Kjenner meg ikke igjen når jeg ser meg selv i speilet.

[AnonymDiskusjon]

Vet ikke hvor jeg skal poste det så jeg poster det her, også får jeg vært anonym.

 

Vet ikke om dette er vanlig, så er derfor jeg spør. Jeg ser en fremmed når jeg ser meg selv i speilet. Det er ikke meg.

 

Har andre det slik?

Anonymous poster hash: 8a14f...ced

[€uropa]

Jeg ser bare meg selv i speilet.

 

Vil du forklare nærmere? Kanskje tråden hører under "Helse"?

[Horrorbyte]

De fleste dyr har det slik.

[AnonymDiskusjon]

Jeg ser bare meg selv i speilet.

 

Vil du forklare nærmere? Kanskje tråden hører under "Helse"?

Jeg ser en fremmed. Det kunne godt vært noen andre. Det har alltid vært slik.

Jeg vet jo at det er meg, og at det er slik jeg ser ut, men det liksom ikke meg.

 

Anonymous poster hash: 8a14f...ced

[Heidi]

Enten så har du vel et forvrengt speilbilde, (ikke bokstavelig!) sånn at du ikke kjenner igjen deg fordi du ikke vil. (Har hørt folk med feks kraftig overvekt sier de har følt det sånn.) Eller så kan det være en faktisk lidelse, som dette: Prosopagnosi

 

Skjønner ikke helt hva du mener, men vet jeg har lest om tilfeller i avisen før.

[AnonymDiskusjon]

Nei, jeg er ikke spesielt overvektig.

Har litt problemer med å huske ansikter, men det er personer jeg nettopp har møtt. Noen husker jeg lett, andre husker jeg ikke så lett. Jeg er bedre på å huske navn.

 

Det er ikke slik at jeg ser meg i speilet å tenker"hvem er det?" "det var et nytt ansikt" Det er mer slik at jeg ser meg i speilet å tenker" Åja, det er slik jeg ser ut." Også føler jeg at jeg ser litt fremmed ut. Å føler ikke det er helt meg når jeg ser bilder av meg selv.

Anonymous poster hash: 8a14f...ced

[anon12234]

hmm, dette er ikke veldig vanlig hvis jeg skal tippe. Hva om du spør legen din om dette? kan hende det er et klassisk tegn på noe, slik som å rømme fra en rullende stein i en tunell og falle evig i drømmer og slikt?

[Rampage]

Dette handler vel kanskje om at man ser noe annet enn det selvbildet man har selv, litt slik som at stemmen høres rar ut når man hører det i opptak fordi det lyder annerledes inne i eget hode. Det er vel gjerne i forbindelse med litt forvrengt selvbilde (i.e. man tror man ser bedre/verre ut enn man er).

[Trodet]

Jeg har det på akkurat samme måte. Jeg gjenkjenner på en måte ikke meg selv, men jeg vet ikke hva det kommer av.

Endret 23. april 2014 av Trodet

[06855885447]

Kan ligne litt på depersonalisering?

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Depersonalization

[D.Selwyn]

Jeg har hørt folk beskrive det i forbindelse med angstanfall. Enig i at det høres ut som depersonalisering.

 

Snodig at du kan merke at noe er rart, hvis du alltid har hatt det sånn.

[delfin]

Jeg ser en fremmed. Det kunne godt vært noen andre. Det har alltid vært slik.

Jeg vet jo at det er meg, og at det er slik jeg ser ut, men det liksom ikke meg.

 

Anonymous poster hash: 8a14f...ced

 

 

Dissociative disorder

 

 

Kan noe av dette stemme? Det du beskriver ligger i alle fall definitivt innen det dissosiative spekteret...

 

Edit:

 

Feil link...og ta en prat med fastlegen din...

Endret 2. mars 2014 av pifler

[AnonymDiskusjon]

Hei. Ts her.

 

Takk for svar. Kjenner meg ikke igjen i noen av diagnosene dere har kommet med.

 

Som en annen i tråden svarte var at h*n også hadde det slik, og at det kanskje kom fra depresjon. Ja, jeg er litt deprimert, men har ikke vært det hele livet.

 

Jeg er litt usikker selv på hva dette kan være. Trodde egentlig at alle følte det litt sånn. Det er jo ikke seg selv man ser på mest, det er jo alle andre.

Når jeg ser meg i speilet så vet jeg jo at det er meg, men jeg får ofte en liten aha opplevelse. "Jasså det er slik jeg ser ut" Det kunne godt vært noen andre. Ansiktet mitt er ikke helt meg...

 

Ellers går det bra sånn på den psykiske fronten

 

 

Anonymous poster hash: 8a14f...ced

[AnonymDiskusjon]

Jeg føler det også slik!

 

Føler jeg ser annerledes ut fra dag til dag, av og til også time til time. Som om ansiktet forandrer seg. Føler jeg ikke har noe "fast" utseendet.

 

Jeg husker da jeg var yngre at jeg ble overrasket over at folk kjente meg igjen. Når håndballtreneren møtte meg ute på gaten og sa hei, fikk jeg faktisk litt sjokk. "Kjenner du meg igjen altså?"

 

Som om jeg er en kameleon. Jeg er usikker på om det er i hodet mitt eller om jeg faktisk "endrer" utseendet slik jeg gjør. Jeg kan bla gjennom bilder tatt i samme vinkel, men fra forskjellige dager for eksempel, å ikke synes de ligner i det hele tatt.

 

Det er helt sprøtt. Har også slitt med depresjoner, men er ferdig med det nå. Nå sitter jeg bare med elendig selvtillit.

 

Jente 20

Anonymous poster hash: 8e4e0...64d

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg føler det også slik!

 

Føler jeg ser annerledes ut fra dag til dag, av og til også time til time. Som om ansiktet forandrer seg. Føler jeg ikke har noe "fast" utseendet.

 

Jeg husker da jeg var yngre at jeg ble overrasket over at folk kjente meg igjen. Når håndballtreneren møtte meg ute på gaten og sa hei, fikk jeg faktisk litt sjokk. "Kjenner du meg igjen altså?"

 

Som om jeg er en kameleon. Jeg er usikker på om det er i hodet mitt eller om jeg faktisk "endrer" utseendet slik jeg gjør. Jeg kan bla gjennom bilder tatt i samme vinkel, men fra forskjellige dager for eksempel, å ikke synes de ligner i det hele tatt.

 

Det er helt sprøtt. Har også slitt med depresjoner, men er ferdig med det nå. Nå sitter jeg bare med elendig selvtillit.

 

Jente 20

 

Anonymous poster hash: 8e4e0...64d

 

Ja, jeg kjenner meg igjen i å bli overrasket over at folk ser at det er meg. Gamle lærere på barneskolen hilser, og folk jeg har møtt noen få ganger kjenner meg igjen med en gang.

 

Føler ikke at utseende mitt forandrer seg. Ansiktet mitt føler jeg ikke tilhører meg. Det er ikke meg det jeg ser i speilet. Hater spesielt å se bilder av meg.

 

Anonymous poster hash: 8a14f...ced

[SteinHe]

Må innrømme at jeg har opplevd dette selv også, men det er sjeldent og lenge siden sist nå. For meg blir det vel akkurat som Rampage beskriver det. Kan vel ha noe med at man er på opptur etter depresjon/ lite sosial periode? Altså at man føler speilbildet ikke tilsvarer det nyere selvbildet man har av seg selv.

 

Tror i hvert fall det var sånn for meg. Kan sikkert få samme følelsen av mange andre ting også.

[The impossible dream]

Jeg har det også sånn. Jeg har alltid fått høre at jeg er pen. Mange har blitt forelsket i meg, og veldig ofte har folk brukt ordet nydelig om ansiktet mitt. Det jeg ser i speilet ser ikke engang helt menneskelig ut og det er definitivt ikke pent, heller ganske stygt. Jeg ble mobbet på ungdomsskolen. Det var en annen gutt der som om og om igjen sa at jeg var stygg, og det var da det startet å forandre seg, speilbildet. Jeg på en episode av Oprah Winfrey show for noen år siden, og der var det en veldig pen gutt tilstede. Han syntes selv at han var veldig stygg. Det var en psykiater tilstede og han fikk diagnosen Body Dysmorphic Disorder, Kroppsdysmorfisk Lidelse/forstyrrelse på norsk. Jeg har på grunn av min bipolare lidelse hatt mye med psykiatrien å gjøre. Jeg har nevnt dette med speilbildet mange ganger til fagpersonene, men ingen kunne sette et navn på dette. Det var først da jeg så denne episoden av Oprah Winfrey show at jeg skjønte at jeg led av det samme som denne gutten. Det er tydelig at norske psykologer/psykiatere ikke har samme kjennskap til denne lidelsen som amerikanske. Problemet var bare at det eneste de kunne tilby denne gutten var antidepressiva og psykoterapi. Ingen av disse tingene har hjulpet meg. Snart begynner jeg å bruke medisinsk marijuana som har et stort innhold av Cannabidiol, et cannabinoid som blandt annet har sterkt antipsykotiske egenskaper. I tillegg lager Cannabidiol (CBD) nye og sunne nervebaner i hjernen, som gjør at man tenker og oppfatter annerledes og friskt. Dette er vitenskapelig dokumentert. Så jeg håper dette kan gjøre at jeg ikke hver eneste dag ser det fæle og merkelige ansiktet i speilet.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har det også sånn. Jeg har alltid fått høre at jeg er pen. Mange har blitt forelsket i meg, og veldig ofte har folk brukt ordet nydelig om ansiktet mitt. Det jeg ser i speilet ser ikke engang helt menneskelig ut og det er definitivt ikke pent, heller ganske stygt. Jeg ble mobbet på ungdomsskolen. Det var en annen gutt der som om og om igjen sa at jeg var stygg, og det var da det startet å forandre seg, speilbildet. Jeg på en episode av Oprah Winfrey show for noen år siden, og der var det en veldig pen gutt tilstede. Han syntes selv at han var veldig stygg. Det var en psykiater tilstede og han fikk diagnosen Body Dysmorphic Disorder, Kroppsdysmorfisk Lidelse/forstyrrelse på norsk. Jeg har på grunn av min bipolare lidelse hatt mye med psykiatrien å gjøre. Jeg har nevnt dette med speilbildet mange ganger til fagpersonene, men ingen kunne sette et navn på dette. Det var først da jeg så denne episoden av Oprah Winfrey show at jeg skjønte at jeg led av det samme som denne gutten. Det er tydelig at norske psykologer/psykiatere ikke har samme kjennskap til denne lidelsen som amerikanske. Problemet var bare at det eneste de kunne tilby denne gutten var antidepressiva og psykoterapi. Ingen av disse tingene har hjulpet meg. Snart begynner jeg å bruke medisinsk marijuana som har et stort innhold av Cannabidiol, et cannabinoid som blandt annet har sterkt antipsykotiske egenskaper. I tillegg lager Cannabidiol (CBD) nye og sunne nervebaner i hjernen, som gjør at man tenker og oppfatter annerledes og friskt. Dette er vitenskapelig dokumentert. Så jeg håper dette kan gjøre at jeg ikke hver eneste dag ser det fæle og merkelige ansiktet i speilet.

Ts her. Takk for svar. Skal se om jeg finner den Oprah episoden.

 

Føler du også at ansitket ikke tilhører deg, og at du ikke kjenner deg igjen? Eller føler du selv at du bare er stygg, noe du ikke er?

 

Skal sjekke ut diagnosen også

 

Kanskje jeg kommer nærmere et svar.

 

Anonymous poster hash: 8a14f...ced

[harold468]

 

 

Jeg har det også sånn. Jeg har alltid fått høre at jeg er pen. Mange har blitt forelsket i meg, og veldig ofte har folk brukt ordet nydelig om ansiktet mitt. Det jeg ser i speilet ser ikke engang helt menneskelig ut og det er definitivt ikke pent, heller ganske stygt. Jeg ble mobbet på ungdomsskolen. Det var en annen gutt der som om og om igjen sa at jeg var stygg, og det var da det startet å forandre seg, speilbildet. Jeg på en episode av Oprah Winfrey show for noen år siden, og der var det en veldig pen gutt tilstede. Han syntes selv at han var veldig stygg. Det var en psykiater tilstede og han fikk diagnosen Body Dysmorphic Disorder, Kroppsdysmorfisk Lidelse/forstyrrelse på norsk. Jeg har på grunn av min bipolare lidelse hatt mye med psykiatrien å gjøre. Jeg har nevnt dette med speilbildet mange ganger til fagpersonene, men ingen kunne sette et navn på dette. Det var først da jeg så denne episoden av Oprah Winfrey show at jeg skjønte at jeg led av det samme som denne gutten. Det er tydelig at norske psykologer/psykiatere ikke har samme kjennskap til denne lidelsen som amerikanske. Problemet var bare at det eneste de kunne tilby denne gutten var antidepressiva og psykoterapi. Ingen av disse tingene har hjulpet meg. Snart begynner jeg å bruke medisinsk marijuana som har et stort innhold av Cannabidiol, et cannabinoid som blandt annet har sterkt antipsykotiske egenskaper. I tillegg lager Cannabidiol (CBD) nye og sunne nervebaner i hjernen, som gjør at man tenker og oppfatter annerledes og friskt. Dette er vitenskapelig dokumentert. Så jeg håper dette kan gjøre at jeg ikke hver eneste dag ser det fæle og merkelige ansiktet i speilet.

Ts her. Takk for svar. Skal se om jeg finner den Oprah episoden.

 

Føler du også at ansitket ikke tilhører deg, og at du ikke kjenner deg igjen? Eller føler du selv at du bare er stygg, noe du ikke er?

 

Skal sjekke ut diagnosen også

 

Kanskje jeg kommer nærmere et svar.

 

Anonymous poster hash: 8a14f...ced

Jeg kjenner ikke igjen ansiktet mitt i speilet i det hele tatt. I speilet har jeg en ganske stor nese med bulk på, mens jeg har blitt fortalt at den er ganske liten og litt buet, buet den veien som hos babyene. Øyenfargen i speilet er skittenblå, mens andre sier at den er azur-blå. Ørene i speilet ser store ut, mens folk sier at de er under middels små. I speilet har jeg store hengende øyelokk sånn som du får hvis du har vært på fylla sammenhengende i 50 år, men når jeg kjenner etter kjenner jeg at de ikke er hengende i det hele tatt. Huden ser ut som den gjør hos en gammel sjømann, og den skal visstnok være bra i virkeligheten. Ansiktsformen i speilet blir litt udefinerbar, men det nærmeste jeg kommer blir hvis en amatør-keramiker prøvde å lage et ansikt av leire og ikke lyktes helt med det.

Det med speilbildet gjør meg veldig forvirret, for det jeg ser er ikke det andre ser, og når jeg føler ansiktet mitt med ansiktet mitt stemmer det mer med det folk forteller meg. Før jeg våget å tro på det folk som var glad i meg sa om ansiktet mitt kunne jeg ikke skjønne hvordan det gikk an å forandre seg så voldsomt fra bildet av meg selv som femåring. Mamma har fortalt meg at mange sa til henne; så nydelig lita jente du har. Og jeg er gutt. Kunne ikke skjønne hvor radikalt ansiktet hadde forverret seg fra at noen tok meg for å være jente som liten, til å ende opp med dette strengt talt motbydelige fjeset. Nå skjønner jeg i det minste at speilbildet ikke stemmer, men jeg ser fremdeles det samme som før. Speilbildet kan dessuten forandre seg litt også, avhengig av hvilket speil jeg kikker i. Ikke mye, men litt.

Så svaret på spørsmålet ditt er at jeg ikke kjenner meg igjen, og at jeg i samme slengen er kjempestygg. Fantastisk! Kun på grunn av den drittsekken som fortalte meg hvor stygg jeg var hver dag i 3 år på ungdomsskolen. Mange, mange år av livet rett i dass på grunn av ord sagt mange nok ganger.

[Kakofoni]

Det kan være greit å sjekke ut, kanskje? Du beskriver en veldig subjektiv opplevelse, som kan være veldig uvanlig -- eller det kan være kun en erindring som er så vag at ikke alle tenker over det. Det er uansett vanskelig å sammenlikne slike rike subjektive opplevelser når man kun kan beskrive den med knappe ord. Det kan være mange grunner til at du opplever det slik, og folk som kjenner seg igjen i beskrivelsen kan fremdeles oppleve noe veldig forskjellig.

 

Det betyr ikke at det ikke trenger være viktig. Slike opplevelser kan ha sammenheng med schizofreni, bipolar lidelse, borderline personlighetsforstyrrelse, etc. Det trenger selvsagt ikke være tilfelle, men jeg tenkte at i hvert fall jeg ville ønske å kontakte lege/psykiater om jeg har tegn til tidlig psykose.

Endret 5. mars 2014 av Kakofoni