Dama går meg på nervene

[AnonymDiskusjon]

Har vært sammen med kjæresten i snart 4 år, men nå det siste året har hun begynnt å gå meg mere og mere på nervene og nekte meg det meste. Vi har ett barn i sammen.

 

Vi har ingen store felles interesser, veldig lite vi begge vil se av filmer og tv.

Dette har da ikke vært så stort problem før, da vi faktisk kunne gjøre vær vår ting før.

 

Jeg blir nå nektet til å skru bil, se det jeg vil på tv´n, dra alene til kompiser, spille ps, bestemme på hjemmebane.

Hun har ikke førerkort, så jeg føler meg som en privatsjåfør som kjører land å strand hvor enn hun skal. Hun sier hun blir gal av å sitte hjemme hele tiden og at vi må finne på noe, det innebærer bruk av bil, drivstoff og penger jeg faktisk kunne ha brukt på andre ting. Når jeg får lønn, så er det vanligvis skrapa innen 3 dager, selv om vi ikke har noen andre utgifter enn husleie og telefon.

 

Om hun skal på feks. fest, så må jeg kjøre 14 mil for barnevakt, 16 mil på natten får å hente kjæresten og 14 mil dagen etter for å hente ungen.

(t/r). Når hun er borte ser jeg mitt snitt i å gjøre akkurat det jeg vil på den bekosting av 6,5 timer i bil, så jeg føler det er verdt det.

 

I de siste dagene har jeg begynnt å tenkt litt på om jeg skal sende henne på dør, men tenker da på hvordan det blir med foreldrerett til ungen og alt det styret med slikt. Slik livet er nå, føles det ulevelig å utrivelig. Savner det å bestemme selv om hva jeg skal, når jeg skal legge meg, hva jeg selv har lyst til. Hun minner meg sykt mye om morra mi da jeg var 13.

 

Kompisene mine ringt mange ganger å spurt om jeg har lyst til å være med på forskjellige aktiviteter, men jeg har bare sagt nei fordi jeg ikke tør å nevne det for kjæresten uten at det blir et rent helvette med kjefting om at jeg aldri klarer å være hjemme og at jeg ikke bryr meg om hun og ungen.

 

Jeg tørr ikke ha på lyd på telefonen, ikke vise at jeg skriver noe, ikke ta telefonen om noen andre en foreldrene ringer, ikke ta med posten til meg selv, tør heller ikke snakke med andre hvis hun er der. Hun skal vite alt, hvor jeg var da jeg brukte en time på butikken, hvem som ringer, hvem jeg skiver meldinger til, hva jeg skriver å hva som blir svart. Marerittet er hvis hun åpner en melding, for hun svarer uten at jeg vet noe om det.

Alt blir på en måte hemmelig da jeg må gjøre det jeg er interesert for i skjul, når jeg får sjansen til det.

 

Jeg lurer egentlig på om dette er normalt? Skal kjæresten fortelle meg når jeg skal legge meg, klippe meg, hva jeg skal se på tv, hva jeg skal spise.

 

Mvh En meget frustrert mann

Anonymous poster hash: 17477...8c1

Anonymous poster hash: 17477...8c1

[logaritmemannen]

Du begynner å bli en tøffel. Ta en alvorsprat hvor du sier at du ikke orker at hun skal bestemme alt. Noe sånt, jeg vet ikke

[AnonymDiskusjon]

Det er gjort omtrent 20 ganger, men det skir ut etter ett par dager

Anonymous poster hash: 17477...8c1

[BaronSlask]

Sett ned foten, og hvis at du er en mann.

[Charlo]

Det er jo du som er kjærringa i dette forholdet. Ta deg sammen makan, eller så kommer jeg med pisken og kjører over deg..

[Gjest Bruker-95147]

Er dette greit? Kort svar: nei, og atter nei

 

Du og dere må snakke om sånt, og ikke gi dere før dere har funnet en levelig løsning for alle parter - ikke minst for det dere har sammen, altså barnet

 

Du får kanskje bare lære deg til å si klart og tydelig Nei, uten noen dikkedarer, og hvis det blir drama, så behøver ikke du være med på det. La henne rase ut, og snakk med henne når hun har funnet fornuften igjen .. og lærer hun ikke første gang, så gjentar du samme metoden - til slutt må hun forstå, eller så er det vel å forstå at dere bare rett og slett ikke passer godt nok sammen

[logaritmemannen]

 

Det er gjort omtrent 20 ganger, men det skir ut etter ett par dager

 

Anonymous poster hash: 17477...8c1

 

 

Hun kommer sikkert til å dumpe deg snart uansett fordi hun styrer alt, hehe

[Zakke]

Om du velger å prøve å fortsette, hva med å få henne til å skaffe seg førerkort?

[Emancipate]

Om hun ikke forstår forskjell på ditt og mitt, f.eks. at hun ser på telefonen din og svarer på meldinger selv om hun vet at det ikke er greit, så er det alene rimelig ille. Det tyder på en fundamental mangel på respekt og forståelse for grenser.

[G]

På hvilke grunnlag nekter hun deg å gjøre det ene eller det andre?

 

Det er tre parter i forholdet ditt som ting skal fungere for. Du sier jo selv at du strekker deg langt på en del ting, så vilje til å kompromisse ser jo ut til å være en av dine egenskaper.

 

Samtaleterapi?

 

Kommunikasjon er vel noe de fleste mennesker aldri blir utlært i.

 

Du er den som til slutt må bestemme hva som kan fungere. Er kjæresten din hjemme med ungen hele dagen så sliter jo det litt på henne også. Er hun i arbeid?

 

Hvor unge er dere også videre?

 

Hvorfor deltar dere ikke som et sammensveiset par på fester (du nevner kun alenefester)? Men jeg ser jo den at man skal kunne gå på noen alenefester også da.

 

En hemsko er jo at dere har barn i sammen. Noe du ikke får gjort noe med nå, og som dere begge må ta konsekvensene av om dere går i fra hverandre.

 

 

 

Jeg lurer egentlig på om dette er normalt? Skal kjæresten fortelle meg når jeg skal legge meg, klippe meg, hva jeg skal se på tv, hva jeg skal spise.

 

- Legge seg

Svar: Ja, til en viss grad. Det er sunt å ha en normal døgnrytme. Det kan være viktig med en del intimitet før man sovner inn.

 

- Klippe seg

Nei

 

- Se på TV

Nei, men dere deler vel samme apparat, så..

 

- Hva du spiser

Nei, men dere har vel fellesmåltider. Det er jo normalt å bry seg litt om det man spiser er sunt. Så det er vel ikke unaturlig å ha det som tema.

[G]

 

Det er gjort omtrent 20 ganger, men det skir ut etter ett par dager

 

Anonymous poster hash: 17477...8c1

 

 

Kjenn etter om deg selv og henne om du har en forståelse for hvorfor det sklir ut.

 

Det er vel ikke unormalt at det kan gå en stund før det går opp for en person noe som "ser skjevt og uriktig ut". Noen folk tar dårligere signalene omkring seg enn andre. Problemer kan like godt ligge hos en selv i forhold til om det ligger hos den andre part.

 

Selvinnsikt, hvor god er din, hvor god er hennes. Verdt å grunne litt på..

 

Du sier en del om hva du gjør for henne "hjelper henne rundt land og strand". Men, hva konkret bidrar hun med?

Endret 19. januar 2014 av G

[€uropa]

Det er ikke riktig. Kvitt deg med skløtta.

[Leo_]

Hør her kompis, dette kjenner jeg veldig godt igjen. Av opplagte grunner vil jeg ikke gå i detalj her, men stol på meg når jeg sier at det ikke er snakk om "om", det er snakk om "NÅR".

99,99% av slike forhold er uopprettelige. De kan bli skjerpings ei kort stund, før det ryker utfor igjen.

Du har ansvar for deg selv og barnet ditt. Det er ganske opplagt at du ikke vil leve sånn, men tenk på hva barnet lærer! Er det ei jente vil hun lære av mor hvordan hun skal behandle sin framtidige mann, er det en gutt vil han lære at det er normalt å bli behandlet slik som far. Du har et ansvar for at dette ikke skjer!!

Det du trenger å gjøre nå krever grundig planlegging. Først må du gå i deg selv og bestemme hvor mye du skal ha barnet ditt. Jeg går ut fra at du sikter på minst 50%. Har du skrevet under på farskapserklæring på sykehuset? Om ikke, få dette i stand SNAREST! Fra i dag av begynner du å skrive en stikkordslogg over alle uheldige hendelser (det er sjukt hvor fort detaljene forsvinner når du har fått fred). Se på boforholdet, hvem må flytte ut, trenger du å gjøre noen forberedelser der? Kan du bli boende er det en fordel. Når ting begynner å ta litt form i hodet ditt tar du kontakt med Familievernkontoret. Der vil du kunne få praktiske råd OG du MÅ ta kontakt med dem før hun gjør det, du kan få bruk for dem. Deretter finner du deg en advokat, det er minst 95% sikkert at du vil behøve en. Når alt dette er på plass gir du dama 1mnd varsel på å flytte ut, kortere om hun har familie å flytte til. Jeg kan bortimot LOVE deg at livet vil bli bedre for både deg og barnet ditt, men husk at dere MÅ kunne samarbeide om barnet.

Lykke til, det er kun DU som kan reparere livet ditt, og det er kun DU som kan vise barnet ditt hva en far er!

[Tvillingsjel]

Det er ikke bra. Hun må da respektere at du også er et menneske og at du må få lov til å leve livet ditt. Hun kan ikke diktere det for deg. Dere har en unge sammen, så uansett hva som skjer så må dere alltid være en del av livene til hverandre.

 

Det kan hende at hun gjør det fordi hun er redd for å miste deg og at hun er sjalu, men det er ikke noen måte å gjøre det på og du kan ikke leve slik. Noe må skje.

[Jetfighter]

Fortell henne at det skal være likt for dere begge. Om hun skal på fest, ja da skal jaggu du også på fest med gutta.

 

Finn frem telefonen og tekst i vei. Hun må da bli lei av å sjekke den konstant? Om du bare tekster med gutta så må det bli kjedelig for henne å lese hele tiden? Om du flørter/snakker med andre jenter så kan jeg skjønne henne blir bekymret, men om henne hele tiden må se hva du og venner snakker om så er det unødvendig.

 

Be henne skjerpe seg.

[Christian86]

Jeg tenker jeg ville likt å høre hennes versjon av dette, også likt å være flue på veggen i noen uker...følelsen jeg får av det som skrives er opplevelsen, dvs den subjektive følelsen som kanskje males vel hardt svart. Jeg tenker for egen del at mer ligger bak, historikk, kontekst osv...."når du skal klippe deg" - det kan feks bety at hun har sagt du så penere ut med korte hår, og ikke ment noe mer med det...men fordi du har fyrt deg opp med alt som er ille, så tolkes alt i like negativt tonefall og fortoner seg som kontrollering. Jeg har virkelig tungt for å tro at noen over "natten" har blitt som mora til en 13 åring....i sær siden; i perioden når du er tenåring er alt irriterende når foreldrene sier.

 

Simpelhet tror jeg dere bør sitte ned med en tredjepart som er nøytral...fordi du har din side, hun sin, og tredjeparten vil høre begge men også se felles interaksjon, og kunne foreslå løsninger så dere evnt (merk EVNT) kan berge samlivet.

Det med "tøffel, skløtta" osv osv ville ikke jeg hørt pip på - men det er min mening dog. Det fortoner seg som typisk mannprat på overfladisk nivå.

[Leo_]

Slik som TS beskriver det er det antageligvis flere år siden dette forholdet ikke lenger kunne reddes.

[Christian86]

Slik som TS beskriver det er det antageligvis flere år siden dette forholdet ikke lenger kunne reddes.

 

Nøkkelordet er "antakeligvis"....det vet vi ikke en døyt om...slik han beskriver det kom irritasjonen over natten mer eller mindre i billedlig mening, men for guds skyld, folk gir jo opp forhold ved den minste motgang virker det som....gjør i det minste et decent forsøk for ungen skyld å fikse opp i det. Jeg har en følelse at "ikke kommuniserte følelser" har dannet seg som en frustrasjon som vokser, og som begge eller en tar utløp med via merkelig atferd som oppleves frustrerende for den andre part og bare bygger en vond sirkel.....folk flest løser sine problemer, mens jeg får av og til følelse at i sær unge bare forlater vennskap og forhold m.m. uten å gidde å løse ting fordi det er ikke som DE alene vil....

[Leo_]

"Ta en alvorsprat hvor du sier at du ikke orker at hun skal bestemme alt."

"Det er gjort omtrent 20 ganger, men det skir ut etter ett par dager"

[Christian86]

uhm - er du seriøs nå? Hvor ofte når noen spør deg hvor mange ganger du har prøvd, eller du spør noen og de svarer et meget høyt tall, så tror du på dem blankt?

 

Jeg bare undres - hvorfor akkurat 20 ganger, jeg får heller en følelse av slik jeg ofte svarer om noe irriterer meg; prøvde 5-6 ganger, mens jeg har prøvd halvveis 2 ganger e.l.

 

Ser vi videre det i lys av

 

 

men nå det siste året har hun begynnt å gå meg mere og mere på nervene og nekte meg det meste. Vi har ett barn i sammen.

 

Siste året vil da si at dette er tatt opp annenhver uke ca - det gir ikke mye rom for forbedring, mennesker forandrer seg ikke over natten, vaner tar tid - mer enn 2 uker å endre. Hvis noen hadde mast på meg om noe jeg gjorde galt annen hver uke i 1 år hadde jeg blitt bra irritert på dem. (forutsetning er selvfølgelig at det var først siste året det skar ut jf TS, og han tok opp - noe som er hva teksten tilsier for meg)

 

Så for meg fremstår 20 ganger som et tall i samme ledd med det andre jeg ser på som svartmaling av situasjonen, og muligens der noe som ikke var så ok ble til noe mer, så ble det litt mer, også blander en inn noe kommunikasjonsproblemer...for har du sagt noe til en person 20 ganger og det 66% av tiden dere har vært sammen har funket fint...(åpenbart, de har barn sammen, så med mindre barnet var et uhell, så må de jo ha sett noe fremtid sammen?)...så har enten avsender en elendig formuleringsevne, manglende tålmodighet, eller så har en blankt oversett negative sider ved sin partner i 3 år inntil en dag en hammer slår en i hodet med en realitetsorientering.

 

Nå - mye av det over er satt VELDIG på spissen, men likefult.

 

1. jeg forstår ikke hva en avstemming om å avslutte et forhold, i sær et med barn har her å gjøre. Det vitner for meg at følelser styrer dette, og en ikke er objektiv nok. For å vri hva en annen sa; datteren ser hvordan man skal behandle menn...vel, hun ser også at menn stikker når det blir tøft...så kan en diskutere relasjonsknytning for ungen i fremtiden når faren gikk og sendte moren på dør. Hvis vi først skal synse om pyskologi knyttet til læring hos barn.

 

2. ingen her, hverken du Leo_ eller meg har den fulle sannheten, vi synser mildt sagt i en suppe hvor jeg støtter de som har sagt at en bør gå til samtaleterapi. rett og slett fordi det er 3 sannheter - avsender, mottaker og den virkelige som sjelden er lik noen av de to andre.

 

3. De som jeg leser kaller TS tøffel etc, bør egentlig la være å svare for min del, etter MIN mening...jeg ville hatt større respekt før en som prøver og tar ansvar nok til å prøve å fikse ved hjelp av samtaleterapi e.l. et forhold med felles barn. Når en har prøvd og gjort en hederlig innsats til nivået som kan forventes og den andre nekter å delta så er "teamet" par skal danne egentlig splittet og kanskje for ungens del bedre at en lykkelig hver for seg.

 

 

men samtidig - jeg reagerer litt på dette:

 

 

Savner det å bestemme selv om hva jeg skal, når jeg skal legge meg, hva jeg selv har lyst til.

 

TS: savner du singellivet og hvor "fritt" det var, mens nå som du har barn og "familie" så er du bundet mye mer enn før, og det skaper en frustrasjon?

 

Underliggende for det hele er jo spørsmålet; hvor flink er du TS til å snakke om følelsene dine, hvor god er kommunikasjonen, hvor gammel er dere to, når du har tatt "alvorsprat" - hva har du virkelig sagt osv osv....jeg syns jo mer jeg grubler og leser på dette, jo mer er dette bare svartmaling hvor noen andre bør se på trådene og samle de for dere basert på hva du skriver.

 

 

Edit:

 

 

Jeg blir nå nektet til å skru bil, se det jeg vil på tv´n, dra alene til kompiser, spille ps, bestemme på hjemmebane.

Hun har ikke førerkort, så jeg føler meg som en privatsjåfør som kjører land å strand hvor enn hun skal. Hun sier hun blir gal av å sitte hjemme hele tiden og at vi må finne på noe, det innebærer bruk av bil, drivstoff og penger jeg faktisk kunne ha brukt på andre ting. Når jeg får lønn, så er det vanligvis skrapa innen 3 dager, selv om vi ikke har noen andre utgifter enn husleie og telefon.

 

 

Uhm - noe mer:

 

1. Bringer hun penger inn på noe måte eller er du aleneforsørger? Ha i minnet at er hun alene hjemme med barnet sparer dere sannsynligvis barehageplass og får kontantstøtten rett i lomma(?)....ergo sparer DU penger.

 

Ut ifra teksten ovenfor - basert på det lille du skriver, og ekstremt subjektive unyanserte du skriver, så handler egentlig alt om deg deg deg deg...dine penger osv. Du bor faktisk sammen med to andre, derav et barn....

 

Kan du utdype hva jeg evt ikke ser her? (For ja, jeg vet, jeg antar mye basert på teksten din, men den ovenfor slik du skriver sier egentlig; jeg vil ikke bruke tiden på henne, jeg vil bruke penga på meg, vi finner ikke på noe sammen, jeg vil ikke bruke tiden min på henne for det koster MEG penger...)

Endret 19. januar 2014 av Christian86