Gå til innhold

Etternavn og endelser på -sen og -son


V5R1X

Anbefalte innlegg

Endelsene -sen og -son i etternavn, i f.eks. Larsen og Larson, kommer av, etter hva jeg har fått med meg, fra gammel tid hvor man understrekte hvem folk var sønn/datter av vha. navnet. Så fotballandskampen her om dagen; islendingene ser ut til å konsekvent ha 'son'-endelsen i sine etternavn, mens de norske har 'sen'-endelsen. Svenskene bruker vel også for det meste -son, mens danskene har mer -sen igjen, eller? Dermed blir spørsmålet; Hva er grunnen til denne forskjellen hvis både -sen og -son betyr det samme? Hva kommer denne forskjellen av?

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Vi har jo intet ord i norsk som betyr sønn og skrives "sen", så et vokalskifte er vel det som har funnet sted. Det er godt mulig at dette fant sted i Danmark først, og smittet over til norsk under dansketida; det har slått meg hvor overraskende få nynorsk-dialekt-talende som har endinga -sen i etternavnet. Og tross alt er det jo dialekter som Ivar Aasen bygde opp nynorsk med, som er minst berørt av dansk påvirkning, så det skulle ikke forbause meg om det er virkelig slik.

Men kanskje det ikke er slik. Men jeg tror nå det er slik.

 

Islendinger har konsekvent -son i etternavna sine, fordi de følger sitt eget navnsystem. Og på islandsk betyr sonur sønn, og derfor ser det rart ut om en hadde plassert -sen bak hva nå enn vedkommendes far eller mor måtte hete; for det er slik de gjør det på Island. De tar barnets fars navn, som oftest, og setter -son eller -dottir etter navnet, basert på hvilket kjønn det nye barnet har.

Endret av Norvegisk
Lenke til kommentar
Endelsene -sen og -son i etternavn, i f.eks. Larsen og Larson, kommer av, etter hva jeg har fått med meg, fra gammel tid hvor man understrekte hvem folk var sønn/datter av vha. navnet. Så fotballandskampen her om dagen; islendingene ser ut til å konsekvent ha 'son'-endelsen i sine etternavn, mens de norske har 'sen'-endelsen. Svenskene bruker vel også for det meste -son, mens danskene har mer -sen igjen, eller? Dermed blir spørsmålet; Hva er grunnen til denne forskjellen hvis både -sen og -son betyr det samme? Hva kommer denne forskjellen av?

 

Jeg prøver meg på litt kvalifisert gjetting:

 

Det er en generell vokalreduksjon i dansk og norsk, som ikke har funnet sted i svensk og islandsk. Dansk og norsk har rett og slett mange flere e-er.

 

Bare se på svenske ord som gurkor, gatubarn osv. På norsk ville vi her hatt e istedenfor o og u.

Samme greia med sen/son, regner jeg med.

Lenke til kommentar
  • 3 uker senere...
  • 3 uker senere...
Eller fordi 'son' betyr sønn på Engelsk?

 

Nynorsk: Son

Bokmål: Sønn

 

Frå gammalt av var det mest sannsynlig "son" som var brukt i norden. Isleningane som er utflytta nordmenn bruker fortsatt samme endinga, det samme gjer svenskane.

 

Engelskmenn med -son endinga stammer mest sannsynlig fra norske bosettera som under seinvikingtida slo seg ned i Skottland, England og Irland.

 

Skottland har faktisk fortsatt ein del ord den dag i dag som dei lånte fra norrønt.

Lenke til kommentar
Legg bare merke til hvor mange negroide mennesker i vesten (hovedsaklig i England og USA) som bærer etternavn med endelsen '-son'.

 

Nordisk opphav? Neppe.

Mener du USA, så er det pga utflyttinga fra Norge.

Mener du Engeland, så er det pga de nære båndene vi har til de i form av språk og kultur.

Lenke til kommentar
Michael Jackson?

 

Dei fleste afrikanske slavene i amerika hadde ikkje etternamn og om dei hadde så var det eit namn som var vanskelig å både uttale og å skrive. Løysninga for dei fleste slavane som blei frigjorte var å ta etternamet etter gården/plantasjen dei jobba på eller å ta etternamnet til slaveeigaren.

 

Som nyleg frigjort var det vanskelig nok å klare seg i det rasistiske samfunnet om dei ikkje skulle plagast med vanskelige etnisk afrikanske namn i tillegg. dei fleste valgt derfor vestlige namn for å blande betre inn i samfunnet.

Lenke til kommentar
Nettopp. Altså er det lite trolig at flesteparten med etternavn som ender med '-son' har nordisk opphav.

 

Kanskje ikkje nødvendigvis nordisk, men i alle fall germansk opphav.

 

Det er bare at du må følge rekka av korleis folk har tatt i bruk eit nam som f.eks Jackson.

 

Ein afroamerikaner med namnet Jackson har tatt det fra den tidlegare slave eigaren.

 

Slave eigaren er ein amerikaner som heiter Jackson og har opphav fra Storbritania.

 

Dei som heiter Jackson i Storbritania har tatt namnet fra germansk språk der Jackson betyr son av Jack.

 

Jack er ein omskriving av John som stammer fra Hebraisk, men namn med -son ending blei ikkje populaært før for ca 1000 år sidan (mot slutten av vikingtida). På den tida var hebraiske namn allereide vanlige i Storbritania og resten av europa på grunn av spredninga av kristendomen. Det var også i denne perioden at folk starta å bu så tett at det var mange med samme namn som budde nært kvarandre, den enklaste måten å skille dei i frå kvarandre på då var å referere til kven som var faren (eventuelt mora) til vedkommande.

 

I galisk så har vi "Mac" stavelsen som I MacDouglas, mac betyr også "son av".

Det normane (Franske og Engelske etterkommarar av vikingane) "Fitz" som også betyr "son av" som f.eks i FitzPatrick.

Irane bruker "O'" som også betyr "son av", som i namnet O'Brien.

 

-son endinga var mest brukt av nordiske etterkommarar.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...