The Longest Journey / Den lengste reisen [PC]

[MiSP]

Jeg skal være helt ærlig med deg: Egentlig kjøpte jeg Den lengste reisen kun fordi jeg ville spille oppfølgeren Drømmefall: Den lengste reisen, og ville ha med meg forhistorien. Jeg hadde ingen spesielle forventninger til det. Profesjonelle omtaler har riktig nok gitt det en gjennomsnittlig vurdering på 9/10, men disse ble alle skrevet for ni år siden, og meget har endret siden da. Er spillet like innbydende i dag som det var den gang?

 

Den lengste reisen er et klassisk pek-og-klikk-eventyrspill i tredje person, mye på linje med gamle LucasArts-spill som Monkey Island. Året er 2209, og du får rollen som April Ryan, en attenårig jente som nettopp har flyttet til byen for å få seg en ordentlig kunstnerutdannelse. Men – og dette kommer vel ikke som noen bombe – ting kommer snart litt ut av kontroll. Drømmer (og mareritt) blir virkelighet, og før du vet ordet av det blir du sendt hodestups inn i en parallell verden du må redde.

 

Gammelt, men kunstnerisk

 

Det første som møter deg er (naturligvis) grafikken. Jeg har selv ikke klart helt å bestemme meg for hva jeg egentlig synes om denne. Hadde jeg spilt spillet for ni år siden, så hadde jeg nok neppe hatt mange vonde ord å si om det. Men i dag er vi vesentlig mer bortskjemt hva grafikk angår, og det er lett å irritere seg over småting man ser hele tiden. Et godt eksempel her er oppløsningen. Spillet kjører i ganske lav oppløsning, og med en stor 21-tommers skjerm (slik jeg spilte det på) formelig skriker de hakkete kantene mot deg. Dette er, etter min mening, den delen av grafikken som irriterer mest uansett spill – hakkete kanter overalt ødelegger litt av stemningen. Men spillet er så langt at man etter hvert kan venne seg til dette, og dessuten er stemningen i spillet faktisk ganske god.

 

Mens den tekniske delen av grafikken er dårlig per dagens standard, så holder den kunstneriske delen meget god standard. Miljøet i spillet er mildt sagt interessant, og gir en litt annen fremtidsforståelse enn en del andre futuristiske spill: Selv om vi ser skyhøye bygninger og flygende fartøy på kryss og tvers oppover mellom dem, så finnes det en del ting vi kjenner igjen fra dagens samfunn. Man ser gammel teknologi overalt – det meste er forfallent, men den generelle arkitekturen og strukturen til en del områder i spillet er definitivt den samme som i dag. Dette gir en større grad av troverdighet enn en del andre fremtidsspill, og bidrar til at du lettere kan identifisere deg med det som skjer og med personene i spillet; hovedpersonen så vel som andre du møter. Felles for alle miljøene er at de er ganske godt fremstilt. Fargetoning, generell layout og små detaljer er valgt med omhu, og selv om det ikke helt kommer opp mot det kunstneriske i spillet Syberia (også et pek-og-klikk-3.personseventyrspill), skildrer det helt klart stemninger på en god og effektiv måte. Grafikken er derimot ikke nok til å drive spillet framover av seg selv, og det er her historien kommer inn.

 

Fengende, men repetitivt

 

Historien i Den lengste reisen er ganske innviklet (og ikke helt konkluderende, det finnes jo en etterfølger), men som vanlig er det du som må ta på deg ansvaret for å redde verden. Det er mye som skjer det meste av tiden, men balansen er ikke alltid like god. Noen ganger er det for lite historie, og da blir det kjedelig å spille. Spillet åpner stort og majestetisk og setter deg rett inn i spenningen, men de første spilletimene etter dette har relativt lite å by på. Jeg beveget meg videre i håp om at ting ville bedre seg, og etter hvert begynte ting heldigvis å ta litt av. Men her er også et annet problem ved spillet – noen ganger er det nesten bare historie, og lite annet. Vel og bra er historien både fengende og spennende (når du endelig skjønner hva som foregår), men det blir ofte vel mye dialog og løping mellom ulike personer og heller lite av gåteløsing, såkalte "puzzles". Som i de fleste pek-og-klikk-eventyrspill er det her gameplayet ligger.

 

Det er ikke særs store mengder gåteløsing i Den lengste reisen. Det er akkurat nok til å drive spillet framover, og ikke stort mer enn det. De fleste "gåtene" i spillet består bare i å bruke/kombinere de rette tingene du plukker opp med andre ting i inventaret ditt eller med ting i verdenen. Enkelte gåter er så lette at det er uvisst hvorvidt det er gåter i det hele tatt, mens andre er så diabolsk vanskelige og uten logikk at eneste måten å løse dem på, er å tenke ganske abstrakt eller prøve å bruke/kombinere alle tingene du har med alle tingene som befinner seg ute i verden. Det finnes riktignok ordentlige gåter, slik som man finner i blant annet Myst-spillene, hvor man faktisk har en slags maskin foran deg hvor man må vri og vende på hjul, brytere og det som verre er og faktisk bruke logikken sin for å klare å komme videre. Men slike gåter er mangelvare, og med ett unntak kommer ikke disse før godt ute i siste halvdel av spillet. Det er tydelig at Funcom med dette spillet har fokusert på historie, og det lider gameplayet litt av.

 

Spillet foregår på to plan – ett i en framtid av denne verdenen, og ett i en annen magisk parallell verden. Den første delen av spilletimene (en ganske stor del) tilbringer du i denne verdenen, og mens det er mye å se og gjøre, blir det heller kjedelig og repetitivt etter hvert. Det er først når du kommer inn i den parallelle verdenen at spillet for alvor begynner å bli fengende. Før dette er det relativt små mengder spenning, og spillet blir raskt langtrekkelig. Det er uheldig at dette er i begynnelsen av spillet, for det kan ta fra folk motet til å spille videre. Spenningskurven videre er nemlig lagt ganske høy hele tiden, og der den avtar, kommer gameplayet for alvor inn og byr på ordentlig gåteløsing. Mot slutten skyter spenningskurven i taket, og jeg satt på stolkanten mesteparten av de siste timene.

 

Det er godt mulig at det bare er jeg som ikke helt er laget for dette spillet; jeg er en av dem som mener at pek-og-klikk-sjangeren toppet seg med Myst-spillene. Der er det ikke bare en vannvittig innfløkt historie som strekker seg over fem spill, men hele fokuset ligger også på gåteløsing, og det er lagt opp slik at alle med en dugelig mengde logikk (eller abnorme mengder prøving og feiling) skal kunne finne ut av det. Når jeg klarte en gåte i Myst var det lykkerus, mens når jeg klarte en gåte i Den lengste reisen var reaksjonen ofte "hvordan i alle dager skulle jeg kunne funnet ut av dette?"

 

Målgruppe?

 

For å snu om på det, så kan det jo hende at spillet heller ikke er laget for meg. Protagonisten i spillet, April Ryan, er en jente. Jeg har overhodet ingenting imot kvinnelige protagonister – i en del spill foretrekker jeg faktisk å spille som kvinne (jeg er noe svak for femme fatale). Men der jeg i rollespill lager rollen min selv, får jeg her rollen og personligheten tredd ned over hodet på meg. April Ryan er nettopp fylt atten og har flyttet hjemmefra, og hun er generelt sett usikker på seg selv. Plutselig får hun verdens skjebne på sine skuldre, og må ta et viktig valg. Slike personligheter bidrar riktignok til å gjøre handlingen dypere (i motsetning til en del tomme personligheter i andre spill), men jeg fant meg rett og slett ikke komfortabel i denne rollen. Jeg fant lite eller ingenting jeg kunne identifisere meg med, og har ikke fått et forhold til henne i like stor grad som jeg burde for å få en dypere spillopplevelse. Det er mulig at spillet har jenter som målgruppe, og i så fall er det kanskje ikke rart at jeg ikke er helt tilfreds. Spillet virker ofte jentefokusert, og inneholder ikke små mengder med jenteprat og stereotypisk jentetemperament.

 

Konklusjon

 

Summa summarum vil jeg si at Den lengste reisen ikke er et spill som absolutt alle kan finne underholdende, men hvis du er interessert i sjangeren, tror jeg at du vil kunne ha glede av det. Det kan skilte med en god historie, og selv om kvaliteten i gameplayet er varierende, er det til tider ganske fengende. Hvis du kan komme deg helskinnet forbi de første spilletimene, så har du definitivt en lang reise foran deg – intet mindre enn Den lengste reisen.

 

Karakter: 6/10

Endret 6. januar 2010 av MiSP