Lite ålreit måte å bli dumpa på

[JonMelonStasjon]

Jeg skrev tidligere et innlegg om at jeg ble dumpet av min kone. Det har vært noen vanvittig tunge dager, men etter nesten to uker ble jeg først sint over hele greia og etterpå har jeg vært ganske flat til sinns egentlig. Kjenner på at jeg kan bli rastløs, men jeg bryter ikke sammen i gråt eller ligger våken hele natta omtrent lenger. Så det er jo bra! Har visst fortsatt litt behov for å tømme meg da:

 

Jeg synes fortsatt det er veldig merkelig. Her er en dame som jeg har delt alt med de siste 13 årene og fra en dag til en annen så var bare døra lukket og alle muligheter for å gjøre noe borte. Hun er bare så vanvittig bestemt på at det overhodet ikke er noe mer å gjøre, og i løpet av dagene som har gått nå, så har virkelig skipet seilt. Jeg har satt himmel og jord i bevegelse for å kunne bli boende i huset og jeg har skrevet avtale med megler om salg av en annen leilighet og gjort en god del ting som er relativt store grep som jeg ikke har tatt lett på. Så om hun plutselig skulle ha angret nå, har hun satt i gang noe som virkelig har skapt enorm avstand mellom oss. 

 

Jeg har virkelig elsket denne jenta. Det har vært et vanskelig forhold lenge, men jeg elsket henne for det. Jeg tok en beslutning for noen år siden, gikk i meg selv og tenkte hardt og lenge på hva jeg ville, og jeg kom ut på andre siden med en hellig overbevisning om at jeg kunne elske henne samme hva. Følelser kommer og går, omstendigheter endres, men jeg visste hva jeg ville og det har jeg stått ved, selv om, som sagt, det har vært tøft i perioder.

 

Derfor var det ekstra hardt å bli dumpa på den måten som jeg ble, og jeg har gått fra dyp fortvilelse til å være egentlig ganske sint og nå vil jeg egentlig bare ha henne ut og vekk. Jeg føler ikke at jeg fortjener denne formen for behandling og jeg ville aldri gjort det sånn mot henne. Men på et eller annet vis så er det jeg som er den store, stygge ulven. Her har hun gått rundt og lukket seg inne i måneder, kanskje år, bevisst holdt meg utenfor. Det å bli holdt utenfor og avvist av noen som du elsker må være noe av det verste man kan oppleve og hun har liksom styrt forholdet vårt til den sikre død, men tar ingen selvkritikk på sin rolle i det. Og når jeg fortviler fordi jeg merker at det ikke er som det skal være, så er det jeg som er problemet. 

 

Nei, huff, jeg fatter ikke at noen som jeg har vært sammen med, delt opp- og nedturer med, fått tre flotte barn med og bygget et liv med, kan bare droppe ut på den måten. Sånn som det har blitt nå, så har jeg virkelig ikke lyst til å være sammen med henne lenger heller. Jeg fortjente virkelig bedre enn dette og nå skal jeg se fremover fortest mulig og få et godt liv sammen med barna mine. 

[Notatblokk]

Jeg skjønner frustrasjonen din. Det er fryktelig urettferdig når man blir behandlet sånn av en (eks)partner. Rett og slett dårlig gjort å holde ting inne slik at den andre personen ikke får sjansen til å rette det opp, eller man later som alt er greit/hvertfall ikke så dårlig at man vil gjøre det slutt, før det en dag eksploderer og da er det bang, ferdig. 

Har ingen problemer med å skjønne hva du sier eller hvorfor, og du har min største medfølelse! Det er fælt å være i den situasjonen, min eks hadde jeg "bare" vært sammen med i tre år sammenlignet med dine 13 da, men. 

[anon12234]

spør du meg har du blitt dumpa på den beste mulige måten

 

like a bandage

 

CLEAN OFF!

[JonMelonStasjon]

Vel, det har vært innmari intenst nå, og jeg føler ikke akkurat for å patche det opp igjen med henne etter dette, så kanskje i retrospekt så var det greit... Time will tell

[ilpostino]

Går man fra hverandre har som regel den ene kommet lenger enn den andre i "mental separasjon" fra den andre. Det er dritkjipt for den som sitter med skjegget fult av postkasser men med tiden får man stablet seg på bena igjen og kommet seg videre med livet. Ut ifra det du har skrevet i trådene dine virker du som et fornuftig menneske TS og jeg har troen på at du kommer deg styrket gjennom dette.

 

 

edit: leif

Endret 12. mai 2015 av ilpostino

[JonMelonStasjon]

Går man fra hverandre har som regel den ene kommet lenger enn den andre i "mental separasjon" fra den andre. Det er dritkjipt for den som sitter med skjegget fult av postmasser men med tiden får man stablet seg på bena igjen og kommet seg videre med livet. Ut ifra det du har skrevet i trådene dine TS virker du som et fornuftig menneske og jeg har troen på at du kommer deg styrket gjennom dette.

Takk for det.

Og, det er vel litt mye forlangt at man skal være på bølgelende i en sånn situasjon. Jeg skjønner det veldig godt at den ene kan være mye lenger unna enn den andre. Det som er vanskelig for meg å svelge er hvordan vi har håndtert det på slutten. Når vi har tre barn og begge to egentlig er veldig glad i hverandre, så kunne det vel vært en mikroskopisk mulighet for at vi kunne prøvd å snakke om det i det minste. Hun kunne ha flyttet ut, tatt så mye tid hun trengte, begynt på salsakurs, hva som helst, om vi bare kunne prøvd å se om vi hadde noe vi kunne gjøre. 

[ilpostino]

Det viser vel bare hvor viktig det er å kommunisere mens man er i forholdet. Man kan ergre seg grønn over noe men det blir faktisk ikke gjort noe med før en manner (eller kvinner) seg opp til å si ifra eller gjøre noe med det på andre måter.