Jump to content
Sign in to follow this  
Mariblomst

[Løst] Trist uten grunn

Recommended Posts

Hei!

 

Jeg føler meg så forferdelig trist iblant. Ikke sånn hele tida, men nesten med en gang jeg er alene, særlig på kveldene. Nå sitter jeg på rommet og gråter, de andre i kollektivet mitt sitter på hvert sitt rom. Vet at både de og resten av vennene mine ville blitt bekymret hvis de visste, så jeg sier selvfølgelig ikke noe særlig, annet enn at jeg er veldig sliten for tida.

 

Men jeg gråter hver dag, og om morgenen ser jeg ikke helt vitsen med å stå opp. Jeg har nesten ikke lest noe av pensum dette semesteret, og har tydeligvis sluttet å trene. Trening pleide å gjøre meg glad, de siste gangene ble bare gråtingen utsatt til seinere på kvelden, sånn at jeg også fikk mindre søvn. Jeg koser meg ikke ordentlig med mat, jeg ler ikke helhjertet av TV-serier lenger, orker ikke å lese skjønnlitteratur, og gleder meg egentlig ikke til noe. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få snudd dette, vet ikke engang hvorfor jeg er så veldig trist.

 

Er det noen som har råd om hvordan man henter seg inn og kommer seg 'opp på beina' igjen?

 

Beklager sutring. Måtte bare lufte følelsene litt.

Edited by Mariblomst

Share this post


Link to post

Takk for svar, dere. Jeg setter virkelig pris på det.

 

Det er sant, Logaritmemannen. Jeg må komme meg på trening igjen, i det minste, så kan det jo hende resten kommer etter hvert. Kanskje jeg bare må skjerpe meg, bare fortsette å leve vanlig uten å være på topp. Jeg skjønner at det er det mest fornuftige, selv om det føles helt umulig akkurat nå.

 

Vennene mine blir så lett bekymra for meg, så jeg kan ikke si noe til dem, alle går tunge studier, og jeg vil ikke at de skal ha meg å tenke på i tillegg. Jeg vil være noe positivt for dem, ikke en byrde. Så jeg later egentlig stort sett som at jeg er glad. Det samme gjelder familien, så nei, har ikke snakket med noen. Annet enn dette innlegget, da (som strengt tatt er skriving :p ).

 

AvidGamer, jeg tenker tanken selv, at det må ligge noe bak. Men det har ikke skjedd noe som helst. Jeg bare gråter og gråter, det skal praktisk talt ingenting til. Føler meg helt hjelpesløs, og skjønner ikke hva som skjer. Når jeg har hatt noe ordentlig å være lei meg for tidligere, har jeg tatt det bra, snakket med venner, trent, grått og etter hvert blitt glad igjen. Nå har jeg ingenting å gråte for, men alt føles langt gråere enn noensinne.

Share this post


Link to post

Det høres ut som en form for depresjon, eller til og med begynnende dystymi (dystymi er langvarig nedsenket stemningsleie over flere år, en form for mild, vedvarende depresjon).

 

Ta tak i det nå, før det er for sent. Har du prøvd å prate med fastlegen din? Jeg syns du burde gjøre det, og se hva dere kommer frem til. Kanskje du trenger medikamenter som kan hjelpe deg i denne tunge tiden, eller til og med bli henvist til psykolog for dypere behandling. Husk at hvis du ønsker å begynne med antidepressiva så burde du aller helst bli oppfulgt regelmessig, om det så kun er av din fastlege!

  • Like 1

Share this post


Link to post

Hvordan er belysningen der du bor? Det er svært vanlig å bli deppa i vinteren pga all mørke.

 

Du never du spiser lite, det å ikke få i deg viktige vitaminer o.l. kan også føre til lav energi og deperasjon lignende følelser.

 

Tror du bør ta turen til legen og prate om dette. Jeg har vært i samme situasjon, og de tok en blodprøve, viste seg at jeg hadde B12 mangel. Noe som gir deperasjons følelser.

  • Like 3

Share this post


Link to post
Guest Bruker-95147

Om ts har problemer med å finne årsaken til tristheten, har h*n kanskje peiling på hva som gjør h*n glad?

 

Så hva gleder deg?

Share this post


Link to post

Takk, igjen, for gode svar. Mye mulig jeg i det minste prater med helsesøster på campus (har ikke råd til legetime nå). Skal prøve å gjøre mer av ting som gjør meg glad. I dag har jeg både gått tur og trena, hjalp ikke noe, men det blir nok bedre etter hvert, sikkert.

 

Akkurat nå er jeg så lei meg at alt ser helt håpløst ut, kunne ønske jeg hadde noen å støtte meg på som tålte å se meg trist. Jeg er egentlig ikke ensom, men denne tristheten gjør meg ensom fordi jeg ikke kan dele det med noen.

 

Jeg har ikke kommentert alt dere har skrevet, men jeg tar det til meg, og tenker over det. Tusen takk.

Edited by Mariblomst

Share this post


Link to post

Jeg synes det er så ille når tråder som dette blir stående, som vitnesbyrd om triste liv. Derfor dette siste innlegget, som en liten happy ending :)

 

Gode venner tok en alvorsprat med meg. De hadde visst snakket om det i et par måneder, at de måtte det. Jeg reagerte helt feil, smilte og sa at jeg har det kjempefint, fantastisk, faktisk. Vet at jeg kanskje burde sagt noe om at jeg har vært litt bekymret selv også, og at jeg er lei for å ha bekymret dem. Det var bare at denne alvorspraten kom like etter at en forelskelse hadde "rammet" meg.

 

Jeg har ingen planer om å basere min lykke på noen andre, men det å møte han her, det "satte fart" i meg, vekket meg, og minnet meg om hvem jeg er. Uansett hvordan det går med denne fyren vet jeg nå at jeg kan støtte meg på vennene mine, og ikke minst på meg selv. Jeg har kommet inn i treningsrutiner og har et bra kosthold igjen. Normal døgnrytme. Ingen tanker om at jeg godt kan dø. Jeg er meg igjen.

 

Plutselig kan det skje ting som for noen timer får en opp av det triste. Da kan man rekke å komme litt i gang igjen, man husker hvordan det er å være glad. Samtidig må jeg også si at min plan var å oppsøke helsesøster i dag. Det ble bare ikke nødvendig, denne gangen. Opplever jeg dette igjen, kommer jeg til å gjøre en del annerledes: Jeg vil snakke mer med venner og familie, og mye tidligere vil jeg også gå til lege (kanskje det virkelig er noe feil med meg!). Samtidig er det også viktig å ikke bli for redd for at den nedstemte følelsen skal vare evig. Sånt gjør det hele bare verre, hvertfall for min del. Det er ganske vanlig å være nedstemt iblant, det er ikke farlig i seg selv, og ting blir ofte bedre, bare man gir det litt tid! For min del hjalp det også å bare skrive og reflektere litt rundt dette. Det å spise frokost med verdens fineste mann var heller ikke feil, kan anbefales ;)

 

Nå skal jeg sove :) Takk, god natt og farvel! :love:

  • Like 8

Share this post


Link to post

Vennene dine vil ikke se på deg som en byrde i det hele tatt. Da er de ikke bra venner isåfall.

 

Det er garantert noe som ligger bak, være seg en en liten skuffelse eller vitamin mangel.

 

Men kan noe av det skyldes at du føler at du ikke kan snakke med vennene sine om alt? Hvorfor ikke isåfall?

 

Finn ut av årsaken, nesten ingen fortjener å ha det slik, gir at du er grei og snill ;)

  • Like 1

Share this post


Link to post

Hvis du føler at du ikke kan snakke med vennene dine om ting som dette, fordi du er redd for å være til bry og at de skal ha deg å bekymre seg over i tillegg til andre ting, kan det være at du har holdt på sånn for lenge til det hopet seg opp og ga utslag i dette?

  • Like 1

Share this post


Link to post

Oj, hadde ikke regnet med flere svar her, men takk!

 

Dere har nok rett i at jeg bør kunne snakke med vennene mine når jeg har sånne perioder. Alle bør kunne gjøre det. De gangene jeg har gjort det har jeg fått overstrømmende støtte, og de sier jeg alltid må komme til dem om det er noe. Det bare er ikke "helt meg" å snakke om de mest negative følelsene. Og når de går inn for å glede meg, føler jeg at jeg bare må late som jeg blir glad, ellers vil de føle seg utilstrekkelige, og bli enda mer bekymra for meg.

 

Vitaminmangel er det egentlig mye mulig spiller inn, forresten. Eller jernmangel. Er konstant svimmel, men akkurat nå har jeg ikke råd til bedre mat (eller, har 150 kr. å leve på de to neste ukene, kan gjøre en skikkelig innsats og få i meg mer vitaminer og mineraler - skjerpings!).

 

Nå er jeg glad igjen, forresten. Fortsatt forelsket :love: (vet, teit), og veldig energisk :thumbs: Takker for gode råd og innspill, skal huske dette hvis jeg noen gang blir så trist så lenge igjen :)

Share this post


Link to post

Det bare er ikke "helt meg" å snakke om de mest negative følelsene.

 

Jeg var slik før. Eller jeg er litt fortsatt, men ikke på langt nær så mye som før. Problemet er at man undertrykker følelsene sine, noe som kan gjøre dem verre over tid. Om man derimot er vant til å snakke om ting som preger en, blir man komfortabel med negative følelser, slik at de ikke er så "farlige" lenger

  • Like 1

Share this post


Link to post

Hm, det var litt interessant, Logaritmemannen. De siste par årene har jeg blitt stadig mer åpen mot vennene mine, og snakker faktisk langt mer om følelser, hvertfall de positive, enn jeg gjorde før. Negative ting er det litt verre å la andre bekymre seg over, men tror så absolutt du har rett. Om ikke annet, så får man hvertfall en ensomhetsfølelse på toppen av alt det andre hvis man ikke vil snakke med noen om det som i utgangspunktet er vondt.

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
Sign in to follow this  

×
×
  • Create New...