Det verste med døden

[Delvis]

Hva er det verste med døden? Har tenkt på det av og til. Det er et tema som interesserer, fordi vi snakker og forholder oss for lite til døden i det daglige livet. Der er jeg ganske enig med avdøde Per Fugelli (men ikke helt enig i hans syn på den, er mer på linje med Herman Tønnessens synspunkter der)

Vi vet som kjent ikke om det skjer/eller hva som eventuelt skjer etterpå. Realistisk tenkning tilsier at det skjer ingenting, så i dette tilfellet lar vi det være utgangspunktet. Døden betyr død pr definisjon. Ingenting mer.

Og da er det ikke noe å bekymre seg for kan man si, det vil ikke være noen eksisterende tilstand som savner livet lenger.
Likevel syns jeg det er veldig vanskelig å venne seg til den tanken, og slå seg til ro med den. Det er noe som stritter i mot. Har veldig lite ønske om å opphøre å være til stede, selv om det ikke skal være noe å bekymre seg for.

Problemet som jeg ser det, er at andre får fortsette mens en selv ikke får mulighet til å følge med lenger.
Man får ikke følge med på nyheter, fotballkamper, nye oppfinnelser, teknisk utvikling, nye oppdagelser, nye filmer etc etc.

Det virker sikkert veldig egoistisk, men jeg hadde foretrukket at verden feks ble truffet av en stor asteroide, slik at alle døde sammen med deg, og du visste at ingen andre fortsatte heller. Det hadde vært bedre på en måte. Huff ..
Er det en sykt å ha det sånn? Ja jeg vet det høres grotesk ut, men jeg måtte bare bekjenne at jeg opplever det sånn. Helst ville jeg sett at alle fikk mulighet til å leve videre da.  

[misanthrope]

Døden er irrelevant. Ingenting skjer. Det blir akkurat som før du ble født. Ingenting.

[VRK18]

Kjipt for de etterlatte. For den som er død spiller det ingen rolle, han merker ingenting uansett. 

[Cair Paravel]

Det verste med døden er at det er då lidinga for alvor tek til.

Først må ein stå til rette for alt ein har gjort og sagt.

Så får ein domen.

Så ventar evig pine i sjøen med eld og svovel.

Står det ikkje skrive at Gud har lagt ned æva i menneskehjartet?

Kor naivt er det då ikkje å tru at all liding plutseleg skal ta slutt berre fordi lekamen døyr?

Nei, det finst ingen godleik og nåde for den fortapte.

[Børt-Erik]

slettet

Endret 19. september 2017 av Børt-Erik

[Professor Balthazar]

Det verst med døden er om den kommer gradvis og dersom den blir langvarig. Særlig ille blir det om den også kommer før du har levd deg mett på livet. For de fleste så kommer den nok etter et levd liv og først når kroppen har blitt skrøpelig og svak. Når dagene blir ufattelig lange og du ikke har ork til å finne på noe sprøtt, da blir det sikkert en stor befrielse å slippe å stå opp flere gang. Pass bare på å lev mens du har krefter til det, å husk å rydd opp i de forhold som plage deg. Tilgi dem som har skuffet deg og planlegg hvem som skal arve deg. 

[Cipher Panda]

At jeg ikke gjorde nok for andre, at det ble bidratt for lite til samfunnet --- ellers har jeg resolutt akseptert det som venter.

[FrihetensRegn]

Vi skal alle dø før eller senere. Selv de barna som blir født den dagen du dør skal dø akkurat på samme måte som noen døde da du ble født. Det som bekymrer meg mer er tanken på å leve et menneskeliv og ikke utnyttet det skikkelig. Å ikke få oppleve verden og livet på en god måte. Eller å dø en sakte og meningsløs død som Alzheimers der man glemmer alt og familien bare ser på deg som en gjenstand som sakte forsvinner.

Endret 19. september 2017 av FrihetensRegn

[Taurean]

Det absolutt verste med døden synes jeg er uvissheten om hva som kommer. Jeg tror ikke det blir bare svart. Det er noe mér.

 

En annen ting er bare det faktum at vi dør, at vi ikke skal få være evig sammen med de vi knytter oss til og trives i lag med. Jeg hadde ønsket at -alle- skulle få leve evig, få tid til å jobbe ut problemene sine. Frykten for å dø, og rett og slett vissheten om at vi kan og skal dø når som helst, skaper mye psykiske frustrasjoner og friksjoner mellom mennesker, tror jeg.

 

Hvis jeg skal se noe positivt med døden .. så er det ikke lett. Men det kan være at det finnes flere aspekter til livet enn vi klarer å begripe. Kanskje døden har en mening? Kanskje energien i oss bare endrer form, går over til en annen dimensjon, for så å knytte seg til en annen livsform? Kanske liv og død henger sammen på et vis?

 

Ett lyspunkt i dette temaet er at forskere har begynt å finne ut at man i fremtiden kan påvirke "alders-genet", kanskje i en så stor grad at vi kan forsinke aldring i stor grad. Dette er interessant. Har hørt foredrag av Michio Kaku, som mener at krokodiller ikke dør av alder. Er usikker på legitimiteten av det, men det finnes annen forskning, blant annet på bakterier, bjørnedyr og andre smådyr, som har DNA-regenerative evner.

Jeg tror forskere vil finne ut av det her over tid, hva som skjer når vi dør. Enn så lenge, så tenker jeg på døden som en ny reise. Det blir leit å aldri få oppleve gode tider igjen som man kjenner det, men det KAN jo hende at det blir en interessant ny opplevelse. Det er i hvert fall uungåelig at man finner ut hva som skjer, dét får vi alle oppleve, enn så lenge.

Endret 20. september 2017 av Taurean

[Delvis]

Er nesten helt enig i alt du skriver: Taurean
 

 

Hvis jeg skal se noe positivt med døden .. så er det ikke lett.

 

"Den eneste vei til livslang lykke, er å bli sparket i hodet av en hest før skolepliktig alder" - Prof. Hermann Tønnessen.
Som også var svært opptatt av geneforskning og denslags.

 

Men jeg heller også mest mot at det er noe etterpå. Hvis det ikke var for at man øyner et håp på en eller anne måte, ville jeg opplevd det enda mer trøstesløst. Man har alltid et lite håp.

[raytrails]

Det verste med døden må jo være at ingen vet med sikkerhet hva som skjer. Med det i tankene så blir det litt dumt at trådstarter "konkluderer" med at ingenting skjer. Det finnes tusenvis av rapporter fra mennesker som pr definisjon var døde, erklært død av leger, for så å komme tilbake til livet igjen. Deres opplevelse av det som skjedde i mellomtiden har ekstremt mange likhetstrekk, men felles med dem alle er at ingen melder fra om at ingenting skjedde.

[Kikert]

Det verste med døden må jo være at ingen vet med sikkerhet hva som skjer.

 

Det har jeg alltid syntes har vært det beste med døden. Eneste kjipe med å få vite om det er noe etterpå er at man ikke akkurat kan fortelle det til noen etterpå

[Delvis]

Det verste med døden må jo være at ingen vet med sikkerhet hva som skjer. Med det i tankene så blir det litt dumt at trådstarter "konkluderer" med at ingenting skjer. Det finnes tusenvis av rapporter fra mennesker som pr definisjon var døde, erklært død av leger, for så å komme tilbake til livet igjen. Deres opplevelse av det som skjedde i mellomtiden har ekstremt mange likhetstrekk, men felles med dem alle er at ingen melder fra om at ingenting skjedde.

 

Det fins ingenting håndfast som tilsier at det er en fortsettelse etter døden, derfor var det ikke realsitisk å ha det med som en saklig side av spørsmålet. Derfor skrev jeg at utgangspunktet er død pr.definisjon, at det ikke er noen som helst værentilstand etterpå. 

 

Personlig er jeg slett ikke sikker i det hele tatt, men det blir subjektive fornemmelser, og på siden av problemstillingen i denne sammeheng. Realistisk sett er døden å anse som en total slutt på alt.

 

Dette med erklært døde som opplever og beskriver ting, er interessant nok. Men så lenge man kommer "til live" igjen, har man aldri vært fullstendig død, om enn aldri så mye erklært som det. Et fullstendig dødt individ er aldri blitt gjennopplivet igjen, så vi må ta høyde for at det dreier seg om sterke opplevelser og fantasier i et grensenivå.   

[raytrails]

 

Det verste med døden må jo være at ingen vet med sikkerhet hva som skjer.

 

Det har jeg alltid syntes har vært det beste med døden. Eneste kjipe med å få vite om det er noe etterpå er at man ikke akkurat kan fortelle det til noen etterpå

 

 

DET er jeg enig i jeg bare forholdt meg til trådstarters tema, og sånn sett er det kanskje både det verste og det beste med døden.

[raytrails]

 

Det verste med døden må jo være at ingen vet med sikkerhet hva som skjer. Med det i tankene så blir det litt dumt at trådstarter "konkluderer" med at ingenting skjer. Det finnes tusenvis av rapporter fra mennesker som pr definisjon var døde, erklært død av leger, for så å komme tilbake til livet igjen. Deres opplevelse av det som skjedde i mellomtiden har ekstremt mange likhetstrekk, men felles med dem alle er at ingen melder fra om at ingenting skjedde.

 

Det fins ingenting håndfast som tilsier at det er en fortsettelse etter døden, derfor var det ikke realistisk å ha det med som en saklig side av spørsmålet. Derfor skrev jeg at utgangspunktet er død pr.definisjon, at det ikke er noen som helst værentilstand etterpå. 

 

Personlig er jeg slett ikke sikker i det hele tatt, men det blir subjektive fornemmelser, og på siden av problemstillingen i denne sammeheng. Realistisk sett er døden å anse som en total slutt på alt.

 

Dette med erklært døde som opplever og beskriver ting, er interessant nok. Men så lenge man kommer "til live" igjen, har man aldri vært fullstendig død, om enn aldri så mye erklært som det. Et fullstendig dødt individ er aldri blitt gjennopplivet igjen, så vi må ta høyde for at det dreier seg om sterke opplevelser og fantasier i et grensenivå.   

 

 

Det kommer litt an på hva man definerer som "fullstendig dødt individ". Hvis vi skal nærme oss spørsmålet vitenskapelig så fins det mange tilfeller der kroppen har vært (pr. definisjon) erklært død av leger, men som på en eller annen måte har våknet til live igjen noen minutter senere. 

 

Så kan man spekulere i om vedkommende virkelig var død. Hvis alle instrumenter måler null aktivitet i hjerne og null åndedrett samt null hjerteaktivitet. Da er det nærliggende å anse personen som død. Spørsmålet er kanhende hvor lang tid som skal gå før man konkluderer med noe slikt? Enn hvis vitenskapen konkluderer at etter 10 minutter uten livstegn så er kroppen død, mens personen levner til etter 11 minutter? Var vedkommende død eller ikke?

Endret 20. september 2017 av Garamond

[Delvis]

Ja ok. Men slik jeg ser det, må det være en biologisk umulighet å få liv i noe pånytt, som faktisk har vært helt dødt.
Men greit nok, jeg er selvsagt ikke kvalifisert til å gi et sikkert svar på dette.
Det kan godt hende det de har opplevet, er av noe som kommer etterpå. Men det er dessverre ikke påvist, så da kan vi ikke basere oss på det. 

[raytrails]

Ja ok. Men slik jeg ser det, må det være en biologisk umulighet å få liv i noe pånytt, som faktisk har vært helt dødt.

Men greit nok, jeg er selvsagt ikke kvalifisert til å gi et sikkert svar på dette.

Det kan godt hende det de har opplevet, er av noe som kommer etterpå. Men det er dessverre ikke påvist, så da kan vi ikke basere oss på det. 

 

Enig

[Taurean]

Husker jeg så på et program som handlet om det der, det var én som levde med store smerter. Han opplevde at alle smertene forsvant, at han på en måte "svevde" rundt i rommet og så seg selv på en måte utenfra.

 

Det samme med en annen episode, av "Fengslet i utlandet" (Banged up abroad). Episode 5, sesong 4 (Chris Parnell). Våknet av at han ble angrepet av en fange med kniv, endte opp knivstukket og erklært død. Da han lå i sykerommet der døde ble transportert, opplevde han en slags varmende følelse i høyrearmen, som så "skøt inn til brystet". Han opplevde vel også at han så seg selv utenfra, at bevisstheten svevde utenfor kroppen. Horribel og slitsom filming, blinking hit og dit hele tiden, men ganske utrolig episode. Tror den finnes på Youtube.

https://en.wikipedia.org/wiki/Banged_Up_Abroad

Endret 20. september 2017 av Taurean

[ChiaroScuro]

 

Likevel syns jeg det er veldig vanskelig å venne seg til den tanken, og slå seg til ro med den. Det er noe som stritter i mot. Har veldig lite ønske om å opphøre å være til stede, selv om det ikke skal være noe å bekymre seg for.

 

 

Hvorfor tror du det finnes så mye religiøs overtro, som lover deg alt du ønsker.

[Delvis]

 

Likevel syns jeg det er veldig vanskelig å venne seg til den tanken, og slå seg til ro med den. Det er noe som stritter i mot. Har veldig lite ønske om å opphøre å være til stede, selv om det ikke skal være noe å bekymre seg for.

 

 

Hvorfor tror du det finnes så mye religiøs overtro, som lover deg alt du ønsker.

 

 

Ja nettopp. Det er akkurat det der (ateisten)Herman Tønnessen forklarer på fortreffelig måte, i de første 1,20 min av dette programmet. 

 

Vi er alle som dødsdømte fanger, som bare venter på tilintetgjørelsen.