Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Om det, å miste den man elsker.


AnonymDiskusjon

Anbefalte innlegg

"Hei, jeg heter Anders, jeg er 25 år. Og jeg trenger hjelp."

 

Dette er noe av det vanskeligste jeg har sagt - til noen i mitt liv.

Det er en regntung Torsdag litt utenfor Bergen, 4 måneder tidligere. Jeg er tidlig oppe.

Jeg har bare noen timer på jobb, før jeg og min kjære skal på hyttetur

med svigerforeldre, og datteren våres. Hun er to år gammel, en liten solstråle. Hun smiler alltid, og har mørke øyne som mamma.

Jeg har en rar magefølelse når jeg står opp denne dagen, jeg føler meg ikke i form.

Men etter to brødskiver, en kaffe og en snus, så er jeg fit for fight.

 

 

Jeg jobber som rørlegger i et firma i Bergen. I den siste tiden har jeg hatt

prosjekter i undergrunnen. Plasser som folk flest knapt nok vet at eksisterer.

Der nede er ikke telefondekning. Jeg aner ingen ting, denne dagen når jeg setter meg i firmabilen, at om noen timer så vil livet mitt aldri igjen bli som det var.

Maria - min kjæreste er så nydelig der hun sover. Mørkt hår som datteren, og hun smiler. Jeg har avtalt å ikke vekke henne.. Hun skal på jobb om noen timer. Som avtalt skal hun kjøre våres lille til barnehagen først. Bilen våres er lettere sparsommelig, og mangler det beste sikkerhetsutstyret. Jeg har lenge vurdert å skaffe en ny bil. Men inntekten er ikke så alt for bra ennå, så dette må jeg drømme litt lenger om.

 

 

Jeg og Maria har allerede hatt en ganske vanskelig start. Vi vart kjent på nettet, når jeg var 21. Da var hun 23. Vi møttess mye fortere en begge hadde planlagt.

I en kort periode gikk det oppover, så brøt Maria kontakten med meg siden ting gikk for fort for henne, og dermed ville hun ikke treffe meg mere.

Jeg forsto ikke helt hvorfor, men klarte å legge henne fra meg.

Alike vel følte jeg at jeg hadde mistet henne. Men ok, noen smeller må man ta.

 

 

Det var stille i over ett år, til vil (ikke helt) tilfeldig vis møttes igjen, når jeg avla tjenesten min for landet, på Haakonsvern i Bergen. Nå var ting andeledes, og ting utviklet seg fort.

Ett år senere var jenten våres på veg, og vi var flyttet inn i en fin leilighet. Jeg hadde slutta i jobben på sjøen, og trivdes bra med det nye livet mitt. Gode kollegaer hadde jeg, så dagene på jobb gikk fort.

I Bergen hadde jeg og fått mange venner (jeg er ikke derifra)

så jeg følte at jeg hadde livet mitt helt på stell.

 

 

Denne regnfulle Torsdagen, i september sitter jeg i undergrunnen i Bergen sentrum. For å fikse en tett drenering. I og for seg prøver vi å få slike jobber gjort når det er oppholdsvær, men på veslandet er ikke alltid dette like enkelt. Det ser og ut til at det blir litt overtid,. Ja ok - vi kommer noen timer senere frem til hytta i kveld.

 

Omtrent samtidig som jeg tenker dette, bestemmer en person som jeg verken vil tenke på, eller av gode årsaker -

ikke nevne navnet på, å kjøre bil med over 2 i promille. På Sotra greier han ikke å kontrolere bilen lengre.

Det er fortalt at han traff bilen til Maria og jenten våres i nesten 170 km/t.

 

 

En kollega kommer ned til meg, med et blikk som jeg aldri kommer til å glemme. Han ber meg komme opp, sjefen er der. Det er trangt der nede, så i irritasjon klatrer jeg over kollegaen min. Det bør være noe veldig viktig som skjer nå, siden jeg må gi opp spylingen, når jeg følte at jeg nesten var igjennom all dritten der nede.

Senarioet som venter meg oppe, husker jeg egentlig svært lite av. Der er to uniformerte Politi. En unge jente og en eldre kar. Der er en prest, og sjefen min.

Sjefen min må være den sterkeste jævelen jeg kjenner i denne verden.

Han baner seg forran prest og politi. Alt er som i sakte film. Jeg er forvirra og dehydrert.

"Anders, du trenger deg en flaske vann" - sier han. "Og foresten.." Han ser ned i bakken. "Det er Maria, og Emilie... De er ... Vekke.."

 

 

Det som skjer siden er blitt meg fortalt. Jeg stirrer tomt på sjefen min. Ser meg rundt. Så roper jeg "FAEN!!" Jeg vedder fremdeles den dag i dag på at hele bergen hørte det.

Folk snur seg på andre siden av gaten. Beina mine svikter, jeg er vekke.

 

 

Jeg husker nesten ingen ting av de påfølgende dagene. Jeg klarer ikke se leiligheten. Jeg overlever på et vis, har mørke tanker. Hvorfor kunne ikke jeg blitt påkjørt isteden?

Hva om bilen våres ikke hadde startet den dagen? H

va om vi forsov oss?

Slike tanker ble destruktive for meg. De første månedene overlevde jeg nesten bare på venner, bekjente og sjefen min - som jeg skylder en uendelig stor takk.

Egentlig, får jeg aldri takket den mannen nok,.

 

 

På 4 timer, fra jeg så på Maria og datteren min, til jeg var under bakken og jobbet, så ble alt jeg hadde av betydning i denne verden revet bort. På en uendelig jævlig måte. En liten jente som hadde hele livet forran seg. Kjæresten min, som og hadde det. Jeg elsker dem begge.

Jeg klarte ikke å se bilder av dem. Jeg holdt meg langt unna facebook, og spydde over stuebordet til en venn når jeg så bilvraket i avisa, som aldri skulle ha ligget der.

 

 

Mens rettsaken mot jævelen som drepte familien min pågikk, innså jeg at jeg trengte hjelp. Jeg havnet utenfor jobb. Satt hjemme i kjelleren hos en god venn å så i veggen. Jeg ble helt ødelagt. Fyllekjøreren fikk nedsatt straff, fordi han var påvirket av alkohol, pga sine egene psykiske problemer.

Om 8 måneder er han ute av fengsel. Kansje skal han feire at han er ute,

med bøtter og spann av alkohol, musikk fest og morro. Jeg tror ikke det har gått opp for han hvilken skade han har påført meg og mine.

Ja, jeg har møtt han. Det er et opplegg som fengelet har laget, for å ivareta de insatte.

Dette er en mulighet de får (kan få) til å møte personene som er berørte av det de har gjort. Jeg angrer ennå på at jeg sa ja.

 

 

Nå må Norge våkne. Det er VI (Etterlatte) som tar straffen for det andre har gjort.Hver uke, hver dag, rammer det nye mennesker.

Oss,. Jeg,. Foreldrene, som mistet sine barn på Utøya.

Foreldrene til Sigrid.

Retten finner som regel ut, at disse dyrene, har lidelser. Som gjør det

riktig(ere) å kjøre i fylla. Jeg har lidelser jeg og, men jeg kjører ikke i fylla!

Jeg skyter ikke folk, jeg gjør ingen vondt.

Men det er - alike vel oss, som tar den virkelige straffen,.

 

 

til sist.

 

Tusen takk til alle som har støttet meg i denne tiden.

En spesiell takk til sjefen min, som har støttet meg mer

en jeg noen sinne kunne ha trodd at noen kunne.

Du har og hatt en familie å ta vare på.

Du har brukt ekstremt mye tid på meg og det som har skjedd meg.

Jeg er uendelig taknemmelig, du er en ekte venn.

 

 

Til Maria, og Emilie, mine elskede.

Ingen ting i verden er rettferdig.

Vi måtte ilag betale prisen.

Som mange ande mennesker og gjør,

- hver dag.

 

Jeg elsker dere begge to.

Etter det jeg tror på,

så møtes vi aldri igjen.

Det er tungt for meg.

Men vi skal sammen klare dette.

Jeg elsker dere begge to,

over alt, og alle.

 

Anders

 

Navnene her er byttet ut, så de stemmer ikke.

Det har og vert litt viktig for meg i sorgprosessen, å ikke brenne inne med

det som har skjedd. Dermed ville jeg ut med denne historien.

I dag har jeg vert over to år uten Maria og Emilie. Anonym poster: 2c1c29778990dc823c592be832062004

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Å erfare livet på denne måten, er ikke noe jeg engang unner min verste fiende.

 

Heldig vis, komme man seg over tingene litt mer for hver dag som går.

Jeg er nå tilbake i en 50% stilling, og jeg har fått god oppfølging av helsevesen, psykologer, min familie, familien til Maria. Venner, og bekjente.

 

Jeg ser fram til nyttår. Da er jeg igjen tilbake i 100% jobb.

Det viktigste er å se fremover,. Og ikke tenke så alt for mye på hvordan, og hvorfor.

 

Selvom dette er tilnermet umulig for meg.

Men jeg klarer det, litt og litt for hver dag som går. Anonym poster: 2c1c29778990dc823c592be832062004

Lenke til kommentar
  • 5 måneder senere...

Ønsket sterkt å bare komme med en liten oppdatering.

 

 

Dagene er fremdeles lange, og savnet er ennå stort.

Jeg driver i disse tider å trapper ned på psykologtimene mine, og jeg føler at jeg gjør fremskritt for hver dag som går.

 

Jeg har vurdert å flytte fra Bergen, men jeg føler at dette ikke blir helt rett, da det vil bli mye vanskeligere for meg å besøke graven til Maria og Emilie. Dette er fremdeles uendelig viktig for meg.

 

 

Jeg har og fått meg en god veninne som er ekstremt tålmodig med sitvasjonen som jeg har hatt. Det er egentlig veldig godt, for jeg føler at jeg klarer å slappe godt av når jeg er med henne. Vi har vert på noen små utfluker, sett litt film - eller bare sittet å prate.

For min del er det ekstremt deilig å ha en person som bryr seg om meg, som ikke kjente Maria og Emilie.

 

Jeg føler at jeg kan slappe mer av da, og jeg føler at hun ser på meg litt på en annen måte enn vennene mine, som kjente familien min. Jeg tror dette er veldig viktig for meg.

 

Naturlig nok har jeg ekstremt dårlig samvittighet ovenfor Maria, at jeg kan tillate meg selv å sitte å se film, og kansje til tider le litt med en annen jente.

Men jeg vet det, innerst inne at hun er vekke - og at hun aldri ville ha tillat meg at jeg skulle ødelegge meg selv om hun ble vekke.

 

Desverre føler jeg likevel at jeg på en måte "plager" denne veninnen min med mine problemer, og det er heller ikke noe jeg ønsker. Men dette er noe hun har gjort klart for meg at jeg ikke gjør.

 

Jeg er også kommet tilbake 100% i jobb. Dette er med på å få dagene til å gå.

Jeg håper på at jeg etter hvert kan komme tilbake, å hvertfal prøve å bli litt mer lik den personen jeg en gang var, me jeg frykter at dette har gått soppas innpå meg at jeg blir litt forandret, resten av livet..

 

Jeg har forandret meg ekstremt mye, jeg merker det selv. Hele personligheten min er snudd på hodet. Før var jeg en blid person som aldri ble sint. Nå kan til tider begeret mitt renne over for den minste ting.

Jeg greier ikke å konsentrere meg skikkelig om ting lenger heller.

Til tider er det så ille at jeg kan se en hel film, uten at jeg engentlig skjønner hva filmen handler om.

 

Mamma fortalte meg her forleden at hun ikke kjente meg igjen. De brøt jeg sammen. Det er ikke slik jeg vil være. Hverken familien min, vennene mine eller familien til Maria fortjener dette, de har støttet meg så uendelig masse, og de også har mistet mennesker som de var glade i.

 

Jeg håper dere der ute i verden har det bra.. :-)

 

Hilsen meg.

 

Anonym poster: 2c1c29778990dc823c592be832062004

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...