Fremmed for oss med sorg på Internett

[mobilen.no]

Stadig flere deler sin sorg på Internett. Helt OK om det bare er gjennomtenkt, hevder forsker.

Fremmed for oss med sorg på Internett

[Geitetveiten]

Det er alltid trist når noen går bort, men å dele det på instagram og Facebook vet jeg ikke hva jeg syntes om. Hvordan skal jeg forholde meg til det de legger ut? Skal jeg "like" det? Kommentere hjerte på hjerte? Føler nesten det blir mer en oppmerksomhetssak enn en privatsak. Men kanskje det er derfor folk legger slikt ut? Fordi de er lei seg og trenger oppmerksomhet for å føle deg bedre?

[Twinflower]

Føler heller det blir en "billig" måte å få et hav av medynk og oppmerksomhet på.

Inntrykket forsterkes av at de som fronter slikt i sosiale medier er "den typen" som alltid søker medynk mens sterkere individer aldri poster noe i de banene.

[nomore]

Eg sitter med ett inntrykk av at det går en del på å få utløp for tanker i en tung periode. Noen søker oppmerksomhet, noen vil ha omtanke, andre trenger å få skrevet ned tankene sine, eller en kombinasjon av flere eller alle disse. Alle sørger på sin måte og eg prøver å unngå å dømme noen basert på slike innlegg alene.

[Twinflower]

Jeg tenker at Facebook rett og slett er feil forum.

Har man for mange tanker så kan man skrive en blogg (enten anonymt eller åpent), evt skrive en god gammeldags dagbok.

 

Og jeg mener også at helheten av hva folk poster på Facebook gir et godt grunnlag til å "dømme" noen. Altså, mange små inntrykk gir etterhvert et helhetsinntrykk.

[nomore]

Hvorfor er facebook feil forum?

[rebjorn]

Føler heller det blir en "billig" måte å få et hav av medynk og oppmerksomhet på.

Inntrykket forsterkes av at de som fronter slikt i sosiale medier er "den typen" som alltid søker medynk mens sterkere individer aldri poster noe i de banene.

 

Det handler nok om litt mer enn det.

[Twinflower]

Hvorfor er facebook feil forum?

Jeg mener det er feil forum fordi det du poster sendes ut til alle (potensielt) vennene dine på en feed. Og ikke alle bryr seg like mye.

Man kringkaster altså til alle istedenfor de som bevisst oppsøker/ønsker det.

 

Altså, skal man stå med megafon i gaten så trenger man ikke å øse ut det mest private.

Da kan man heller ha en egen sjappe på hjørnet (blogg) hvor de som oppriktig bryr seg kan oppsøke deg og gi deg all den medynken du trenger.

 

Dette er altså hvordan jeg ser det

[Twinflower]

 

Føler heller det blir en "billig" måte å få et hav av medynk og oppmerksomhet på.

Inntrykket forsterkes av at de som fronter slikt i sosiale medier er "den typen" som alltid søker medynk mens sterkere individer aldri poster noe i de banene.

 

Det handler nok om litt mer enn det.

En slik påstand trenger "nok" også selskap av minst ett argument.

[ChiaroScuro]

Jeg tror FaceBook, Instagram, snapChat, tvitter etc. er en uheldig konsekvens av miraklet "Internett".

 

Det betyr ikke at nettopp disse sosiale media er en dårlig måte å formidle følelser på. Følelser som sorg, glede og øyeblikkets synsing og, ikke minst, en kanal for empati.

 

Missbruk av båndbredde, men av verdi for den enkelte. "What me worry?"

Endret 27. desember 2015 av Thonord

[ATWindsor]

 

Hvorfor er facebook feil forum?

Jeg mener det er feil forum fordi det du poster sendes ut til alle (potensielt) vennene dine på en feed. Og ikke alle bryr seg like mye.

Man kringkaster altså til alle istedenfor de som bevisst oppsøker/ønsker det.

 

Altså, skal man stå med megafon i gaten så trenger man ikke å øse ut det mest private.

Da kan man heller ha en egen sjappe på hjørnet (blogg) hvor de som oppriktig bryr seg kan oppsøke deg og gi deg all den medynken du trenger.

 

Dette er altså hvordan jeg ser det

 

 

Om folk mener det er en god måte å bearbeide sorg, hvorfor er det mindre viktig enn at du er venner med folk fu ikke bryr seg om på face, eller ikke liker den type ting fordi du ikke vet hva du skal svare? (det er med vilje satt litt på spissen, spørsmålet er hvorfor dine behov står sterkest her)

 

AtW

[Twinflower]

 

 

 

Hvorfor er facebook feil forum?

Jeg mener det er feil forum fordi det du poster sendes ut til alle (potensielt) vennene dine på en feed. Og ikke alle bryr seg like mye.

Man kringkaster altså til alle istedenfor de som bevisst oppsøker/ønsker det.

 

Altså, skal man stå med megafon i gaten så trenger man ikke å øse ut det mest private.

Da kan man heller ha en egen sjappe på hjørnet (blogg) hvor de som oppriktig bryr seg kan oppsøke deg og gi deg all den medynken du trenger.

 

Dette er altså hvordan jeg ser det

Om folk mener det er en god måte å bearbeide sorg, hvorfor er det mindre viktig enn at du er venner med folk fu ikke bryr seg om på face, eller ikke liker den type ting fordi du ikke vet hva du skal svare? (det er med vilje satt litt på spissen, spørsmålet er hvorfor dine behov står sterkest her)

 

AtW

Jeg er ikke interessert i perifere menneskers personlige problemer.

Mine nærmeste venner og familie kan ta det opp med meg privat.

 

Å "helgardere" sorgen sin til 800 såkalte venner på Facebook er helt latterlig i mine øyner, og jeg er sikker på de gjør det for å maksimere medynken.

Snakk heller ut med de du er nær, skriv på en blogg eller oppsøk profesjonelle lyttere (lege/psykolog/prest/etc).

Endret 27. desember 2015 av Twinflower

[ATWindsor]

Hvorfor er det andres problem at du er venner med perifere mennesker du er uinteressert i på face?

 

AtW

[nomore]

Det fine med facebook er at man _lett_ kan overse det man ikke vil lese.

[Twinflower]

Hvorfor er det andres problem at du er venner med perifere mennesker du er uinteressert i på face?

 

AtW

Jeg prøver å holde antallet venner på Facebook lavt, men om jeg kun beholder de jeg oppriktig brydde meg om, altså min nærmeste krets, så ville det blitt rimelig få.

Jeg tror du også skjønner at det kan være interessant å opprettholde kontakten med noen selv om du ikke blir øm i hjertet av at doffen har dauvva.

 

Forøvrig har jeg ikke påstått at noe er andres problemer. Jeg skriver hva jeg mener er rett og "feil" etter min egen oppfatning.

 

Mennesker er ulike, og det som føles naturlig for enkelte blir fullstendig unaturlig for meg. Som å sutre for alle vennene dine på et nettsamfunn om dine personlige problemer.

[Twinflower]

Det fine med facebook er at man _lett_ kan overse det man ikke vil lese.

Ja, den muligheten har virkelig tatt seg opp de siste årene.

Før var det ikke slik, så da måtte jeg slette de som stadig vekk pepret veggen min med fjas, gnål og svada.

 

Men. Jeg ser fremdeles ned på de som klager sin nød til allmenheten for trøst. Det provoserer meg rett og slett.

 

(Eksen min hevdet forøvrig jeg hadde stor mangel på empati, noe hun hadde utdannelse i. Så det kan være noe der)

[nomore]

Nettopp. Folk er forskjellige. Om en bekjent av meg skriver om en nær venn som døde så kan eg lett bla videre om det ikke bryr meg. Eg MÅ ikke lese det, eg MÅ ikke like det og eg MÅ ikke kommentere det. For vedkommende som skreiv det kan det være hjelp i å få skrive om det - eller det kan handle om oppmerksomhet. Uansett hva det er, om det ikke treffer meg, ikke omhandler meg eller ikke bryr meg so be it...

[Twinflower]

Jeg synes det er rart at folk kan føle mer trøst av tjue "likes" på en status enn en nær, dyp samtale med én person som virkelig lytter og bryr seg.

 

(Nå kommer visst fb med flere uttrykksformer enn bare likes, f.eks medfølelse osv. Å trykke på en knapp og bla videre er knapt medfølelse spør du meg)

[nomore]

Det er som sagt tidligere ikke nødvendigvis "likes" i seg selv som hjelper/trøster - men å faktisk skrive ned ordene og dele de med andre som du tror kanskje leser de og setter pris på de. Hva som er motivet vet kun den enkelte, men om du irriterer deg så mye så bør du bare gå videre. Man lever lengre på den måten

[sinnaelgen]

Folk takler død og sorg forskjellig

 

om noen føler at de må dele det med hele verden så er det sikker bra for dem

Det som er problemet er at andre blir støtt., spesielt når det er bilder fra en åpen kiste

 

og da drar man det i retning av det som har skjedd i ettertid av 22 Juli 2011.

mens noen aldri ble ferdig med sorgen og må vise det til alle så er det andre som synes at det blir ekkelt og plagsomt / masede

 

noen vil bli ferdig med sorgen kjapt , mens andre må bearbeide det hele tiden ( over mange år )

 

Pussig nok hvis det er krig eller en større massakre i stykke unna så reagerer vi ikke i det hele tatt