[Løst] Å bli dumpa av drømmekjæresten...

[medlem-124997]

For ei ukes tid siden ble jeg dumpa av samboeren igjennom nesten tre år.

Livet føles som en klisjè og jeg er sunket ned i en uendelig depressjon.

Jeg har hatt det tøft før, og bla hatt ett veldig anstrengt forhold til faren min igjennom ganske mange år før han omtrent på samme tid som bruddet kuttet kontakten permanent, men jeg har aldri vært deprimert.

 

Nå derimot - er jeg rett og slett lei av livet.

 

Skal jeg gå inn i detaljer om bruddet blir jeg aldri ferdig. Det er mye som surrer i hodet og jeg har den uvanen å skrive lange innlegg som ingen gidder å lese. Langt blir det uansett. Heng på den som gidder.

Kort og greit føler han at vi har vokst i fra hverandre. Vi er bare 21 år så det er vel ikke uvanlig at unge par gjør det - men det er fælt fordi jeg ikke føler det sånn.

Og det plager meg veldig at jeg ikke har sett at dette har tynget han. Ifølge han har dette plaget han veldig lenge og jeg har ikke merket noen verdens ting. Jeg har svevd på min rosa lille sky og vært like lykkelig som alltid. Det kom som ett sjokk når han ringte og gjorde det slutt.

Han vil flytte nærmere nær familie og finne ut hva han vil med livet sitt. Jeg støtter den fullt og helt men skulle så inderlig ønske at vi kunne fortsette å være kjærester fordet. Han sier det er umulig. Han er fremdeles utrolig glad i meg - og jeg tror han - men han elsker meg ikke lengre.

Den siste settningen gjør forferdelig vondt. I nesten 3 år har vi fortalt hverandre mer eller mindre hver dag hvor mye vi elsker hverandre.

Problemet mitt er at jeg er akkurat like glad i han fremdeles.

Jeg har ikke all verden til kontaktnett og blir fort veldig ensom av meg. Jeg er redd for hva som skjer med meg nå. Det føles så urettferdig at noe som er så fantastisk plutselig kan snu over en telefonsamtale.

 

For han er dette en ny start. En ny start jeg så gjerne skulle tatt del i. Men nå må jeg betrakte det fra ett annet ståsted som hans venn i stedet.

For meg derimot, føles det mer som en slutt. Alle mine framtidsvisjoner hadde han i seg. Og når jeg drømmer om natta er han fremdeles den fantastiske kjæresten min som jeg er så stolt av.

Han har satt seg skikkelig ned for å finne ut av ting etter at han slo opp. Jeg trodde feks aldri at han ville vurdere å gå skole igjen.

Jeg er glad for at han ser framover. I bunn og grunn bryr jeg meg bare om at han har det bra. Jeg elsker han.

 

For meg virker alt svart. Drømmejobben min orker jeg ikke jakte lenger. Selv om den er nærmere enn noen gang.

Jeg stod opp om morgenen for oss.

Jeg jobbet for oss og for at vi skulle ha det bra.

Drømmejobben ville jeg ha for oss og for at vi skulle ha mer penger og rutte med og mer fritid til hverandre.

Jeg levde og åndet for oss og da mest for han.

 

 

Dette sliter meg ut. Jeg har måttet fått noe å sove på, og i tillegg sliter jeg med matlysten og har gått ned 8 kg bare på ei ukes tid. Fortsetter dette kan jeg snart gå inn i modellbransjen i stedet for Offshorebransjen.

Noe av det første jeg gjorde var å fjerne meg fra Facebook. Jeg orket ikke at alle skulle spørre og grave i hva som hadde skjedd. Vi var jo så flott ett par og alle trodde vi ville vare.

Det hjalp lite å deaktivere profilen, det førte bare til at søstra mi og nærmeste venner fikk alle spørsmålene i stedet.

Jeg har planer om å snakke med psykolog fordi jeg føler jeg gnager og igjenntar meg selv til ekskjæresten min hele tiden. (Jeg hadde aldri trodd jeg skulle kalle han det) Han har det tøft nok fra før om han ikke skal måtte bruke all tiden sin på å trøste meg hele tiden. I tillegg er jeg er redd det skal stå i veien for vennskapet vi begge vil ha videre.

 

Jeg er utrolig langt nede. Jeg trives så utrolig godt med han og hans familie og han med min. Det virker så unødvendig. Jeg så ikke dette komme og føler ikke at jeg har fått kjempet for oss i det hele tatt. Samtidig klarer jeg ikke være sint på han. Jeg elsker han og vet at det siste han vil i verden er å såre meg. Det er derfor han har skjult alt. Han kan ikke kontrollere følelsene sine mer enn det jeg kan.

 

Vi var begge forelsket i hverandre i flere år før vi ble sammen. Jeg i 2-3 ihvertfall. Han var forelsket i meg allerede på ungdomskolen en periode og senere også på VGS. Det var det som utløste forelskelsen min også. Han har vært en del av mitt daglige liv i 5-6 år - først som vennen jeg var forelsket i og senere som kjæreste og samboer.

Det blir utrolig rart når han flytter og kontakten blir redusert blir SMS, Skype, telefonsamtaler i ny og ned og besøk ett par ganger i året.

Jeg går bare å gruer meg. Til han er ferdig med flyttelasset. Til han reiser for godt. Til han kommer videre og til han får nye kjærester. Jeg vil bare at han skal være min.

 

Inne i hodet mitt har jeg en drøm om at han skal innse at han elsker meg igjen etter å ha vært alene i noen mnd og summet seg litt. At han skal ringe meg og si at han vil prøve igjen. Men når jeg spør han virker han ganske sikker på at følelsene ikke vil komme tilbake noe mer. Han er ferdig med meg som kjæreste.

 

Det er rart at han ikke kysser meg, holder rundt meg, hjelper meg med middagen, ligger med meg, holder meg i hånda osv lengre. Det er rart å ikke våkne opp ved han om morgenen og mest av alt er det rart at han ikke sier at han elsker meg lengre. Og det er det som gjør mest vondt.

Alle sier at jeg tar tiden til hjelp, likevel har jeg skrekkeksempelet i hodet mitt som er min mor som brukte nesten 6 år på å komme over faren min.

Jeg var overbevist om at denne fyren var den rette. Han har gjort meg så godt i alle disse årene og gjort meg til det mennesket jeg er i dag.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare meg uten han. Han har vært så god mot meg i alle disse årene.

 

Jeg elsker han så høyt enda at det gjør vondt.

 

Skriver her for å få noen tanker ut av hodet, og for å høre historiene til andre som er evt har vært like miserable som det jeg har vært den siste uken...

Ikke for å få sympati, ikke for at jeg eller ekskjæresten min skal få hets.

Jeg vil høre hvordan andre kom/kommer seg igjennom det.

Livet suger skikkelig akkurat nå og jeg har mest lyst til å svelge hele pakka med sovetabletter som jeg fikk av legen min...

Det eneste som holder meg fra det, er tanken på at han fremdeles er glad i meg.

[medlem-124997]

Kanskje noen vil flytte denne tråden til "Samliv og Relasjoner"? Ser nå at den nok hadde passet bedre der.

[vidor]

Føler med deg. Det er et av livets realiteter. Jo høyere man klatrer jo hardere blir fallet.

Det er helt normalt å sørge over det. Beste kuren er å gjøre det du kan for å ta vare på deg selv igjennom prosessen.

 

Her er noen sider med info;

 

http://www.studenttorget.no/index.php?show=3961&artikkelid=7098

 

http://hjertesorg.tripod.com/

 

http://martheborge.blogg.no/1317554226_overvinn_kjrlighetsso.html

[Nittutt]

Gjør noe du alltid har hatt lyst til å gjøre. Uansett hva det er. Bare gjør det.

 

Hjalp meg når jeg ble dumpet for 3.5 år siden.

[medlem-124997]

Det er jo ingenting jeg har lyst til å gjøre.

Annet enn å få han tilbake.

Men når jeg sier det til han er det som å snakke til en vegg. Jeg skjønner det bare ikke. Når han kom hjem fra besøket han var på var han helt anderledes mot meg. Han VIL ikke prøve lenger. Rett og slett. Jeg trodde forholdet vårt var sterkere enn dette og at jeg betø mer for han enn dette. :'(

Nå føles det som han ikke kan komme seg fort nok unna meg.

Vi har ALLTID kommunisert bra før og jeg aner ikke hva som har skjedd. Men det ødelegger meg helt.

 

Litt øvrigere info:

Han sier han ikke har noen andre. Jeg vet det er ei som har ett veldig godt øye til han og han sender henne mye meldinger så han mater jo egentlig bare på forelskelsen hennes.

Jeg tror kanskje at han liker veldig godt at hun liker han.. Om dere skjønner.

Selv når jeg sa at jeg syntes det var ubehagelig (rett før det ble slutt) viftet han det bare unna.

Pga det som skjedde med faren min når jeg var mindre (utroskapsskandale av proposjoner) har jeg alltid blitt fort sjalu når han snakker med jenter. Han flørter ikke nødvendigvis med vilje med dem, men han er en fyr andre jenter liker veldig godt.

Min store frykt har alltid vært at noen han snakket med skulle bli forelsket i han, og det var akkurat det som skjedde...

Likevel står han fast på at han ikke har noen sterkere følelser for henne enn vennskap. Jeg stoler på han. Han sier også at hun er klar på alt dette. Det prøver jeg også tro på.

 

Likevel føles det veldig rart at han kaller henne søt og pen på sms ol. og at de snakker så mye sammen som de gjør. Jeg hadde knapt nok hørt om henne før det ble slutt og plutselig var de kjempegode venner. Selv om han ble kjent med henne over nettby en gang i tiden og knapt nok har møtt henne..

Jeg føler han skriver til henne på samme måte som han gjorde med meg før vi ble sammen.

Det gjør så innmari vondt. Han har sluttet å skrive slik til meg etter at det ble slutt. Jeg er så utrolig glad i han enda..

 

Det river i meg hver gang jeg tenker på denne jenta. Maten kommer opp i halsen på meg igjen. Han sier jeg ikke må tenke på henne. Hun er ikke problemet. Jeg prøver å høre på han.

Når jeg prøver å snakke med han om henne blir jeg fort oppgiret og frustrert og det ender med at han blir sur.

Jeg er så redd for at hun skal sette alle kluter til for å ta han nå som han er singel.. Jeg er så redd for at hun har sagt noe som har fått han til å ta avgjørelsen han har tatt. Han står fast på at hun ikke har gjort det, men han har vridd litt på sannheten den siste tiden.

Bla nekta han for at hun likte han, enda hun hadde sendt han sms om det.

Han viser meg ikke samtalene imellom dem heller. Da blir det ekstra vanskelig for meg å tro på han. Det jeg veit veit jeg fordi jeg måtte snoke. Han endra alt av passord etter at jeg sa det til han..

 

Mest lyst har jeg til å dra nedover å vri om nakken på henne å dumpe henne på havet! Hun visste at han var i ett forhold og hun visste at han ikke likte henne likevel presterte hun å kysse han nå når de møttes..

Han sier det knøt seg i magen etterpå og at det føltes feil. Han angret nok. Takk og lov. Hadde han bare klabba til henne i stedet!

 

Nå når han flytter kommer han til å være bare noen timer unna henne.

Jeg tror seriøst ikke jeg lever over det om de blir ett par om en stund..

 

Jeg vil bare at hun skal la han være i fred! Slutte å kontakte han!

Men sender jeg henne meldinger om det så blir han sur igjen. Han vil ikke ha mer drama. Det er vel egentlig to mennesker på jord jeg hater. Kona til faren min, og denne jenta.

Selv om eksen hevder hun ikke har det, så sitter jeg med en gnagende følelse av at hun har mer med dette å gjøre enn han vil innrømme. Men jeg gjør alt jeg kan for å stole på det han sier.

 

Dette bruddet hadde helt klart føltes lettere om hun ikke hadde hatt kontakt med han.

[vidor]

Det er helt normalt alt du skriver. Det er som er poenget med de linkene jeg postet er at du skal komme deg bort fra det å ønske å se han trist p.g.a det du selv går igjennom. Det er helt normalt å ønske dette, men det du trenger å gjøre nå er å ta vare på deg selv. Det tar tid å gi slipp på et menneske på denne måten, når du har investert så mye emosjonelt, men samtidig har han jo vist at han ikke fortjener deg.

 

Det går over etter hvert, så gjør det så smidig du klarer.

[Arcturus2]

Det høres ut som den nye dama har en finger med i spillet ja. Ting har en tendens til å være nøyaktig slik det ser ut til. Dette er jo rimelig klassisk. Når kjæresten din begynner å bruke veldig, veldig mye tid på å snakke om, og chatte på nettet med en eller annen? Da kan man trygt si det er ugler i mosen. Pen/søt komplimenter er done deal i tillegg. Jeg er selv typen til å ha mange venninner. Hvis jeg hadde sendt en sms med innhold ala "Du er så søt!" eller "du er kjempepen!", da hadde kjæresten min hatt all grunn til å bli alvorlig skeptisk på hvorvidt det var kun vennskaplige følelser involvert. Det ville jeg rett og slett aldri gjort av lojalitet mot kjæresten. At han traff henne på nettby gjør ikke saken mildere i mine øyne. Den siten var en ren sjekkeside for fjortiser. At han har møtt henne i det hele tatt sier enda mer. Når det i tillegg har vært kyssing involvert kan du stole på magefølelsen; denne dama har nok mye med situasjonens tilstand å gjøre.

 

Tenk samtidig på dette; Hun er ikke viktig. Det er uvesentlig om det er nøyaktig henne, eller om det hadde vært noen andre. Poenget er at han søker ut og vekk fra deg. Det må du takle så godt du kan. Forholdet deres er garantert ferdig. Jeg syns du er voksen, du viser stor selvinnsikt og kontroll. Mer enn nok til å ikke nekte for tingenes tilstand. Det skal du ha poeng for. Men her kommer den tunge beskjeden: Det er nå du må begynne å tenke deg selv. Glem fortiden, glem drømmekjæresten. Det er mange mennesker der ute som er brilliante individer som bare venter på å møte akkurat Deg. Tenk på det. Fantastisk tanke, er det ikke? Jeg tror på å være realistisk i sånne situasjoner. Du kan antakeligvis se for deg mye smerte i tiden fremover. Men en dag går det over:)

[medlem-124997]

Jeg er råredd for at ting er som jeg misstenker.

Samtidig blir jeg i tvil fordi han for harde livet sier det ikke er slik. Jeg tenker at nå når han alt er såpass kald og distansert som han er blitt (han er veldig tydelig på å sette grensene nå. Noe jeg forstår. Men det er vanskelig) er det rart om han ikke er 100% ærlig om alt når han først er i gang.

Det som betyr mye for meg er å komme ut av dette som bestevenner. Slik vi var før. Jeg er så glad i han. Men det er vanskelig når jeg føler meg så "truet" av denne unnskyld ordlyden; lille dvergen av en tidligere emojenta fra Nettby...

 

Jeg håper så inderlig at han er ærlig når han sier han ikke har følelser for henne og at det er sant at hun respekterer det. Men meldingene og samtalene gjør så jeg ikke klarer å holde maten inne. Det hjelper ikke i det hele tatt at han har gjort det slutt med meg.

 

Det er nesten to uker siden det ble slutt. Alle sier det blir bedre. Det blir det nok. Men jeg har aldri hatt det så vondt før. Jeg elsker denne fyren så utrolig høyt. Jeg har bare lyst til at vi skal prøve igjen og jeg er livredd for at hun evt skal stå i veien for det.

[medlem-124997]

Det å få time hos Psykolog var jo heller ikke så lett som det burde være.

Må ha henvisning fra lege og jeg er jo så heldig å ha en lege som alltid er sykemeldt og som har en vikar som også alltid er sykemeldt. Men som kanskje kommer seg på jobb til mandag.. Ellers kunne ikke dama som svarte på telefonen hjelpe meg.

 

Jeg holder på å gå på veggene. Jeg må snakke med noen nå!

[vidor]

Se om du finner noen her du kan lufte ting litt med;

 

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530

[medlem-124997]

Takk for link. Det er fremdeles vanskelig å forstå at det er over og at vi holder på å flytte i fra hverandre. Alt jeg så etter i en mann hadde han. Jeg har vært forelsket i han siden jeg først fikk interesse for det motsatte kjønn. Jeg er så sykt spent på hvordan det blir etter at han har flyttet.

 

Alle sier til meg at jeg må komme meg videre. Kose meg litt som singel. Ikke rushe inn i nye forhold. Jeg har ikke vært singel på tre år. Når jeg var singel var jeg opptatt med å flørte med han. Jeg har egentlig aldri likt noe andre menn. Knapt nok sett på dem. Jeg aner ikke hvordan man er "på sjekker'n" feks. Det høres kanskje hoverende ut, men det er alltid vært jeg som er blitt sjekket opp når det har vært noe. (Og de siste årene har jeg jo da måttet forklare at jeg har samboer) Jeg aner ikke hvordan man dater. Jeg kan å bli sjekket opp, men der stopper også min kompetanse.

 

Nå er jeg jo bare 21 år, så jeg er ikke redd for å dø alene med 12 katter enda, missforstå meg rett. Men når man har vært i ett forhold siden man var 18, og aldri har vært "voksen og alene" så er det mye som er skummelt. Jeg flytta fra mora mi for å gå på skole når jeg var 15. Og bodde alene lenge på hybel. Likevel orket jeg ikke tanken på det nå, og flyktet med halen mellom beina hjem til mor og kjører 1 time en vei om morran for å komme på jobb til klokka 6...

Det er rutinearbeid, og tankene seiler sin egen sjø når jeg er på jobb. I dag er første dag siden bruddet jeg har klart en hel arbeidsdag og det har vært tøft. Det er utrolig frustrerende at man ikke kan komme inn på en slags akutt time til psykolog.. Jeg vet alle går igjennom det jeg gjør nå, men jeg føler ikke akkurat at det hjelper.

Jeg føler at jeg har blitt sviktet av den eneste mannen jeg noen gang har klart å stole på. En mann jeg oppriktig trodde kom til å elske meg til vi ble gamle sammen, slik som han sa. Jeg trodde rett og slett jeg hadde skutt gullfuglen på første forsøk. Jeg har null erfaring med å bli dumpet og ihvertfall ikke uten skikkelig forvarsel på denne måten.

 

Jeg er utrolig takknemmelig for at han vil være venner med meg, ingen kjenner meg så godt som han. Jeg trenger en jeg kan snakke om alt med. Jeg har ikke 20 bestevenner og 1000 venner på facebook. Jeg må verne om de få jeg har. Men akkurat nå er det jo han som er "skyld" i alt som plager meg. Da blir det jo ikke riktig at han er vennen jeg skal grine på. Selv om jeg har grått mye på skuldrene hans. Det er ingen hemmelighet at han har lettere for å komme seg videre enn meg. Jeg kommer til å ha det tøft lenge enda...

Jeg har hatt det så bra de siste årene. Jeg liker å være lykkelig. Jeg er ikke vant til å være lei meg.

[vidor]

Du kan kanskje ordne deg akutt-time hos psykolog hvis du er villig til å betale for det privat. Kostnaden kan bli opp mot 1000 kr pr. time. Er bare å lete etter det i ditt nærområde via internett.

Det er mange som er listet opp på gulesider.no

Er bare å søke opp psykolog etterfulgt av stedsnavn i nærheten. F.eks Psykolog askim

 

Ellers kan du jo driste deg ut i alternativmarkedet hvis du tør det. Pris pr. time ligger rundt 400-500 timer hos mange av dem.

[Arcturus2]

Altså, kjære deg, du trenger ikke en psykolog. Du trenger en venn. Har du ingen gamle venner du kan ringe? De fleste pleier å sette pris på å få en sånn telefon når det står på som verst. Da føler man seg liksom priveligert for å være go-to-guy.

[Kakofoni]

Du sier livet føles som en klisjé. At du er i en uendelig depresjon. At du vil komme til å ha det tøft lenge enda. Dette er ikke så sunt å tenke. For det første vil jeg garantere at dette kommer til å gå over fortere enn du tror, og det vil kanskje overraske deg. Videre stemmer det jo på en måte at det er en klisjé det du føler. Men det er fordi det er helt vanlige tanker og følelser. Det er ingenting galt i hvordan du har det. Du må være litt grei med deg selv. Du har lov til å være sint, deprimert, kvalm og engstelig. Faktisk er det det du skal være. Det er det beste rådet jeg kan gi deg. Det er kanskje ikke mye, men du sier du holder på å gå opp etter veggene, så jeg tenker det er ganske mye bedre enn ingenting som helst.

 

Jeg har selv opplevd å komme ut av et langvarig forhold i ung alder og møtt voksenlivet alene for første gang. Det gir deg en solid smell. Men jeg kom styrket ut av det. Jeg tror du kanskje burde bruke litt av tiden din nå til å dyrke vennskapene dine. Kanskje er det noen vennskap som har blitt svekket pga at du hadde kjæreste? Det er tungt å tvinge seg videre, så ikke glem å være grei og fortelle deg selv at det er helt ok.

[omnomnomnivore]

Tenk over hva du egentlig sier her, Ciklide. Du kaller ham drømmekjæresten, men han dumpet deg jo. Det er åpenbart ikke din drøm å bli dumpet. Altså er han ikke denne drømmefiguren du har konstruert i hodet ditt pga. nevrokjemiske prosesser. Du er faktisk bare 21 år. De færreste møter sitt livs kjærlighet i den alderen. Men jeg husker selv at det var den tiden da jeg lettest knyttet nevrokjemiske bånd, og disse båndene også var sterkest. Virker som om dette avtar med alderen. Man kaller jo denne typen stormforelskelse for tenåringsforelsker. Å bli knust er risikoen man tar når man elsker. Jeg kjenner ham jo ikke, men jeg synes han er en dust hvis han gir opp et forhold som er så meningsfylt som du beskriver. Eller kanskje har han andre behov enn du har.

[Realzi]

Hmm, jeg er posetiv i at tid healer sår, 6 år trur jeg du skal slippe og det er en insane lang tid hvor du vil ha fått deg en ny kjereste lenge før og skapt en fresh start.

Det viktigste er at du fortsetter og søke etter drømmejobben, du er fortsatt ung.

 

Ekstreme situasjoner krever for ekstreme tiltak, reis vekk 1 uke med venner, ta deg fri når du kan og gjør det du liker best,

 

Det beste med tunge tider er og ha venner rundt seg hele tiden.

som og vere med på en liten tur på hytte eller annet kos.

 

Good luck, bare husk at 6 år blir aldri og skje, om en stund vil du forandre mening, bare hold ut.

Endret 17. januar 2013 av Realzi

[Konto brukes ikke]

Du hadde absolutt ikke funnet drømmekjæresten .... tror jeg. For syns du virkelig din drømmekjæreste er en som lyver deg midt i trynet? Han sa vel hele tiden at han elsket deg. Samt han kommuniserte ikke med deg om hvordan han følte det - han bare lot det hele gå så lenge at han kun hadde deg som en hvilepute.

 

På meg høres det ut som du bør være glad for at det skjedde nå isteden for ennå senere. (jada, idag er du naturligvis ikke glad, men med tiden).

 

Tror det er viktig å leve for seg selv og ikke bare for andre. Da ellers blir slike ting ekstra harde å takle.

Du er langt mer verdt enn han - gå for drømmejobben og andre ting du gikk for når du var sammen med han. Men nå gjør du det for deg - det du skulle gjort i fra starten.

Endret 17. januar 2013 av KarpeSkrotum

[Anvilycus]

Jeg ble så deprimert når jeg fant ut at min kjæreste hadde sex med min kamerat. Gråt i 2 hele uker, men kom etter hvert over det. Det du rett og slett trenger er en ny kjæreste. Stikk på nattklubb og skaff deg en ny mann. Det høres ut som om kjæresten din er rett og slett lei av å ha sex med deg. Så han avslutter forholdet for å få nye damer i livet sitt, for å ha sex med nye damer. Kanskje han reiser til Asia og skaffer seg en velutdannet kjæreste fra Japan. Det skulle ikke forbause meg noe særlig. Når man har sex med den samme partneren i 3 år så blir man ikke like kåt lenger. Dette gjelder både gutter og jenter.

Endret 17. januar 2013 av Anvilycus

[Gjest Slettet+3165]

Opphold deg med ting som er kjekt (ja, det er forsatt kjekt å dele opplevelser med venner o.l. selv om du har det helt jævlig), det gjorde jeg og fikk tanken over på noe annet når det ble slutt med eksen etter 4 år, rett før jeg ble 21.

Opplevelser kan være mindre ting som å trene, kino, spise god mat og større ting som å reise bort en helg eller på en lengre ferie.

 

Noe jeg også gjorde, som jeg følte hjalp meg noe voldsomt, men som enkelte mener er "teit" og "fyfy".

Det var å bli kvitt henne helt på facebook, dvs. ikke bare slette hun, men slette alle som kan finne på å legge ut bilder av hun osv. osv. Dette er kanskje ikke så lett vist dere har mye felles venner, men gjør det så langt det lar seg gjøre. Jeg syns det var jævlig å få opp bilder av hun til en hver tid, og du mister helt mulighet til å snike rundt på profilen til eksen, som gjør bare ting verre i 9/10 tilfeller.

 

Etterhvert ville jeg kommet meg ut på "markedet" igjen, ikke for at du nødvendigvis er klar, men fordi det er en del av det å gå videre. Tilslutt er du på det punktet at det nye mottoet ditt blir:

 

Og du vil føle at du kommer styrket ut av det hele :-)

[vidor]

Altså, kjære deg, du trenger ikke en psykolog. Du trenger en venn. Har du ingen gamle venner du kan ringe? De fleste pleier å sette pris på å få en sånn telefon når det står på som verst. Da føler man seg liksom priveligert for å være go-to-guy.

 

Tror det blir opp til henne om hun ønsker å oppsøke psykolog eller ikke. Det viktigste er å få støtte til å komme seg igjennom bruddet, og da bruker man de mulighetene som finnes.