Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

føler egentlig jeg er i en litt manisk fase? sjekka nettopp nettbanken, oi, 20000 i januar jeg ikke aner hva jeg har brukt på... søkt mange tilfeldige jobber. skal gjøre ALT, ta  lappen, kjøpe bil, dra på en eller annen stor tur, aldri strikket før, men; la meg strikke en genser, bake.... eller kanskje jeg bare gjør alt jeg kan for å distrahere meg fra det hverdagslige hehe

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest 4d321...5ee

I kveld fikk jeg en jævlig følelse. Og nå klarer jeg ikke tenke noe annet enn det samme gamle selvdestruktive mønsteret igjen. Har gått lenge og klart å slutte med det mer eller mindre, og sluttet hos psykolog. Nå kommer der bare tilake x 100. Jeg prøver å ikke gi etter. Lyst å skade meg selv. Låse meg inne i morgen. Ignorere h*n jeg bor med. Gi slipp på alt. Rett og slett lyst å avslutte alt. Ikke fordi alt er forjævlig hele tiden om dagen, jeg har vært borti mye verre enn dette. Men jeg ser ingen vits lengre. Forholdet ser ut som det går i dass. Jeg er elendig med følelser, tanker, uttrykke det, alt. Jeg har ingenting annet enn det forholdet her. Ser nesten aldri venner lengre. Det er ingenting å se frem til. Jeg orker bare ikke. Kun leve for å jobbe. For når jeg er fri sitter jeg der som en idiot uten noen form for lyst eller ambisjon for noe. Er så jævlig lei av hodet mitt. Så jævlig lei dette drittlivet. Så sinnsykt fristende å bare dø fra alt og få slippe mer.

Anonymous poster hash: 4d321...5ee

Lenke til kommentar
Gjest 4d321...5ee skrev (På 7.2.2020 den 1.18):

I kveld fikk jeg en jævlig følelse. Og nå klarer jeg ikke tenke noe annet enn det samme gamle selvdestruktive mønsteret igjen. Har gått lenge og klart å slutte med det mer eller mindre, og sluttet hos psykolog. Nå kommer der bare tilake x 100. Jeg prøver å ikke gi etter. Lyst å skade meg selv. Låse meg inne i morgen. Ignorere h*n jeg bor med. Gi slipp på alt. Rett og slett lyst å avslutte alt. Ikke fordi alt er forjævlig hele tiden om dagen, jeg har vært borti mye verre enn dette. Men jeg ser ingen vits lengre. Forholdet ser ut som det går i dass. Jeg er elendig med følelser, tanker, uttrykke det, alt. Jeg har ingenting annet enn det forholdet her. Ser nesten aldri venner lengre. Det er ingenting å se frem til. Jeg orker bare ikke. Kun leve for å jobbe. For når jeg er fri sitter jeg der som en idiot uten noen form for lyst eller ambisjon for noe. Er så jævlig lei av hodet mitt. Så jævlig lei dette drittlivet. Så sinnsykt fristende å bare dø fra alt og få slippe mer.

Anonymous poster hash: 4d321...5ee

 

Høres ut som meg til tider, veldig.
Tungt her også, mister jobben til sommeren( 99% sikker)
Hva jeg skal finne på da, tja si det...
Lei er jeg uansett av alt.

 

 

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...
Gjest a0761...0b5

Faens helvete helsepersonell som behandler meg som jeg er tilbakestående. Jeg trenger da ikke å bli forklart enkle banale ting, som enhver oppegående voksen person faktisk forstår. Jeg blir så trist (og små irritert), da endel folk har hengt seg opp i at jeg har Asperger syndrom. Og tolker det som om at jeg har "spesielle" behov, og må bli forklart "alt" ned til den minste lille ting. Prøver ikke å bli kjent som meg som person, og er veldig robotiske. Heldigvis så er det bare et par av disse ansatte som er sånn (jeg bor i bemannet omsorgsbolig). Jeg vil banne på et det er flere beboere i disse 2 boligene (som dem jobber i) også er ufornøyde med disse ansatte..

Anonymous poster hash: a0761...0b5

Lenke til kommentar

Er så sliten om dagen, og lei av det. Kan stå opp etter åtte timers søvn bare for å sovne på sofaen igjen. Redd jeg aldri skal ha nok overskudd til å leve "normalt". Har tilnærmet sluttet helt å gjøre alt skolearbeid.. Gjør ingenting. Isolerer meg mer fra de rundt meg, drikker alt for mye med vilje, ødelegger for meg selv. Sluttet å gå til psykologen (var bare tull uansett). Men alt er ikke bare mørkt, nå skal jeg i forelesning og late som jeg fortsatt er investert i noe, så gå hjem i solskinn. Tror bare jeg trenger tid. (neida, gikk ut, så gikk jeg hjem igjen. og jeg som egentlig liker disse forelesningene...)

 

gleder meg til jeg drar, og gleder meg til å se disse dyrene (og forhåpentligvis andre)......Valais Blacknose sheep (Valais). 05/06/2016.

 

Endret av Kovalevskaja
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Ny uke uten søvn. Får ikke til jobben, får ikke til venner, spiser mye usunt. Sliter mye med tanken på alt jeg må pusse opp i leiligheten de neste månedene, for å rekke å få solgt boligen til sommeren. Har virkelig ikke energi til noe som helst når jeg ikke sover, men så må jeg gjennom en lang prosess med å pusse opp og selge bolig i tillegg. Jeg har ikke engang fått ny jobb der jeg flytter, men er overbevist om å flytte herfra. Trenger forandring, og helse er viktigere enn følelsen av at jeg må gjøre alt "riktig". Håper jeg kan legge disse problemene bak meg snart og heller se tilbake på denne livsperioden som et mørkt kapittel i livet mitt.

Og så var det det med eksen da. Savner henne hver dag. Gjorde det slutt etter svært mye turbulens, men om enn hun kunne krangle på alt mulig så var hun i det minste lojal mot meg og ville støtte meg når jeg var så langt nede som nå. Slik det er nå så er jeg helt alene og sitter bare hjemme i stua hver dag uten å gjøre noe produktivt.

Jeg håper alle tiltakene jeg har satt til verks vil gjøre at jeg får det bedre. Tanken på å flytte nærmere familie, venner og fin natur er det som holder meg gående. Men før det skjer, så må jeg gjennom en tyngre periode. Håper jeg er fornøyd med avgjørelsene når jeg kommer ut på andre siden.

Et lyspunkt er at jeg klarer å komme meg på trening. Trener hver morning 06:30. Ikke så vanskelig å komme seg opp av senga når jeg likevel er våken halve natta, så det er jo det. Kanskje kan jeg klare å bygge enda en positiv vane etterhvert.

 

Lenke til kommentar
Kovalevskaja skrev (På 26.2.2020 den 11.53):

Er så sliten om dagen, og lei av det. Kan stå opp etter åtte timers søvn bare for å sovne på sofaen igjen. Redd jeg aldri skal ha nok overskudd til å leve "normalt". Har tilnærmet sluttet helt å gjøre alt skolearbeid.. Gjør ingenting. Isolerer meg mer fra de rundt meg, drikker alt for mye med vilje, ødelegger for meg selv. Sluttet å gå til psykologen (var bare tull uansett). Men alt er ikke bare mørkt, nå skal jeg i forelesning og late som jeg fortsatt er investert i noe, så gå hjem i solskinn. Tror bare jeg trenger tid. (neida, gikk ut, så gikk jeg hjem igjen. og jeg som egentlig liker disse forelesningene...)

 

gleder meg til jeg drar, og gleder meg til å se disse dyrene (og forhåpentligvis andre)......Valais Blacknose sheep (Valais). 05/06/2016.

 

 

Håper du trives på reise din! :)
Kanskje det kan gi det litt inspirasjon/ny vinkling på livet.
Fikk lyst til og hoppe inni bildet, ha. 

Mister jobben 30 April, da er det tilbake til ensomheten og lange dager, huff.
Blir tungt. 
Klarer meg vell.
Godt jeg har skogen, fjedli å ensomheten.

 

 

 

Endret av Skogslik
Lenke til kommentar

Hvordan vet man forskjellen på varmt og kaldt? Godt og vondt? 

Alle mennesker har dårlige tider, forskjellen er hvordan vi kommer oss igjennom disse. Fordelen med de dårlig periodene er at man setter mer pris på de små tingene i etterkant. De tingene som faktisk er viktig i livet. Vi opplever alle død, svik osv. Noen er bedre enn andre til å komme seg igjennom det. 

 

1. Mitt hoved råd er snakk med noen om hvordan du faktisk har det, vær ærlig, folk kjenner seg altid igjen i det du forteller. 

2. Ofte har man det ikke så ille som man tror, man er bare fanget i sin egen selvmedlidenhet, og det er veldig vanskelig å se på egenhånd. 

3. Hjelp noen andre, det er sånn man best hjelper seg selv, ved å se andre mennesker i samme situasjoner så finner man ofte sine egne feil. 

 

Personlig erfaring fra en selvhjelps gruppe, jeg var på kanten til å ta mitt eget liv når jeg ved en tilfeldighet havnet i ett felleskap. Det snudde oppned på livet mitt, eller hodet mitt er riktig å si. Livet rundt er det samme, men jeg ser det for det det er, verken mer eller mindre. Vi tenker oss syke, velter oss rundt i vår egen dritt.. 

  • Liker 3
Lenke til kommentar

Hater at angsten gjør at jeg får en "reset". Uansett hvor mye man gleder seg over noe, så kommer angsten, og så er det reset. Hvorfor kan jeg ikke surfe på bølgen av gode ting som skjer i livet, og kjenne på følelsen av glede i mer enn noen timer. Dopamin-reset er bra, og det liker jeg, men ikke serotonin eller hva det enn er. Jada, den har en funksjon, men det setter en demper for å nyte det gode i livet. Så fort man er alene så kommer tankene, virkeligheten, slag i trynet. Det er ikke bare å omprogrammere seg heller, selv om noen påstår at det går an. Heldigvis er tankene og livet bedre enn følelsene. Det virker som om flammen brenner opp med en gang, selv om jeg har en altfor lang lunte...

Endret av Pliscin
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Gjest ddb46...2f9

Helvetes forbanna Covid-19.

Får ikke dratt i begravelse til et nært familiemedlem.

Det er faen meg helt forbanna latterlig.

Kommer til å trosse det - driter i hvor mange jeg smitter.

Anonymous poster hash: ddb46...2f9

Lenke til kommentar
Gjest 8030d...e1b

Tok samboeren i utroskap sist uke. Det har pågått i en måned. Har nesten ikke sovet på fem dager. Føler meg helt tom.

Anonymous poster hash: 8030d...e1b

Lenke til kommentar
  • 4 uker senere...
Gjest 44390...099

Tja, hva skal en si? 2019 var året som var bristepunktet for meg, deprimert, overarbeidet, på kanten til utbrent, et angstnivå som ikke lignet grisen og insomnia som ga meg om jeg var heldig 3-4 timer sammenhengende søvn hver natt. 2020 kom og jeg bestemte meg for å ta grep koste hva det koste vil, allerede i Januar hadde jeg time med fastlegen min hvor vi begynt å legge en plan, fikk noen ny sovemedisin jeg skulle prøve og tatt en del blodprøver. Psykolog var et tema som ble tatt opp og søkt om, men å få til dette gjennom fylket/staten skulle vise seg å være vanskelig og med ventelister lenger enn ett år. Så i midten av februar bestemte jeg meg for å gå til en privat psykolog, fikk time raskt, følte jeg traff tonen bra og fikk arbeidet en del med problemene mine. For første gang på lenge følte jeg at ting begynt å gå bedre, angsten vart mye stillere, jeg klarte å utfordre meg selv til å gjøre ting utenfor min komfort sone og følte at 2020 virkelig skulle bli året jeg skal klare å snu dette jeg har slitt med hele mitt voksne liv.

Så kom koronaen.. den jævla koronaen, alle fremtidige psykolog timer ble kansellert, angsten kom tilbake på et enda høyere nivå, jeg er i risikogruppen på flere punkt så gikk rett i selvisolasjon fra 12. mars,  13-14 mars begynt jeg å utvikle symptomer på luftveis infeksjon som senere utviklet seg til en fullblods lungebetennelse, så det heller hjalp ikke mye på angsten (heldigvis mye bedre nå). I utgangspunktet tenkte jeg  at isolasjon ikke skulle være noe problem for meg da jeg er helt i ytterenden av introvert skalaen, men innser nå hvor mye de små turene på butikken og det å faktisk gå på arbeid å omgås andre mennesker gjør for psyken.  Nå føles det som jeg er tilbake til square one og jeg begynner å smått å bli litt desperat. Jeg finner ikke glede i spill, filmer, serier eller musikk og fanger meg selv hele tiden i negative tankespiraler jeg ikke kommer meg ut av som bygger opp angsten helt til det renner over, de 3 siste ukene når jeg var syk hadde jeg 4 angstanfall der jeg genuint tror jeg skal dø for jeg ikke klarte å puste.

Og nå sitter jeg jo her å prøver å tømme hodet litt, føler alt er håpløst, tankene surrer og går men gjør alt bare værre, angsten bygger seg mer og meg opp,  finner ikke glede i noe lenger og vet genuint ikke hva jeg skal gjøre videre, å være i denne tilstanden her stort lenger vet jeg ikke hvor lenge jeg orker.

 

 

Anonymous poster hash: 44390...099

Lenke til kommentar
Gjest 94bd7...4ea

Jeg er så forbaska sliten. 

2020 skulle bli mitt år, jeg har lenge slitt med meg selv psykisk etter mye grov mobbing i barndommen, ting ble ikke bedre etter at jeg var i ei bilulykke som resulterte i muskel og leddplager i kroppen. Beit tenna sammen og fullførte lærlingtida med store smerter på et sted hvor jeg slettes ikke trivdes. Flyttet hjem etter læretida høst 2019 og møtte mer eller mindre veggen, gikk igjennom en utrolig depressiv høst og vinter, før jeg bestemte meg for å kontakte psykolog og lege for å ta tak i helsen min rett før jul. Begynte hos psykolog og hadde kommet inn i en veldig betryggende ramme som gikk bedre og bedre, begynte med utredning hos legen i forhold til mulig leddsykdom som kan være arvet fra mamma (vi opplever ting veldig likt) og skulle begynne hos fysioterapeut. 

Så kom den jævla Koronadritten. Ingen psykolog, ingen fysioterapeut og stopp i utredning ift. leddsykdom. Telefon fungerer bare ikke for meg. 

Attpåtil er jeg permittert fra den lille deltidsstillingen jeg hadde og har ingenting å gå til. 

Hadde to helt grusomme uker med humørsvingninger, angstanfall og grini meg i søvn. Den siste uka har jeg hatt en bra periode og da har jeg en tendens til å gå "all in" på alle hobbyprosjekter, står på 8-10 timer hver dag. Ja, det straffer seg. Jeg merker heldigvis i god tid når det kommer, og nå har jeg ligget to timer i senga helt utslitt, store muskel og leddsmerter/plager, vond rygg og nakke, sterk hodepine, stikkende smerter i brystet og helt totalt utslitt. Jepp, den gode perioden er over og det er bare å forberede seg på en dårlig periode som kan vare fra én dag til en måned.. Jeg lærer aldri og plagene blir bedre av bevegelse og fysisk aktivitet, men blir det for mye så blir plagene enda sterkere. En djevelsk balansegang... 

En får bare jobbe seg opp psykisk igjen og gjøre det beste ut av det. Men det er faen ikke lett. 

En liten reminder til alle: Alt blir bra igjen! 

Anonymous poster hash: 94bd7...4ea

Lenke til kommentar
Gjest 37dd2...b47

Fått følelser for ei som ikke er bra for meg. Hun er kjempefin å være med og virker ut til å ha mange gode kvaliteter. Der hvor det startet med at vi hadde mye kontakt i en 2 ukers periode, så har det nå blitt nesten helt stille. Hun sier aldri noe fint til meg, tar aldri kontakt og er opptatt med å være ultrasosial med alle hun kjenner hjemmefra (hun er fra et lite sted hvor korona ikke er påvist enda). I tillegg fant en kompis henne på Tinder forrige helg og matchet med henne (så hun var tydeligvis aktiv, og ikke bare den gamle kontoen), og når jeg spurte henne så hadde hun og noen venninner installert Tinder idet de drakk vin og skulle bare kødde med folk på Tinder. Da fikk jeg umiddelbart et tilbakefall med insomnien min, og har kun klart å sove 3-4-5 timer hver natt den siste uken, selv om det hadde vært fint en god stund.

Har sagt til henne at det at kompis fant og matchet med henne på Tinder har gjort meg veldig usikker, men hun sier ikke unnskyld, prøver ikke betrygge meg eller noe som helst, bare fortsetter å leve livet sitt som hun gjorde før. At hun er svært aktiv på sosiale medier og har mange guttevenner gjør ikke saken bedre. Lenge siden jeg har likt noen så godt som når vi hadde mye kontakt i starten, og syns fortsatt hun er fantastisk, men hun er helt fjern på det følelsesmessige og jeg mistenker at hun egentlig ikke er interessert eller bryr seg noe særlig om meg. Dette til tross for at hun har sagt at hun aldri har hatt kjæreste men at hun med meg for første gang har kjent på at hun føler det ikke er noe i veien for å bli kjærester. Har lyst å kutte kontakten, blokkere henne overalt, men savner henne og vil at det skal fungere. Hun er dog en svært dårlig innflytelse på livet mitt akkurat nå, og forsøk på å si fra om hva jeg trenger følelsesmessig, det har ikke hatt noen effekt. Nå i helga skal hun på hyttetur med ei venninne, men etter den Tinder-episoden forrige helg så lurer jeg på om hun egentlig drar avgårde med en gutt eller noe lignende. Kverner og kverner på dette, og er i skikkelig dårlig humør. Leter etter bevis på at hun ikke har lært leksen etter forrige helg (jeg sa tydelig ifra at det ikke må gjenta seg) og kompisen min har henne fortsatt på Tinder, men sier at avstanden dem imellom ikke forandrer seg, noe som er indikativt på at hun har slettet appen men ikke kontoen. Så får vi følge med om avstanden forandrer seg etterhvert... Skammer meg over å ha begynt å overvåke henne på den måten. Vet hun skal på noen fjellturer i andre kommuner de neste ukene, så skal også følge med da.

Skriver her fordi jeg ikke har noen å snakke om dette med. Har lyst å bryte av, kun for å bli ferdig med det, men samtidig vet jeg at jeg er ganske psykisk ustabil om dagen. Sliter med å få jobbet de timene jeg skal på jobben, sliter med å få trent (heldigvis er det meldt fin vær fremover, nå som treningssentrene er stengt), har nesten ingen sosial kontakt og går en usikker økonomisk fremtid i møte. Tror ikke jeg klarer flere uker eller måneder med denne usikkerheten jeg kjenner med hun jenta her, og blir lei meg fordi det skal så lite til fra hennes side for å hjelpe meg, men hun gjør ingenting av det, selv om jeg sier tydelig ifra.

Anonymous poster hash: 37dd2...b47

Lenke til kommentar

Hvorfor kan jeg ta meg et par pils, og høre på gammel musikk for bare å kjenne at følelsene og minnene strømmer på? Jeg holder følelsene i sjakk, alle tenker på meg som en sindig person, kanskje til og med kald. Men når følelsene kommer, så er de så sterke at jeg ikke takler dem rett og slett. Mister pusten. Tankene om barndommen og savnet er helt enormt, selv om det for lengst er forbi, og jeg har kommet langt i livet. Så langt som foreldrene våre da jeg var barn. Savnet og følelsene er på en måte avgrunnen, og overflaten er hverdagslivet, mens veien ned tror jeg er alkohol og rus. Ikke at jeg bruker noe annet enn alkohol. Depresjon kan også være en vei dit. Jeg føler at jeg har så mange sider, så mange minner, følelser at jeg ikke helt vet hvem jeg er. Bare i det daglige så ser jeg ting på en annen måte enn de fleste. Der folk ser en vegg som må males, så ser jeg en livssituasjon som er så bra at jeg er misunnelig selv om jeg er i samme bås selv, og selvfølgelig også en praktisk offansiv foran et gjemt indre som vil fargelegge sjelen sin med et midlertidig strøk, og en hjerne som ikke har nått sitt optimale nivå av div kjemikalier på bakgrunn av en restriktiv livsstil og holdning, vanligvis nedarvet fra oppvekstmiljøet.

Lenke til kommentar
Gjest 6a636...48e

Er i et forhold som hangler litt. Så klikker jeg tilfeldig inn på en ukjent på Twitter i går og blir helt fascinert av bildet og den lille teksten som står der. En sånn følelse "wow, deg har jeg lyst til å bli kjent med!".

Bare å klikke seg videre. Gresset er grønnest der du vanner det og alt sånt. Men det gjør jo at man tenker litt. Hvordan vet man at det er riktig å prøve å fikse det man har? Hvordan vet man at det ikke er noe igjen? Hvordan vet man om det er mest riktig å bli eller gå videre?  

Hvordan ville ungene tatt et eventuelt brudd? 

Nei. Kan ikke bryte opp. Vil ikke. 

Men lurer jo på hvordan livet kunne vært. 

Anonymous poster hash: 6a636...48e

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...