veldig mange måter, deriblant det sosiale. Du kan jo prøve å forestille deg motivasjonen din om du måtte møte på en jobb som ikke interesserer deg hver dag, omgitt av folk du ikke liker eller som ikke liker deg, og du har ikke engang lønnsslippen til å motivere deg.

 

Jeg er sterkt for at man skal kunne si til ungdommen "vet du, det er lov å ikke få til skolen, prøv å få deg en jobb i stedet og se hvordan du liker det". Kanskje også greit å gjøre det før ungdommen utvikler altfor stor avsmak mot autoriteter og sosial interaksjon.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Det var i mine øyne et litt merkelig råd. Du skriver at det nå i realiteten ikke er mulig å få seg jobb uten skikkelig skolegang, men samtidig oppfordrer du til å la de droppe ut og prøve arbeidsmarkedet...

 

Jeg er enig i at det er svært vanskelig å få seg en skikkelig jobb uten en god utdannelse i dag og ikke bare det, men det er krevende å beholde en jobb i dag - du må levere - hele tiden. Og det er faktisk tusenvis av mennesker som ikke nødvendigvis trives i jobben sin, men de gjør sitt ytterste og holder ut til det dukker opp en mulighet til å bytte. 

Lenke til kommentar

 

Jeg prøver å lære ham å stå i det og ikke gi opp når ting blir litt vanskelig. Jeg har sterk mistanke om at hvis man lærer seg å trekke seg unna når det blir litt vanskelig i stedet for å face utfordringene så er det starten på en skummel løpebane som gjør ham ut av stand til å takle fremtidige vanskelige situasjoner på en god måte.

Så veldig sant. Er fraværet høyt, anbefaler jeg å ta det opp med kontaktlærer for å få en realitetsorientering(lettere å ta imot råd fra en tredjepart ikke minst!). Kanskje et friår med arbeid er et alternativ? Det er utrolig viktig med rutiner for å sluttføre utdanning og komme seg inn i arbeidslivet generelt.

 

Skolebytte eller et annet utdanningsløp er kanskje også en ting.

Lenke til kommentar

Er karakterene og en faktor for skulking? Jeg ble alltid fortalt av foreldrene mine at de ikke brydde seg om hvilken karakterer jeg fikk så lenge jeg ikke oppbygget meg mye fravær. Det var fin motivasjon for meg til å komme meg på skolen selv om jeg visste at jeg kom til å gjøre det dårlig på prøver/framføringer. Kom meg gjennom VGS med lite fravær og det har hjulpet meg å få jobb i ettertid. Å kunne henvise til lite fravær på et jobbintervju er gull verdt.

 

Går han og kjæresten på samme skole? Hvis ikke, så kanskje hvis de hadde gjort det så hadde det vært en motivasjonsfaktor for å gå?

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg var slik som din sønn er nå

 

Jeg skulket mye og taklet ikke skolen, mye grunnet utestenging fra resten av klassen. Jeg startet da i en klasse der jeg ikke hadde noen fra den gamle skolen min. ( Inndelingen over klassene ble 1-6-6-5 fordelt i A-B-C-D klassene.. Jeg da alene i A ) Og satt der med 14 nye klassekamerater som alle kjente hverandre. Ble aldri invitert til noe og som sagt..utestengt

 

Min far merket at jeg kom med vage unnskyldninger og at jeg ble fersket i å gå rundt på kjøpesenteret fra tid til annen under skoletiden

 

Han sa enkelt å greit.. "Hvis du fortsetter slik så vil det bli vanskelig for deg senere i livet å få jobb."

Jeg tenkte ikke mye over det siden jeg ikke ville gi han grunnen heller for hvorfor jeg skulket.. Men slik er det bare med ungdommen i guess

 

Måtte lære på den harde måten. Kom ikke inn på førstevalget mitt på VGS og måtte dermed gå andre linjer som ga meg lite motivasjon, Heldigvis lyste det en bjelle iløpet av året som sa at jeg kanskje burde søke på nytt igjen til året som kom, ettersom jeg nå var i en klasse som var normal og ikke utestengte individer.

 

Har en OK utdanning nå, med en jobb som det står gode muligheter i senere.

 

Tror egentlig mitt tips til deg er å enten engasjere deg slik at han åpner opp for deg, eller at du faktisk må la han lære den harde veien.

 

Min Mor og Far var nok fraværende i min situasjon og alt jeg ble fortalt var ofte " Du må stå for dine egne valg.. Det er kun du som kan styre hva du selv ønsker "  Og det har gjort meg til en person som egentlig gjør alt selv. Jeg er ikke avhengig av noen og forventer ikke noe fra noen heller. Er i en term "lykkelig" i form av at hverdagen smiler og jeg har det bra med meg selv.. Men det er ensomt i form av venner rundt meg. Det skal sies^^ men nå har jeg levd nesten 20 år uten en "bestevenn", Bare bekjente klassekamerater som vi var sammen med på skolen. Så man blir jo fort vant med tanken om det også.

 

Tror forøvrig jeg har vært "heldig" da jeg er ikke er sosialt rar og passer inn i de fleste situasjoner og kan mingle..Slik at jeg nå har en etablert familie 



Anonymous poster hash: f98f1...104
Lenke til kommentar

Det var i mine øyne et litt merkelig råd. Du skriver at det nå i realiteten ikke er mulig å få seg jobb uten skikkelig skolegang, men samtidig oppfordrer du til å la de droppe ut og prøve arbeidsmarkedet...

 

Jeg er enig i at det er svært vanskelig å få seg en skikkelig jobb uten en god utdannelse i dag og ikke bare det, men det er krevende å beholde en jobb i dag - du må levere - hele tiden. Og det er faktisk tusenvis av mennesker som ikke nødvendigvis trives i jobben sin, men de gjør sitt ytterste og holder ut til det dukker opp en mulighet til å bytte. 

Jeg skrev nok litt knotete ja. Det er fremdeles mulig, men det ligger en eim av "taper" over det å hoppe av skolegangen for å jobbe. Jeg tenker først å fremst på det sosiale "manuset" som i langt mindre grad enn før inneholder muligheter for de som ikke føler at skolegang er veien til mestringsfølelse og dermed et godt liv.

Lenke til kommentar

Hei.

 

Jeg er pappa til en tenåring som går på videregående og har begynt å skulke litt. Han har en litt vanskelig periode der hvor det sosiale ikke funker og liker seg ikke der lenger. Det hører til historien at han har en kjæreste med samme tendenser. 

 

Jeg prøver å lære ham å stå i det og ikke gi opp når ting blir litt vanskelig. Jeg har sterk mistanke om at hvis man lærer seg å trekke seg unna når det blir litt vanskelig i stedet for å face utfordringene så er det starten på en skummel løpebane som gjør ham ut av stand til å takle fremtidige vanskelige situasjoner på en god måte. 

 

Dessverre så sliter jeg litt med å få mammaene med på denne tankegangen og dermed så unngår både de og han meg, og de lar ham skulke. 

 

Er jeg helt på jordet her? Hvis ikke - noen gode råd?

 

Fortvilet pappa

 

Det er vanskelig å påvirke så mye og skaden er allerede skjedd, men jeg ville fokusert på at tiden han hadde med deg ble en pause og avbrekk fra hverdagen som han gledet seg til.

 

Klarer du å trigge interessen hans for en hobby han kan dyrke og få mestringsfølelse i så er det ikke så dumt.

 

Kan være greit å skru ned forventningene og, noen går gjennom livskriser og bruker mer tid på videregående skole enn den resterende høyere utdanningen.

Lenke til kommentar

 

Jeg var slik som din sønn er nå

 

Jeg skulket mye og taklet ikke skolen, mye grunnet utestenging fra resten av klassen. Jeg startet da i en klasse der jeg ikke hadde noen fra den gamle skolen min. ( Inndelingen over klassene ble 1-6-6-5 fordelt i A-B-C-D klassene.. Jeg da alene i A ) Og satt der med 14 nye klassekamerater som alle kjente hverandre. Ble aldri invitert til noe og som sagt..utestengt

 

Min far merket at jeg kom med vage unnskyldninger og at jeg ble fersket i å gå rundt på kjøpesenteret fra tid til annen under skoletiden

 

Han sa enkelt å greit.. "Hvis du fortsetter slik så vil det bli vanskelig for deg senere i livet å få jobb."

Jeg tenkte ikke mye over det siden jeg ikke ville gi han grunnen heller for hvorfor jeg skulket.. Men slik er det bare med ungdommen i guess

 

Måtte lære på den harde måten. Kom ikke inn på førstevalget mitt på VGS og måtte dermed gå andre linjer som ga meg lite motivasjon, Heldigvis lyste det en bjelle iløpet av året som sa at jeg kanskje burde søke på nytt igjen til året som kom, ettersom jeg nå var i en klasse som var normal og ikke utestengte individer.

 

Har en OK utdanning nå, med en jobb som det står gode muligheter i senere.

 

Tror egentlig mitt tips til deg er å enten engasjere deg slik at han åpner opp for deg, eller at du faktisk må la han lære den harde veien.

 

Min Mor og Far var nok fraværende i min situasjon og alt jeg ble fortalt var ofte " Du må stå for dine egne valg.. Det er kun du som kan styre hva du selv ønsker "  Og det har gjort meg til en person som egentlig gjør alt selv. Jeg er ikke avhengig av noen og forventer ikke noe fra noen heller. Er i en term "lykkelig" i form av at hverdagen smiler og jeg har det bra med meg selv.. Men det er ensomt i form av venner rundt meg. Det skal sies^^ men nå har jeg levd nesten 20 år uten en "bestevenn", Bare bekjente klassekamerater som vi var sammen med på skolen. Så man blir jo fort vant med tanken om det også.

 

Tror forøvrig jeg har vært "heldig" da jeg er ikke er sosialt rar og passer inn i de fleste situasjoner og kan mingle..Slik at jeg nå har en etablert familie 

 

Anonymous poster hash: f98f1...104

 

Jeg var og er for såvidt sånn selv, men ønsker selvfølgelig at han greier seg bedre. 

 

Si ifra hvis du trenger noen å preke med eller noe - kanskje vi har en del  felles...

Lenke til kommentar

Hvis ungen virkelig ikke vil gå på skolen så la ham slutte og I stedet jobbe og betale leie.

 

Hvis ungen går umotivert på skolen og fraværet er stort pga f.eks skolelei så er sjangsen stor for å få "fullført ikke fullført" utdannelse - dvs han mister retten på utdannelse vi alle har i Norge. Da bør dere vurdere om det vil være bedre å kutte skolen helt, for så å begynne på nytt i voksen alder og bruke retten sin da.

 

Jeg har selv "fullført ikke fullført".

Jeg var skolelei til de grader fra 8. Klasse. Jeg strøk første grunnkurs og orket ikke mer skole. Jeg prøvde fortvilt å rasjonalisere med mine foreldre men de hadde overtaket på meg i så ung alder og manipulerte meg til å fortsette med ennæ utdannelse jeg ikke ønsket eller orket. Jeg ville jobbe.

 

Resultatet ble flere bortkastede år og en utdannelse trukket ned I dass. Hadde jeg fått muligheten til å arbeide kunne jeg brukt den retten nå i voksen alder når jeg er både motivert og moden nok til å benytte meg av den.

 

Han er et barn - hvis han ikke er voksen nok til å ta det rette valget nå så hjelp ham ved å ikke ta fra ham muligheten når han blir voksen nok.

Endret av Invader Zim
  • Liker 2
Lenke til kommentar

 

 

Tror forøvrig jeg har vært "heldig" da jeg er ikke er sosialt rar og passer inn i de fleste situasjoner og kan mingle..Slik at jeg nå har en etablert familie 

 

Anonymous poster hash: f98f1...104

 

 

 

Slik har jeg det også. Eller, jeg er nettopp ferdig med vgs. Gled fra alle vennene mine første året på ungdomsskolen, da jeg ikke hoppet inn i 'festing' sammen med dem. Kan godt være andre grunner til at det skjedde også. Ble vanskelig å gå på skolen. Har nå 'ingen' venner - hvis faren min ikke er hjemme kan jeg gå flere uker uten å snakke med noen. "Godt" å høre at man ikke er den eneste uten noen "bestevenn".. Klarer også å mingle i de fleste situasjoner.

 

Anonymous poster hash: 3340d...abb

Lenke til kommentar

 

Jeg fortalte gutten min som går på vgs at navere er de som ser ned på. På denne listen finner vi .... (+ nettrollene på kommentarfelt). 

(Ikke helt sikker på hva som menes med denne setningen)

 

Hvis du ikkje he lyst å bli naver, da må du bli flink på skolen og takle utfordringene du står ovenfor istedet for å lure deg unna - da er du ett steg nærmere å bli naver!

 

Anonymous poster hash: 375f1...536

 

 

 

Det å være naver er vel sett på som positivt blant dagens ungdom?

Man bruker skole til å drive med noe man trives med og for å slippe å slite med tungt fysisk arbeid dag ut og dag inn.

Jeg har null skolegang men høyere lønn enn flere jeg kjenner med 5 år skole mer enn meg. Jeg begynte å tjene penger tidligere enn dem men prisen er at man ikke kan velge hva man vil drive med og må som regel begynne på bunn med de verste jobbene.

Lenke til kommentar

 

Jeg fortalte gutten min som går på vgs at navere er de som ser ned på. På denne listen finner vi .... (+ nettrollene på kommentarfelt). 

 

Hvis du ikkje he lyst å bli naver, da må du bli flink på skolen og takle utfordringene du står ovenfor istedet for å lure deg unna - da er du ett steg nærmere å bli naver!

 

Anonymous poster hash: 375f1...536

 

Dét er jo en forferdelig stigmatisérende holdning å lære han da!

 

Si meg en ting: Hva har du tenkt å gjøre dersom han -ikke-, til tross for mange års iherdig innsats, finner seg noen jobb? Skal du lære han til at det er intelligent å lene seg på samfunnet, eller skal du lære han til å bli kriminell og selge dop til mindreårige for å overleve?

 

Det er dette som er problemet i verden: Folk som lever som ofre for sosial stigmatiséring. Folk er folk, vi må alle ha noe å leve av. Vi betaler skatt nettopp fordi at de som ikke finner seg noe jobb skal ha noe å leve av, blant annet. Disse pengene går jo tilbake til samfunnet iform av skatt, husleie, mat og strøm. De forsvinner ikke i et svart hull og blir borte for alltid. Penger er bare symbolikk i de fleste tilfeller. Det er når massive pengesummer blir brukt på kriminalitet, som former kriminelle miljøer, at det virkelig blir et problem. Ikke når en ærlig borger som har prøvd i årevis på å få jobb og ikke klarer det søker om trygd for å ha noe å leve av.

 

Jeg er og kommer alltid til å være en forkjemper for borgerlønn, sånn at folk kan jobbe av arbeidsglede og personlig utvikling, og -ikke- for å leve under sosial stigmatiséring, eller jobbe av grådighet. Jobb skal være en -glede-, det skal være noe man har lyst til, ikke noe man føler seg tvunget til. Dét er aldri bærekraftig over tid.

 

Dette er prisen vi betaler for ikke å lære om psykologi og økonomi i barne- og ungdomsskolene, slike problemer som i tråden her. Det er et massivt overgrep fra statens og regjeringens side.

Endret av Taurean
  • Liker 3
Lenke til kommentar

 

Jobb skal være en -glede-, det skal være noe man har lyst til, ikke noe man føler seg tvunget til. Dét er aldri bærekraftig over tid.

 

 

Var det ikke slik at 6/70% av de som jobber i Norge ikke trives i jobben sin ?

 

hvordan skal vi trives når de fleste lederne skal ha mer mer mer og atter mer, mens vi som gjør arbeide skal gjøre mer mer mer for mindre mindre mindre

 

Det er ikke rart folk blir gale.

 

Vi kan ikke alle være grundere heller..så systemet i seg selv er laget for å holde noen nede

 

Anonymous poster hash: f98f1...104

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Viktigste er at man trives på skolen, har interesse for fagene man tar og har en slags plan... Om man bare mangler en av de grunnlagene der er det uhyrlig vanskelig å gjennomføre skolegangen. Man mister motivasjonen, føler at man ikke jobber seg mot noe.

 

Noen er kanskje også frustrert over foreldre som legger en slagt terskel, forventer enten seier eller tap..  Finnes ikke noe midt i mellom, og når det først går mot tap gir man kanskje litt opp. Fordi man har aldri fått presentert noen alternativ, som å ta opp noen fag i etterkant, ta 50% utdanning, jobbe litt i mellom, velge ny linje, etc etc...

 

Bare det å ta seg ett friår for å kanskje jobbe i utlandet kan gi en vekker...  Jobber for kost og losji..

Istedet for å kaste vekk årene man har krav på utdanning ved å skulke de...

Endret av Krozmar
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Spør ham ærlig og opriktig: ønsker du å være selvforsørgende i ditt liv eller er målet ditt å leve på NAV? For det er resultatet av å gi blaffen i skolen. Det er ikke som i 1959 da det bare var å slutte på skolen og ta seg jobb på den lokale fabrikken og jobbe seg oppover eller å dra til sjøs. Forklar ham det.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...