Jump to content
Sign in to follow this  
Guest gærning

Jeg er gal. Hvem snakker jeg med?

Recommended Posts

Guest gærning

Hei!

Jeg tror jeg er annerledes og vil snakke med noen. Hvordan finner jeg noen?

Jeg er bare 19 år og har ikke så god råd, dessuten vil jeg ikke at foreldrene mine skal vite noe. Går det an å finne noen uten å betale så veldig mye?

Share this post


Link to post
Guest Gjest

Burde kanskje vært mer presis, jeg vil i kontakt med en psykiater/psykolog i Trondheim (Hva er forskjellen?).

Share this post


Link to post

Ta kontakt med fastlegen din, eller slå opp på Gule sider. Psykolog og psykiater er ulike utdanninger, men begger jobber (som regel) med menneske som har psykiske vansker.

Mvh

Dag

Share this post


Link to post
Guest medlem-1432

Får du henvisning av legen din koster det ikke så mye, men går du privat blir det mye større kostnader.

Du er myndig, og velger da selv hvem som skalo vite om det.

Og, du er helt sikkert ikke gal. Da hadde du trodd du var normal. :)

Share this post


Link to post
Guest Gjest

Bare ikke si alt som det er for da kan du bli tvangsinnlagt^^

 

Er det sant?

Share this post


Link to post
Guest medlem-1432

Ikke hør på wankership..han utaler seg tydligvis om noe ikke han kan så mye om.

 

Det skal veldig mye til før du blir tvangsinnlagt. Så det ville jeg ikke bekymret meg for. Nå veit jeg jo ikke hva for slags psykiske lidelser du har, men ja. Skjer neppe.

Share this post


Link to post

Ta kontakt med fastlegen din, eller slå opp på Gule sider. Psykolog og psykiater er ulike utdanninger, men begger jobber (som regel) med menneske som har psykiske vansker.

Mvh

Dag

 

Psykologer har kun studert psykologi, mens psykiatere er leger i tillegg.

Edited by Magnus_L

Share this post


Link to post

Stemmer det, Magnus.

For å bli psykiater må du ha minst fem år spesialisering etter ferdig legestudium, og for å bli klinisk psykolog må du ha minst fem års spesialisering etter psykologstudiet. Spesialiseringene er lagt opp slik at de likner mye på hverandre.

 

Derfor jobber psykologer og psykiatre ofte med de samme typer pasienter, men visse oppgaver er kun for leger (medisiner f eks) og visse for psykologer (tester f eks), mens begge kan drive med behandling av psykiske vansker og kan ha full oppfølging av pasienter.

Mvh

Dag

Share this post


Link to post

Okei, ser at det beklageligvis er mange folk her som svarer på noe de overhodet ikke har peiling på.

Til dere shitkids: Når noen stiller et så konkret, alvorlig og dypt personlig spørsmål som dette, hvorfor svarer dere med usaklige spørsmål og kommentarer istedenfor å komme med et vettugt svar?

Bare ikke si alt som det er for da kan du bli tvangsinnlagt^^

Er du dum? Hvor tankeløs går det ann å bli? Du aner ikke hva konsekvensene av slike kommentarer kan være, og du har faen ikke peiling på hva du snakker om.

 

Vel, tilbake til spørsmålet ditt "Gjest"! Det er flott at du spør om dette, og at du er villig til å søke hjelp. Selv har jeg kjempet i flere år med å få psykiatrien i Norge til å hjelpe min far (som er "gal"), uten hell. Det har vært en hard kamp. Og jeg kan personlig skrive under på at her til lands skal det ekstremt mye til før man blir tvangsinnlagt. De tilfellene jeg vet om som har medført tvangsinnleggelse er ved drap, mishandling over lengre tid - og selvmordsforsøk. I loven heter det ".. at man må beviselig være en trussel for seg selv eller andre" for å legges inn. "Trussel" er i hovedsak drapsforsøk eller selvmordsforsøk.

 

Kampen min har vært hard nettopp fordi min far ikke har ønsket hjelp: han tror han er frisk, og at det er vi andre som er syke. Jeg har prøvd å få ham tvangsmedisinert i 5 år nå, og funnet at det er umulig å få til. Men for din del er saken mye lysere! Hvis man vil ha hjelp i Norge, så er det svært lett å få det! Gratis er det også. Du må gjøre følgende:

  1. Oppsøk fastlegen din
  2. Fortell ham akkurat hva du har på hjertet, og forklar hvorfor du føler deg anderledes
  3. I helsevesenet har ALLE taushetsplikt, så du har ingenting å bekymre deg for i forhold til det!
  4. Si til fastlegen din at du gjerne vil snakke med en spesialist, altså en psykiater
  5. Fortell også at du ikke har så mye penger til overs

 

Du blir antagelig henvist til en psykiater - det er masse flinke folk i helsevesenet som kan hjelpe deg!

I Trondheim kan du ringe legevakten på 73 52 25 00 om du føler det haster. Hvis du trenger noen å snakke med, kan du ringe en av følgende telefoner. Du kan være anonym. Den første er kanskje det beste alternativet for ditt tilfelle. Kirkens SOS er også en fin måte å få snakket med noen på. Alt er gratis :)

 

* Hjelpetelefonen (Mental Helse) er alltid åpen: 810 30 030

* Kirkens SOS: 815 333 00

* Arbeidslivstelefonen (Mental Helse): 815 44 544

* Hjelpelinjen for spilleavhengige (åpen fra 09 til 21): 800 800 40

* Rustelefonen 08588 tlf/sms

 

Du spurte også om forskjellen mellom psykolog og psykiater: enkelt sagt er det at psykiatere er leger som har spesialisert seg på psykiske lidelser, mens psykologer har en utdannelse i menneskers psyke generelt.

 

Jeg håper dette hjelper, og lykke til videre! Til slutt vil jeg si at jeg tror ikke du har noe å bekymre deg over når du griper fatt i problemet ditt i så ung alder :)

  • Like 3

Share this post


Link to post

Bra svar cidd, grundig og respektfullt. Det er for mange umodne folk som slenger ut av seg tankeløse kommentarer på forumet, og ikke bare i denne posten, dessverre.

Mvh

Dag

Share this post


Link to post
Guest Gjest

Tusen takk for hjelpen. Hvor mye skal til for at fastlegen min viser meg videre? Er det nok å bare "ha lyst"/tro man behøver?

Jeg har veldig god selvinnsikt og det var en stund jeg trodde jeg kunne huske alle "symptomer", men det er litt vanskeligere nå. Og om jeg ble spurt konkret om hva som feilte meg så vet jeg ikke helt hva jeg skulle sagt, bortsett fra noen ting jeg ikke vil skrive om.

Share this post


Link to post

Hei

Det er ikke et sikkert svar på hvor mye som skal til før du blir henvist videre. Det er en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Hvis du sier du har det vanskelig og ønsker psykolog, vil de fleste leger henvise deg.

 

Du foteller legen noe om hva du opplever som vanskelig, hvor lenge du har hatt det slik og hva du selv har forsøkt for å få det bedre. Så finner du og legen ut hva som er beste veien videre.

 

Mvh

Dag

Share this post


Link to post

Min høyst personlige erfaring er at det vanskeligste i denne prosessen er å innrømme for seg selv at noe er galt, og gå til legen og si at "Jeg tror ikke jeg er helt frisk." Ingen ønsker å være syk, spesielt ikke med psykiske plager. Mange går derfor altfor lenge uten behandling. I mitt tilfelle var det ikke jeg som gikk til legen, men legen som halte det ut av meg når jeg var der for en vanlig helsesjekk. Han kjente igjen symptomene.

 

De legene jeg har vært ute for har behandlet det med respekt og forståelse, og det skal ikke være vanskelig å få en henvisning til psykolog/psykiater. Desverre er tilbudet ikke helt på høyde med etterspørselen, så det kan ta noe tid å få time. Det gjelder spesielt for spsialister som har refusjonsordning. Desto viktigere er det å komme seg fort til legen.

 

Nå vet vi ikke hva som plager deg, men husk at legen i mange tilfeller også kan hjelpe med egnede medikamenter. For meg var kombinasjonen av medisiner og terapi løsningen.

 

Geir :)

Share this post


Link to post
Guest Gjest

Hei.

 

Skjønner veldig godt hvordan du har det. Kan nok godt være at vi ikke sliter med det samme, eller kanskje vi gjør det allikevel, men det å tvile og engste seg for å gå til legen og prate med noen, det er noe jeg kjenner til. Og redselen og frykten for å bli tvangsinnlagt vet jeg også altfor godt hva er for noe. Leger er forskjellige, og kanskje var jeg heldig for å ha den fastlegen jeg har, men jeg håper og tror at alle leger lytter så godt til pasienten som det min gjør.

 

Jeg gikk til slutt til legen. Tenkte det var et siste forsøk på å holde meg i denne verden. Noe selvmords"forsøk" hadde jeg aldri giddet og gjøre engang, det hadde bare blitt selvmord. Ikke en levende sjel skulle klare å redde meg om metoden jeg valge ikke holdt helt. Gidder ikke å gå i detalj om planene mine, men saken er at jeg fortalte dette til legen. Jeg sa at jeg så muligheter til å ta livet mitt i alt jeg gjorde. Å kjøre bil var en påkjennelse som kunne slite meg helt ut fordi lysten til å kjøre utfor ble så stor. Men kjøre gjorde jeg. Jeg kikket utfor hver eneste høyde jeg kom over og vurderte sterkt å stupe ned med hodet først for å ta nakken, men gjorde allikvel ikke. Men jeg så mulighetene over alt, og det ble vanskeligere og vanskeligere å stå imot. Jeg sa dette til legen. Men!! Jeg sa også at jeg var livredd for å bli tvangsinnlagt. Om jeg skulle miste friheten min oppi alt dette her, selv om det var tungt å ønske å dø hvert sekund av hver eneste dag, ville det være for mye for meg.

Han sendte meg videre til akutt-teamet på klinikken i nærmeste by. Han ville altså ikke legge meg inn. Jeg fikk tilbudet, han øsnket nærmest at jeg ville legge meg selv inn, men han hørte på meg, som leger skal og gjorde ikke noe med det. Han mente at siden jeg satt der og hadde søkt hjelp selv, på egenhånd, uten å ha hatt noen selvmordsforsøk, skadet noen andre, eller blitt funnet i en psykotisk tilstand, så var det et tegn på at jeg egentlig ville ha hjelp og at jeg var sterk nok til å stå imot.

Jeg har etter det vært innom veldig mange psykologer. Og historien er det samme. Jeg ble aldri tvangsinnlagt. Jeg gikk rundt og var egentlig en fare for meg selv. De var engstelige for meg sa de, men de kunne ikke få meg tvangsinnlagt. Jeg ble jo redd hver gang jeg så en politibil, det er politiet som henter de som skal legges inn. Så meg over skuldra hver gang jeg nede til samtale. Venter de her for å ta gale meg? tenkte jeg. Ingen kom.

Jeg var ærlig. Jeg fortalte at jeg ikke visste om jeg orket en dag til, og det var såvidt jeg holdt ut også til tider, og jeg fortalte om min frykt for å legges inn, og at jeg visste med meg selv at akkurat det ville bli altfor mye for meg å takle. De hørte på meg.

Etterhvert lærte jeg også at om du ikke har gjort et forsøk på å ta livet av deg eller har konkrete planer om å gjøre, eller om du ikke er til fare for andre eller deg selv, så kvalifiserer du ikke til å bli tvangsinnlagt.

 

Jeg var riktignok bare dypt dypt deprimert. Hvordan hjelpeapparatet går frem for å hjelpe folk med andre psykiske lidelser enn det jeg hadde, vet jeg ikke. Men fornuften min sier og erfaringene mine sier, at om du etter egen vilje oppsøker hjelp før hjelpen må oppsøke deg, så står du meget mye sterkere i din egen sak og vilje.

 

Ble mye dette her for egentlig bare å si: Gå og prat med legen din, og si hva du har på hjertet. Det kan godt være du klarer å finne ut av ting på egenhånd, kan godt være det ikke er for deg. Men man kan ikke ikke like noe før man har smakt det.. Om ikke annet, så benytt sjangsen til å få noen råd på veien og ta det hele som en utfordring og en erfaring.

 

Det hjelper å prate med folk. Sier alle. Jeg trodde ikke noe på det og pratet ikke noe særlig, helt til en psykolog forklarte meg hvorfor det hjelper å prate. Du har helt sikkert god selvinnsikt som du sier, det tvier jeg ikke på, men tanker har en tendens til å forsterke seg selv, om du ikke er helt utrolig viljesterk. Når du prater høyt om ting du sliter med, vil du faktisk tvinge din egen hjerne til å se annerledes på saken. Du blir mere åpen for alternative tanker og muligheten til å forandre på det du føler på..

 

Lykke til, uansett hva du til slutt bestemmer deg for!

  • Like 1

Share this post


Link to post

Søsteren har sliti med psykiske problemer! Jeg fortalte dette til legen min (felles fastlege) og han ville snakke med henne med en gang. Etter mange timer hos han og psykologen, ble ikke ting bedre! Det endte med at hun ble faktisk innlagt (akutt). Hun er nå faktisk blitt en helt ny person!

Det viktigste hele veien er at du er ærlig og åpen med det selv og legen din!

 

Men er du under 18 år, kan det hende at legen din må informere foreldrene dine litt (det måtte vår fastlege gjøre, men de avtalte hva de skulle informere de om. Han har jo taushetsplikt).

Er du over 18 år, er det ingen problem.

Men uansett, vi kjenner ikke til familie forholdet ditt.. Men vil du ikke fortelle familien sånn som det er? Få støtte og hjelp hjemme ifra..

Jeg snakker gjerne anonymt sammen med deg!

Share this post


Link to post

Knallbra Guest_gjest_!!!!! :new_woot::new_woot::new_woot:

For det første at du tok saken opp her inne, og for det andre at du kom inn igjen etterpå for å fortelle din historie ut av depresjonen. Som regel tar bare folk opp problemet her inne, men lar oss som har fulgt med på tråden sitte igjen å lure på hva som egentlig skjedde.

 

Godt å høre at du er blitt bedre. Og ved å lese det siste innlegget ditt ga du tydelig inntrykk for at du har selvinnsikt og ikke minst er flink til å skrive grammatisk. Jeg mistenker deg for å være et smart individ :thumbup:

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
Sign in to follow this  

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...