Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Er jeg kontrollerende? Psykopat?


Anbefalte innlegg

Det er jo helt klart at ingen skal gå rundt og ta på biler eller blomster. Heller ikkje på nokon andre sin eigentdom. Om nokon hadde begynt å tatt på min bil eller noko lignade helt ut av det blå hadde eg trudd at det var noko særdeles gale med personen. Ikkje det at eg ville sagt noko eller synes det var verdt det å prate til nokon. Men det er ikkje vanlig å gjere slike ting, det er prat om respekt. Ikkje at nokon er så redd for at ting skal bli ødelagt, men man får eit bilde av personen som respektløs eller tanketom.

Så hvis noen stryker langs en bil så er det noe rart med dem? De tenker kanskje andre tanker, ser verden i en annen farge? Har en skrue løs? ;) Joda, jeg hadde synes det hadde vært litt rart hvis noen hadde strøket på bilen min (spesielt siden den er stygg som ****), men folk gjør rare ting hele tiden. Jeg hadde ikke reagert særlig på det, fordi det sier lite om personen. Det er ikke det som definerer dem, men det er hva folk ser som tegner bildet av folk. Fordi hvordan ellers skal vi ta til oss inntrykk? Hvordan skal vi lage en "profil" på folk, uten å bruke sansene? Vi bruker jo bare de sansene vi har, vi er ikke tankelesere. Fjerner du syn, hørsel og lukt så kan du ikke analysere folk heller. Det er det folk glemmer, spesielt når folk forventer ting av andre uten å uttrykke dette.

 

Tenk hvordan folk hadde vært (inkludert deg selv) hvis alle var beruset konstant, altså tømt for hemninger og ikke tenkte over uskrevne regler som alle følger slavisk for å ikke skille seg ut. "Normal" er normalen, unormalt er rart/feil. Det aksepteres ikke (alt har unntak, finnes dem som går mot strømmen av prinsipp, men også de lever etter normer).

 

Det du hadde observert hadde vært "sannheten". Folk i edru tilstand er på mange måter frivillig låst inne i en boks, som "bakhodet" har nøkkelen til.

 

Det er mye folk ikke gjør, nettopp fordi de vet at andre hadde sett dumt på dem og tenkt at det er noe galt med dem, også på et ubevisst nivå. Det er mange ting du ikke hadde gjort på middag med kongen eller familie. Normer er et felles språk for å vise respekt og høflighet (*fyll inn flere*). Når normer brytes kan det derfor oppfattes som respektløst og udannet, ment negativt fordi normene er en måte å uttrykke seg positivt på, å vise f.eks. takknemlighet. Men hva skjer når folk ikke mottar den forventede uttrykkelsen på f.eks. takknemlighet? Da tenker vedkommende selvsagt at det ikke er takknemlighet å finne. Handlingen i seg selv er altså irrelevant, det er hva definisjonen av handlingen er og hva det betyr. Normer...

 

Det gjelder kroppspråk, og tonefall. Ord er en liten del av samtalen.

 

 

 

Tja, det var egentlig fordi jeg synes hennes reaksjon ikke var særlig moden, og at om dette var snakk om en helt moden person, så ville hun vært tydeligere i HVA det er som plager henne. Ikke bare det som er overflatisk, for deretter bli aggressiv. :) Dette har ikke vært noe problem på modne jenter av min erfaring i hvert fall. ^^ [/size]

Hva folk definerer med "moden" varierer jo. Etter min mening er det aldri slik at folk blir modne, det er ikke slik at det sier pling slik som når eggene er ferdig kokte.

 

Men jeg synes hun håndterer ting feil om hun reagerer med å bli sint, ikke vil høre hva motparten har å si, gjør ting på trass osv. Så på en måte kan man vel si at hun ikke er "moden" på dette feltet.

 

 

 

Eksempelvis igjen:

A: Jeg vil ikke bo med deg lenger, i morgen drar jeg!

B: Mener du virkelig det? At du vil flytte?

A: Er det no galt med hvordan jeg sier det også?!

 

Jeg prøver ikke å stille henne i et dårlig lys, jeg er stolt av og glad i A.

Jeg sier ting som jeg har sagt her. Jeg prøver å forklare meg, men jeg vet ikke om hun hører det.

Dersom jeg prøver å si det når hun har roet seg neste dag, så blir hun sint igjen og vil ikke prate om det da hun sier det vil ende i krangling.

Slik jeg ser det så må A øve seg på å holde roen, og høre på hva som faktisk blir sagt og ikke hva hun mener ligger bak. Selv om hun kan ha rett i noen tilfeller (eller omvendt), så er det tydelig at det er svikt i kommunikasjonen.

 

Jeg synes du skal forklare (med en rolig og vennlig tone), uten overdrivelser, hvordan du mener hun overreagerer selv om hun kanskje også har rett. Si også at du kan være litt kontrollerende (noe jeg tror du kan være), at kanskje begge har ting dere må bli bedre på og at det kan hjelpe å snakke om det. Men begynn me å si at du ikke ønsker å krangle.

 

Bli hun sint og begynner å rope, ikke rop tilbake. Sarkasme, overdrivninger eller pirking hjelper ivhertfall ikke.

 

Regner med du skjønner hva jeg vil fram til. Hvis hun absolutt ikke kan snakkes til uten at hun blir sint så bør dere vurdere å gå til familiepsykolog eller noe, eller skilles som par.

Endret av Stian Aarskaug
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Jeg ville heller sagt at folk er dårlige på å kommunisere, få ut hva de føler. Og det blir antatt at folk tenker ditt og tenker datt, basert på hva de ikke uttrykker. Det er fordommende å si at menn og kvinner har hjerner som tenker annerledes. Nettopp denne holdningen om at kvinner har en helt fjern logikk gjør ikke saken bedre, spesielt ikke når folk flest har denne oppfatningen og går inn i samtalen med dette i bakhodet.

 

For å ta et eksempel, fra filmen "The Break-Up" som jeg tror mange har sett (link til

, om du ikke har sett den). Her er problemet, mangel på kommunikasjon. Ikke "Mars og Venus", kjønn fra to forskjellige planeter. Det som skjer er at hun kommer inn, mens han spiller og spør om han kan hjelpe til med oppvasken. Han sier ja, men om de ikke kan gjøre det imorgen. Hun insisterer, og han kommer opp med en "okei da-holdning", hun reagerer på dette med å si at "han kan la være" "hvis det skal være sånn" og sier at hun ønsker at han skal gjøre oppvasken. Han sier "hvorfor skal jeg ville gjøre oppvasken?!". Hun vil jo åpenbart at han skal gjøre dette fordi han selv vil hjelpe til, ikke fordi hun sier at han skal gjøre det. Hun vil at han skal gjøre slike ting som å gjøre oppvask og kjøpe blomster på eget initiativ fordi han selv ønsker å gjøre noe fint. Jeg er enig i synspunktene, men uenig i måten det blir uttrykket på. For dette er krangling og ikke diskutering (fra begge parter), og jeg har hørt såpass mye krangling at det er jeg ikke i tvil om. Bittesmå ting kan blåse en liten diskusjon opp til 3. verdenskrig, selv om det ikke har noen ting med temaet å gjøre.

Ja, jeg er helt enig.
Lenke til kommentar

Så hvis noen stryker langs en bil så er det noe rart med dem? De tenker kanskje andre tanker, ser verden i en annen farge? Har en skrue løs? ;) Joda, jeg hadde synes det hadde vært litt rart hvis noen hadde strøket på bilen min (spesielt siden den er stygg som ****), men folk gjør rare ting hele tiden. Jeg hadde ikke reagert særlig på det, fordi det sier lite om personen. Det er ikke det som definerer dem, men det er hva folk ser som tegner bildet av folk. Fordi hvordan ellers skal vi ta til oss inntrykk? Hvordan skal vi lage en "profil" på folk, uten å bruke sansene? ...

Nettopp. Det høres kanskje helt fjernt ut når det blir beskrevet så svart-hvitt i en slik sammenheng, men lignende oppførsel er da helt normalt. Er jeg i dype tanker, snakker i telefonen osv. ja så kan jeg finne på å fikle med de rareste ting. Noe annet ville jeg nesten karakterisert som rart...

 

Regner det en dag kan jeg stoppe en regndråpe som renner nedover lakken på en bil jeg går forbi. Og så har du det tekniske aspektet om hvordan materialer er bygd opp hvor jeg kan studere ting nærmere. Det er jo naturlig å ville kjenne på ting man observerer nøye, og kjeder man seg nok så er det nada problem å kjenne på forskjellige materialer. Som ingeniør og for min del synes det hjelper å kunne visualisere ting hvis jeg skal konstruere noe, og det blir lettere når du fysisk kan ta på noe av det.

 

Jaja, det kan kanskje høres rart ut for noen, men slikt er da ikke unormalt, og du ser nysjerrighet i alle barn. Det er ikke negativt, nei stikk motsatt om man klarer å ha denne evnen som voksen. Sikkert lettere om man ikke helt har de samme håpløse indoktrinerte grensene og normene vi har her i Norge.

Lenke til kommentar

Det er jo helt klart at ingen skal gå rundt og ta på biler eller blomster. Heller ikkje på nokon andre sin eigentdom. Om nokon hadde begynt å tatt på min bil eller noko lignade helt ut av det blå hadde eg trudd at det var noko særdeles gale med personen. Ikkje det at eg ville sagt noko eller synes det var verdt det å prate til nokon. Men det er ikkje vanlig å gjere slike ting, det er prat om respekt. Ikkje at nokon er så redd for at ting skal bli ødelagt, men man får eit bilde av personen som respektløs eller tanketom.

Djeezz. Litt av en konklusjon å komme med må jeg si.

Jeg vil påstå at det er noe galt med deg hvis dette virkelig var seriøst ment.

 

Jeg hadde gitt blanke faen om noen strøk på bilen min med fingertuppene hvis jeg hadde en mer eksklusiv bil.

Det samme med blomstene i hekken min.

 

Man ser jo fort om intensjonen er å ripe, eller kun å kjenne på hvis personen er nyskjerrig, eller er i en eller annen tanke rundt bilen/blomsten.

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

 

 

Er det jeg som må være mindre mistenksom/påpasselig, eller er er det hun som må endre atferd? Anonym poster: e9ce3ede14d8e54452d834031284287c

 

Du er muligens mer "normal", men hun er mer fri og naturlig. Jeg for min del synes hun gjør det på riktig måte, og at du bekymrer deg for meget. Lær av henne!

 

:)

Lenke til kommentar

TS: du bør være litt mindre opptatt av hva hun gjør og ikke gjør, og mer opptatt av din egen holdning og dine reaksjoner. Du vil aldri noen sinne kunne klare å kontrollere henne, så hvis hun ikke er enig med deg i at det å stryke på en bil eller noen rosebusker er noen risiko så er hun ikke det. Ferdig arbeid, du får ikke gjort noe med det, gå videre.

Endret av henrikwl
  • Liker 2
Lenke til kommentar

Det virker som du har psykopatiske trekk. Spesielt dine tanker om andres forhold til venner. Umulig å si utfra informasjonen du gir, hvorvidt det er mer enn bare trekk.

 

Når det er sagt viser din kjæreste tegn på å være personlighetsforstyrret. Hun virker labil og rigid, til dels med overreaksjoner. Er damen din snill med servitører? Vil mistenke hun ikke er det.

 

Er hun personlighetsforstyrret kommer det ikke til å bli bedre.

Anonym poster: d6ece08daa974caf68fb77607de372bf

Lenke til kommentar

Oppdatering:

Vi bor fortsatt sammen, og jeg prøver hardt å forandre meg litt, men jeg blir stående som et spørsmålstegn noen ganger..

Hva skal jeg gjøre i følgende situasjon:

 

Det er kommet en ny sjef i firmaet til A, og situasjonen er spent der nede, slik at alle hakker på 'småting' som ikke betydde noe før. A fortalte meg:

- Før var det ok at man kom litt sent, så lenge man også ble igjen like lenge som man kom for sent.

- Før var det fritt frem for å ha personlige ting i kjøleskap/opbevaringskap, nå er det 'delt opp i hyller' slik at alle har nøyaktig like mye plass.

 

Dette tenkte jeg

"Okey, da må vi passe på at du kommer deg ut døra 30 minutter tidligere enn vanlig, slik at du kommer tidsnok selv når trafikken er på sitt værste"

 

og

 

"Dersom dette er problematisk for deg, betyr det vell at du hadde over gjennomsnittet mye ting i kjøleskapet/lageret, og vi må passe på at ting ikke blir liggende for lenge"

 

 

Dette er ting jeg ville sagt tidligere, og også ting hun ikke ville likt at jeg sa.

Jeg vil si disse tingene, fordi jeg vil 'beskytte henne' fra at noen andre prøver å belære henne hva hun må gjøre. Men innerst inne vet jeg at hun også vet dette. Så det handler kanskje om at jeg ikke stoler helt på at hun alltid gjør det 'rette', at jeg tror hun vil havne i trøbbel..

 

Jeg la i stedet ut om hvordan stemningen ofte blir spent når man får en ny sjef, da det er mye forventninger i luften..

 

Jeg vet at dette høres ut som flisespikeri, og jeg forventer egentlig ikke et svar. Jeg skriver dette delvis for meg selv, slik at jeg kan bli OBS på hva som egentlig skjer hver dag. Anonym poster: e9ce3ede14d8e54452d834031284287c

Lenke til kommentar

Det virker som du har psykopatiske trekk. Spesielt dine tanker om andres forhold til venner.

 

Når det er sagt viser din kjæreste tegn på å være personlighetsforstyrret. Hun virker labil og rigid, til dels med overreaksjoner. Er damen din snill med servitører? Vil mistenke hun ikke er det.

Jeg er en ekstremt kynisk person. Jeg mener alle gjør ting til egen vinning, også dugnadsarbeid. (Jobber du på et suppekjøkken gjør du det fordi du føler deg god av det/samfunnet ser på deg som en god person - åpner ikke til diskusjon på dette emnet, bare forklarer hvordan jeg tenker).

 

Jeg har absolutt psykopatiske trekk, jeg ser dog ikke på det som et problem med mindre jeg er psykopat/sårer de rundt meg.

 

Du har nok helt rett om meg, men ikke om A, tror jeg. Hun er en fantastisk snill person uansett hvem hun snakker med, og hun passer på meg også selv om jeg må tåle en del.

Overreaksjonene kommer (tror jeg) av mye press fra samfunn, foreldre og meg. På grunn av hennes snille natur vil hun aldri kjefte på andre, da kommer det ut min vei i stedet dersom jeg stryker hårene feil vei. Anonym poster: e9ce3ede14d8e54452d834031284287c

Lenke til kommentar

Jeg vet hva Asperger er, og noen av kjennetegnene har jeg, men på feil måte(vil jeg påstå). Rimelig sikker på at jeg ikke har asperger.

 

Eksempelvis har jeg ikke kommunikasjonsvansker fordi jeg har vanskelig for å forklare meg/forstå hva som blir sagt, jeg bare sier ting rett ut fordi jeg ikke vil gå rundt grøten. Dette gjør at jeg blir sett på som ufølig, og jeg er klar over det.

 

Jeg er veldig flink i sosiale situasjoner dersom jeg faktisk vil, men jeg har vanligvis ikke interesse av andre personer med mindre de vil påvirke mitt liv.

Noe av det værste jeg vet er å møte mennesker som bare er bekjente, men som vil prate. De sier "Hei, hvordan går det", stopper opp og venter på svar.

Jeg må så bygge opp en samtale som jeg vet at ikke fører noe sted. Denne samtalen har ingenting å si for meg og mitt liv.

 

Gode kamerater er personer jeg ser på som begavede, som jeg kan ha bruk for. Jeg vil ikke si for mye om hva jeg jobber med, bortsett fra at det er selvstendig arbeid, men jeg liker meg best med personer som er spessielt flinke i noe og kan bidra til prosjekter. I stor grad liker jeg dem altså på grunn av kunnskapen, men det er også viktig at de er fine personligheter. Det holder dog ikke med en fin personlighet, dersom du løper rundt som en kylling.

 

Jeg høres nok ut som en arrogant drittsekk, og på mange måter er jeg nettopp det (uten at jeg gjennspeiler det for mye til folk i hverdagen).. Jeg tar dog veldig godt vare på min innersirkel (familie, kone, nære venner).

Min innersirkel er nok mindre enn hos de fleste, familie utgir 4, + kone, + 4 nære venner. Anonym poster: e9ce3ede14d8e54452d834031284287c

Lenke til kommentar

Jeg vil si at jeg er nok en person som er litt lik pä A. Jeg gjör som jeg vil, sier det jeg vil og tar pä det jeg vil när jeg föler for det (sä lenge det ikke skader noen). Jeg liker ikke ä väre for mye sammen med firkantede mennesker som henger seg opp i samfunnets normer i tide og utide, og ja, jeg blir nok muligens litt barnslig og opprörsk när folk pröver ä fortelle meg hva jeg kan og ikke kan gjöre. Det gjör meg utrolig sint og irritert og fär meg til ä ville gjöre imot (jeg vet jo at det er umodent ä reagere pä den mäten, men sänn er det i alle fall). Jeg kann godt forstä kjäresten din, og synes du höres litt nevrotisk/paranoid/kontrollerende ut. Samtidig sä er jeg ogsä et ganske rasjonelt mennske og jeg synes det höres ut som at kjäresten din har problemer med ä kommunisere og reagerer overdrevent när du päpeker noe hun gjör feil og tar alt personlig. Egentlig höres det ut som at det störste problemet mellom dere er kommunikasjonen, at dere rett og slett ikke hörer pä hverandre när dere snakker sammen. Hun overkjörer deg med utbrudd när du pröver ä forklare henne hva du föler, og du klarer rett og slett ikke ä sette deg inn i hennes situasjon og tankemönster (kanskje du er arrogant og snakker til henne pä en ovenfra og ned mäte). Jeg tror nok du trenger ä slippe deg litt mer lös. Synes det er gode räd at du skal begynne ä gjöre det samme som hun gjör (ta pä biler og blomster osv.) og kjenne pä fölelsen av frihet, kanskje du klarer ä slappe litt mer av og fostä henne. Og hun forstär kanskje at du virkelig pröver ä forstä henne og ikke bare gär rundt og kritiserer alt hun gjör. Ellers sä virker det som sagt som at dere begge har noen smä 'personlighetsproblemer' (du: i overkant kontrollerende og uflexibel, hun: ukontrollerbar, hysterisk og vanskelig ä kritisere uten at hun overreagerer) som til sammen totalt krasjer. Hvis ikke dere lärer ä kommunisere dette ut sä kann det virke som at dette er et häplöst forhold! :) Häper dere finner ut av det.

Lenke til kommentar

Jeg kann godt forstä kjäresten din, og synes du höres litt nevrotisk/paranoid/kontrollerende ut.

 

Egentlig höres det ut som at det störste problemet mellom dere er kommunikasjonen, at dere rett og slett ikke hörer pä hverandre när dere snakker sammen. Hun overkjörer deg med utbrudd när du pröver ä forklare henne hva du föler, og du klarer rett og slett ikke ä sette deg inn i hennes situasjon og tankemönster (kanskje du er arrogant og snakker til henne pä en ovenfra og ned mäte).

 

Jeg tror nok du trenger ä slippe deg litt mer lös.

 

Jeg forstår henne endelig jeg også, takket være forumet. Jeg har ofte fortalt henne "ja jeg skjønner hva du mener", uten at jeg helt har forstått poenget. Jeg har TRODD jeg forstod henne, men nå gjør jeg det virkelig.

 

Jeg er helt enig i at kommunikasjon er problemet vårt, og jeg er helt enig i hva du sier. Når hun har utbrudd så nytter det ikke å si noe, og jeg blir til slutt taus. Jeg sliter fortsatt med å forstå noen av hennes handlinger, men det kommer seg nå.

 

Jeg klarer nok aldri å slippe meg helt løs. Jeg slapper best av når jeg har 'kontroll', eller når jeg vet hva faremomentene er. Det høres merkelig ut, men jeg slapper best av når jeg venter på at noe vondt skal skje, da kan ingenting overaske meg.

 

 

Jeg vil fortsette å skrive litt i denne tråden, bare for å minne meg selv på hva jeg driver med. Det er fortsatt fint om folk kan komme med deres syn på saken, slik at jeg ikke bare leser egne ord. Anonym poster: e9ce3ede14d8e54452d834031284287c

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

Hvis hun bruker følelsesord, klager og "sutrer" - da bør du møte henne med medfølelse helt til blir trygg på at hun blir sett, så kan du forsiktig "løfte opp" saken på fornuftsnivået.

 

Hvis man prøver å trenge gjennom til en som er helt fastlåst i egne følelser og depresjoner, nytter det ikke med fornuft - det blir bare enda verre.

 

Mitt tips

 

:)

Lenke til kommentar

Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg kan drive på som dette, jeg føler jeg lyver til meg selv og A.

Dersom noen kan kommentere på innlegget om problemene på jobben, så har jeg vært i flere slike situasjoner allerede, og jeg må rett og slett holde munn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

 

Sier jeg det jeg vil si, så sårer jeg henne. Jeg sier da egentlig at jeg ikke har tro på henne, eller at hun er dum som ikke innser dette selv. Jeg er i stor grad en bedreviter, jeg ser det. Men jeg må si noe, hva kan jeg si?

 

Jeg vil ikke si noe som dytter henne i den andre rettningen, altså at hun bare må fortsette som før ( komme sent og bli lenger, eller bruke 'for mye' av plassen i lager/kjøleskap på jobb) - Hun vet dette selv, og det er bare bagateller..

Men jeg føler ikke jeg får spurt om hva som skjer, er det meningen?

 

Vet dere om kona/mannen kommer for sent på jobb? Vet dere hvor ofte det skjer? Vet dere hvem som liker/missliker kona/mannen deres?

 

Dersom jeg ikke vet disse tingene så føler jeg meg svak. Jeg kan trenge denne informasjonen en dag, og den er tilgjengelig. At jeg ikke 'har lov' til å få den er helt absurd i mitt hode. Anonym poster: e9ce3ede14d8e54452d834031284287c

Lenke til kommentar

Hvis hun bruker følelsesord, klager og "sutrer" - da bør du møte henne med medfølelse helt til blir trygg på at hun blir sett, så kan du forsiktig "løfte opp" saken på fornuftsnivået.

 

Hvis man prøver å trenge gjennom til en som er helt fastlåst i egne følelser og depresjoner, nytter det ikke med fornuft - det blir bare enda verre.

 

Mitt tips

 

:)

 

Fint forklart for en som meg, takk. Jeg er som nevnt ekstremt dårlig på følelser, mest fordi jeg ikke føler så mye selv (?). Det er nok derfor jeg sliter veldig på dette punktet. Det føles dog godt å vite at fasiten er såpass enkel, jeg må bare gjennomføre. Anonym poster: e9ce3ede14d8e54452d834031284287c

Lenke til kommentar

Jeg hadde ikke orka det du driver med. Folk som spør om min mening får høre akkurat det, nemlig MIN mening. Syns det virker som at du bor og går på tå hev med en unge i trassalderen. Jeg anser meg selv som fornuftig, og hadde ikke hatt forståelse for at noen skal ha sine klåfingra hender overalt på andre sin eiendom. Dessuten, når ble det å ikke komme i tide på jobb en bagatell? Jeg vil si at å møte opp til avtalt tid på en jobb forventes og er absolutt nødvendig.

 

Det koker ned til at folk er forskjellig. Noen vil sitte i parken og røyke hasj mens de sutrer over samfunnets normer, forventninger og regler. Andre vil og trives best med å følge dem.

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

Fint forklart for en som meg, takk. Jeg er som nevnt ekstremt dårlig på følelser, mest fordi jeg ikke føler så mye selv (?). Det er nok derfor jeg sliter veldig på dette punktet. Det føles dog godt å vite at fasiten er såpass enkel, jeg må bare gjennomføre. Anonym poster: e9ce3ede14d8e54452d834031284287c

 

Jeg har brukt den aktivt som et personlig "verktøy" i møte med utallige forskjellige typer mennesker, og i typer problemer, og fellesnevner var at de alle var i "ubalanse". Det vil si at "hodet" og "magen" ikke var i korrekt samsvar med hverandre. For mye av det ene, uansett hvilken (det er ikke bra å være "overmental" heller), gjør at kommunikasjonen mellom to personer, egentlig blir en balanse mellom fire aktører som forsøker å "treffe" hverandre. Det er helt rått å bare se på to som er i så kalt "ubalanse" - det er så voldsomt tydelig når man først vet hva som egentlig foregår. Og det verste av det, er at folk ikke skjønner at de stjeler energien fra hverandre. Hvis de venner seg til å "snakke forbi" hverandre - blir samlivet gjerne i ubalanse også, og folk går dritlei av hverandre, og får den naturlige men også oftest feilaktige ideen om at gresset er grønnere på den andre siden ...

 

Deretter spaserer de rett inn i samme problemene som før, muligens. Så ikke gjør det! :)

 

Det har altså vært mitt mest benyttede hjelpemiddel i kommunikasjonsprosessene, og helt garantert positivt nyttig, uansett. Man rett og slett hjelper den andre til å komme i balanse, ved å bruke din egen balanse. Meget behagelig skal jeg bare legge til

 

Lykke til!

 

:)

Endret av Bruker-95147
Lenke til kommentar

Jeg hadde ikke orka det du driver med. Folk som spør om min mening får høre akkurat det, nemlig MIN mening. Syns det virker som at du bor og går på tå hev med en unge i trassalderen. Jeg anser meg selv som fornuftig, og hadde ikke hatt forståelse for at noen skal ha sine klåfingra hender overalt på andre sin eiendom. Dessuten, når ble det å ikke komme i tide på jobb en bagatell? Jeg vil si at å møte opp til avtalt tid på en jobb forventes og er absolutt nødvendig.

 

Det koker ned til at folk er forskjellig. Noen vil sitte i parken og røyke hasj mens de sutrer over samfunnets normer, forventninger og regler. Andre vil og trives best med å følge dem.

 

Forstår hva du mener, og jeg har mye samme holdning selv. 'Desverre' Har jeg forstått at det er denne typen jenter jeg liker, og nåværende partner er fantastisk. Ja, vi gir hverandre mye tyn, men jaggu er jeg glad i henne uansett hvor sint jeg eller hun blir. Vil gjerne gjøre noen grep for å gjøre meg selv mer presentabel, da jeg er fullt klar over at mine meninger er krasse og gjør folk ukomfortable (jeg sier det alltid som det er).

Det vil jeg også fortsette med, men jeg vil som nevnt ovenfor prøve å bygge min parter opp mer. Ingen ting gjør meg mer glad enn når A er glad.

 

For meg er det heller ingen bagatell å komme sent på jobb. Det vil påvirke meg negativt resten av dagen. Så vidt jeg har forstått er det dog 'vanlig' i denne lille bedriften, og folk jobber 'litt som de vil'. Det er helt hull i hodet i følge meg også, men så lenge bedriften synes det var greit så bør jeg holde munn.

Den nye sjefen deres vil dog stramme in tøylene litt, og de andre ansatte er mot vedkommende (selvsagt, det er en stor endring i deres arbeidsforhold, som jeg også mener er dårlig for bedriften). Det viktigste for meg er dog at A trives på jobb, ikke at alt går etter "min logiske hjerne".

(I alle fall er det denne holdningen jeg streber etter å ha) Anonym poster: e9ce3ede14d8e54452d834031284287c

Lenke til kommentar

Du likner på eksen min, som jeg hadde noen problemer med fordi han hadde snev av samme kontrollerende/nevrotiske tendenser som faren min. Det ble annerledes likevel fordi jeg skjønte at han var påpasselig fordi han ville ta vare på noe han brydde seg om, og ikke bare trengte å forutsi hvordan frentiden skulle utspille seg.

Fordi det kan og skal vi ikke. Folk og verden forandrer seg utenom vår kontroll, og tilslutt dør vi og sånn.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...